Vi går inn i helgen, men egentlig glir ukedagene over i helgedagene uten noen tydelig overgang i denne tiden. Antall smittede, innlagte og døde opptar oss, samtidig som vi er bekymret over hvordan landet skal komme i gang igjen. For det skal det. En dag.
Men i det samme som helgefreden skal senke seg over oss så blir den brutt av Richard Hortons (redaktør av tidsskriftet the Lancet) brannfakkel lørdag ettermiddag (https://www.thelancet.com/journals/lancet/article/PIIS0140-6736(20)30727-3/fulltext).
Han skriver at helsevesenet i Storbritannia (NHS) kunne ha forhindret «chaos and panic» om ikke hele systemet hadde vært fullstendig uforberedt for det som skyller over de britiske øyene.
For det kom advarsler om en global pandemi. I Lancet publiserte Joseph Wu og medarbeidere en artikkel om hvordan utbruddet COVID-19 Wuhan kunne bli global og at man burde legge planer for akutt innsats, beredskapslager med smittevernsutstyr og ekstrautrustning for sykehusene samt mannskap som kunne takle konsekvensene av et verdensomspennende utbrudd (Lancet Jan 31, 2020.)
Horton skrev at regjeringens politikk hadde sviktet, først og fremst fordi man ikke hadde fulgt WHOs råd om å teste hvert eneste mistenkte tilfelle, ikke hadde isolert og satt folk i karantene eller drevet systematisk smitteoppsporing. Man hadde satt til side prinsippene for aktivt folkehelsearbeid og kontroll av infeksjonssykdommer, og nå må prisen betales. Artikkelen i Lancet kommer den dagen Storbritannia logger inn over 1000 dødsfall, og like etter at Boris Johnson satte seg i isolasjon. Helsearbeidere i Storbritannia forteller om pasienter som dør unødvendig og ikke minst helsearbeidere som bukker under på grunn av dårlig eller manglende beskyttelse. Helsevesenet i landet har vært underfinansiert i en årrekke, og er preget av det som ble kalt «the austerity programme», en reell nedbygging og reduksjon i budsjettene. Og dette, sammen med langsom start og manglende forberedelse, betyr at smittetall og dødsfall kan følge samme kurve som Italia og Spania.
Men det er ikke bare UK som stiller uforberedt i denne globale katastrofen. Nesten alle land har bygget ned beredskapslager og lagt forebyggende helsearbeid og smittebekjempning på sparebluss. Forebyggende helsearbeid og innsats for folkehelsen koster penger, men det er ikke spesielt opphissende i en økonomi som bare skal ha målbare resultater. Dette arbeidet har som sin målsetting ikke-hendelser, sykdommer skal forhindres, smitte skal stoppes. Det som ikke hender er vanskelig å måle, og kritiske røster stemmer mot slike bevilgninger.
Dessuten, og det er kanskje verre, man leser ikke tegnene i statistikk og rapporter. Man overser signalene. Når en dr. Stockmann i kinesisk skikkelse dukker opp blir han i første omgang hindret i å komme med sine mistanker om at noe alvorlig er på gang. Og andre som tar over stafettpinnen blir heller ikke tatt på alvor. Strutsen har sine følgesvenner blant flere av verdens politikere.
For oss er det bare å gjenta hva WHO har sagt. Test, isoler, oppspor, og gjør det så grundig som overhodet mulig. Det er den eneste strategien som kan bekjempe epidemien. Over tid får vi forskningsresultater som kan omsettes i beskyttelse og aktiv behandling, men det ligger foran oss. Først når man ser hvordan utviklingen går kan man lette på restriksjonene.
Dags blogg om helse, forskning og samfunn 