Noen tanker om kroppslengde, aksjekurser og levetid.

På slutten av 1800 tallet satte Sir Francis Galton, en vennlig, kanskje genial sosial snobb i England seg fore å beskrive hva som skilte de høyverdige rasene fra de mindreverdige. Hans tanker var det vi i dag vil kalle rasistiske, og hans synspunkter på hvordan menneskene kunne deles i godt og dårlig materiale er ikke lenger politisk korrekte. Han var for øvrig fetter av Charles Darwin. De beundret hverandre gjensidig. Men hans store pasjon var tellinger og registreringer. Han talte alt, vakre kvinner, ikke så vakre kvinner, og målte størrelse på erter og menneskenes kroppslengde. En av hans oppdagelser var at høye foreldre fikk høye barn. Kanskje ikke noe overraskende iakttakelse, men samtidig viste han at når foreldrene var svært høye, så ville barna gjennomsnittlig være noe kortere enn foreldrene. På den motsatte siden fant han at korte foreldre fikk korte barn, men meget korte foreldre fikk barn som igjen var noe nærmere befolkningens gjennomsnitt.

Dette fenomenet, at ekstreme observasjoner i en fordeling blir mindre ekstreme når man utfører målingen en gang til (de neste resultatene ligger nærmere utvalgets gjennomsnitt) kalles gjerne regresjon mot middelverdien. En av konklusjonene på hans funn var at uten regresjon mot middelverdien ville verden vært befolket av enten dverger eller kjemper, ikke særlig praktisk. Egentlig er regresjonen en bekreftelse på den daglige observasjonen at har man hatt elendig vær en stund øker sannsynligheten for at det skal bedre seg, eller at en skihopper som har hatt en meget god sesong, sannsynligvis gjør det dårligere i den neste.

                     Ved hvert årsskifte blir vi utsatt for mengder av spådommer og forutsigelser, – spesielt fra økonomiske journalister og bankenes rådgivere når aksjekursene svinger. Og de gir råd. Sitt stille i båten. Ikke selg. Ha is i magen. De spår fortsatt vekst, om ikke inn i himmelen så i hvert fall i vår levetid. Når man har lyttet til disse spåkoner ved tre forskjellige anledninger (med rimelig tids mellomrom), og oppdager at de tok feil hver gang, blir man noe undrende. Først over egen naivitet og mangel på forståelse av hva slags fenomener aksjekurser og verdier er, deretter på deres naivitet og mangel på forståelse av hva de holder på med. To utsagn skal vi se nærmere på; is magen, og vår levetid eller på lang sikt (vi regner med at vår levetid er lang sikt). Is i magen er ikke noe spesielt operativt begrep, men betyr formodentlig at man ikke skal forandre på noe som helst når kurven over verdien av egen aksjekapital tar samme form som unnarennet i Holmekollbakken. Hva med et langt tidsperspektiv?  Poenget er selvsagt det enkle at en langsiktig investering i aksjer, har historisk gitt større utbytte enn andre spareformer. Men hvem skal sitte og vente på at dette skjer; spareren, rådgiveren eller fondsforvalteren? Og det er her jeg anklager meg selv.

Undertegnede var beskjeftiget innenfor et felt der virksomhetsideen er å bedre den tid menneskene har igjen på jorden, respektive forlenge den utover det som i øyeblikket ser mest sannsynlig ut. Med andre ord helsevesenet. Der vet vi ganske meget om tidsperspektivet. Om vi nå kombinerer vår kunnskap med hva økonomene sier om forvaltning av verdier, samt Galtons observasjoner om kroppshøyde, så ville vi kanskje gjøre noe triveligere med et eventuelt økonomisk overskudd enn å spille på børsen.

For Galtons observasjoner har fått betydning langt ut over medisinen og biologisk forskning. Spesielt innen økonomi og studier av aksjekurser kommer hans tanker til sin rett. Det betyr ikke at man forutser når en utvikling vil vende i en eller annen retning, men man kan med sikkerhet si at den kommer til å vende. Derfor bør man, om man vil spille på usikkerhetens marked, lytte mer til Galton og senere Reichenstein og Dorsett før man gjør sine investeringer.

De to siste tok nemlig for seg aksjemarkedet for tiden 1926 til 1993 og kom frem til at om tidsperspektivet var over tretti år så vil investorene løpe en 5% risiko for tjene mindre enn 20%, og 5% risiko for at de ville tjene femti ganger investeringen. Men på noe kortere sikt, f.eks. 20 år, blir usikkerheten langt større. For å komme fram til om man skal lytte til rådene fra bank og fondsmeklere, så bør man et syn på hvor langt liv man kan regne med å få, hvor man kommer inn aksjenes regresjon mot middelverdien, men kanske aller mest i hvilken grad analyser av fortiden i det hele tatt kan gjenspeile fremtiden. Om man satser på tretti års perspektiv vil det være menn mellom 45 og 50 og kvinner ca 5 år eldre som bør satse på aksjene, om målet er å dø så rik som mulig. For det er den tid de gjennomsnittlig har igjen. Går man lenger ned i alder, må man begynne å spare i aksjer i 20 årene, for å sikre seg maksimal kapital ved 50 års alderen, – om tidsperioden 1926-1993 representerer det vi kan vente oss av fremtiden, og at vi kommer inn på rett tid i trettiårsyklen. Men det har vi ingen garanti for. Kanskje er gamblingen i det globale pyramidespillet fyllt av så mange usikre faktorer at det er morsommere å bruke pengene her og nå. Mens vi lever.