Maraton under to timer?

Eliud Kipchoge fra Kenya sikter mot å være den første som noensinne løper maraton under to timer. Dagen er 12. oktober, 2019. Stedet er Wien. I fjor var han 99 sekunder fra den rekorden. Vi vet ikke hvor lang tid Pheidippides brukte på veien fra Maraton til Aten for 2500 år siden. Men han fikk sagt det han skulle. Perserne var slått. Så døde han.

De første offisielle maratonløpene på 40 kilometer begynte med olympiaden i Hellas 1896. Distansen endret seg litt og endte med 42,195 kilometer fra 1908. Visstnok på ordre fra dronning Victoria slik at de kongelige barna skulle få se løperne fra sine vinduer. I dag er det millioner av løpere som utfordrer seg selv. Ingen løper under to timer, mange under fire, og noen under tre. Men alle utfordrer seg selv.

Du møter dem allerede et par kilometer fra start. De kommer fra alle kanter, i treningsklær, i alle aldre og utgaver (det vil si ingen under 16 men flere opp mot 80 og høyere). Starten i Greenwich Park eller Bislett eller Stockholm Stadion er alltid et syn. Tusenvis av fargesprakende figurer jogger, strekker, tøyer, mediterer eller køer foran verdens lengste urinal. Alle har et eller flere triks for å komme noenlunde helskinnet gjennom bygatene.

Starten deler veteranene i en gruppe og «virgin runners + ladies» i en annen. To lange køer på 8000 mennesker. Startskuddet går, alle løfter armene i været og roper ut.

Tablå.
Bare en langsom bølgebevegelse går gjennom forsamlingen i det teten beveger seg ut porten. Først fem minutter senere passerer mosjonistene med mer enn tre timers løping foran seg, målport og startstrek.

Ut gjennom porten toger løperne. Langsomt til å begynne, men etter 3-4 kilometer øker tempoet til den marsjfart man hadde trent mot. Folk kranser løypa, og formelig bærer deg med tilrop og hyllest.

Up the ladies !

Alle store byer ligger ved elver. Alle store maratonløyper krysser broer. Broer går først oppover. Etter tjue kilometer begynner noen å gå, hinke eller stoppe opp. Folk roper igjen, oppmuntrer, finner navnet i programmet, og gir deg et klengenavn.

Plutselig i en sving et norsk flagg, Jan Erik Vold med barn på skulderen ; «Heia Norge» og et gjensvar som bringer deg flere kilometer avgårde uten at du merker det. Rockeband står innunder tunneler og får blodet til å strømme ennå hurtigere. Frelsesarmen kaller på deg med Onward Christian Soldier, og middelaldrende damer gir til beste It’s a long way to Tipperary, og svinger med plakater: «See How They Run».

Nå begynner stivheten. Først i lårene, deretter leggene. Ikke krampe, bare stramt og ømt. Det er ikke umulig å løpe. Men vondt.

Folk faller fra, stadig flere går, men publikum står på. Opp Trafalgar Square, opp the Mall til Buckingham Palace, opp Karl Johans gate i Oslo, en ny booster effect. Det går mot et mål.

Ved siden av deg kvitner en løper til. Han bruker hele løypas bredde. Siger sammen i halvbøyd stilling.

Ingen, unntatt TV, gjør noe. De zoomer inn på ham og følger hele tiden hans vaklende løp med stadig større spenning. Til slutt griper politiet inn. Båremannskap kommer til og bringer ham til ambulansen. Og så i mål. En siste spurt inn på stadion. Passerer et par tre av løperne på veien. Armene i været. Vi vant.