Det var sparsomt med dødelighetsdata under de siste 20-25 årene i Sovjetunionen. Offisiell statistikk anga at levealderen steg etter at 2 verdenskrig var over, men fra 1990 til 1994 var det et dramatisk fall på 5 år i gjennomsnittlig levealder. Dette fallet skyldes i hovedsak en sterk økning i dødeligheten av hjerte- og karsykdommer, og voldelige dødsfall. Utviklingen settes i samband med den sosiale oppløsning som har preget store deler av Russland på 1990-tallet, og mer direkte til et ganske uhemmet og selv for russiske forhold voldsomt alkoholforbruk.. Det russiske drikkemønsteret med intense fylleperioder gjenspeiles i dødsstatistikken ved at det er en opphopning av hjerte- og kardødsfall samt voldelige dødsfall på fredag til og med søndag, mens de andre ukedagene viser lavere tall. Observasjonene i Russland taler for at intense drikkeperioder øker risikoen for plutselig død, og når det totale alkoholforbruket er høyt vil dette gjenspeiles i dødsstatistikken. Dødsstatistikken er et sensitivt mål for sosiale endringer, og spesielt synes hjerte- og karsykdommene å være følsomme for dramatiske sosiale forverringer.
Summary
Mortality statistics were sparse during the last two decades of the Soviet Union. Official spokesmen claimed that the life expectancy increased after the second world war, but reconstruction of the mortality data after the downfall of union revealed that mortality rates during the 1980s were far higher than in Western countries. During the 1990s the Russian population has experienced a dramatic increase in mortality rates particularly in men aged 20-64 years. The major cause for this increase is the steep upturn of cardiovascular deaths which has been associated with high prevalence of smoking as well as high-fat diet. The increasing consumption of alcohol with the Russian habit of binge drinking is thought to be directly associated with an increased mortality of cardiovascular diseases. This is reflected in the excess number of cardiovascular deaths taking place during week-ends compared to other weekdays.
Dødelighetsutviklingen
Ved en internasjonal konferanse i Moskva i 1985 forsøkte vi å få vite hvorfor man ikke hadde publisert sovjetiske dødelighetsdata på et par ti-år. Forklaringen som ble gitt var at landet var for stort til at man kunne fremstille sikre data, og dessuten kunne man aldri stole på mortalitetsstatistikken i noe land. Dette måtte man den gang slå seg til tåls med, men mistanken var sterk til at dataene levnet regimet og makthaverne liten ære, og derfor ikke ble offentliggjort. Etter Sovjetunionens sammenbrudd ble det også avslørt at dødsratene som angivelig hadde vist en gunstig tendens gjennom hele første halvdel av dette århundre, tok en helt annen retning fra 1960tallet. Fra da gikk dødsratene oppover og utviklingen var langt mer negativ enn i andre industrialiserte land. Tydeligvis klarte ikke sovjetkommunismen å bedre folkehelsen slik man skrøt av i offisiell propaganda. På den annen side hadde nok forskerne rett i at man ikke kunne stole helt på statistikken, og i ettertid har man derfor forsøkt å rekonstruerer dataene slik at man i dag kan gi et bilde av dødelighetsutviklingen i Russland og de landene som inngikk i det tidligere Sovjetunionen, og som ikke er blitt selvstendige stater. Datagrunnlaget stammer i stor grad fra et samarbeid mellom London School of Hygiene og russiske forskere i European Centre on Health of Societies in Transition (ECOHOST). I denne artikkelen blir enkelte trekk ved dødelighetsutviklingen i dette århundrets siste par tiår i Russland presentert og diskutert i forhold til de store sosioøkonomiske endringene som har funnet sted i dette samfunnet. Tallene er i hovedsak hentet fra publikasjoner fra ECOHOST, samt tilgjengelig materiale fra Verdens helseorganisasjons statistikk i tillegg til data fra enkelte større tverrnasjonale studier (1-3).
Levealder på ulike alderstrinn er beregnet ut fra dødeligheten for en gitt alders- og kjønnsgruppe i en populasjon. Forskjeller i forventet levealder brukes derfor som et mål når man skal følge utviklingen over tid eller for å sammenlikne ulike befolkningsgrupper. Forventet levealder er et gjennomsnittstall for overlevelse innen en gruppe individer. Endringer i forventet levealder kan sees som et mål på en øyeblikkelig effekt av endret sannsynlighet for å dø innenfor en bestemt gruppe individer. Dermed er forventet levealder et meget følsomt mål for i hvilken grad ytre forhold påvirker helsetilstanden når det gjelder potensielt dødelige sykdommer.
Her vil vi legge fram utviklingen i forventet levealder i Russland for to aldersklasser, 1-åringer og 45 -åringer i tidsperioden 1980-1995. For begge gruppene er helsetilstanden nært knyttet til sosiale forhold, samtidig som dødeligheten blant de voksne reflekterer levevaner og ytre miljøforhold, mens helsetjenestens forebyggende og kurative virksomhet spiller en større rolle for barna. For sammenlikningens skyld er også norske data fra samme tidsperiode hentet inn. Disse dataene er hentet fra WHOs database med ulike helsevariable (1).
Forventet levealder hos 1-årige barn og 45-årige voksne i Russland og Norge på1980-og 1990tallet
I 1980 kunne en 1-årig jente ha en gjennomsnittlig forventet levealder på 73.4 år mens norske jenter kunne forvente å leve 79 år. Fram til 1986 var det en bedring i Russland som var sterkere enn i Norge, men fra 1986 til 1995 falt levealderen med 2.8 år for denne gruppen i Russland. Det var en tilsvarende utvikling for guttene, men utsiktene ble langt dårligere enn for jentene. Fra 1980 til 1986 økte forventet levealder med 3.5 år, men i løpet av neste ti års periode var forventet levealder redusert med 6.6 år. Blant 45 årige menn i Russland ser man en tilsvarende negativ utvikling ved at det først var en økning i alder fra 1980 til 1986, men deretter går kurven bratt nedover. Utviklingen er ikke fullt så dramatisk for kvinnene, men tendensen er den samme.
Endringer i årsakspesifikk dødelighet
For tidsperioden 1990 til 1994 falt forventet levealder ved fødsel fra 63.8 til 57.7 år for menn og fra 74.4 til 71.2 år for kvinner (2). I samme tidsrom økte forventet levealder i USA fra 71.8 til 72.4 for menn og fra 78.8 til 79.0 år for kvinner. De aldersgruppene som bidro sterkest til den ugunstige utviklingen i Russland var menn mellom 25 og 64 år. For denne aldersgruppen kunne økningen i hjerte- og karsykdommer og voldelige dødsfall forklare 75 % av fallet i forventet levealder. For hele befolkningen under ett er økningen i disse dødsårsakene ansvarlig for 65% av reduksjonen i forventet levealder, mens infeksjonssykdommer, kroniske leversykdommer, og andre alkoholskader er ansvarlig for henholdsvis 5.8%, 2.4% og 9.6%. Kreftsykdommene betydde i denne sammenheng svært lite. Ser man på hele befolkningen under ett var økningen i hjerte- og karsykdommer ansvarlig for 41.6% av nedgangen i forventet levealder for kvinner og 33.4% for menn, mens økningen i voldelige dødsfall (inkl. ulykker) utgjorde 32.8% av nedgangen i forventet levealder for menn og 21.8% for kvinner.
Alkoholens betydning for dødeligheten
Som i andre industrialiserte land var de viktigste dødsårsakene for voksne mennesker i Sovjetunionen hjerte- og karsykdommer, kreftsykdommer og voldelige dødsfall. Dette mønsteret holdt seg også etter sammenbruddet, men det påfallende er at endringene i dødsrisiko av hjerte- og karsykdommer er så raske i Russland. En slik utvikling taler for det første for at det er en betydelig økning i ytre miljø- eller levevaner som forårsaker slike sykdommer, dessuten må disse årsaksfaktorene kunne virke over kort tid og aktivisere mekanismer med liten latenstid. En av de mest nærliggende faktorene er alkoholforbruket, og i 1997 rapporterte Leon og medarbeidere at dødeligheten steg sterkest for alkoholrelaterte dødsårsaker og spesielt for menn i alderen 20-69 år (4). I 1987 fant man for eksempel at alkoholforgiftning var ansvarlig for over 80% av dødsfallene for menn under 45. I 1993 var gjennomsnittsforbruket av alkohol oppe i 14.5 l ren alkohol per person, eller 40 g alkohol per dag. Med slike høye nivåer må andelen alkoholrelaterte dødsfall nødvendigvis bli meget høyt. Ser man bare på alkoholbrukerne kommer forbruket opp i 60 g alkohol per dag. Det tilsvarer 420 kcal/dag, som igjen utgjør 17% av det gjennomsnittlige energi-inntaket. Sammen med et lavt inntak av grønnsaker, mye røyking, og høyt fettinntak blir befolkningen utsatt for et meget aterogent miljø. Økningen i dødeligheten av hjerte- og karsykdommer faller sammen med økningen i alkoholinntaket, og dette har ledet til en fornyet diskusjon om alkohol virkelig beskytter mot hjerte- og karsykdommer. I en analyse av hjerte- og kardødeligheten i Moskva viste Chenet og medarbeidere hvordan dødsfall på grunn av alkoholforgiftning, ulykker og hjerte- og karsykdommer var hyppigere på fredager, lørdager og søndager, men f.eks. kreftdødsfall ikke viste samme variasjon med ukedagene (5). Spesielt tydelig var dette for plutselig død. Drikkemønsteret i Russland er preget av et stort inntak over kort tid, og da helst i helgene («binge-drinking»). Nettopp denne form for alkoholfortæring har vært satt i samband med økt risiko for plutselig død, og da mest trolig som resultat av arytmier (6). Forverringen som man har sett på 1990-tallet står i kontrast til den kortvarige bedringen som ble observert de siste årene under Gorbatsjov. Den ble direkte tilskrevet hans forsøk på å redusere i 1985. Året etter hadde russerne sin hittil lengste dokumenterte levetid i dette århundret.
Så langt kjenner man ikke noen industrialisert befolkning i verden som har en hatt en så dramatisk nedgang i levealder i løpet av så kort tid i fredstid som det Russland nå blir utsatt for. De har tapt fem leveår i løpet av en fire års periode.
Konklusjon
Som en konklusjon kan man fastslå at den raske stigningen i befolkningens dødelighet har kommet som et resultat av sosial uro, høyt forbruk av tobakk og alkohol, dårlig kosthold, alminnelig depresjon og nedbygging eller til dels sammenbrudd av helsevesenet. Selv om datakvaliteten når det gjelder helsestatistikk ikke er den beste, kan funnene som ulike analytikere viser til ikke forklares av mangelfulle data. Statistikken indikerer hvordan insidensratene raskt kan endre seg også for sykdomsgrupper der vi vanligvis forestiller oss at det må en lang påvirkning til før sykdommen bryter ut. Spesielt er hjerte- og karsykdommene meget følsomme for slike dramatiske sosiale omveltninger som det russerne er utsatt for.
Referanser
1. HEALTH FOR ALL Data Base, WHO Regional Office for Europe, Copenhagen 1998
2. Notzon FC, Komarov YM, Ermakov SP, Sempos CY, Marks JS, Sempos EV. Causes of declining life expectancy in Russia. JAMA 1998: 279;793-800
3. Walberg P, McKee M, Shkolnikov VM, Chenet L, Leon DA: Economic change, crime and mortality crisis in Russia: a regional analysis. BMJ, 1998; 317: 312–8 4. Leon DA, Chenet L, Shkolnikov VM, Zakharov S, Shapiro J, Rakhmanova G, McKee M. Huge variation in Russian mortality rates 1984–94: artefact, alcohol, or what? Lancet, 1997; 350: 383–388
5. Chenet L, McKee M, Leon D, Shkolnikov V, Vassin S. Alcohol and cardiovascular mortality an Moscow; new evidence of a causal association. J Epidemiol Community Health, 1998; 52: 772–774 6. McKee M, Britton A: The positive relationships between alcohol and heart disease in Eastern Europe: potential physiological mechanisms. Journal of the Royal Society of Medicine, 1998; 91: 402–7
Hva hender i Sverige? Vaksinasjonen – et kappløp med døden. Kan man lære noe av Norden?
John PA Ioannidis revisited:
«Why most published research findings are false».
Det første registrerte dødsfallet i eller av Covid-19 var i Wuhan 9. januar 2020. I dag ligger det offisielle dødstallet i verden på 1,98 millioner. Fortsatt langt unna de 17-50 millioner dødsfall som blir tilskrevet influensaepidemien i 1918-20[i]. På den tiden var folketallet i verden 1,8 milliarder, i dag er vi 7,8 milliarder. Dagens pandemi kan rangeres som en pandemi i kategori mellom 2 og 3 i henhold til CDCs pandemiklassifisering.
[i] Pandemi-indeks fra “Centers for Disease Control and Prevention” (CDC), USA
Helt siden Covid-19 infeksjonen ble kjent har det vært diskusjon om hvor farlig sykdommen var. Synspunktene har skiftet fra at dette var omtrent som en vanlig, kanskje litt voldsom sesonginfluensa til en meget alvorlig og potensielt dødelig sykdom. Følelsene har gått høyt og sentrale forskere med sterke navn å ta vare på, har uttalt seg med sikkerhet i alle retninger. En av disse er John P Ioannidis, epidemiologen fra Stanford som er omtalt i denne bloggen et par ganger tidligere. I en artikkel fra april 2020 peker han på at dødeligheten varierer med en faktor på tretti i de forskjellige anslagene(1). Og det er helt riktig. De første dødelighetsratene lå på vel 3%, mens andre viste 0,1%. Variasjonen berodde på ulike alders- og befolkningsgrupper, og på manglende kunnskap om den underliggende populasjonen. En måned tidligere hadde Ioannidis uttalt at taklingen av epidemien var en fiasko så lenge vi handlet uten å ha skikkelige data (https://www.statnews.com/2020/03/17/a-fiasco-in-the-making-as-the-coronavirus-pandemic-takes-hold-we-are-making-decisions-without-reliable-data/). Men hva skulle man ha gjort annerledes? Dette var en ny sykdom. Man visste ikke hvordan den spredte seg, var det kontakt, dråpe- eller luftsmitte (aerosoler), heller ikke hvor smittsom den var. Men planene var klare. For influensaepidemier.
Hva hender i Sverige? Vaksinasjonen – et kappløp med døden.
For ti måneder siden kunne ingen forutsi hvordan Covid-19 utviklingen skulle bli i Norden, Europa eller verden for øvrig. Landene i Norden valgte litt ulike veier, og bare noen uker inn i april 2020 begynte utviklingen i Sverige å gå i en annen retning enn de andre landene. Det ble argumentert med at den mer avslappede holdningen i Sverige skulle betale seg. Til høsten ville det hele jevne seg ut ved at Sverige hadde oppnådd større immunitet. Slik gikk det som kjent ikke og kurven nedenfor fra https://ourworldindata.org viser hvordan dødstallene i annen runde har kommet opp på samme nivå som våren 2020.
Døde av/med/i Covid-19/million innbyggere i Sverige fra 1. mars 2020 til 13. januar 2021
Sverige er ikke det verste landet i Europa, langt derifra, men smittetrykket har aldri (bortsett fra noen få dager i august) kommet så langt ned, som f.eks. i Finland og Norge. Så spør man, hva er det med Sverige? Kunne man ha gjort noe annerledes i høst, og hva nå, utover vinteren? For noen dager siden var det registrert over 10 000 dødsfall knyttet til Covid-19 i Sverige. Nesten 7000 var blant personer 80 år og eldre. Dødsfall representerer individer som ble smittet mellom 2 og 8 uker tidligere (https://www.hsph.harvard.edu/news/hsph-in-the-news/data-animation-shows-time-lag-between-covid-19-cases-and-deaths/). Når vi ser på smittekurvene for november-desember får vi et mønster som kan si noe om ukene framover.
Daglig nye Covid-19 smittede per million innbyggere i Sverige fra 1. mars 2020 til 14. januar 2021.
Kurven viser en bratt økning fra slutten av september, og kanskje avflatende fra 24-25 desember, men variasjonen de siste ukene kan også være uttrykk for skiftende testhyppighet. Smittepresset i landet taler for at dødstallene kommer til å holde seg på det nåværende nivået ytterligere 2-8 uker om ikke man stenger landet helt ned. Vaksinasjonen vil ikke kunne demme opp for denne dødeligheten. Det betyr at det totale dødstallet vil ligge opp mot 15000 individer når man runder midten av mars. Men vil en nedstengning i tillegg til det forsiktige livet mange svensker allerede fører, bety noe?
John PA Ioannidis revisited: «Why most published research findings are false».
Epidemier er vanskelig å studere, og å vurdere effekten av ulike tiltak gjør det ikke enklere. I dag debatteres det stadig i hvilken grad sosial distanse, munnbind, håndvask, hjemmekontor, skolestenging eller fullstending nedslokning av samfunnet har betydning for smittespredning, sykelighet og dødelighet. Og her kommer John PA Ioannidis tilbake. John PA Ioannidis er kjent for å ha en kritisk holdning til medisinsk forskning og ble spesielt lagt merke til for sin artikkel «Why most published research findings are false» (2) for ca. 15 år siden. Hvorfor denne interessen for John P Ioannidis akkurat nå? For få dager siden ble følgende aksepterte artikkel med Bendavid som førsteforfatter og Ioannidis som ankermann, lagt ut «Assessing mandatory stay-at -home and business closure effects on the spread of covid-19»https://onlinelibrary.wiley.com/doi/epdf/10.1111/eci.13484. Artikkelen er et forsøk på vurdere om strengere tiltak (more restrictive non-pharmaceutical intervention, mrNPI) med stengning av skoler, butikker, og lockdown har større betydning for smittespredning enn lettere tiltak( less restrictive non-pharmaceutical intervention lrNPI). Forfatterne konkluderer med at mrNPI ikke hjelper så meget. Epidemier varier over tid og mellom grupper, også om det ikke iverksettes tiltak. Det er denne underliggende (dynamiske) variasjonen som gjør det vanskelig å vise om et tiltak har effekt. Hva skal man sammenlikne med? En ekstrapolering fra hvordan utviklingen var før man satte i verk tiltaket? Hvordan kunne da man vite at eventuelle endringer ikke ville kommet uansett? Disse spørsmålene er typiske for alle ikke-eksperimentelle observasjonsstudier. Bendavid et al tok for seg ti land; USA, England, Frankrike, Tyskland, Nederland, Spania, Italia, Iran, Sverige og Sør-Korea. Landene ble valgt fordi de hadde data på smitteutbredelse på subnivå, som fylke eller region. Sverige og Sør-Korea ble klassifisert som land med lrNPI, mens de andre ble karakterisert som mrNPI. Konklusjonen var at alle tiltak bidro til å påvirke smitteutbredelsen, men at det ikke var mulig å påvise noen sikker effekt av ytterligere nedstengning. Artikkelen har blitt kritisert på Twitter (såkalt Twitter review), til dels på grunn av hvilke land som er tatt med, men også fordi en dikotomisering i lrNPI og mrNPI er en forenkling av hva som ble satt i verk av tiltak. Og som en kommentator sa det, «interessant at JP Ioannidis er med, han som skrev Why most published research findings are false». Forfatterne viser hvordan alle har oppnådd en reduksjon i smitte, men at de to landene som la seg på lrNPI ikke gjorde det dårligere enn de med strengere tiltak. Så hva gjør Sverige i dagens situasjon? Fortsette med relativt lette tiltak som uvegerlig kommer til å koste både sykelighet og dødelighet, eller forsøke ytterligere restriksjoner med et håp om at dette kan dempe sluttfasen av pandemien, på tross av hva Bendavic et co skriver? Til vaksinasjonene tar over.
Kan Sverige lære noe av Norden?
Utviklingen av smitteutbredelse og dødelighet i de andre nordiske landene er vist nedenfor.
Smittekurvene tok av både for Danmark, Norge og Sverige i slutten av september 2020, men Sverige fikk en brattere og mer langvarig utvikling. Danmark var oppe og snudde en gang i begynnelsen av desember. I figuren nedenfor ser man dødsfallene i de samme landene.
Danmark fikk en tydelig økning i dødsfall om lag seks uker etter at smitteutbredelsen hadde skutt fart, men noen dager inn i 2021 har kurven vendt nedover. Sverige fortsatte oppover.
Det er vanskelig å si noe sikkert om hvorfor de nordiske landene skulle vise så ulik utvikling høsten 2020. Figuren ovenfor er en oppsummering av ulike tiltak, den sier ikke noe om effekt eller kvalitet. Men den viser at det er forskjeller. Finland og Norge har satt i verk flest tiltak over lengst tid. Ingen av landene var inkludert i Bendavid et als artikkel om strengere og lettere tiltak, men figuren kan brukes som argument for sterkere nedstengning på svensk side.
[i] Pandemi-indeks fra “Centers for Disease Control and Prevention” (CDC), USA
[i] Patterson & Pyle (1991) anslår 24.7 til 39.3 millioner dødsfall. Johnson og Mueller (2002) angir 50 millioner eller høyere. Spreeuwenberg et al. (2018) mener tidligere anslag er for høye og angir 17.4 millioner dødsfall.
Dagboksnotater og refleksjoner om Covid-19 fra 13. mars. Mest om Sverige og Norge
18. november 2020
Siden 13, mars har jeg skrevet om covid-19 med uregelmessige mellomrom. Det har gått åtte måneder, og for egen del fant jeg det nødvendig å gå tilbake i tid for å se hvordan jeg har tenkt i løpet av denne tiden, spesielt når det gjelder Norge og Sverige. Jeg har plukket ut avsnitt som kanskje er av interesse for andre enn meg selv, spesielt i lys av at vi nå går inn i noe som minner om nedstengning i Sverige (selv om ordet knapt brukes) og at Norge nesten gjør noe liknende på tross av en noe annerledes smittesituasjon. Oppsummeringen er kronologisk og strekker seg fra 13. mars til 23. oktober i år, spesielt interesserte kan søke på dato for innlegget for å se nærmere på detaljene.
13. mars 2020
Dette er første innlegget om tiden etter at Norge stengte 12.03.2020. Håper å kunne gi inntrykk og synspunkter om noe som ingen av oss hadde trodd vi skulle være med på, en pandemi. En verdensomspennende sykdom som sprer seg ukontrollert. Hvordan reagerer vi, hva gjør vi for å hindre spredningen, og hvilke konsekvenser får dette for våre liv?
I går kveld begynte det. Kl. 18:00 stengte Norge alle offentlige kulturarrangementer, tatueringssteder, frisører, barnehager, skoler, universiteter og høgskoler. Alt som kan samle mennesker skal ned på laveste nivå. På engelsk heter «social distancing», visstnok Trumps dårligste gren om vi skal tro NY Times. Og da er det kanskje håp.
Norge gjør det annerledes enn Sverige. Terrorforskeren Magnus Ranstorp filosoferer over dette på Twitter og peker på at Norge og Danmark har en annen styringsmodell enn Sverige som er desentralisert i regioner. Og kanskje er det noe av årsaken til at svenskene synes det går sent, men de har hittil ikke stengt landet så dramatisk som i Norge. Samtidig står Agnes Wold opp for Anders Tegnell og forsvarer hans litt forsiktige tilnærming. Hva er det egentlig vi står overfor?
Tiltakene, myndighetene og tilliten
Både i Norge og Sverige har folk tillit til myndighetenes tiltak. Foreløpig. I Norge snakker man om dugnad, i Sverige om solidaritet. Samtidig spør svenskene seg om hvorfor de er mindre restriktive enn nabolandene. Men det er stille i gatene. Politikerne vedtar store økonomiske gavepakker for å bremse konsekvensene av tiltakene. Og man spør om hvor lenge dette skal vare. I et intervju tippet jeg at vi nådde toppen i juni i år. Skulle kanskje ha sagt mai. Men så kommer det til å fortsette i et par år, kanskje.
Hvordan skal vi se på denne coronatiden som vi er på vei inn i? DS Jones artikkel i New England Journal of Medicine om «History in a Crisis» gir grunn til ettertanke. (1)
Dag 1 er på hell. Siste notering i Sverige var 775 smittede mens Norge hadde kommet opp til 621 per 12.03.20 FHI.
1. Jones DS. History in a Crisis – Lessons for Covid-19. N Engl J Med. 2020.
17.03.2020
Den flytende nevneren
Antall døde stiger i både Sverige og Norge. De følger hverandre med en faktor på omtrent 2, som man bør vente for to land der det ene har dobbelt så mange mennesker. Men tallene er små. og usikkerheten selvsagt stor. Likevel, begge lands myndigheter regner med en jevn økning i antall døde i ukene fremover. Hvor lenge vet ingen. Antallet som er testet er også forskjellige, relativt sett noen flere i Norge enn Sverige. Vi vet ikke hvor mange som er smittet, og dermed får vi problemer når vi skal beregne hvor farlig COVID-19 egentlig er. Gjennomsnittlig. Vi har en flytende nevner i brøken av døde dividert med antall smittede.
En flytende nevner betyr at vi ikke vet hvor mange som er smittet. Det er et problem som mange forsøker å løse, blant annet ved å simulere hvordan mennesker beveger seg i et samfunn. I artikkel i Science fra 16. mars i år rapporterer en forskningsgruppe om hvordan de utviklet en matematisk modell som simulerte hvordan infeksjonen kunne spre seg (1). Modellen baserte seg på mobilitetsdata mellom 375 kinesiske byer under vårfesten (Chunyun) i 2018. De delte infeksjonene i to grupper, de som man hadde kjente til, og de som ikke ble registrert. Ut fra modellen beregnet man transmisjonsraten for de to gruppene og kom fram til at 79 % av smittespredningen ikke ble registrert. Dette passer med at nevneren bør økes med nesten tre ganger for å gi et mer realistisk bilde av hvor mange som egentlig er smittet i befolkningen.
Folk spør om tiltakene mot utbredelsen står i forhold til hva vi vinner. Det er i øyeblikket et umulig spørsmål. Men vi står mellom å forsøke å gjøre noe, og å la være. De siste er ikke et alternativ.
1. Science 16 Mar 2020: eabb3221DOI: 10.1126/science.abb3221
23. mars 2020
13. mars skrev jeg følgende: Dag 1 er på hell. Siste notering i Sverige var 775 smittede mens Norge hadde kommet opp til 621 per 12.03.20 FHI. I dag, 10 dager senere har tallet for Sverige kommet opp i 1906, og Norge 1926, men dette endrer seg hele tiden. Viktigere er det at indikasjonen for å bli testet, eventuelt diagnostisert, varierer mellom landene og over tid. Dette gjør sammenligninger svært vanskelig. Dødelighet er sikrere, men også her kan forskjeller i hvordan man registrerer dødsårsaker påvirke resultatene. Per i dag er det sju dødsfall i Norge, og tjueen i Sverige. Det mest trolige er at de to landene følger hverandre, slik de nesten alltid gjør når det gjelder sykelighet og dødelighet.
26. mars 2020
I dag har det gått to uker siden Norge stengte ned. Den dagen, 12.03.2020, var det registrert 621 smittede i landet, ingen dødsfall. Nå er det over 3000 kjente smittede og 14 døde hittil. I de to ukene som har gått har vi lært mye om å holde avstand, og ordet sosial distanse blir nyordet i 2020. Matematiske begreper som eksponentielle kurver og geometriske rekker har fått nytt liv. Både læringskurvene og smittekurvene er bratte slik som kurven for de første måneden i USA:
Men vi har også sett hvordan andre land opplever langt mer dramatiske scener enn det vi ser på vårt hjemlige plan, og at det internasjonale samarbeidet svikter når det røyner som verst. Egen intern solidaritet er blitt satt på prøve når våre lokale helligdommer, hytter og landsteder, blir erklært utilgjengelige.
Et naturlig eksperiment
I nabolandet Sverige legger man seg på en annen strategi. To land med mye til felles, blant annet helsesituasjonen, valgte ulike tilnærminger selv om målet selvsagt er det samme. For to uker siden begynte i virkeligheten et stort såkalt naturlig eksperiment der forsøksobjektene (les: innbyggerne) var tilfeldig fordelt til to ulike strategier. Og viktigere, sett fra et metodologisk synspunkt, objektene kunne ikke flytte seg over til den andre strategien.
I den ene gruppen la man inn restriksjoner på en rekke aktiviteter der folk kunne komme i kontakt med hverandre, og innskrenket deres reisemuligheter, stengte grenser, og appellerte til dugnadsånden. For den andre gruppen ble restriksjonene mindre tydelige, man stengte ned undervisning på videregående skoler og høyskoler, men ikke skoler på lavere trinn. Det ble satt aldersgrense for hvem som kunne ha kontakt med hverandre, var man over sytti år så skulle man holde seg borte fra sine yngre venner og slektninger. Samtidig var rådene gitt som råd, og ikke påbud eller regler. Man appellerte til solidaritet. Det gir et mykere inntrykk, men utad skiller de to forsøksområdene seg kanskje ikke så meget. Det er lav aktivitet og høy arbeidsløshet i begge steder.
Det er for tidlig å dra noen konklusjoner om hva som hender med sykelighet og dødelighet. Jeg har tidligere nevnt den «flytende nevneren» som et problem når vi vurdere de tall som kommer fra myndighetene. Vi vet ikke hvor mange som er smittet og kan derfor ikke sette dødstallene i noen sammenheng.
Andel smittede i befolkningen- et anslag
Det opereres med en rekke forslag når det gjelder letaliteten (case fatality rate), men alle er beheftet med at nevneren egentlig er ukjent. Likevel, om vi antar at letaliteten er den samme i begge forsøksområdene, altså at risikoen for å dø når man er smittet er den samme i Norge og Sverige, og legger til grunn en letalitet på 0,7% så vil dagens dødstall bety at det er 6000 smittede i Sverige og 2000 i Norge. Men det anslaget avviker fra de siste noteringene på over 3000 smittede i Norge blant vel 70000 som hittil er testet i Norge. I så fall er trolig letaliteten lavere, og forsøker vi med 0,4% så havner vi på noe over 3000 smittede i Norge og vel 10000 i Sverige. Jeg er klar over at dette lek med tall, men inntil vi har regelmessige undersøkelser av representative utvalg så vil vi ikke ha klare tall for letaliteten av denne infeksjonen. Og heller ikke om smittespredningen virkelig skiller seg i de to landene.
Med slike preliminære tall kan det se ut som om andelen smittede er høyere i Sverige enn Norge. Betyr dette at det ene forsøksområdet har en strategi som klarer å holde smitten på et lavere nivå enn det andre, eller er det andre forhold som bidrar til økt smittespredning?
Vi går inn i helgen, men egentlig glir ukedagene over i helgedagene uten noen tydelig overgang i denne tiden. Antall smittede, innlagte og døde opptar oss, samtidig som vi er bekymret over hvordan landet skal komme i gang igjen. For det skal det. En dag.
Han skriver at helsevesenet i Storbritannia (NHS) kunne ha forhindret «chaos and panic» om ikke hele systemet hadde vært fullstendig uforberedt for det som skyller over de britiske øyene.
For det kom advarsler om en global pandemi. I Lancet publiserte Joseph Wu og medarbeidere en artikkel om hvordan utbruddet COVID-19 Wuhan kunne bli global og at man burde legge planer for akutt innsats, beredskapslager med smittevernsutstyr og ekstrautrustning for sykehusene samt mannskap som kunne takle konsekvensene av et verdensomspennende utbrudd (Lancet Jan 31, 2020.)
Horton skrev at regjeringens politikk hadde sviktet, først og fremst fordi man ikke hadde fulgt WHOs råd om å teste hvert eneste mistenkte tilfelle, ikke hadde isolert og satt folk i karantene eller drevet systematisk smitteoppsporing. Man hadde satt til side prinsippene for aktivt folkehelsearbeid og kontroll av infeksjonssykdommer, og nå må prisen betales. Artikkelen i Lancet kommer den dagen Storbritannia logger inn over 1000 dødsfall, og like etter at Boris Johnson satte seg i isolasjon. Helsearbeidere i Storbritannia forteller om pasienter som dør unødvendig og ikke minst helsearbeidere som bukker under på grunn av dårlig eller manglende beskyttelse. Helsevesenet i landet har vært underfinansiert i en årrekke, og er preget av det som ble kalt «the austerity programme», en reell nedbygging og reduksjon i budsjettene. Og dette, sammen med langsom start og manglende forberedelse, betyr at smittetall og dødsfall kan følge samme kurve som Italia og Spania.
Men det er ikke bare UK som stiller uforberedt i denne globale katastrofen. Nesten alle land har bygget ned beredskapslager og lagt forebyggende helsearbeid og smittebekjempning på sparebluss. Forebyggende helsearbeid og innsats for folkehelsen koster penger, men det er ikke spesielt opphissende i en økonomi som bare skal ha målbare resultater. Dette arbeidet har som sin målsetting ikke-hendelser, sykdommer skal forhindres, smitte skal stoppes. Det som ikke hender er vanskelig å måle, og kritiske røster stemmer mot slike bevilgninger.
Dessuten, og det er kanskje verre, man leser ikke tegnene i statistikk og rapporter. Man overser signalene. Når en dr. Stockmann i kinesisk skikkelse dukker opp blir han i første omgang hindret i å komme med sine mistanker om at noe alvorlig er på gang. Og andre som tar over stafettpinnen blir heller ikke tatt på alvor. Strutsen har sine følgesvenner blant flere av verdens politikere.
For oss er det bare å gjenta hva WHO har sagt. Test, isoler, oppspor, og gjør det så grundig som overhodet mulig. Det er den eneste strategien som kan bekjempe epidemien. Over tid får vi forskningsresultater som kan omsettes i beskyttelse og aktiv behandling, men det ligger foran oss. Først når man ser hvordan utviklingen går kan man lette på restriksjonene.
1. april 2020
Selv om det er 1. april så inviterer ikke dagen for noen spøkefulle bemerkninger, jeg vil heller se litt nærmere på den slående forskjellen mellom Norge og Sverige i øyeblikket. Hittil har Sverige registrert 180 dødsfall, mens det er 39 i Norge. Og ser vi på rapporten fra Imperial College 30. mars i år så blir forskjellen kanskje enda tydeligere (Imperial-College-COVID19-Europe-estimates-and-NPI-impact-30-03-2020.pdf. ). Der har man forsøkt å beregne hvor mange som er infisert av SARS- CoV-2 i Europa. Dette er en indirekte beregning, vi har ikke representative smittedata (foreløpig), som viser at Norge skal ha 0,41% (0,09-1,2 )med smitte, mot Sverige med 3,1%( 0,85-8,4). I parentes er angitt et «credible interval» som tilsvarer et konfidens intervall. Uansett usikkerheten ved disse estimatene så er det en tydelig forskjell.
Dødstallene reflekterer situasjonen for ca tre uker tilbake, det vil si omtrent da Sverige begynte å be klinisk syke uten pleiebehov holde seg hjemme. Sverige ble rammet av COVID-19 en måned før Norge ved en kvinne fra Wuhan 24. januar. Diagnosen ble stilt en uke senere, og man mener at hun ikke har smittet noen i mellomtiden. Deretter gikk det nesten en måned til de neste pasientene begynte å dukke opp med skituristene som kom hjem omkring 26. februar. I kjølvannet av disse ble det startet en nitid oppsporing, men 9. mars dukket det opp tilfeller som ikke kunne knyttes til import fra utlandet. Vi vet fortsatt ikke hvorfor viruset spredte seg fortere i Sverige, men jokeren i dette spillet er etter all sannsynlighet smitte via personer som ikke oppfattet seg som spesielt syke, eller like før de fikk symptomer. Vi vet ikke hvor mange dette er, men fra Diamond Princess får vi et inntrykk av at omtrent halvparten av de som blir smittet forblir uten symptomer.
9. april 2020
Samme risiko for alle?
Vi sier at epidemier ikke ser forskjell på folk, alle kan rammes uansett status og penger. Det er både sant og ikke helt korrekt. De fattige er mest utsatt. Trange boliger, generelt dårlig helse spiller en rolle her som i alle andre helseproblemer. Epidemier og fattigdom hører sammen. Dette er gammel kunnskap, men kanskje mer påtrengende nå da vi stenger ned virksomheten og gjør oss selv fattigere. Er det verdt det? Driver vi på epidemien i de gruppene som er mest utsatt med tiltakene som er satt i verk?
23. april 2020
Da flokkimmunitet ble politisk ukorrekt
For et par dager siden rapporterte man fra Sverige at de første COVID-19 antistoff undersøkelsene viste at 11% av 100 friske blodgivere var positive, det vil si hadde gjennomgått smitte og svart med antistoffproduksjon. Et døgn senere er studien trukket tilbake. Studien var liten og utvalget fra svært selektivt, men om dette hadde vært riktig ville det bety at 2-300 000 stockholmere bar på antistoffer for noen uker siden. Men vi kan altså ikke stole på denne undersøkelsen, og er tilbake på startstreken når det gjelder hvor mange som har blitt infisert i et samfunn som det svenske. Samtidig presenterer Folkhälsomyndigheten en beregning som antyder at 600 000 stockholmere kommer til å være smittet i mai, med andre kanskje ikke så helt utenfor den lille men noe skjeve antistoffstudien. Uansett, det ser ut som Sverige (les Stockholm) har en langt større andel smittede enn de 2-3 % WHO opererer med (Guardian 20.04.2020). Og WHO presiserer at det er langt igjen til flokk immunitet. Men om de svenske resultatene er troverdige så betyr dette at mellom 40 og 60% vil være immune (i hvert fall for en tid framover) noen uker ut i mai. Trolig vil det bety at epidemien vil begynne å gå tilbake i den delen av det svenske samfunnet.
I så fall har infeksjonen i seg selv påført landet immunitet, og her begynner diskusjonen.
Andelen individer i en befolkning som må være immune (enten ved vaksinasjon eller etter en infeksjon) for å hindre videre smittespredning kan beregnes med formelen (1-1/ Ro). Ro står for reproduksjonstallet eller «basic reproduction number» og er en matematisk størrelse som sier hvor mange individer en smittet person vil spre sykdommen til i en mottagelig befolkning. Det avhenger av befolkningens sammensetning, atferd og hvor lenge individet kan smitte.
Andelen som må være immune kalles flokk immunitets terskel eller «herd immunity threshold» (HIT). I seg selv et teoretisk tall, men spørsmålet er hvordan man oppnår dette. Ved vaksinasjon er dette etisk lite problematisk, men hva med å la infeksjonen få gå sitt eget løp? Er de svenske dødstallene prisen for å gå mot flokkimmunitet? Hittil er det registrert over 2000 dødsfall, hvorav vel to tredjedeler i Stockholm. Epidemien vil fortsatt ta liv selv om tallene flater ut etter hvert, og det er her det etiske dilemmaet blir påtrengende.
I EUROMOMO for uke 15 har Sverige en overskytende dødsrate (alle dødsårsaker), og skiller seg fra resten av Norden, men bedre enn en rekke andre europeiske land. Se kartet nedenfor.
Må et par tusen til dø i Stockholm for at befolkningen skal komme raskere til immunitet, eller er den langsommere utviklingen i de andre nordiske landene, med økt risiko for utbrudd i tiden framover en mer akseptabel vei? I Storbritannia har flokkimmunitet blitt et skjellsord. Hva blir det i Sverige?
7. mai 2020
«Norge gjør det annerledes enn Sverige. Terrorforskeren Magnus Ranstorp filosoferer over dette på Twitter og peker på at Norge og Danmark har en annen styringsmodell enn Sverige som er desentralisert i regioner. Og kanskje er det noe av årsaken til at svenskene synes det går sent, men de har hittil ikke stengt landet så dramatisk som i Norge.» skrev jeg 13. mars. Lite ante jeg at to måneder senere skulle forskjellene være så store som de nå ser ut. Langt flere er innlagt på sykehus i Sverige.
Helsepersonellet bærer en stor del av byrden selv om landet er satt på sparebluss med stengte høgskoler, universitet, videregående skoler, fabrikker og institusjoner. De eldre (over 70) er fortsatt bedt om å holde seg for selv, og holde god avstand til yngre generasjoner. Man handler on-line og går sine turer. Og venter på antistofftester og vaksine. Som alle andre. Apropos antistoffer, Hoffmann-La Roche som var ansvarlig for mye av markedsføringen av Tamiflu for over ti år siden, har satt av 400 millioner euro til antistoffproduksjon og distribusjon. Men det blir en annen historie.
I Norge åpner man opp, forsiktig, og om førti dager skal det meste være i gang igjen. Like mange dager som mellom 1. påskedag og Kristi Himmelfart, men det er vel en tilfeldighet. Om lag 2 prosent av den norske befolkningen er smittet, kanskje er det flere. På den svenske siden er det trolig 10-15 prosent. Men den største forskjellen er hvordan eldreinstitusjoner har blitt rammet i Sverige. Her er det innrømmet feilvurderinger og dårlig forberedelse, og for Norge er dette en manende utfordring. Men også i Danmark og Finland går det mot åpnere samfunn og større uvisshet.
14. mai 2020
Sverige har valgt en annen vei enn de fleste andre land i arbeidet mot COVID-19 epidemien. Man har gitt råd om sosial distanse og fysisk avstand, men uten å stenge landet ned. I første omgang ble for eksempel ikke universiteter og videregående skoler stengt ned, heller ikke barer og restauranter. Men man oppfordret til hjemmekontor, og ikke minst, at eldre 70+ holdt seg for selv.
Hvilke konsekvenser dette kommer til å få i forhold til for eksempel nabolandene i nord, får vi ikke vite før om et par år, men forskere fra Umeå universitet, London og Østerrike har forsøkt seg på en konsekvensanalyse der de vurderer effektene av ulike tiltak(1). Det handler med andre ord om modellering, men basert på så mye empiriske data som mulig. Modellering har fått et blandet rykte etter at Neil Ferguson og hans gruppe fra Imperial College spådde et scenario med opptil 250 000 dødsfall i UK om man ikke satte i verk strenge tiltak. Og flere modeller har blitt presentert, med resultater som viste at 60 prosent av alle amerikanere skulle bli smittet og 1,6 millioner døde, til at denne sykdommen kommer til å være som en litt streng influensa. Problemet for de som arbeider med modellene er at data er usikre, til dels basert på hvor langt epidemien har kommet i forskjellige land. Dermed må resultatene sprike slik en ser fra figuren nedenfor.
Det viktigste tallet i smittespredningen er R0, (reproduksjonstallet) hvor mange en smittet selv vil smitte, men også hvor fort en person smitter videre. Det varierer med hvilke grupper vi snakker om, og om vi klarer å påvirke kontaktraten.
Joacim Rocklov COVID-19 healthcare demand and mortality in Sweden in response to non-pharmaceutical (NPIs) mitigation and suppression scenarios doi:https://doi.org/10.1101/2020.03.20.20039594
2. juni 2020
Men var ideen om flokkimmunitet i det hele tatt en farbar vei? Hvor mange må bli syke før man kommer opp til en tilstrekkelig andel infiserte individer som ikke lenger er mottagelige. Vi kan nærme oss noen teoretiske svar ved å se på dødstallene fra Sverige slik de ble presentert av Folkhälsomyndigheten 1. juni i deres «veckorapport».
Blant over 4403 dødsfall finner vi nesten 3000 i aldersgruppen over 80 år. I tillegg har over 2000 pasienter vært innlagt på intensivavdelinger. De var, og er en stor belastning på helsevesenet. Det er vanskelig å tro at dette var en pris man egentlig hadde tenkt seg å betale for flokkimmunitet, men la oss se nærmere på hva som i så fall måtte ligge til grunn for en slik strategi.
Anta at vi mener at flokkimmunitet oppnås ved 50 prosent smittede i befolkningen. Prisen vi betaler for dette er syke og døde. Dødsraten, dvs, hvor mange av de smittede som dør, også kalt Infection fatality rate ble i de første studiene fra Kina og Italia satt til nesten 10 av 1000, men dette var åpenbart et alt for høyt anslag. Årsaken var at man ikke hadde sikre tall for hvor mange som var smittet. En stor andel hadde gått under den kliniske horisonten. Senere tall fra Sør-Korea la seg på 0,7%.
Men usikkerheten i slike anslag beror også på den demografiske sammensetning, altså alder og kjønn, i tillegg til sosiale og økonomiske faktorer. Dette gjør sammenlikninger mellom forskjellige land til en usikker øvelse. En fersk meta-analyse av Meyerowitz-Katz and Merone (doi:https://doi.org/10.1101/2020.05.03.20089854) basert på 25 studier ga et estimat for IFR på 0,64 (95 % CI 0,50-0,78), men med betydelig variasjon mellom studiene. Likevel, dette er foreløpig de mest troverdige anslagene vi har. Om vi skulle legge dette til grunn for de svenske resultatene så burde vi kunne nærme oss et anslag for hvor stor andel som er smittet. Regnestykket resulterer i at nesten 700 000 personer må være smittet i Sverige for at man skal ende opp med vel 4000 dødsfall.
Det antyder at om lag 7 prosent av den svenske befolkningen er smittet, noe som ikke er alt for langt fra de siste resultatene. Men hva med veien videre, er det mulig å komme mot 50 prosent uten at det koster et stort antall menneskeliv? Dessuten vil ytterligere smittespredning måtte resultere i flere sykdomstilfeller, og fortsette å belaste en hardt presset helsetjeneste. Det er, slik som angitt i artikkelen fra New York Times, få som tror at flokkimmunitet er mulig uten vaksinasjon. Det er fortsatt et stykke dit. For å sitere direkte: “We don’t have a good way to safely build it up, to be honest, not in the short term,” Dr. Mina said. “Unless we’re going to let the virus run rampant again — but I think society has decided that is not an approach available to us.”
Men livet kan ikke settes på vent. Vi må åpne oss så langt vi kan og tør, og etter hvert som Europa åpner seg både innad og utad så er rådene de samme, sosial avstand og god hygiene.
13. juni 2020
Hva er det som hender i Norden?
Nordmenn får reise til Danmark, gjerne med bil. Gjennom Sverige. Men de får ikke overnatte underveis om ikke de tar veien om Gotland. Det hadde vært smartere å eventuelt stoppe i Skåne, men av en uutgrunnelig årsak ble det altså bare Gotland som fant nåde for norske myndigheter. Det er en fin øy, med lite smitte. Dit drar stockholmerne gjerne til sine landsteder, og de er smittsomme. Er ikke sikker på om Gotland kan saksøke Stockholmsregionen om smittesituasjonen endrer seg i løpet av juli og august, men i denne verden er det lite som kan overraske. I hvert fall saksøker skiturister vintersportssteder i Østerrike.
Nå, snart et halvt år etter at epidemien slo til i verden og i Norden begynner man å forstå konsekvensene av ikke å samarbeide, ikke å tenke framover. Ja, jeg er klar over at dette er etterpåklokskap, men det må sies. Nå høster vi av ikke å tenke framover.
I Norden er det selvsagt verst for Sverige. Først har de mistet en rekke menneskeliv under forhold som ingen ønsket. De har dessuten belastet et helsevesen som allerede var hardt kjørt og til dels satt på sparebluss. I tillegg rammes økonomien, ikke bare fordi de selv setter inn tiltak, men fordi omgivelsene ikke opptar handelen med en gang. De som fortsatt er overbevist om at Sverige valgte den beste veien forsvarer seg med at vi ikke vet noe om hva som var best før om et par år. Og det er selvsagt riktig. Vi vet ikke noe om fremtiden. Men hva er da man tror at vi kan få vite? At de andre nordiske landene skal få større økonomiske vanskeligheter over lengre tid, for eksempel at BNP bruker lenger tid på å komme opp på før-COVID-19 nivå, eller at man ikke har mistet så mange leveår likevel fordi finner, dansker og nordmenn skal begynne å dø i hundretall slik at vi jevner ut forskjellen? Eventuelt kan vi forsøke å måle tapet av kvalitetsjusterte leveår slik at vi tar hensyn til hva gradert nedstengning betyr for oss alle.
Men om svarene ligger langt foran oss, så er det et spørsmål som er det samme for alle de nordiske landene og for resten av Europa, HVA NÅ?
Munnbind, nye «lockdowns», hva er evidensbasert?
Hvordan forbereder vi oss på ulike scenarier med gradert åpning, og opprettholder internasjonalt samkvem? Skal man ha munnbind eller ikke? Har nedstengning en virkning eller er det et spill med krefter? Diskusjonen går livlig på sosiale medier. Og i vitenskapelige tidsskrifter. Hittil i år er det publisert 22055 (13.06.2020 kl. 07:00) artikler om SARS-CoV-2 og eller COVID-19. Da blir det ikke så lett å henge med, eller gjøre et godt arbeid. På retractionwatch.com lister man opp artikler som blir trukket tilbake. Så langt er det 15 stykker, og noen der det er uttrykt bekymring (concern). Kanskje ikke så mange, men flere omfatter resultater av behandlingsforsøk.
Vitenskap er ikke lett. Blant argumentene mot både nedstengning og bruk av munnbind hører vi at det ikke er evidens for at dette er effektivt. Evidensbegrepet skyves foran oss som en slags forsikring om kunnskap. Ordet er selvsagt gammelt, men i medisinsk sammenheng har det en historie og kommer fra «evidence based medicine» eller EBM. Det er basert på Archie Cochranes tanker om hvordan kliniske sannheter kunne bli stående uten at man gikk nøyere inn på det vitenskapelige grunnlaget. Dette grunnlaget, eller troverdigheten, avhenger av hvordan man har fått tak i informasjonen. Er den basert på eksperimenter, i medisinsk sammenheng betyr det kontrollerte forsøk, eller er det observasjonsstudier? I EBM har man kommet frem til tre nivåer. På toppen finner vi meta-analyser basert på randomiserte kontrollerte forsøk, det vil si forsøk der personene er tilfeldig fordelt til behandling (intervensjon) eller ikke (placebo), deretter følger observasjonsstudier av ulike design, og på bunnen meninger og synspunkter fra eksperter.
Evidensbasert kunnskap betyr med andre ord hvilke grader av usikkerhet vi opererer med. Dermed kan vi ikke bare avvise et forslag om munnbind med at vi ikke har evidens. Derimot kan vi si noe om usikkerheten. Da handler forslaget om vi vil handle under usikkerhet, med andre ord risikere å ta feil. Det avgjørende spørsmålet blir da om det er verre å la være å sette inn et tiltak, og ta feil, enn å sette det inn, og så feile.
29. juni 2020
Svensker- fortsatt non-grata i Norge
For å komme inn i Norge i disse dager må du være bosatt i et land der mindre enn 0.5 person/100 00 har vært innlagt på intensivavdeling de siste 14 dagene, og at antall nye smittede er under 20/100 000 den siste uka. Dessuten skal andelen positive blant de som ble testet siste 14 dagene være under 5%. Det er ikke rart Trump vil at man ikke skal teste så mye, det skaper bare problemer og diskriminerer amerikanere fra viktige reisemål, som for eksempel Norge.
Men hva med svenskene, hvordan skårer de med hensyn til disse kravene? Om vi begynner med det siste kravet, andel med positive testsvar, så ser vi utviklingen i figuren nedenfor. Den er hentet fra Veckorapporten, FHM, som ble publisert 18.juni.
Som en ser er andelen positive de siste to ukene i ca. 12%. Hvor de havner i uke 25 og 26 vet vi foreløpig ikke, men trolig fortsatt over 5% som er grensen. Når det gjelder innleggelser på intensivavdelinger er tallet ca. 1/100 000 for øyeblikket (24.06.20) og insidensraten er også over grenseverdiene som norske helsemyndigheter opererer med. Dermed blir alle svensker skåret over en kam. Dypt urettferdig selvsagt for de som bor i områder der smittetrykket er lavt, og dessuten, og det er verre, man gjør unntak og slipper inn for eksempel helsearbeidere som viser seg å være smittebærere. Slik som en vikarlege ved Nordfjord sjukehus i Vestland som har testet positivt for Covid-19. Han hadde bli fritatt fra karantene. Og så var det en sykepleier i Sandnessjøen som også hadde med seg smitte. Pasienter ble kontaktet og ansatte undersøkt.
Men hvordan skal vi forholde oss? Ved reiser til mer eksotiske områder har verken svensker eller nordmenn problemer med at de skal la seg vaksinere mot diverse sykdommer, eller ta antimalariamedisin der det kan være aktuelt. Kanskje var det da ikke så urimelig at man hadde et ferskt prøveresultat med seg ved grenseovergangen til nabolandet. Ikke så eksotisk, men i hvert fall et forsøk å opprettholde kommunikasjon mellom områder med ulik smittesituasjon. Stengte grenser har ingen av oss glede av.
21. juli 2020
Det svenske selvbildet får sprekker
Det har gått fire måneder siden Norge stengte ned. For noen dager siden noterte Sverige i alt ti dødsfall i, med eller av Covid-19. Og i helgen var det igjen rundt tjue dødsfall.
I resten av Norden var det ingen, men på verdensbasis er totaltallet på vei mot 600 000, av over 12 millioner smittede. Interessant forhold forresten, de tallene gir en case fatality rate i nærheten av 0,5 prosent, om lag der man har vært siden det begynte å komme resultater fra bedre kontrollerte studier. De svenske tallene er selvsagt oppmuntrende, selv om det fortsatt er ganske mange smittede i befolkningen. Så lave antall døde, i, med eller av Covid-19, har ikke Sverige sett siden 26. mars.
I de fire månedene som har gått har omtalen av Sverige svingt fra panegyriske hyllinger til ikke så subtile anklager om å sette økonomi foran menneskeliv. Det siste eksempelet var en artikkel i New York Times av Peter S. Goodman (Sweden has become the worlds’s cautionary tale, 6. juli, 2020). Jeg tror han skal vente litt med å besøke broderlandet.
Hvordan man takler pandemier handler om politikk. Og lederskap. I pandemier blir lederskapet avkledd all sin ferniss, og utviklingen avslører om man klarer å styre mellom skjærene.
Kurven nedenfor viser Norden når det gjelder innleggelser for Covid-19 i sykehus utover våren 2020, og det er her vi ser en del av den belastningen helsevesenet i Sverige har vært utsatt for.(https://www.vg.no/spesial/2020/corona/verden/)
Kunne det gått annerledes? En kollega og jeg skrev en artikkel som ble publisert i Svenska Dagbladet 19.juli 2020. Her er en lenke:
I artikkelen ser vi på Norge –Sverige som et eksperiment der to ganske like populasjoner utsettes for samme virus, omtrent på samme tid. Utviklingen videre er bestemt av hvilke tiltak som ble satt i verk, og antall døde i løpet av juni måned ble brukt som effektmål. Forskjellen var stor, ca. 30 x høyere i Sverige, og vi argumenterer for at dette var en reell forskjell som er forårsaket av hva man gjorde i mars i år. I tillegg kommer såkalte effektmodifikasjoner, det vil betydningen av faktorer som er ulike i de to befolkningene, som for eksempel sosiale ulikheter og andel innvandrere. Men det viktige er hva man gjorde, eller ikke gjorde, i mars i år.
23. oktober 2020
Under sommeren lå de nordiske landene ganske stabilt med relativt lave smittetall. (Se figuren nedenfor). Sverige var oftest over de andre, men i begynnelsen av august slo svensk tabloidpresse fast at nå var det verre i Oslo enn i de svenske røde områdene. I slutten av august gikk Danmark og senere Island opp i ledningen og nå begynte også tallene å stige i Sverige og Estland. Det var noe langsommere utvikling i Finland og Norge, men i hele september steg smittefrekvensen i Norden. Spesielt gikk det fort i Danmark og Island.
(Markku Peltonen with permission)
Kurvene er ikke helt ulike det som skjer i andre steder i Europa, men foreløpig hadde man ikke sett den samme dramatiske økning i innleggelser slik det har blitt i Belgia, Spania Frankrike, Tsjekkia og Storbritannia. Men nå i slutten av oktober rapporterer både Uppsala og Gøteborg økt antall innlagte pasienter i løpet av den siste uka. I Danmark var det flere døde per 100 000 innbyggere enn i de andre nordiske landene i løpet av uke 40-41. Dette er signaler om hva som måtte komme i løpet av de neste ukene i resten av Norden. Figuren nedenfor viser innleggelser på sykehus til 24. oktober i år.
Innlagte Covid-19 pasienter i Norden til og med 24. oktober, 2020
Økningen i innleggelser i oktober reflekterer smittespredningen i september og forteller oss at SARS-CoV-2 har fått sjansen til å finne nye verter. På tre uker doblet antallet innlagte covid-19 pasienter seg i Sverige. Og som nevnt økte dødeligheten i Danmark. Pandemien er ikke over.
Modellering – den svenske modellen og alternativene
Sverige har valgt en annen vei enn de fleste andre land i arbeidet mot COVID-19 epidemien. Man har gitt råd om sosial distanse og fysisk avstand, men uten å stenge landet ned. I første omgang ble for eksempel ikke universiteter og videregående skoler stengt ned, heller ikke barer og restauranter. Men man oppfordret til hjemmekontor, og ikke minst, at eldre 70+ holdt seg for selv.
Hvilke konsekvenser dette kommer til å få i forhold til for eksempel nabolandene i nord, får vi ikke vite før om et par år, men forskere fra Umeå universitet, London og Østerrike har forsøkt seg på en konsekvensanalyse der de vurderer effektene av ulike tiltak(1). Det handler med andre ord om modellering, men basert på så mye empiriske data som mulig. Modellering har fått et blandet rykte etter at Neil Ferguson og hans gruppe fra Imperial College spådde et scenario med opptil 250 000 dødsfall i UK om man ikke satte i verk strenge tiltak. Og flere modeller har blitt presentert, med resultater som viste at 60 prosent av alle amerikanere skulle bli smittet og 1,6 millioner døde, til at denne sykdommen kommer til å være som en litt streng influensa. Problemet for de som arbeider med modellene er at data er usikre, til dels basert på hvor langt epidemien har kommet i forskjellige land. Dermed må resultatene sprike slik en ser fra figuren nedenfor.
Det viktigste tallet i smittespredningen er R0, (reproduksjonstallet) hvor mange en smittet selv vil smitte, men også hvor fort en person smitter videre. Det varierer med hvilke grupper vi snakker om, og om vi klarer å påvirke kontaktraten.
Modell med svenske data
I denne analysen har forskerne gått ned på kommunenivå. De har vurdert betydning av mobiliteten mellom folk i forhold til demografi, og altså ulike scenarier for å hindre smittespredningen, og konsekvensene for tidsforløp, behov for helsetjeneste, og dødelighet, samt kostnader. Alt i forhold til Sveriges kapasitet for intensivbehandling.
Man ser for seg to strategier: a) suppresjon der man ønsker å redusere antall nye tilfeller. Det vil si at R0 går mot verdier <1, da faller stadig antall nye syke, og b) skadebegrensning der man ikke stopper epidemien, men tar hånd om de syke og beskytter de svakeste. Her vil R0 holde seg rundt 1 inntil epidemien gradvis avtar til dels på grunn av økt immunitet i befolkningen.
I analysen har man tatt for seg utviklingen i Sverige fra 24. februar og skrevet den fram til 1. september, 2020. Effekt av tiltakene måles ut fra behovet for intensivbehandling, sykehusinnleggelse og dødelighet. Forskerne delte befolkningen i følgende aldersgrupper 0-59, 60-79 og 80+, og forutsatte fem strategier med økende grad av innsats og kontroll
Ingen intervensjon.
Beskjeden fysisk avstand mellom folk i alderen 0-59, moderat avstand for folk 60+
Beskjeden fysisk avstand mellom folk i alderen 0-59, moderat økt avstand for folk 60+
Moderat økt fysisk avstand mellom folk i alderen 0-59, betydelig økt fysisk avstand for folk 60+, og økt grad av isolering av smittede individer.
Som ved d), men med ytterligere av isolering av smittede individer.
Forskerne beregnet kontaktratene mellom ulike individer i disse fem strategiene. For den første ville det bety at man ikke gjorde noe som helst, men lot epidemien spre seg og overlot til helsevesenet å ta seg av de som ble for syke til å være hjemme. Modellen opererer med følgende kategorier: sårbare, eksponerte, infiserte, sykehusbehandling, intensivbehandling, døde og tilfrisknede. De som var infisert ble delt i to grupper, de som måtte til sykehus og de som hadde milde symptomer. I denne modellen ville det være 5 av 6 syke. Strategi b-e er karakterisert ved økende grad av sosial distanse og fysisk avstand. Det betyr at kontaktratene mellom individene faller slik som det er vist nedenfor:
Ingen forandring. 100% kontakt
25 % reduksjon for alderen 0-59 år, 50 % reduksjon for 60+
25% reduksjon for alderen 0-59 år, 75% reduksjon for 60+
50% reduksjon for alderen 0-59 år, 90% reduksjon for 60+, og kortere infeksjonsperiode med 3,3 dager ved økende isolering
50% reduksjon for alderen 0-59 år, 90% reduksjon for 60+, og kortere infeksjonsperiode med 3 dager ved økende isolering
I tabellen nedenfor er gjengitt hvordan kontaktraten er tenkt variere mellom disse gruppene:
Modellen er basert på en rekke parametere, noen er hentet fra annen forskning, men de som omfatter data om infeksjonen i Sverige er basert på tilgjengelig informasjon om prevalens, dødsfall, intensivbehandling og helsetilbud.
Behov for intensivbehandling
Ved det første scenariet, at man lot epidemien gå sitt løp, ville behovet for intensivbehandling i begynnelsen av mai i år gå opp 10 000 per dag. Ved alternativ d) der man la opp til moderat økt fysisk avstand for folk i alderen 0-59, sterk fysisk avstand for folk 60+, og økt grad av isolering av smittede individer ville behovet være under 500 plasser per dag. Ytterligere innstramming hadde ikke store konsekvenser for slike plasser. Totalt sett ville et halvt år med ukontrollert epidemi kostet over 250 000 dager med intensivbehandling, mens alternativ d) ender opp med ca 50 000 dager. Hva resultatet endelig blir får vi se om noen måneder.
Dødsfall
De ulike scenariene har store konsekvenser for antall døde over den tidsperioden forskerne bygget sin modell, dvs. fram til 1. september 2020. Her varierte de samlete COVID-19 dødstallene fra 5000 i scenario e) til over 40 000 i a), der man altså ikke gjør noe for å bremse utviklingen. Samtidig vil scenario d) lede til vel 8000 dødsfall. Her har man ikke tatt med dødsfall som kan fremkomme på grunn av tiltakene, det vil si utsatte operasjoner og andre konsekvenser. Av de vel 40 000 dødsfallene man ville sett ved scenario a) er halvparten knyttet til manglende intensivkapasitet.
Kostnader
Analysen peker også på hva de ulike tilnærmingene vil koste helsevesenet i Sverige. Scenario a) vil koste 20 milliarder svenske kroner, mens d) og e) vil komme på henholdsvis 5 og 4 milliarder SEK.
Konklusjon
Forfatterne konkluderer med at en kombinasjon av moderat fysisk distansering (sosial distanse) og å beskytte de eldre og svakere i befolkningen er en effektiv vei å gå for å redusere dødstallene og utgiftene til helsetjenesten. Analysen understreker også at mindre effektive metoder for å redusere skadevirkningene vil bety at man fort kommer opp i sykelighet som overgår kapasiteten for intensivbehandling.
Joacim Rocklov COVID-19 healthcare demand and mortality in Sweden in response to non-pharmaceutical (NPIs) mitigation and suppression scenarios doi:https://doi.org/10.1101/2020.03.20.20039594
Note:
Artikkelen er publisert på nettet før den har gjennomgått peer review, men så langt jeg kan se virker antagelsene rimelige.
Euromomo
Siste tallene for Europa foreligger i dag. Det er små forandringer, men Spania viser ikke lenger noe overskytende antall dødsfall. Italia blekner noe og Sverige beholder sin plass i Norden, men tallene flater ut.
Sommeren ligger
fortsatt på en viss avstand, men med fjorårets varme og tørke i hukommelsen er
det all grunn til å forberede seg på fortsatt høye temperaturer. I fjor sommer
dominerte branner og høyere dødelighet nyhetene fra både Norden og sørlige
deler av Europa. Dette kunne man lese av statistikken fra det europeiske
kontoret EuroMOMO (European Monitoring of Excess Mortality) som sender uten
ukentlige oversikter over dødeligheten i Europa.
Tallene er brutt
ned på enkelte land og aldersgrupper. Det er noen mønstre som går igjen. I analysene
peker MOMO på at ekstreme varmebølger tar liv. I Sør-Europa øker dødeligheten
om sommeren, og ikke bare for de eldre. I Sverige regner man med at det var om
lag 700 overskytende eller ekstra dødsfall på grunn av varmen i fjor. Til dels
fordi boligene i vår del av verden ikke er konstruert til å takle så langvarige
og høye temperaturer.
Vår kropp tåler
store temperatursvingninger og setter inn mekanismer for å beskytte seg lenge
før utetemperaturen når kroppstemperaturen, men går det for lang tid klarer vi
ikke å kompensere for tapet av væske og elektrolytter. Anklene hovner, vi får hjertebank, blir trøtte og forvirret
med hallusinasjoner, og til slutt heteslag.
Mønstret fra MOMO
peker også framover, og prognosene er dystre. En analyse som ble offentliggjort
i august i år (Lancet) viser at for Europas vedkommende vil antall dødsfall på
grunn av ekstrem varme øke fra om lag
2700/år til over 150000/år i løpet av mindre enn tre generasjoner, dvs. til
år 2100. En stor del av ansvaret for klimaendringene ligger på oss selv. Og
dermed også muligheten til å hindre at de blir virkelighet. Men samtidig må vi forbedre
bosteder og leiligheter slik at vi klarer å holde en levelig temperatur også i
varmeperiodene.