Dødeligheten av covid-19, et år senere

Globusen ovenfor viser hvordan dødeligheten av en ny coronavirussykdom varierer med en faktor på opptil 10 ganger mellom land som ligner på hver andre. Årsakene til disse forskjellene er åpenbart mange. Noe handler om dårlig oppmerksomhet på at en ny infeksjonssykdom er i ferd med å spre seg, eller at man tror at man er bedre forberedt. Andre underliggende faktorer er sosiale og økonomiske forskjeller mellom grupper i samfunnet som gir virus god muligheter til spre seg fort. Dødeligheten er en funksjon av smittespredning, befolkningens underliggende helsetilstand og alderssammensetning (spesielt når man ser på grove dødsrater uten hensyn til alder), bosetningsmønster, helsevesenets oppbygging og kapasitet. Til dette kan vi legge hva vet om et virus evne til å spre seg rent fysisk. Hvor lenge er det aktivt utenfor en levende organisme, hvordan påvirkes det av lys (UV-stråling), varme eller fuktighet. Men noen hadde forberedt seg på det som hendte.

Hvordan havnet vi her?

14. mars noterte jeg følgende på denne bloggen: « 2. januar 2020 kunne man lese følgende i Taiwan Today:

«Taiwan har satt i verk strengere helsekontroll i innkommende fly fra Wuhan, Kina, etter et utbrudd av lungebetennelse i byen…

Alle fly vil bli inspisert av helseinspektører før passasjerene får forlate flyet, er meldingen fra CDC (Center of Disease Control)», er et påbud datert 31. desember 2019.

“…dette er rutinetiltak ved mistenkelige sykdomsutbrudd… dersom passasjerer fra Kina får symptomer innen ti dager etter ankomst så skal de ta kontakt med helsetjenesten…»

 På dette tidspunktet kjente man til 27 tilfeller av lungebetennelse i Wuhan i fastlands Kina.  Man visste heller ikke med sikkerhet at dette var forårsaket av coronavirus. Likevel, for å være på den sikre siden startet screening av flypassasjerer nesten tre uker før man fikk bekreftet at det kunne være tilfelle. Allerede 20. januar sa kinesiske lungeleger bl.a. Zhong Nanshan, at en epidemi kan forhindres om tiltak settes i verk øyeblikkelig.».

For et år siden visste man at noe var i gjære. I Kina, men kineserne ventet helt til 20. januar før de ga beskjed om at et nytt coronavirus, SARS-CoV-2 hadde fått fotfeste i landet. Først skulle folk få feire sitt eget nyttår. En av de første som meldte om smitten var Li Wenliang, en øyelege ved sentralsykehuset i Wuhan, etter en melding fra Ai Fen som var leder for akuttavdelingen ved sentralsykehuset i Wuhan om at syv tilfeller av SARS var blitt funnet knyttet til et matmarked i Wuhan. Da meldingen nådde myndighetene ble Li Wenliang anklaget av de lokale politimyndigheter i Wuhan for å «spre rykter» og «falsk informasjon» på internett som «skader samfunnets stabilitet». Li Wenliang ga etter og erkjente dette. Han fikk selv Covid-19 og døde7. februar i år. Ai Fen hadde oppdaget det første tilfellet av en ny form for lungebetennelse som viste multiple flekkete uklare skygger på lungene til en som arbeidet på Huanan fiskemarked. Det var 18. desember. Ni dager senere fikk hun en ny pasient med lungebetennelse, men denne hadde ikke arbeidet på samme markedet. Hun fikk prøvesvar tilbake 30. desember, «SARS coronavirus, pseudomonas aeruginosa, 46 types of oral / respiratory colonization bacteria», og ga straks beskjed til folkehelseavdelingen og infeksjonsavdelingen samtidig som hun altså sendte melding på internett til andre kolleger. Et par dager senere forsøkte hun pånytt å varsle om at en ny form for lungebetennelse var underveis, og advarte om at helsepersonell måtte varsles. Nå ble hun anklaget for å spre rykter. 11. januar ble en sykepleier dårlig, men først 20. januar ga kineserne beskjed. Og ti dager senere kom WHO på banen. På det tidspunktet hadde trolig 10 000 mennesker blitt infisert og sykdommen var i ferd med å spre seg. Historien om Ai Fe og hennes rolle som varsler ligger på https://en.wikipedia.org/wiki/Ai_Fen#cite_note-original_text-4.

Smittespredning ved slutten av 2020

Dette er situasjonen ved inngangen til 2021, vaksinasjonsåret. Og situasjonen er ustabil. Det meldes om stadige utbrudd, noen kommuner og regioner har det tyngre enn andre. Dessuten går vi inn i en kald og fuktig tid. Både influensa og koronavirus øker i vinterhalvåret, og går ned om sommeren. Det er noe av forklaringen på at sommeren ble som den ble. Og at det nå er relativt fredlig på den andre siden av jorden. Vi vet ikke om SARS-CoV-2 er et sesongvirus, men selv små tendenser i den retningen vil kunne bidra til nye klyngeutbrudd i sårbare grupper. Og de gruppene er fortsatt store i vår del av verden. Smitten er luftbåret. Avstand og munnbind er med på å holde smitten nede. Vi må holde garden oppe. De underliggende faktorene som økonomi, sosiale forhold, helsevesenets kapasitet er forhold som vi må ta tak om vi skal beskytte oss mot neste pandemi. For den kommer også. Men først skal vi gjennom dette.

Mot det normale

Vi vil tilbake til et normalt liv. Det sier vi alle sammen. Men vi vil heller ikke ha en ny pandemi. Pandemien er en konsekvens av vårt tidligere normale liv. Vårt normale liv handlet om ikke å forberede seg. Ikke å bygge opp beredskap, ikke å lære av tidligere tider, ikke en gang å lære av forsøk på simuleringer. Vårt normale liv handler om å få reise billig. Forflytte oss hvor som helst, når som helst og for så små egne kostnader som mulig. Og så satser vi mindre på folkehelsetiltak enn tidligere. Den store forbedringen i folkehelsen har vi fått fordi noen før oss la vekt på det arbeidet. Men kanskje det verste var at vi så tydelig skiller mellom dem og oss. Vi beskyttet ikke de eldre eller de svakeste. Den normale tilstanden må vi ikke tilbake til.

Det normale framover er at flere nye infeksjoner kan spres med dyr. Historien fra Wuhan er ikke unik. Det er den normale framover. Vi kommer til å oppleve det igjen.