Jeanne Louise Calment ble født 21 februar 1875, og døde 4. august 1997 i Arles. Hun er det mennesket som offisielt har levd lengst på jorden. For snart et år siden, 17. januar 2023. døde Lucile Randon. Hun var født 11. februar 1904. Lucile Randon var nonne, kjent som søster André. Hun var i kirkens tjeneste det meste av sitt liv, gjennomlevd 18 franske presidenter og 10 paver, og var så lang verdens eldste. Både sjokolade og vin var en del av hennes daglige kosthold sies det.

Det er flere som blir eldre. Det har vi visst noen tiår, men hvor gamle kan vi bli?

Kurvene over viser gjennomsnittlig forventet levetid i Norge, Sverige og USA i tidsrommet 1960-2020.

Konstant økning i forventet levealder i over hundre år.

I en undersøkelse gjengitt i Science Magazine i 2002 av hvordan kvinners levealder utviklet seg fra 1840 til 2000 i New Zealand, Australia, Japan, Norge, Sverige, Island, Nederland og Sveits, viser det seg forventet levealder økte nesten konstant med 0,243 år per år.  Kvinnene la altså til nesten 90 levedager per år til sin livslengde. Mennene har gjort det litt dårligere med 80 dager per år. Det er Japan som leder i denne ligaen. Her har kvinnene lagt til over 100 dager per i år i samme tidsperiode.

Hvor går grensen?

Den nesten konstante rettlinjete økningen over en tidsperiode med så store sosiale, økonomiske og ikke minst medisinske omveltninger, er overraskende. Man ville vente en avflating etter hvert som levealderen nådde et slags ”tak”, eller er det slik at det ikke finnes noe tak?

Svaret på dette ligger i fremtiden, men ved å sammenlikne ulike land kan man få en ide om hvilke muligheter som foreligger for et langt – og lengre liv. Noen grupper leder utviklingen og biologisk må man kunne anta at vi alle (globalt sett) bør oppnå det samme som de(t) beste i den internasjonale kappestriden, gitt at forholdene ellers er like. I 1845 var forventet levealder i Sverige 45 år for kvinner, og vi kan anta at Sverige den gangen lå godt an. Mer enn 150 år senere er det japanske kvinner som lever lengst i verden med en forventet levealder på 85 år. En japansk kvinne på 65 år i 1950 skulle gjennomsnittlig leve ytterligere 13 år. Nå er denne tiden økt til vel 24 år. Eller på en annen måte: i 1950 var sannsynligheten for at hun skulle overleve til 100 år 1 på 1000, mot 1 på 20 i år 2000.

Hva er årsaken(e)?

Forbedringen i leveutsikter var frem til 1950 i hovedsak resultatet av fallende dødelighet i yngre aldersgrupper, og da spesielt dødeligheten i første leveår. I velutviklede industriland er dødeligheten i forbindelse med fødsel og i løpet av det første leveåret kommet så lavt som det er biologisk mulig å oppnå. Og fram til 1950 hadde medisinske tiltak rettet mot kroniske sykdommer liten betydning for befolkningens forventede levealder. Etter 1950 forandrer dette seg. I løpet av de neste 50 årene er det spesielt økende overlevelse hos grupper over 65 år som har bidratt til den økte levealderen. Tallene fra Japan viser at det er et stort potensial for forbedring i leveutsikter om vi antar at det som er oppnådd i Japan også er gyldig for andre land. I Japan var det to store dødsårsaker som endret seg i løpet av andre halvdel av det tyvende århundret, magekreft og hjerneslag. Begge sykdomsgrupper har gått kraftig tilbake. I tillegg har japanerne alltid hatt lav dødelighet av koronar hjertesykdom (hjerteinfarkt), og dette har bidratt til at de eldre lever lengre.

Avvikene fra den rette linjen

Som nevnt over økte levealderen nesten rettlinjet fra 1840 til 2000 i et utvalg velutviklede industriland. Det var bare to store avvik fra dette i det tyvende århundret. Det ene ser vi i 1918-20 da kurven plutselig viser en sterk fallende tendens for begge kjønn, og levealderen reduseres med omtrent fem år. Den andre er en sterk utflating av økningen for mennenes del fra 1950 til 1980. Deretter tar økningen seg opp og fortsetter i samme stigningstakt som tidligere. De to avvikene i forrige århundre representer influensaepidemien i 1918, og den epidemiske utbredelsen av koronar hjertesykdom spesielt blant menn over 40 år. I mange land begynte den omtrent samtidig på slutten av 1950tallet. Overalt så man konsekvenser for forventet levealder, om enn i noe varierende grad.  Influensaepidemien – som fikk tilnavnet Spanskesyken – oppsto sannsynligvis først i USA, og spredte seg via troppetransporter og gjennom militærleire i løpet av 1918. Navnet Spanskesyken er betegnende for forholdene i USA under første verdenskrig. USA hadde kommet med i krigen ganske sent, patriotismen ble hausset frem av myndighetene og det var en uttalt kontroll av hva man kunne skrive i pressen, Blant annet kunne man ikke skrive om nederlag eller epidemier. Det kunne derimot Spania som var nøytralt og hadde en fri presse. Der skrev man om influensaepidemien i andre land, bl.a. USA, og dermed ble den spansk.

 Etter den annen verdenskrig økte dødeligheten av hjerteinfarkt dramatisk i Norge. Økningen var raskere her enn i noe annet land i Europa, bortsett fra Nederland. Først på 1970tallet begynte kurven å flate ut, og i løpet av denne tiden hadde sykdommen rukket å redusere den forventede levetid for middelaldrende menn. En liknende utvikling opplevde ikke verden før Sovjetunionens sammenbrudd. Da kom det igjen en rask økning i dødeligheten av hjertesykdommer i Øst-Europa, som gikk tilbake etter hvert som den økonomiske utviklingen bedret seg.

Fremtidig dødelighet

I dag er dødeligheten av hjerteinfarktsykdommen betydelig redusert i Norge, både på grunn av forebyggende tiltak og bedre behandling. Vi har kommet lavere enn flere middelhavsland. Dermed må levealderen øke, gitt at forholdene ellers er konstante. Om de vil være det i fremtiden er selvsagt ren spekulasjon, og det sikreste tipset er vel at forholdene ikke holder seg konstante, men stadig endrer seg- slik de gjorde fra 1840 til 2000. I prinsipp er det fire store dødsårsaker som kan påvirke den fremtidige utviklingen i forventet levealder; hjertesykdommer, kreftsykdommer, voldelig død (ulykker, drap og krig) og infeksjonssykdommer. For de to første dødsårsakene synes utviklingen fortsatt å være gunstig, i hvert fall uten dramatiske forandringer i sikte. Voldelig død kontrollerer vi til en viss grad selv, men de koster mange leveår i yngre alder. Infeksjonssykdommene er åpenbart uforutsigbare. Spanskesyken var en influensaepidemi som kan gjenta seg, og som trolig vil det. HIV-sykdommen var uventet, men har ikke betydd noe for levealderen i Norge. Så langt har alle prognoser om forventet levetid slått feil. Levealderen har bare økt og økt, inntil covid-19 pandemien fikk kurvene til å bikke nedover i 2022-23. Men dette er trolig forbigående. At det kommer til å bli langt flere som når hundre år i løpet av få år, er åpenbart. Hittil har økningen i forventet levealder på 0,243 år per leveår brakt kvinner i en del industrialiserte land nesten en fjerdedel på vei til udødelighet, men fortsatt er vel det målet det minst sannsynlige.