En farlig kirurg

                      Høsten 2010 rekrutteres den italienske kirurgen Paolo Macchiarini som gjesteprofessor ved Karolinska Institutet (KI) i Stockholm,  kanskje Europas mest prestisjetunge medisinske universitet. Han er stamcelleforsker med kunstgjorte strupehoder som sin spesialitet og hevder at levende celler kan vokse på syntetisk materiale. Ved siden av professoratet er han overlege ved Karolinska Universitetssjukhuset. I løpet av de neste par årene gjennomfører han tre transplantasjoner med kunstgjorte strupehoder. Den første pasienten blir omtalt i en artikkel i The Lancet. Her angis det at er gitt etisk tillatelse til eksperimentell kirurgi. Den andre pasienten døde bare et par måneder etter operasjonen, mens den tredje fortsatt lever under behandling i USA.

Karolinska stopper kirurgen

                       I 2013 stopper Karolinska Universitetssjukhuset videre operasjoner med kunstgjorte strupehoder, og avslutter Paolo Macchiarinis ansettelse som kirurg. Samme år starter Macchiarini klinisk forskning i Krasnodar i Russland. Han er fortsatt knyttet Karolinska Institutet, og aktiviteten i Russland blir godkjent av institusjonen. I januar 2014 dør den første opererte pasienten, og et knapt halvår senere anmeldes Paolo Macchiarini for forskningsjuks av en belgisk forsker, Pierre Delaere. Han sier tydelig at det Macchiarini forsøker gjøre er umulig. Rektor ved KI henvender seg til etikkrådet ved KI og ber om en uttalelse.

Ingen etisk godkjennelse

                      I løpet av sommeren kommer ytterligere anmeldelser fra fire leger ved Karolinska Universitetssjukhuset. De mener at Macchiarinis beskrivelse av resultatene er overdrevet positive i syv av hans vitenskapelige artikler. De finner heller ikke noen søknad om etisk godkjennelse, slik det er angitt i bl.a. artikkelen om den første pasienten. Lancet ville ikke ha tatt inn artikkelen om dette ikke hadde vært angitt. Alle fire anmelderne er forskere ved KI, og tre er medforfattere på artiklene. Nå svarer Macchiarini på den første anmeldelsen, og noen måneder senere tar KI inn en ekstern gransker, professor Bengt Gerdin ved Uppsala Universitet. Han tar for seg begge anmeldelsene. I mars 2015 kommer KIs etikkråd med sin vurdering av den belgiske forskeren påstand, og konkluderer med at det IKKE foreligger forskningsjuks, men at det vitenskapsteoretiske grunnlaget for forskningen kan kritiseres. KI aksepterer dette og konkluderer med at Paolo Macchiarini ikke har jukset i sin forskning. Men måneden etter konkluderer Bengt Gerdin med at de fire forskernes anklage om forskningsjuks holder mål. På tross av dette, og etter å ha mottatt Macchiarinis svar på kritikken, beslutter KI at den italienske kirurgen ikke har gjort seg skyldig i juks. Derimot når hans forskning ikke opp til de kvalitetskrav som KI og vitenskapssamfunnet setter.  I november avsluttes Macchiarinis gjesteprofessorat ved KI, men forlenges til november 2016. Nå, i desember 2015, reagerer professor Bengt Gerdin. Han har fått tak i alt materialet som KI har blitt forelagt, og er helt uenig i KIs konklusjon. Det viktigste er at det er en diskrepans mellom hva som står om pasientene i de medisinske journalene og det som er angitt i artiklene, og at det ikke finnes en etisk godkjenning.  I samtlige artikler har man vist en langt mer positivt bilde av hva som hendte enn det som fremkommer i journalene, det er systematisk vridning av sannheten. Han tar direkte kontakt med rektor Anders Hamsten og gir beskjed om dette.

Fabrikkerte CV opplysninger             

                      I januar 2016 har tidsskriftet Vanity Fair publisert en artikkel der Paolo Macchiarini anklages for å fart med usannheter i sin CV, og nå gransker KI det CV som ble levert i forbindelse med ansettelsen. I tid faller dette sammen med at Sveriges televisjon sender en dokumentarserie om pasienter med kunstgjorte strupehoder, og hvor ille det går med pasientene. Omverdenen reagerer og tilliten til det instituttet som er ansvarlig for utdelingen av Nobelprisen i medisin og fysiologi faller som en stein. Og verre blir det når det viser seg at CV inneholder en rekke feil, men han beholder sin stilling, samtidig som granskingen fortsetter. Nå beslutter likevel rektor ved KI at Macchiarinis stilling ikke skal forlenges, og dessuten blir det nedsatt en ekstern utredning av instituttets håndtering av hele saken. Få dager senere avgår sekretæren for Nobelkomiteen ved KI, Urban Lendahl, av ”hensyn til Nobelprisarbeidet”. Han antar at han blir trukket inn i utredningen.  Uken etter avgår rektor Anders Hamsten. Samtidig meddeler han at KI åpner en ny sak mot Macchiarini, og ytterligere fire professorer går ut av Nobelforsamlingen i den tiden utredningen pågår. Etter dette avgår dekanus for forskning og nok et medlem av rektors råd. I mars 2016 blir det gitt beskjed om at  Paolo Macchiarini skal avskjediges. Hele saken smitter over på alle ansatte. Elitistisk som man er. Nå har KI fått en ripe i lakken, ja kanskje mer enn det. Det har gått på en alvorlig grunnstøting  etter å ha ignorert det ene forskningsetiske sjømerket etter det andre. Og ikke før er saken med Paolo Macchirini brettet ut i sin utrolige bredde, og styrehodene kappet av, så dukker det opp en ny sak både på KI og på Sahlgrenska Akademin i Gøteborg.

Forskningsvindel og juks

                      Juks og svindel med forskningsdata er vitenskapens svar på doping i idretten sier Karin Bojs, vitenskapsjournalisten i Dagens Nyheter. Men varslerne, eller dopingjegerne om man vil, får det ikke godt. De trakasseres av kolleger, får vanskeligheter med jobber og ugleses av fakultetets ledelse. De fire forskerne som anmeldte saken til KIs rektor fikk til slutt gjennomslag, men det  kostet mye. De fikk ikke umiddelbart støtte, men opplevde seg motarbeidet. Macchiarini var en stjerne. Tre av dem har selv blitt anklaget som klanderverdige. De var for sent ute med sine mistanker. Det svenske rettsvesenet har så langt avvist å prøve deres sak for retten, og i november 2018 engasjerte Centrum för rättvisa seg på deres side for å få saken opp. Hvem vil være en varsler når man selv risikerer å bli klandret? Eller rettere, hva gjør man med mistanken om at det ikke står rett til med den vitenskapelige etikken?

Men hva gjør man når mistanken dukker opp?

                      Anta at man vurderer en søker til en høyere stilling innen universitetet. Man leser CV med litteraturliste og et utvalg artikler. Litteraturlisten er slurvete. Sidetall er uriktige og referansene uordnet. I CV dukker det opp henvisning til et obskurt universitet som man tilfeldigvis vet utdeler grader uten krav om fysisk eller annen tilstedeværelse. Så begynner man å lese. Noen av artiklene er svært gode. Man blir nesten misunnelig. Det er angitt at studiene er godkjent av etisk komite, men noe skurrer. Kontakt med angjeldende komite avslører at de ikke har dokumenter som viser til studiene. Man sender mail til medforfattere ute i verden og ber om opplysninger. Ikke svar. Man tar kanskje kontakt med søkeren direkte og ber om forklaring på uregelmessighetene, og får som svar at dette må stipendiaten svare på. Det er hun som er ansvarlig. Og søkeren beklager at han ikke har gjort god nok innsats som veileder. Stipendiaten bor i annen verdensdel og svarer ikke. Kanskje har man feil mailadresse. Så hører man rykter om at den utdannelsen vedkommende påberoper seg ikke stemmer overens med virkeligheten. Rykter er rykter og skal ikke brukes ved vurderingen av en søknad. Men hva gjør man med sin egen mistanke? Det enkleste er å la det ligge. Man vil ikke starte en prosess. Om det nå er juks og fabrikasjon, hva så? Er det så farlig om noe ikke er helt nøyaktig gjengitt?

Vitenskapelig redelighet må være absolutt

                      Professor Bengt Gerdin understreker at om man finner en unøyaktighet, så er det trolig flere. Og ser det systematisk ut, så er mistanken vakt. Saken i Stockholm hadde direkte konsekvenser for liv og død. Slik behøver det ikke alltid være, men vitenskapelig redelighet kan ikke være relativ. I USA straffes forskningsinstitusjonene om de blir tatt i forskningsjuks. Ikke bare må man betale tilbake bidrag, men dessuten bøte med et tilsvarende beløp.