Fire år etter invasjonen- et vanvittig innfall, eller bare en historisk fortsettelse?

Fire år etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina er spørsmålet om årsakene fortsatt brennende. I Svenska Dagbladet 24. februar 2026 vender Martin Kragh[1] tilbake til det grunnleggende problemet: Skal vi forstå krigen som utslag av én manns beslutning – Vladimir Putins – eller som uttrykk for dypere historiske forestillinger som har formet russisk statstenkning over lang tid?

Kragh bygger sin analyse på arbeidet til historikeren og Russland-forskeren Gudrun Persson[2]. I boken Russian military thought: The evolution of strategy since the Crimean war[3] (Georgetown University Press) viser hun hvordan russisk militær tenkning gjennom mer enn 150 år har vært preget av bestemte kontinuiteter.

Krig har i lange perioder fremstått som en normaltilstand. Offensive operasjoner har hatt en normativ plass. Samtidig har Russland ofte sett seg selv som både sterkt og truet – en stormakt med historisk og kulturell rekkevidde utover sine formelle grenser, men omgitt av fiender og uten reelle allierte. Denne dobbeltheten – styrke og sårbarhet – går igjen.

Der vestlig militærtenkning ofte har vært teknisk og operasjonell, har den russiske tradisjonen integrert politikk, kultur og ideologi i strategien. Staten står over individet. Doktriner har ikke vært gjenstand for fri faglig debatt, men definert ovenfra. Tsarer, sovjetledere og presidenter har satt rammene. Resultatet har flere ganger vært kriger initiert av politisk ledelse uten reell korrigerende motvekt.

Et annet gjennomgående trekk er prioriteringen av statens sikkerhet fremfor andre hensyn. Skillet mellom indre og ytre trusler er blitt gradvis utvisket. Opposisjon kan defineres som sikkerhetsproblem; kritikk som undergraving. Etter Sovjetunionens fall ble disse tankemønstrene ikke radikalt revidert. Nato og Vesten ble videreført som hovedmotstandere, og tapet av imperium ble opplevd som en geopolitisk tragedie.

I dette perspektivet fremstår invasjonen av Ukraina mindre som et brudd og mer som en fortsettelse. Krigen tolkes som eksistensiell; militæret som garantist for statens overlevelse og prestisje. Russland handler ikke primært reaktivt, men innenfor en etablert forståelsesramme.

Ideologiske forklaringer, eller personlig nederlag?

For fire år siden skrev jeg selv om to mulige forklaringsspor. Det ene var ideologisk: Aleksandr Dugins The Foundations of Geopolitics[4], med forestillingen om et eurasiatisk rike der Ukraina ikke er en selvstendig nasjon, men kilden til det «store Russland». Individets rettigheter underordnes det kollektive og statens historiske oppdrag. Vesten fremstilles som dekadent og fragmentert.

Det andre sporet var biografisk. Jeg beskrev en januardag i Dresden i 1990, da KGB-offiserer satt i en leilighet og forsto at verden de tjente, var i ferd med å gå i oppløsning. STASI var stormet, autoriteten latterliggjort, systemet ydmyket. En av offiserene var Vladimir Putin. For en mann formet av sikkerhetstjenestens logikk må høsten 1989 ha fremstått som et sivilisatorisk sammenbrudd – et imperium som falt innenfra.

Her ligger også en vestlig feillesning. Vi har hatt en tendens til å tolke Russland gjennom våre egne overgangsfortellinger: 1989 som frigjøring, 1991 som systemskifte, integrasjon som modernisering. Vi så historiens slutt; deler av den russiske makteliten så historiens ydmykelse. Dersom den militære idéhistorien har større kontinuitet enn vi ønsket å erkjenne, blir invasjonen ikke et brudd med normaltilstanden, men et uttrykk for den.

Spørsmålet er om disse to sporene – ideologien og erfaringen av kollaps – egentlig peker i samme retning. Dugins tanker er ekstreme i formen, men hviler på eldre forestillinger om Russland som en sivilisasjon med et historisk mandat. Dresden-erfaringen kan ha befestet en overbevisning om at svakhet inviterer til oppløsning, og at staten må være sterk for å overleve.

Putin kan ha handlet alene. Men han handlet ikke i et tomrom. Beslutningen i 2022 kan vanskelig forstås uten både tradisjonen han står i – og erfaringene som formet ham. I skjæringspunktet mellom historisk kontinuitet og personlig traume finner vi kanskje noe av forklaringen på den katastrofen som nå preger Europa.

---

1. Martin Kragh, artikkel i Svenska Dagbladet, 24. februar 2026. Kragh er biträdende chef ved Centrum för Östeuropastudier (UI) og docent ved Uppsala universitet.
2. Gudrun Persson er tilknyttet Försvarsmakten og er docent ved Stockholms universitet.
3. Gudrun Persson, Russian military thought: The evolution of strategy since the Crimean war, Georgetown University Press.
4. Aleksandr Dugin, The Foundations of Geopolitics: The Geopolitical Future of Russia (1997).