Veien inn i NATO- for Sverige og Finland

1948 Kald krig, men ikke samme krig i Sverige og Norge.

Den svenske utenriksministeren Östen Undén besøkte Oslo 3. mai 1948, og hadde med seg et forslag om et skandinavisk forsvarsforbund. Tanken stammet fra mellomkrigstiden, og nå var den aktualisert gjennom kommunistenes maktovertagelse Tsjekkoslovakia i februar 1948. Ved valget til nasjonalforsamlingen i Tsjekkoslovakia i 1946 fikk kommunistene 38 prosent av stemmene, høyere enn noe annet ikke-sovjetisk land. Klement Gottwald var kommunistpartiets formann. Han dannet koalisjonsregjering under en såkalt nasjonal front. I 1947 nedla Josef Stalin forbud mot at Tsjekkoslovakia fikk ta del av Marshallplanen. Uenighet i regjeringen om kommunistenes dominans blant annet i politiet og militærvesenet, blant annet om avskjedigelse av ikke-kommunister, førte til at tolv ikke-kommunistiske ministere leverte sine avskjedssøknader i februar 1948. Ny regjeringsdannelse med i hovedsak kommunister i ledende posisjoner så dagens lys 25. februar. Kommunistene hadde tatt makten. To uker senere ble Jan Masaryk, utenriksministeren, 10. mars funnet død nedenfor et vindu i sin embetsbolig.

Tage Erlander, den svenske statsministeren, skriver i sin dagbok om ryktene om kommunistisk maktovertagelse i andre europeiske land, og at dette virker urimelig ( i Skandinavia), men

» kommunistpartienes uppträdande både här och i Finland verkar olycksbådande». Det samme var det i Norge.

Både Sverige og Norge hadde satset på ikke å ta side under de store motsetningene som dukket opp mellom Sovjetunionen og USA de første årene etter den annen verdenskrig. Dette gjaldt blant annet Marshallplanen der landene sto sammen for å dempe motsetningene. Men når situasjonen spisset seg til ble samstemmigheten satt på prøve. Sverige holdt hele tiden på nøytralitetspolitikken. Landet hadde dessuten er sterkt forsvar og forsvarsindustri. Norge var forsvarsmessig svært underlegent. I planen som Undén hadde med til Oslo, fremgikk det også at Danmark og Norge skulle være nøytrale innenfor et forsvarsforbund. Planen ble senere omtalt som et «dristig forsøk på å utvide svensk nøytralitetspolitikk til å omfatte også Norge og Danmark» (Jakob Sverdrup). Den norske utenriksministeren Halvard Lange kommenterte surt at svenskene nå ville hale inn det sprelske barnet Norge som ville gå egne veier.

Den annen verdenskrig hadde stoppet all videre fremgang for nøytralitetspolitikken i Norge. Under krigen hadde den norske regjeringen begynt å legge planer for en atlantisk allianse, selv om målsettingen i de første etterkrigsårene var å stå utenfor blokkdannelsene. I oppmarsjen til kuppet i Tsjekkoslovakia, hadde vestmaktene lagt stor vekt på trusselen om kommunistisk maktovertagelse, og dette ble skjellsettende for videre planer om en atlantisk allianse.

Disse tankene hadde allerede grobunn i Norge, men ble i første omgang avvist i Danmark og Sverige der man også la vekt på alliansefrihet. For å sitere Erlander igjen: «Tyvärr är det nog så att norrmännen har lättare att tala vid amerikanerna än att tala med oss». Samtidig ønsket Norge et skandinavisk samarbeid, men med garanti fra vestmaktene. Det siste kunne ikke Sverige gå med på, det brøt mot nøytraliteten. I Norge var ordet som nevnt ikke aktuelt lenger.

Likevel var det ikke noen selvfølge at Norge gikk inn i NATO. Arbeiderpartiet var splittet, både i stortingsgruppen og regjeringen. Det samme var de borgerlige partiene. Initiativet kom fra Arbeiderpartiets ledelse, ikke minst forsvarsministeren Jens Christian Hauge, som hadde spilt en sentral rolle i hjemmefronten under krigen. Fra norsk side var man tydelig på at Norge ikke ville kunne holde seg utenfor en stormaktskonflikt eller at Norden skulle kunne være nøytralt. Fra svensk side var konklusjonen den motsatte. Norge mente at en vest-allianse ville bremse en angriper, Sverige at den ville være en provokasjon. Tage Erlander mente at Norge drev «äventyrspolitik», og la ansvaret på Halvard Lange, Norges utenriksminister. Andre har pekt på Norges aversjon mot unioner, og at svenskene ikke kunne tilgi sviket fra 1905. For Finland var det en annen situasjon. De skulle balansere og manøvrere overfor en nabo som med all tydelighet hadde vist at Finland befant seg innenfor deres interessesfære.

Samme argumenter i Sverige overfor NATO i 2022 som i 1948-49?

Argumentasjonen for snart 75 år tilbake minner til dels om det som kommer fram i lyset av Russlands invasjon i Ukraina, og trusselen fra russiske politikere om Finland og Sverige skulle gi avkall på sin alliansefrihet. Vil et formelt medlemskap destabilisere østersjøområdet og Norden?

Kaare Willoch, som var en ihuga Nordenvenn, skriver i sin bok «Myter og virkelighet» at «Man ante at Sveriges sikkerhetspolitikk i virkeligheten ikke var helt som den ble fremstilt; dets nøytralitet måtte bygge på sikker forventning om at andre ville hjelpe Sverige i en mulig krise, mens Sverige ikke ville hjelpe noen med annet enn formaninger.» (s. 190). Dessuten, og det var kanskje viktigere, at Sverige opprettholdt et sterkt forsvar som kunne gi Norge en rimelig trygghet for angrep mot landet over svensk territorium. Samtidig var det i det minste fra norsk side en forestilling om at Sverige så seg som den største og sterkeste staten i midten av Skandinavia. Resultatet ble altså at både Danmark og Norge gikk inn i NATO 4. april 1949.

Etter at emosjonene hadde lagt seg, startet et omfattende militært svensk-norsk samarbeid, til dels godt skjult for omgivelsene, i hvert fall de hjemlige. Samarbeidet gjaldt spesielt nordområdene, i tillegg arbeidet Norge aktivt overfor sine allierte og ble Sveriges formidlingssentral til Storbritannia og USA. Senere ble denne kontakten mer direkte. Magnus Petterson, som har undersøkt samarbeidet konkluderer med at «Det svensk-norska underrättelsesamarbetet på 1950- och 1960-talen framstår, liksom samarbetet på några andre områden , t.ex. på flygsidan, som uppseendeväckande omfattande och välutbyggt om man betänker att Sverige var alliansefritt och Norge var medlem av NATO». Og Sverige bygde opp sitt forsvar. På slutten av 1950-tallet var det svenske luftforsvaret verdens fjerde sterkeste.

Om vi legger til utspillet i 1954 angående svenske atomvåpen, der både Palme og Erlander var positive, så ser vi fremveksten av en militærmakt som ville forsvare sin nøytralitet med alle våpen. Atomvåpen ble det ikke. Den indre motstanden i det socialdemokratiske partiet, les: kvinnesiden, ble for sterk, og saken gikk ut med Undéns tale om en ikke-atom-klubb i FN i 1961. Klubben ble det ikke noe av, men Sverige gikk over til en nei-side i atomvåpendebatten. På norsk side var atomvåpen knyttet til mulige NATO-baser på norsk jord. Regjeringen ville ikke åpne for baser, og fikk NATO med på dette. Nå var ikke det slutten på spørsmålet for Norges del. I 1957 krevde Sovjetunionen en forsikring om at Norge ikke skulle lagre atomvåpen i landet. Dette ble først avvist, men utover 1960-årene gikk det mot et slikt vedtak, og ble etter hvert akseptert i NATO.

Europa i 2022 er ikke det samme som på 1950-60 tallet, men ordene er de samme; nøytralitet og alliansefrihet. Den gangen forsto man at om ordene skulle ha noe verdi, så måtte de forsvares med militær makt. I dag står vi med nedbygget forsvar både i Sverige og Norge (kanskje mest i Sverige), og et sterkt Finland. Nå er kortene delt ut annerledes enn for sytti år siden. Invasjonen i Ukraina, et alliansefritt land, har vist hvilke kort man kan spille ut, og Russlands imperialistiske autokrat har synet sine.

Litteratur

Francis Sejersted, Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre. Pax forlag, Oslo 2005

Kåre Willoch, Myter og virkelighet. J.W. Cappelens forlag, Oslo 2002

Haakon Lie, …slik jeg ser det. Tiden Norsk forlag, Oslo 1975