Coronatiden- en reise inn i det ukjente (9. april 2020)

«Look to Iceland»

Det har gått åtti år siden Norge ble angrepet og trukket inn i en verdensomspennende konflikt. I dag er det fire uker siden regjeringen stengte landet for å beskytte oss mot en flyktig og ukjent fiende. Så langt ser det ut som man har klart å få ned smittetakten, men alle spør seg selvsagt om hvordan man skal holde SARS-CoV-2 under kontroll slik at helsevesenet makter med de som kommer til å bli syke, etablere et apparat for antistofftesting og ikke minst, utvikle vaksiner. Vi begynner å ane en tidshorisont der framme, et år eller halvannet, da vi igjen lever som før, kanskje.

Slik hadde de det ikke, islendingene for vel tre hundre år siden, da koppeepidemien herjet. Om lag en tredjedel av befolkingen bukket under i løpet av 1707-09. Sykdommen grasserte i et fattig land der folk allerede led av tuberkulose og skjørbuk. Noen form for helsevesen eller pleie fantes ikke. Island fikk sin første lege i 1760, og det var selvsagt ikke stort han kunne gjøre heller. Dette var ikke første gang kopper hjemsøkte øya, landet hadde hatt flere utbrudd tidligere. Og allerede på 1400-tallet hadde islendingene lagt merke til sykdommen helst tok livet av personer som ikke hadde vært utsatt for kopper tidligere. Men først 1821 ble det påbudt med vaksinasjon, og dermed var det slutt på en serie epidemier som hadde vart gjennom fem hundre år.

I dag kan islendingene bidra med forskning om andre epidemier. På øya med 360 000 innbyggere har man testet noe over 5% av befolkningen, ikke helt tilfeldig hvem som ble undersøkt, mer basert på frivillig oppmøte hos deCODE, det bioteknologiske selskapet som ble bygget opp med genetikk som hovedmål. Selskapet testet alle som ikke hadde symptomer eller var i karantene på grunn av COVID-19. Island. Så langt (6. april 2020) er ca. 0,6 % av testene positive, men viktigere var kanskje oppdagelsen at halvparten av disse var fra personer uten symptomer, eller med svært milde tegn. Dette, at det er flere smittede individer uten symptomer, har blitt angitt fra andre studier, spesielt i Kina der CDC (Center of Disease Control) angir at over 80% av smittede var uten symptomer (1). Det er en helt vesentlig informasjon som kommer til å få store konsekvenser for hvordan vi tenker på fortsatt begrensning av SARS-CoV-2.

Island har ikke stengt samfunnet fullstendig, men lukket videregående skoler og høyere utdanningsinstitusjoner. I tillegg forbød man forsamlinger over 20 personer. Og dessuten begynte man smittesporing tidlig i februar. Islendingene tok signalene fra Kina på alvor og presiserer at man må vite virus om konsentrerer seg i visse grupper (clustere) eller sprer seg mer tilfeldig i befolkningen om man skal klare å få epidemien under kontroll.

Clustere og smittesteder

Vi har tidligere skrevet om betydningen av R verdien som forteller om overføringstendensen mellom individer. I Norge er den for øyeblikket under 1, og dermed bør sykdomsfrekvensen gå tilbake. Denne verdien er vesentlig når vi skal forstå utbredelsen av epidemier, men den handler om hvordan mennesker beveger seg i et samfunn og kan undervurdere effekten av større forsamlinger. Professor Hendrik Streeck, virolog i Bonn, studerte utbruddet av COVID-19 i Gangelt, en kommune med 42 000 innbyggere, nær grensen til Nederland. Der er det registrert 1442 smittede, og 43 dødsfall. Byen omtales som det tyske Wuhan. 15. februar var det karnevalsfeiring i Gangelt, 350 gjester minglet, omfavnet, klemte og kysset hverandre. Sju av festdeltakerne viste seg senere å ha positive virustester. Og så var epidemien et faktum. Slike fester og massemøter er ideelle spredningskilder, professor Popper kaller dette lokale epidemiske nettverk. En smittet person som beveger seg tett blant et par hundre personer kan smitte ned kanskje tjue stykker som hver igjen sprer dette videre til familie og venner. Da går det fort.

Ut over hele verden har det vært eksempler på slike clusters av smittesteder. Guardian publiserte artikkelen som dette er basert på i dag. Se kartet nedenfor. Det viser religiøse møter og lokale fester, og forklarer mye av hvordan spredningen verden over kunne gå så fort. Karneval, og Mardi Gras i New Orleans er en del av forklaringen på hvorfor den delen av USA har kommet så dårlig ut.

Samme risiko for alle?

Vi sier at epidemier ikke ser forskjell på folk, alle kan rammes uansett status og penger. Det er både sant og ikke helt korrekt. De fattige er mest utsatt. Trange boliger, generelt dårlig helse spiller en rolle her som i alle andre helseproblemer. Epidemier og fattigdom hører sammen. Dette er gammel kunnskap, men kanskje mer påtrengende nå da vi stenger ned virksomheten og gjør oss selv fattigere. Er det verdt det? Driver vi på epidemien i de gruppene som er mest utsatt med tiltakene som er satt i verk?

I vår del av verden kommer vi trolig ut på den andre siden med et intakt produksjonsapparat, med kunder og klienter. Hvordan det går i andre deler av verden kan vi bare ane når vi nå ser på utviklingen i Afrika. Det sårbare helsevesenet sør for Sahara er fortsatt preget av ebolaepidemien som slo til i 2014, og kan knekke fullstendig når COVID-19 slår til. Figuren nedenfor viser utviklingen de siste tre ukene. Det er usikre og for lave tall, men trenden er tydelig.

1. Wang et al .J Med Virol.  2020 Mar 5. doi: 10.1002/jmv.25748