Et glimt fra den gangen hjerteinfarkt-epidemien var på vei mot toppen.

Jeg var konstituert overlege ved medisinsk avdeling ved Narvik sykehus 1972-73. I den anledning ble jeg invitert til et møte på det helt ferske Universitetssykehuset i Tromsø i februar 1973. Møte samlet overleger fra Nord Norge for å dele erfaringer angående hjerteinfarktutviklingen. Man forstod at det var en sterk økning, man manglet oversikt og kunnskap om hva som drev dette framover. Innlegget nedenfor var mitt bidrag fra Narvik, og tjente nok som en jobbsøknad, i hvert fall begynte jeg i Tromsø vel 8 måneder senere.

Februar 1974 startet vi The Tromsø Heart Study, som senere ble Tromsøundersøkelsene, og der runde nr. 8 avsluttes i år.

Innlegg ved coronar-klubbmøte i Tromsø fredag 2/3-1973

Kort oversikt over antall pasienter med hjerteinfarkt behandlet i Narvik sykehus, med. avd. i årene 1964-1972.

I det følgende vil jeg først presentere de statistiske data som kommer frem ved gjennomlesing av årsmeldingene for med. avd. fra 1964 til 1972.

Innlagte Antall dødsfall Dødelighet (%)

År	Kvinner	Menn	Kvinner	Menn	Kvinner	Menn
1964	23	74	5	11	20	15
1965	25	62	4	15	16	24
1966	45	65	8	19	17	22
1967	31	49	7	19	22	24
1968	59	131	16	33	27	25
1969	58	112	13	21	22	19
1970	63	122	14	28	23	22
1971
1972	82	150	18	30	22	20

Som det fremgår av tabellen, har det vært betydelig økning av hjerteinfarkt i det nedslagsfeltet som sogner til Narvik sykehus. Om dette innebærer en reell økning av koronarsykdommen i Ofoten-Narvik-området, er det vanskelig å uttale seg om før vi har sett hvilke materialer de andre sykehusene i Bodø, Harstad, og Tromsø-regionen kan vise frem. Økningen kan forklares ut fra en forskyvning av pasient klientellet mot Narvik sykehus, f.eks. på grunn av bedrede kommunikasjonslinjer. En annen forklaring, og den er kanskje vel så sannsynlig , er at flere pasienter med hjerteinfarkt blir innlagt enn tidligere. Det har vært en økning i legfolks bevissthet angående hjertesykdommer og færre behandles hjemme. Mortaliteten har holdt seg omrking 20%, et slingringsmonn på inntil 5% i hver retning i løpet av den tiden som jeg har oversikt over. Noen tydelig nedgang av dødeligheten etter at overvåknings-enhet ble innført (1968) gir ikke disse tallene noe grunnlag for (dessverre). Det er mulig dette kan forklares ut fra det økte antall pasienter og at vi dermed har fått inn flere dårlige pasienter som tidligere døde på veien, eventuelt hjemme. Som nevnt er kommunikasjonen bedre nå enn før, og dette kan være noe av forklaringen på at dødeligheten ikke har vist noen vesentlig tilbakegang. Vi har ikke ført noen nøye statistikk over hvor mange av pasientene som er blitt behandlet i overvåknings-enhet i de aktuelle årene dvs fra 1968 og frem til i dag, hvordan dødeligheten hos disse pasientene ligger i forhold til de som har vært holdt utenfor.

Vi har for tiden bare et provisorisk opplegg med to enheter. Overvåkningen foregår visuelt, dvs. Vi har en sykepleier til sted kontinuerlig. Hun ser på cardioskopet som registrerer pasientens klinisk tilstand. Dett opplegget er ikke tilfredstillende. Med den økningen vi har hat i koronar-pasienter har vi beregnet at behovet ligger på 6-8 senger, og da gjerne to telemetri-pasienter i tillegg. Vi har planene klare for utbygging, hvori det nye byggetrinn som startes opp våren 1973 er inkludert en overvåknings-enhet av nevnte størrelseorden.

Det vil ta ca 3 år før dette byggetrinnet er ferdig fullført. Og i mellomtiden håper vi å kunne lage et provisorium ved å bygge ut nåværende enhet til også å omfatte en relativt stor stue som kan ta fire pasienter.

Vårt hovedproblem ligger nå likevel ikke på denne sektoren. Penger og husrom er det nok teknisk mulig å skaffe- vanskene oppstår når det er spørsmål om kvalifisert arbeidshjelp. For å bøte litt på dette har vi sendt ferdig utdannede sykepleier til overvåknings- avdelingen på Aker sykehus for å hospitere der 1 måned hver. Dette er det så meningen å følge opp med undervisningsvirksomhet når de kommer tilbake. Håper er få dannet en kjerne av «trofaste» medarbeidere som kan bringe arven videre og stimulere andre sykepleiere til å gå inn i overvåknings-enhetene.

Med hensyn til de erfaringene vi har høstet ved bruk av overvåknings-enheter så er det ingen tvil om at vi- selv om vi opererer med et høyst mangelfullt opplegg- har lært svært meget om infarktpasientenes naturlige sykdomsforløp.

Sykepleierne kan resusitasjon, men de defibrillerer ikke- det er det stort sett bakvakten som gjør, eventuelt enkelte, noe mer fremmelige turnuskandidater. Jeg har som dere ser, lite statistiske data til å underbygge påstanden om at overvåknings-enheten, sammen med nye antiarrytmika og defibrillator, i virkeligheten har reddet pasienters liv, men jeg sitter igjen med det (misbrukte) inntrykket at det har det. Siste utspill for øvrig fra Tromsø universitet med skikkelig registrering av hva som skjer med infarkt-pasientene på landsdelsbasis, hilses med glede, og med.avd. i Narvik er svært interessert i å følge opp et slikt opplegg.

Takk for oppmerksomheten!

Dag S Thelle