Når overlegen styrke ikke er nok

Det finnes kriger der målet ikke er seier i klassisk forstand. Ikke erobring av territorium, ikke kapitulasjon, ikke et avgjørende slag. I stedet handler konflikten om å utholde, forstyrre, demoralisere og påføre kostnader. Dette er kjernen i asymmetrisk krigføring – den svakere partens forsøk på å gjøre motstanderens overlegenhet mindre relevant.

Konflikten mellom Iran og USA illustrerer dette tydelig. USA representerer en militær kapasitet uten historisk sidestykke: hangarskip, satellitter, stealthfly, globale forsyningslinjer og teknologisk dominans. Iran vet at landet ikke kan møte denne makten symmetrisk. Men det er heller ikke hensikten. Strategien er i stedet å skape usikkerhet, økonomisk friksjon og politisk slitasje.

Hormuz – verdens nervetråd

Hormuzstredet er selve symbolet på denne asymmetrien. Gjennom den smale sjøveien passerer en betydelig del av verdens olje- og gassforsyning. Iran trenger ikke å stenge stredet permanent for å skape strategisk effekt. Det holder å gjøre passasjen usikker.

Miner, hurtiggående båter, droner, missiler og cyberangrep kan være nok til å drive forsikringspremier opp, skape uro i markedene og sende oljeprisene i været. Verdensøkonomien blir dermed en del av slagmarken.

Asymmetrisk krigføring handler nettopp om dette: å flytte konflikten bort fra den arenaen der motstanderen er sterkest.

De små midlenes strategi

Historisk har svakere makter ofte valgt denne formen for konflikt. Geriljakrig, sabotasje og terror har vært måter å møte imperier på. Vietnam, Afghanistan og Irak viste hvordan teknologisk overlegenhet ikke nødvendigvis gir politisk seier.

Iran har utviklet en moderne variant av dette systemet.

Landet kombinerer:

• geografisk kontroll over Hormuz,
• regionale stedfortredere,
• cyberoperasjoner,
• missilteknologi,
• propaganda,
• og politisk påvirkning.

Dermed blir konflikten lagdelt. Den utspiller seg ikke bare på slagmarken, men også i shippingmarkeder, sosiale medier, energiforsyning og internasjonal opinion.

Krigen som aldri avsluttes

Det asymmetriske ved slike konflikter ligger også i tidsforståelsen.

Demokratiske stormakter tenker ofte i valgperioder. Kriger må kunne forklares for opinionen, begrunnes økonomisk og helst avsluttes med et synlig resultat. Autoritære eller ideologisk mobiliserte regimer kan derimot tåle langvarig usikkerhet og økonomisk belastning på en annen måte.

Iran trenger ikke vinne militært over USA. Det kan være tilstrekkelig å forhindre at USA oppnår en klar og stabil seier.

Dette skaper et paradoks:

Den sterkeste makten kan bli strategisk sårbar nettopp fordi den er så kostbar å mobilisere og så politisk vanskelig å holde i langvarig beredskap.

Fra slagmark til psykologi

Asymmetrisk krigføring er også psykologisk.

Noen få droner kan få større strategisk betydning enn hundre stridsvogner dersom de skaper frykt, usikkerhet og mediedramatikk. Små hendelser kan få enorme økonomiske og politiske ringvirkninger.

Dette er en konfliktform der symboler, narrativer og forventninger blir like viktige som militære tapstall.

Små hendelser kan forplante seg gjennom komplekse nettverk og få konsekvenser langt utover sitt opprinnelige omfang. En enkelt eksplosjon i Hormuz kan påvirke oljepris, rente, inflasjon og politisk stabilitet i land langt unna Midtøsten.

Den amerikanske sårbarheten

USA er samtidig preget av en indre politisk polarisering som gjør langvarige konflikter vanskeligere å håndtere. Mistillit mellom institusjoner, fragmenterte medier og raske stemningsskifter i opinionen skaper en annen type sårbarhet enn den rent militære.

Asymmetrisk krigføring retter seg ofte mot nettopp slike sprekker.

Målet er ikke nødvendigvis å ødelegge motstanderens militære kapasitet, men å undergrave viljen til fortsatt engasjement.

Hva betyr det å vinne?

I klassiske kriger kunne seier markeres med kapitulasjon, flagg og fredsavtaler. I asymmetriske konflikter blir selve seiersbegrepet uklart.

Hva betyr det egentlig for USA å vinne mot Iran?

Å bombe militære installasjoner er mulig. Å ødelegge atomprogrammer kan være mulig midlertidig. Men det er langt vanskeligere å eliminere den politiske, religiøse og regionale dynamikken som driver konflikten.

Dermed oppstår risikoen for en permanent lavintensitetskrig – en konflikt som aldri helt avsluttes, men stadig skifter form.

En ny type stormaktspolitikk

Det 21. århundrets konflikter ser i økende grad ut til å bevege seg i denne retningen.

Stormakter møter ikke først og fremst andre stormakter i åpne slag. I stedet møter de:

• nettverk,
• droner,
• cyberangrep,
• økonomisk destabilisering,
• energikriser,
• migrasjon,
• propaganda,
• og langvarig psykologisk slitasje.

Det er ikke nødvendigvis de største hærene som får størst strategisk effekt, men de aktørene som best forstår hvordan moderne samfunn kan forstyrres.

Avslutning

Asymmetrisk krigføring er ikke de svakes desperate reserveplan. Det er blitt en rasjonell strategi i en verden der direkte militær konfrontasjon med stormakter ofte er umulig.

Iran representerer derfor ikke først og fremst en tradisjonell militær trussel mot USA. Landet representerer en annen type utfordring: evnen til å gjøre verdens mest avanserte makt fanget i en konflikt uten klare avslutninger. Den egentlige faren ligger kanskje ikke i et stort sammenbrudd, men i en vedvarende tilstand av uro – der økonomi, politikk og sikkerhet langsomt blir mer ustabile, uten at noen egentlig kan si når krigen begynte, eller hvordan den skal ta slutt.

Epigenetiske klokker: Kan vi forutse aldring – eller bare dødelighet?

 Hva vil det egentlig si å bli eldre? Vi teller år, men vet samtidig at to mennesker på samme alder kan være biologisk vidt forskjellige. Den ene løper maraton, den andre strever med hverdagslige gjøremål. Tanken om en «biologisk alder» – noe mer presist enn antall levde år – har derfor en intuitiv appell.

Her kommer epigenetiske klokker inn. De angir et individs biologiske alder, basert på en rekke biokjemiske variabler, i motsetning til kronologisk alder.  De representerer akkumulerte endringer i kroppens DNA, spesielt gjennom DNA-metylering, som leder til forandringer i genetiske koder, og dermed effekter. I dag foreligger en rekke versjoner av slike klokker, basert på ulike biokjemiske databaser.

De lover mer enn bare å anslå alder. De hevdes for eksempel å kunne måle hvor raskt vi eldes, og hvem som har høyere risiko for sykdom og død. Men hva er det de faktisk fanger opp?

Litt empiri- en retrospektiv analyse fra USA

En nylig analyse basert på NHANES-data fra USA(1) viser at bare noen få epigenetiske klokker har en stabil sammenheng med dødelighet. De beste er nettopp de som er konstruert for å predikere dødsrisiko.

Resultatene er oppklarende: jo høyere avvik mellom epigenetisk og kronologisk alder, desto høyere dødelighet.

Men måler vi egentlig aldring – eller akkumulert sykdomsrisiko?

Aldring handler ikke bare om overlevelse, men om funksjon og motstandskraft. En markør som predikerer død, sier ikke nødvendigvis alt om aldring i bred forstand.

Resultatene er i seg selv ikke overraskende, men de er oppklarende. De epigenetiske klokkene som best predikerer dødelighet, er nettopp de som er trent på utfall nært knyttet til død: biomarkører for inflammasjon, metabolsk status og ikke minst røykehistorie. Når disse klokkene «går fort», øker også risikoen for å dø – av hjerte- og karsykdom, kreft eller andre årsaker. Sammenhengen er bemerkelsesverdig jevn: jo høyere avvik mellom epigenetisk og kronologisk alder, desto høyere dødelighet.

Måler vi aldring eller dødsrisiko?

Men dette reiser et mer grunnleggende spørsmål: Måler vi egentlig aldring – eller måler vi akkumulert sykdomsrisiko?

Aldring er et sammensatt fenomen. Det handler ikke bare om overlevelse, men om funksjon, reservekapasitet og motstandskraft. En markør som først og fremst predikerer død, trenger ikke nødvendigvis å si så mye om hvordan vi eldes i bred forstand. Den kan like gjerne fange opp kjente risikofaktorer i en ny forkledning. At røyking setter tydelige spor i DNA-metylering, er godt dokumentert. Det samme gjelder effekter av kronisk inflammasjon og metabolske forstyrrelser. Når slike signaler inngår i modellene, er det kanskje ikke så overraskende at de også predikerer dødelighet.

Dermed blir epigenetiske klokker stående i en dobbel rolle. På den ene siden representerer de et metodologisk fremskritt: en integrert biomarkør som samler informasjon fra mange biologiske prosesser. På den andre siden kan de risikere å gi en illusjon av dybdeforståelse – som om vi måler selve «aldringen», når vi i realiteten måler summen av kjente og ukjente risikofaktorer.

Det betyr ikke at de er uten verdi. Tvert imot kan de være nyttige nettopp som prognostiske markører i befolkningsstudier. De ser ut til å fange opp noe reelt og klinisk relevant. Men deres plass i forståelsen av aldring er fortsatt uavklart. Hvis målet er å forstå hvorfor noen bevarer funksjon og helse langt opp i årene, mens andre gjør det ikke, er det ikke sikkert at dødelighet alene er det beste endepunktet.

Kanskje er det her en viss begrepsmessig forskyvning har funnet sted. Det som startet som et forsøk på å måle biologisk alder, har i praksis utviklet seg til å bli et verktøy for risikoprediksjon. Det er i seg selv ikke uinteressant – men det er noe annet enn det man først trodde.

Gjenstående leveår ved 65 års alder i fire industriland

Ser vi på utviklingen i dødelighet de siste 20–30 årene, blir perspektivet enda tydeligere. I alle rike land har levealderen økt betydelig gjennom det 20. århundret, og også etter år 2000 har det vært framgang – men i ulikt tempo. Norge og Frankrike ligger fortsatt høyt, med en forventet levealder rundt midten av 80-årene, mens USA har hatt en klart svakere utvikling og ligger lavere enn sammenlignbare land .

Forskjellene blir enda tydeligere hvis vi ser på forventet levetid ved 65 år. I europeiske land har denne økt jevnt, om enn med en viss utflating etter 2010, mens utviklingen i USA har vært mer ujevn og mindre gunstig . I Storbritannia har forbedringen i levealder flatet ut det siste tiåret, og utviklingen i «friske leveår» har gått tilbake .

Disse forskjellene handler neppe om én enkelt faktor, men om fordelingen av mange: røyking, fedme, diabetes, sosiale ulikheter, tilgang til helsetjenester og levekår gjennom livsløpet. Det er nettopp slike forhold som setter spor i biologien – også i epigenetikken. Når GrimAge og lignende klokker predikerer dødelighet, er det derfor nærliggende å tolke dem som en slags oppsummering av livslang eksponering for risiko.

I så fall er det kanskje ikke så mye vi «måler aldring» som vi måler konsekvensene av hvordan vi lever – og hvordan samfunnet er organisert. At en 65-åring i Norge eller Frankrike i gjennomsnitt har flere leveår foran seg enn en jevnaldrende i USA, gjenspeiler ikke bare medisinske forskjeller, men sosiale og strukturelle forhold som akkumuleres over tid.

Sett i dette lyset blir epigenetiske klokker mindre mystiske. De er ikke nødvendigvis vinduer inn til en skjult biologisk alder, men snarere speil av et livsløp. De kan si noe om risikoen for å dø – kanskje ganske presist. Men hva de sier om aldring som menneskelig erfaring, er fortsatt et åpent spørsmål.

Tabellen viser gjenstående levetid ved 65 års alder data fra de siste årene før COVID-19 epidemien i 2020 og utover. Da er bidraget fra barnedødelighet eliminert, og de gjenstående leveårene kan ses som en funksjon av genetikk, miljø inklusive livsstil, epigenetikk og helsevesenets innsats.

 

Forventet gjenstående levetid ved 65 år

Land	Menn (år)	Kvinner (år)	Kommentar
Norge	19–20	22–23	Stabil økning, høyt nivå
Frankrike	20	24	Blant de høyeste i Europa
Storbritannia	18–19	21–22	Utflating siste tiår
USA	17–18	20–21	Lavere nivå, svakere utvikling

Variasjonen mellom landene og ikke minst, mellom endringer i samme tidsperiode, må forklares av ytre forhold. En del av disse, som for eksempel røyking, har klare epigenetiske effekt, og påvirker både aldring og sykdomsrisiko.

1. GrimAge and GrimAge2 Age Acceleration effectively predict mortality risk: a retrospective cohort study – PMC https://pmc.ncbi.nlm.nih.gov/articles/PMC12269703/

Ett inlägg som blev refuserat i september 2025. Men nu dyker diskussionen opp igen, därför denna repris, och på svenska.

Kunde Skavlan ha gjort detta programmet som svensk?

När SVT i höstas (2025) sände Skavlan & Sverige – 2. Är du inte god är du inte svensk blev det tydligt att frågan om svenskhet handlar lika mycket om ordens gränser som om nationell självbild. Redan titeln pekar på något centralt: i Sverige är godhet inte bara en dygd – den är en del av identiteten.

I programmet diskuterades svenskarnas självbild på 1970-talet som världens mest moderna folk, rollen som moralisk fanbärare,  och ”åsiktskorridoren”,  – inte minst i kontrast till Danmark. Men under ytan låg en obekväm fråga: Vad händer i ett samhälle där moral och nationell identitet vävs så tätt samman att kritik blir liktydigt med illojalitet?

En av gästerna påminde om att Sveriges Radio har tydliga gränser för vad som får sägas. Det handlar inte enbart om självcensur, utan om institutionella ramar för offentligheten. Gränserna märks särskilt där moral och identitet står på spel – just de områden där programtiteln träffar som hårdast: Är du inte god är du inte svensk.

Konsensustanken har länge varit stark i Sverige. Den är ett arv från folkhemmet, trepartssamarbetet och viljan till social harmoni. Trepartssamarbetet syftar på den svenska modellen där staten, arbetsgivarna och fackföreningarna förhandlar fram lösningar tillsammans, i stället för att låta konflikter avgöras genom strejker och maktkamp. I grunden är detta en styrka: breda överenskommelser skapar stabilitet. Men konsensus har också en skuggsida. När oenighet blir hotfull krymper utrymmet för avvikande röster. Man kan fråga sig om detta i själva verket uttrycker en svag tro på majoritetsdemokratin – på att konflikter är naturliga, beslut måste fattas även utan total enighet, och att minoriteten har rätt att synas.

Könsfrågan är ett tydligt exempel. Sverige har länge burit fanan som ett av världens mest jämställda samhällen. Det är en styrkeposition – men också en berättelse som gör kritiska frågor svåra. Den som ifrågasätter riskerar att betraktas som bakåtsträvare eller illojal. När konsensus blir för stark ersätts öppen debatt med tystnad, för att inte rubba bilden av Sverige som progressivt föregångsland.

Mot denna bakgrund blir frågan oundviklig: Kunde Skavlan & Sverige ha gjorts av en svensk programledare? Fredrik Skavlan har en friposition. Som norrman i Sverige står han både innanför och utanför. Han kan ställa obekväma frågor utan att genast misstänkas för illojalitet. En svensk kollega hade sannolikt mött anklagelser om att svartmåla sitt eget land eller bekräfta utländska klichéer.

Paradoxen är tydlig: ett land som betraktar sig självt som öppet och tolerant kan ha ett trängre rum för kritik än man vill erkänna. Danmark utgör här en talande kontrast, med en tradition där satir och provokation är en del av den offentliga samtalen, snarare än ett brott mot den.

Jag har haft ett nära förhållande till Sverige i mer än tre decennier. Det ger både insikt och ödmjukhet. Att betrakta ett annat land är alltid också att betrakta sig själv. Men just därför är programmets titel så träffande. Frågan är inte bara om Sverige vågar se sig i spegeln – utan om man kan göra det utan att först försäkra sig om att bilden är god.

Kanske är det så att bara en norrman kunde ha gjort detta program. Och i så fall säger det inte lite om Sverige – eller om oss andra i Norden.

Fire år etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina er spørsmålet om årsakene fortsatt brennende. I Svenska Dagbladet 24. februar 2026 vender Martin Kragh[1] tilbake til det grunnleggende problemet: Skal vi forstå krigen som utslag av én manns beslutning – Vladimir Putins – eller som uttrykk for dypere historiske forestillinger som har formet russisk statstenkning over lang tid?

Kragh bygger sin analyse på arbeidet til historikeren og Russland-forskeren Gudrun Persson[2]. I boken Russian military thought: The evolution of strategy since the Crimean war[3] (Georgetown University Press) viser hun hvordan russisk militær tenkning gjennom mer enn 150 år har vært preget av bestemte kontinuiteter.

Krig har i lange perioder fremstått som en normaltilstand. Offensive operasjoner har hatt en normativ plass. Samtidig har Russland ofte sett seg selv som både sterkt og truet – en stormakt med historisk og kulturell rekkevidde utover sine formelle grenser, men omgitt av fiender og uten reelle allierte. Denne dobbeltheten – styrke og sårbarhet – går igjen.

Der vestlig militærtenkning ofte har vært teknisk og operasjonell, har den russiske tradisjonen integrert politikk, kultur og ideologi i strategien. Staten står over individet. Doktriner har ikke vært gjenstand for fri faglig debatt, men definert ovenfra. Tsarer, sovjetledere og presidenter har satt rammene. Resultatet har flere ganger vært kriger initiert av politisk ledelse uten reell korrigerende motvekt.

Et annet gjennomgående trekk er prioriteringen av statens sikkerhet fremfor andre hensyn. Skillet mellom indre og ytre trusler er blitt gradvis utvisket. Opposisjon kan defineres som sikkerhetsproblem; kritikk som undergraving. Etter Sovjetunionens fall ble disse tankemønstrene ikke radikalt revidert. Nato og Vesten ble videreført som hovedmotstandere, og tapet av imperium ble opplevd som en geopolitisk tragedie.

I dette perspektivet fremstår invasjonen av Ukraina mindre som et brudd og mer som en fortsettelse. Krigen tolkes som eksistensiell; militæret som garantist for statens overlevelse og prestisje. Russland handler ikke primært reaktivt, men innenfor en etablert forståelsesramme.

Ideologiske forklaringer, eller personlig nederlag?

For fire år siden skrev jeg selv om to mulige forklaringsspor. Det ene var ideologisk: Aleksandr Dugins The Foundations of Geopolitics[4], med forestillingen om et eurasiatisk rike der Ukraina ikke er en selvstendig nasjon, men kilden til det «store Russland». Individets rettigheter underordnes det kollektive og statens historiske oppdrag. Vesten fremstilles som dekadent og fragmentert.

Det andre sporet var biografisk. Jeg beskrev en januardag i Dresden i 1990, da KGB-offiserer satt i en leilighet og forsto at verden de tjente, var i ferd med å gå i oppløsning. STASI var stormet, autoriteten latterliggjort, systemet ydmyket. En av offiserene var Vladimir Putin. For en mann formet av sikkerhetstjenestens logikk må høsten 1989 ha fremstått som et sivilisatorisk sammenbrudd – et imperium som falt innenfra.

Her ligger også en vestlig feillesning. Vi har hatt en tendens til å tolke Russland gjennom våre egne overgangsfortellinger: 1989 som frigjøring, 1991 som systemskifte, integrasjon som modernisering. Vi så historiens slutt; deler av den russiske makteliten så historiens ydmykelse. Dersom den militære idéhistorien har større kontinuitet enn vi ønsket å erkjenne, blir invasjonen ikke et brudd med normaltilstanden, men et uttrykk for den.

Spørsmålet er om disse to sporene – ideologien og erfaringen av kollaps – egentlig peker i samme retning. Dugins tanker er ekstreme i formen, men hviler på eldre forestillinger om Russland som en sivilisasjon med et historisk mandat. Dresden-erfaringen kan ha befestet en overbevisning om at svakhet inviterer til oppløsning, og at staten må være sterk for å overleve.

Putin kan ha handlet alene. Men han handlet ikke i et tomrom. Beslutningen i 2022 kan vanskelig forstås uten både tradisjonen han står i – og erfaringene som formet ham. I skjæringspunktet mellom historisk kontinuitet og personlig traume finner vi kanskje noe av forklaringen på den katastrofen som nå preger Europa.

---

1. Martin Kragh, artikkel i Svenska Dagbladet, 24. februar 2026. Kragh er biträdende chef ved Centrum för Östeuropastudier (UI) og docent ved Uppsala universitet.
2. Gudrun Persson er tilknyttet Försvarsmakten og er docent ved Stockholms universitet.
3. Gudrun Persson, Russian military thought: The evolution of strategy since the Crimean war, Georgetown University Press.
4. Aleksandr Dugin, The Foundations of Geopolitics: The Geopolitical Future of Russia (1997).

 

 

 

 

Jeg har tidligere nevnt forsøk med transfusjon av plasma frå veltrenede personer for om mulig å begrense neurodegenerative prosesser. Her er lenken til en oversiktsartikkel om nettopp slike forsøk, blant annet med bidrag fra NTNU

www.aginganddisease.org/EN/10.14336/AD.2025.0849

Selv om vi fortsatt vet relativt lite om de biologiske mekanismene bak nevrodegenerative sykdommer, finnes det en del forskning som tyder på at slike tilstander utvikles som følge av både risikofaktorer vi ikke kan påvirke, og faktorer vi faktisk kan gjøre noe med. Aldring er den klart viktigste risikofaktoren vi ikke kan endre. Blant de påvirkbare risikofaktorene finner vi blant annet overvekt, høyt blodtrykk, fysisk inaktivitet og diabetes.

Fysisk aktivitet har vist seg å ha gunstige effekter på alle disse faktorene. I tillegg vet vi at trening kan påvirke hjernen direkte, blant annet ved å bedre kognitiv funksjon og stimulere både nydanning og omstilling av nerveceller.

Samtidig er det mange med nevrodegenerative sykdommer som møter betydelige hindringer for å være fysisk aktive over tid. Nedsatt funksjonsevne, frykt for å falle, tidsmangel og lave forventninger til hva trening faktisk kan hjelpe med, gjør det vanskelig å holde fast ved et treningsopplegg. Derfor er det behov for alternative eller supplerende behandlingsformer som kan gi noen av de samme fordelene som trening, men uten de samme barrierene.

Samlet sett er den tilgjengelige forskningen om effekten av unge plasmaoverføringer (YPTs) og treningsinduserte plasmaoverføringer (EPTs) ved nevrodegenerative sykdommer lovende. Samtidig er det behov for mer forskning for å avklare hvilke effekter disse behandlingene faktisk har, hvor trygge de er, hvilke biologiske mekanismer som ligger bak, og i hvilken grad de lar seg gjennomføre i praksis hos personer med nevrodegenerative tilstander.

Det finst smakar som ikkje berre forsvinn frå butikkhyllene, men også frå språket, frå kvardagen – og til slutt frå minnet. Gammalost er ein slik smak. Ein gong var han ein sjølvsagd del av kosthaldet i delar av Noreg og Sverige. I dag er han anten redusert til ein marginal tradisjon, eller heilt borte.

I Noreg lever gammalosten framleis, særleg knytt til Vestlandet. Han er laga av skumma mjølk, utan løype, med syrning, varme og naturleg mugg som viktigaste verkemiddel. Resultatet er ein mager, proteinrik ost med ein kraftig bitter smak. Det er ein smak som ikkje ber om å bli likt, men krev tilvenning. Dette var ikkje festmat, men kvardagsmat i eit sjølvbergingshushald der ein utnytta alle ressursar. At gammalosten overlevde i Noreg, om enn i ein skjør nisje, heng saman med både geografi og ei viss interesse frå meierifaglege miljø på 1900-talet.

Likevel er denne overlevinga langt frå trygg. Den siste budeia i Sverige som meistra den tradisjonelle framstillinga av gammalost, døydde for ikkje lenge sidan. Med henne forsvann ikkje berre ein person, men eit heilt erfaringsbasert kunnskapslager: lukta av rett syrning, kjensla av rett temperatur, blikket for når noko var i ferd med å mislukkast. Dette er kunnskap som ikkje let seg fullt ut skrive ned, berre praktiserast. Når ho ikkje lenger vert brukt, døyr ho.

I landskap som Jämtland finst det no spor i dialektordbøker og etnografiske kjelder av ostar kalla gammalost eller surost – syrna, magerostar nært i slekt med den norske. Men her vart tradisjonen broten heilt. Ingen standardisert oppskrift, ingen levande praksis, ingen smaksoverføring mellom generasjonar. Osten forsvann stille, lenge før nokon rakk å sakne han.

For norske lesarar er det verdt å merke seg rolla til den svensk-amerikanske kokken Marcus Samuelsson i denne samanhengen. Samuelsson, som voks opp i Sverige og seinare vart verdskjend i New York, har fleire gonger peikt på gammalost – altså den svenske, utdøydde varianten – som symbol på tapt nordisk matkunnskap. For han handlar dette ikkje om nostalgisk romantikk, men om korleis modernisering, industrialisering og hygieneideal snevra inn både smak og erfaring. Det som lukta for sterkt, smaka for bittert eller var for tett knytt til fattigdom og sjølvberging, vart rydda bort.

Gammalosten er slik meir enn ein ost. Han er eit uttrykk for eit anna forhold mellom kropp, kultur og natur – der smak var noko ein lærte seg å leve med, ikkje noko ein valde frå ein meny. At Noreg framleis har ein levande, om enn marginal, gammalosttradisjon, medan Sverige ikkje har det, er eit lite, men talande døme på kor ulikt moderniteten slo inn i tilsynelatande like samfunn. Historia om gammalosten minner oss om at kunnskap ikkje nødvendigvis døyr fordi ho er feil eller forelda, men fordi samfunnet sluttar å gi henne rom. Når den siste beraren fell bort, står vi att med arkiv, minne og velmeinande rekonstruksjonar – men ikkje med det levande. Og nettopp difor er dette også ei påminning: Kultur kan ikkje reddast i ettertid. Ho må haldast i hevd medan ho framleis lever.

PS. Det er også eit rykte om at gammalost er sundt, men viktigare smak og kultur.

Årsskiftet er eit vendepunkt, eit augneblink der vi står i spennet mellom det som har vore og det som kjem. Den romerske guden Janus, med sitt doble ansikt, ser både bakover og framover. For eitt år sidan skreiv eg om denne spenninga – om uro, håp og strukturelle forskyvingar. No, når vi ser attende på 2025, er det slåande kor lite dramatisk året eigentleg vart. Og nettopp det er det mest urovekkjande.

Det ukjende landskapet Janus skuet mot, har ikkje forsvunne. Det har vorte kvardagsleg.

Frå regimeskifte til normalisert uro

Assads fall i Syria vart i fjor omtalt som uventa, men forståeleg. Spørsmålet var ikkje kvifor det skjedde, men kva som ville kome etterpå. I dag er svaret like uklart som då – men med ein viktig skilnad: uroa har mista nyheitsverdi. Fragmentering, maktvakuum og rivaliserande grupper er ikkje lenger kriseteikn, men bakteppe.

Europa har lært seg å leve med denne uvisse haldninga: letta over at noko tok slutt, utan å våge å formulere håp om kva som kunne ta til. Janus såg rett – ikkje fordi framtida var føreseieleg, men fordi han visste at regimeskifte sjeldan skaper orden.

Parallelle samfunn – frå frykt til forvaltning

Spørsmålet om parallelle samfunn i Europa vart ikkje avgjort i 2025. Det vart administrert. Det som tidlegare vart avvist som alarmisme, har vorte eit praktisk styringsproblem: korleis handtere spenninga mellom religiøs praksis og sekulære rettsprinsipp, mellom ytringsfridom og kulturell sårbarheit.

Det avgjerande er ikkje at konflikten er ny, men at ho i aukande grad vert handsama utan eit felles moralsk språk. Janus ser her eit samfunn som ikkje lenger spør kva det meiner – berre kva det toler.

Demokratiet – ikkje i fall, men i slit

I fjor spurde eg om vi var i ferd med å miste trua på demokratiet. Svaret frå 2025 er meir subtilt: Demokratiet er ikkje forkasta, men det er utmatta. Autoritære system framstår for somme som effektive, ikkje fordi dei er rettvise, men fordi dei verkar handlekraftige.

Ukraina – forhandlingar eller sjakkspel?

Janus kan ikkje sjå bort frå Ukraina. Krigen har halde fram gjennom 2025, ikkje som eit kontinuerleg sjokk, men som ein bakgrunnsstøy av vald, utmatting og strategisk tolmod. Det har vore snakk om forhandlingar, om mogelege kompromiss, om utgangar frå ein fastlåst situasjon – men det er uklart om dette er reelle freistnader på fred, eller berre trekk i eit langdrygt sjakkspel.

For Ukraina handlar det om eksistens: territorium, suverenitet, retten til å definere si eiga framtid. For Russland – og for Vladimir Putin – handlar det om noko anna og meir tidlaust: å teste motstandaren si tolmod, å slite ut støtte, å vente på sprekkar i vilje og samhald. Krigen vert ikkje berre ført på slagmarka, men i tid.

Europa og Vesten står her i eit Janus-blikk av sitt eige: prinsipielt urokkande i retorikken, men gradvis meir prega av krigstrøyttleik i praksis. Spørsmålet er ikkje berre om Ukraina kan halde ut, men om demokratia rundt kan halde fast ved ein langsiktig forplikting i møte med eigne indre spenningar.

Janus ser at dette ikkje er ein krig som vinnast med eitt avgjerande slag. Det er ein kamp om tempo, om merksemd, om kven som til slutt aksepterer at det uakseptable har vorte normalt.

Framsteg utan forteljing

Janus såg også lys: medisinsk forsking, vaksiner mot kreft, løfte om lengre og sunnare liv. Dette held fram – og det er verkeleg. Men samstundes har det vorte tydelegare at teknologisk framsteg ikkje automatisk gir politisk eller moralsk retning.

Vi er blitt meisterlege i å forlenge livet, men dårlegare til å forklare kva vi vil med det. Helse vert meir presist målt, meir individuelt forvalta – og mindre felles anliggende.

Tru, meining og det sekulære tomrommet

Eg spurde om vi stod ved inngangen til ei ny tidsalder for tru og religion. Svaret frå 2025 er ja – men ikkje i klassisk forstand. Det vi ser, er ikkje primært teologi, men søking: etter tilhøyrsle, etter moralsk orientering, etter noko som kan halde saman ei uroleg verd.

Janus ser vidare

Janus ser bakover og framover samstundes. Bak oss ligg eit år der lite eksploderte, men mykje sleit. Framfor oss ligg ikkje ein klar ny epoke. Truleg ikkje ei lineær utvikling, men nye uforutsigbare hendingar – forståelege først når dei har gjort seg synlege.

Fysisk aktivitet – et middel for å begrense utviklingen av Alzheimers sykdom?

Nylig, 15.desember 2025, var Kong Harald i Trondheim for å avduke grunnsteinen til Nasjonalforeningens demensforskningssenter. Senteret er ment å binde sammen grunnforskning, klinisk forskning og forebygging – med Nobelprisvinnerne fra 2014 i medisin, May-Britt og Edvard Moser, St. Olavs hospital, NTNU og Nasjonalforeningen for folkehelsen i samme kunnskapskretsløp. Jeg var til stede som representant for Nasjonalforeningen, og møtte blant annet en av initiativtakerne til ExPlas-studien ved NTNU, en helt spesiell studie som går ut på å gi pasienter med begynnende Alzheimers sykdom, friskt plasma. Mer om det senere, men først stilte jeg spørsmålet:
Kan fysisk aktivitet bidra til å begrense utviklingen av Alzheimers sykdom?

I flere tiår har observasjonsstudier vist at fysisk aktive personer har lavere risiko for kognitiv svikt og demens senere i livet. Sammenhengene er ikke sterke nok til å være avgjørende i seg selv, og metodiske utfordringer er betydelige. Likevel er funnene bemerkelsesverdig konsistente: fysisk aktivitet midt i livet ser ut til å være assosiert med bedre kognitiv funksjon i alderdommen.

Dyreforsøk har gitt biologisk støtte for disse observasjonene. Trening hos gnagere fører til økt nevrogenese i hippocampus, redusert inflammasjon og bedre læring. Mer oppsiktsvekkende er funn som viser at plasma fra fysisk aktive dyr kan overføre deler av disse effektene til utrente dyr. Dette har gitt opphav til hypotesen om at trening virker systemisk – via blodbårne signalstoffer – og ikke bare gjennom direkte nevral stimulering.

De prekliniske studiene som danner en viktig biologisk bakgrunn for ExPlas-prosjektet ved NTNU, er i hovedsak gjennomført i gnagermodeller. Mens flere internasjonale studier har brukt mus, har NTNU-miljøet i sine egne in vivo-eksperimenter primært benyttet rotter i transgene Alzheimer-modeller. I disse forsøkene har intravenøs tilførsel av plasma fra fysisk trente rotter vært assosiert med økt nevrogenese i hippocampus og endringer i nevroinflammasjon, uten at sikre effekter på kognitiv funksjon har kunnet påvises.

Det er i dette landskapet ExPlas-studien ved NTNU plasserer seg. Studien er randomisert og dobbeltblindet, og undersøker om plasma fra unge, fysisk godt trente donorer kan være trygt – og eventuelt gunstig – for personer med tidlig Alzheimers sykdom. Hovedmålet er sikkerhet og tolerabilitet, men studien samler også omfattende data om kognisjon, biomarkører og hjernestruktur.

Fysisk aktivitet vil neppe være noen kur mot Alzheimers sykdom. Men den fremstår stadig tydeligere som en biologisk inngangsport – et signal til kroppen, og kanskje også til hjernen, om motstandskraft og plastisitet. Utfallet av ExPlas-studien er usikkert. Men kunnskapen som genereres vil være verdifull uansett resultat.

Når det gjelder mat og helse, virker noe ganske selvsagt: is smaker godt, men er usunt. Det er i hvert fall den vanlige oppfatningen. I fjor kom en artikkel i the Atlantic som viste at is-spising kunne henge sammen med bedre helseutfall. Kan iskrem være sunt?

Harvard-anomalien

Historien begynner med en stor Harvard-studie publisert i BMC Medicine i 2014. Forskerne fulgte tre kohorter av amerikanske menn og kvinner over flere tiår, og så på sammenhengen mellom ulike meieriprodukter og risiko for type 2-diabetes. Yoghurt kom ut som gunstig, noe som bekreftet tidligere studier. Men (godt) gjemt (kanskje helst glemt) i tabellene lå et annet funn: personer som spiste en halv kopp is daglig hadde lavere risiko for å utvikle diabetes.

Denne «is-effekten» virket stabil, selv når dataene ble analysert på ulike måter. Likevel passet den ikke med etablerte ernæringsteorier, så forskerne valgte å fremheve yoghurt i stedet. Is ble stående igjen som et epidemiologisk mysterium, og som sagt, uten særlige kommentarer.

Andre studier og hint

– En meta-analyse av mange studier bekreftet at yoghurt er gunstig, men is ble sjelden nevnt – mest fordi få undersøkelser rapporterer om is separat.
– En doktorgradsavhandling (ikke publisert i tidsskrifter) av Andres Ardisson Korat (http://nrs.harvard.edu/urn-3:HUL.InstRepos:37925665)

antydet til og med at blant personer som allerede hadde diabetes, var moderat iskonsum knyttet til lavere risiko for hjerte- og karsykdom.

Et par argumenter mot teorien
– Vi kan ikke utelukke omvendt årsakssammenheng (reverse causality). Personer som får påvist høyt kolesterol, prediabetes eller høyt blodtrykk kutter ofte ned på is, noe som kan få det til å se ut som om is-spisere er friskere.
– Rapporteringsskjevhet spiller inn: overvektige eller helsebevisste mennesker underrapporterer ofte «usunne» matvarer, og dermed blir dataene skjeve.

På den annen side
– Samtidig kan vi kanskje tenke oss at fettinnholdet i is kan forsinke opptaket av sukker, eller at bestemte komponenter i melkefettet har en beskyttende effekt – er foreløpig spekulasjoner.
– Når Harvard-forskerne brukte strengere analyser for å redusere bias, ble is-effekten svakere.

Hva kan vi konkludere med?

Forskningen viser ikke at is gir bedre helse. Den viser derimot at ernæringsepidemiologi av og til kaster fram uventede funn – og at forskere ofte er raskere til å fremheve resultater som passer med etablerte fortellinger (som yoghurt) enn de som bryter med dem (som is).

Likevel minner episoden oss om å møte ernæringsforskning med ydmykhet. Kosthold og helse formes av komplekse mønstre, ikke av enkeltmatvarer. Å nyte en is er helt greit – men det er (kanskje) ikke en oppskrift på langt liv.

Kjære lesarar,

Frå no av vil de merke at eg skriv på nynorsk. Det har fleire grunnar. Den viktigaste er kanskje personleg: farfar min var aktiv i Mållaget, og eg har vakse opp med eit medvit om at språket vårt ikkje berre er eit reiskap, men òg ein arv. Eg likar klangen, rytmen og uttrykkskrafta i nynorsk. Utan nynorsk hadde Noreg vore fattigare, både kulturelt og åndeleg.

Samtidig er språk eit val som kan peike på noko meir. Teksten eg no deler har vandra den lange vegen gjennom refusjonar – også hos Dag og Tid. Kanskje er det òg ein del av forklaringa på kvifor eg vel nynorsk no: eg vil skrive på ein måte som gjev rom for det uventa, for tankar som ikkje så lett finn veg til prent.

Det som følgjer, er ikkje eit teologisk resonnement, men refleksjonar om kvifor eit paveval kan få tyding også for eit sekulært menneske.

Pulsen, pavevalet og det sekulære mennesket

Pavevalet kan synast å høyre kyrkja til, langt borte frå det sekulære Noreg. Likevel peikar det mot tema som òg pregar vår offentlege samtale: autoritet, tillit og kva vi meiner det er å leve rett.

Vi lever i ei tid der vi måler alt frå kolesterol til blodtrykk, men kva er det vi manglar? Kva skjer med det moralske mennesket når religionen forsvinn – og vi står att med helsetal og tilpassing som einaste kompass?

Verda følgde valet av ny pave som eit globalt drama. Tusenvis stod på Petersplassen i stille forventning og stirde på skorsteinen. Ville røyken vere kvit eller svart? Påfallande mange – også sekulære og ikkje-truande – let seg gripe. Ikkje fordi vi venta noko personleg gjennomgripande, men fordi ritualet peikte mot noko som kjendes både arkaisk og djupt menneskeleg: eit fellesskap kring det vi ikkje kan måle, men som likevel tyder noko.

Kontrasten til kvardagen kunne knapt vore større. Vi lever i eit samfunn som har utvikla ei finmaska kontroll over kroppen: Vi måler puls, kolesterol, blodtrykk og BMI. Vi tel steg og kaloriar, og snakkar om helsa som om ho er sjølve meininga. Og kanskje er ho nettopp det – i fråveret av noko anna.

I den sekulære røyndomen er det ikkje lenger Gud som ser oss – det er pulsklokka. Vi har bytt frelsa til sjela med elastisiteten i årene. Vi søkjer tryggleik i det som kan regulerast og optimerast, og det gir ei form for meining. Men samstundes har vi kanskje mista noko av det som tidlegare heldt liva våre saman: ei overordna forteljing – eller berre det enkle faktum at vi kunne erkjenne skuld utan å måtte forklare henne psykologisk eller medisinsk.

Kvar vart det av samvitet?
Det stiller framleis spørsmål – men vi har eit fattigare språk for å svare. Når nokon i dag opplever skuld, vert det ofte omsett til «ubehag», «grenseløyse» eller «dårleg sjølvregulering». Men samvitet, i si eigentlege meining, handlar ikkje om psykisk velvære. Det handlar om etisk forplikting. Og det er nett denne forpliktinga som vert utfordra når vi i vår tid ser krig og liding skje tett på, som i Gaza, der millionar lever under trugsmål om utsletting. Korleis kan vi forstå og handle i møte med slik urett, når det kollektive moralske språket er i ferd med å smuldre bort? Når skuld, ansvar og medkjensle druknar i politiske omsyn og frykt for eigne posisjonar, står samvitet i fare for å bli ei stilt stemme – eit rop som ikkje lenger vert høyrt.

Kvar kjem denne kjensla frå?
Er samvitet berre lært – eller ligg det djupare? Evolusjonsbiologisk finst det gode grunnar til at sosiale artar utviklar indre regulatorar: skuldkjensle, empati, sans for rettferd. Dei held flokken saman og aukar sjansen for å overleve. Moderne nevrovitskap viser at moralske vurderingar aktiverer bestemte område i hjernen, som prefrontal cortex og amygdala. Sjølv små born viser teikn til anger før dei har lært moralske reglar.

Men like viktig er den kulturelle forma: Kva vi kjenner skuld for, varierer mellom samfunn. Det betyr at samvitet både er ei medfødd evne og ei tolking – vi lærer korleis det skal uttrykkjast, og kva det skal reagere på.

Eg tenkjer på biene. Dei veit instinktivt korleis kuben skal byggjast før dei flyg – men ferdigheita vert verkeleggjort i samspel. Kanskje er det slik også med menneskets moralske evner: Dei må vekkast, formast, forståast – i eit fellesskap som trur på noko større enn summen av enkeltmenneska.

Når vi erstattar det kollektive med det individuelt målbare, og etikken med helsedisiplin, står vi i fare for å redusere samvitet til støy. Ikkje fordi vi blir dårlegare menneske, men fordi vi manglar rommet og språket for det ubehagelege og det heilage. Vi gjer det som er «bra for oss», men veit ikkje lenger kva som er rett.

Tidlegare i år skreiv den russisk-amerikanske journalisten Masha Gessen i New York Times om korleis det amerikanske demokratiet gradvis tilpassar seg autoritære tendensar – også under frykt og protest. Vi bøyer oss, skriv ho, ikkje fordi vi er einige, men fordi det er slik ein overlever. Vi handlar i strid med vårt eige samvit – og lærer oss å tole det. Det minner oss om kor sårbar denne indre stemmen er når ho ikkje vert støtta av eit fellesskap og eit språk for motstand.

Eit samfunn utan religion treng ikkje vere tomt. Men det må spørje seg kva som skal fylle tomrommet som oppstår når det heilage forsvinn. Klok forvalting av kropp og helse er inga uviktig verdi – men ho kan ikkje åleine gi svar på skuld, tilgjeving og rettferd.

Pavens røyk signaliserer framleis noko. Ikkje nødvendigvis Guds vilje – men at mennesket lengtar etter å høyre til i noko større. I det minste: å stå til ansvar for meir enn sin eigen puls.