Coronatiden- en reise mot det ukjente (21.juli,2020)

Det svenske selvbildet får sprekker

Det har gått fire måneder siden Norge stengte ned. For noen dager siden noterte Sverige i alt ti dødsfall i, med eller av Covid-19. Og i helgen var det igjen rundt tjue dødsfall.

 I resten av Norden var det ingen, men på verdensbasis er totaltallet på vei mot 600 000, av over 12 millioner smittede. Interessant forhold forresten, de tallene gir en case fatality rate i nærheten av 0,5 prosent, om lag der man har vært siden det begynte å komme resultater fra bedre kontrollerte studier. De svenske tallene er selvsagt oppmuntrende, selv om det fortsatt er ganske mange smittede i befolkningen. Så lave antall døde, i, med eller av Covid-19, har ikke Sverige sett siden 26. mars.

 I de fire månedene som har gått har omtalen av Sverige svingt fra panegyriske hyllinger til ikke så subtile anklager om å sette økonomi foran menneskeliv. Det siste eksempelet var en artikkel i New York Times av Peter S. Goodman (Sweden has become the worlds’s cautionary tale, 6. juli, 2020). Jeg tror han skal vente litt med å besøke broderlandet.

Økonomi

Hans tallmateriale var ikke akkurat kvalitetssikret, verken når det gjaldt økonomi eller helse. Med hensyn til det første, økonomiske prognoser for Sverige, så var de slik økonomer alltid gjør, stikker en finger i luften, kjenner det blåser fra alle hold, og skriver det de hele tiden hadde tenkt å skrive. At de oftest tar feil betyr ikke meget, økonomikommentatorer formerer seg som sopp etter regnvær.

Dødsfall eller aldersjusterte rater- sammenlikne likt med likt

Når det gjaldt helse var det kanskje vanskeligere. Det var jo dødsfall både her og der, og hvordan skal man sammenlikne USA og Sverige, landene skiller seg i størrelse med en faktor på rundt 30, og er ellers svært så ulike på tross av svenskenes uttalte kjærlighet til det meste fra USA. Siden USA har en yngre befolkning, burde de relativt sett ha færre døde enn Sverige, alt annet likt (og det er det ikke). Per million døde det flere i Sverige, men da hadde man ikke tatt hensyn til aldersfordelingen, og hvordan sykdommen grasserer oppover i aldersklassene. Aldersjusterte tall ville gått i Sveriges favør. Men slike nyanser selger ikke, og interesserer ikke journalister i nevneverdig grad. Selv Aftenposten skriver i dag at «Fem EU-land har høyere dødstall pr.innbygger enn USA: Belgia, Spania, Italia, Sverige og Frankrike. 22 land har lavere dødstall». Da er det ikke lett å være svensk, men helt sant er det altså ikke. Det er liten tvil om at over 5000 dødsfall i Sverige er knyttet til Covid-19, og en del av disse utgjør overskytende eller ekstra dødsfall, og dette splitter Sverige. Mange holder fast ved at det var prisen man måtte betale for å bremse utviklingen videre, andre peker på sosiale forhold som gjør at svenske forsteder og bydeler var særlig utsatt, og alle skammer seg over at man ikke tok bedre vare på de som bodde på eldreinstitusjoner.

Selvbilder

Noen setter spørsmålstegn ved Sveriges vei inn i koronatiden, var det den beste, selv om statsministeren forteller at det var en suksess? I parentes kan man undre seg på hva en mislykket tilnærming skulle ha ledet til.

Men selvbildet har slått sprekker. Det svenske selvbildet er en komplisert historie. Sverige er verdens mest moderne land, av og til litt etter USA, men ofte i forkant. Statistikken har vært på landets side, høy levealder, god privat økonomi, og svært mange av velferdsstatens goder. Men bildet har fått sine sprekker. Et uløst Palmemord hjemsøker fortsatt, det økonomiske stålbadet på 1990-tallet rev bort mye av velferdsfundamentet, og så kom de moralske konfliktene i forbindelse med den nye folkevandringene i sporene av kriser og kriger i andre deler av verden, et stykke inn på 2000-tallet.

Og så vil man gjøre godt. Alle samles om konsensusløsninger, men samfunnet polariseres. Lederskapet vingler, tilliten til samfunnskontrakten uthules, parallellsamfunn og gjengkriminalitet tar plass på førstesidene. Samtidig er man opptatt av bildet utad. Og da hjelper ikke en koronakrise der regien overtas av et uhåndterlig virus. Helsevesenet, eller rettere de som arbeider i vesenet, har gjort en formidabel jobb. Men det er urovekkende signaler om hvordan enkelte pasienter ikke har fått adekvat behandling, spesielt i eldreinstitusjoner. Gransking pågår.

Hvordan man takler pandemier handler om politikk. Og lederskap. I pandemier blir lederskapet avkledd all sin ferniss, og utviklingen avslører om man klarer å styre mellom skjærene.

Kurven nedenfor viser Norden når det gjelder innleggelser for Covid-19 i sykehus utover våren 2020, og det er her vi ser en del av den belastningen helsevesenet i Sverige har vært utsatt for.(https://www.vg.no/spesial/2020/corona/verden/)

Kunne det gått annerledes? En kollega og jeg skrev en artikkel som ble publisert i Svenska Dagbladet 19.juli 2020. Her er en lenke:

file:///C:/Users/xtheda/AppData/Local/Microsoft/Windows/INetCache/Content.Outlook/9CTSQMF0/starksignal%20(003).pdf

I artikkelen ser vi på Norge –Sverige som et eksperiment der to ganske like populasjoner utsettes for samme virus, omtrent på samme tid. Utviklingen videre er bestemt av hvilke tiltak som ble satt i verk, og antall døde i løpet av juni måned ble brukt som effektmål. Forskjellen var stor, ca. 30 x høyere i Sverige, og vi argumenterer for at dette var en reell forskjell som er forårsaket av hva man gjorde i mars i år. I tillegg kommer såkalte effektmodifikasjoner, det vil betydningen av faktorer som er ulike i de to befolkningene, som for eksempel sosiale ulikheter og andel innvandrere. Men det viktige er hva man gjorde, eller ikke gjorde, i mars i år.

Vi har alle bilder av oss selv. Oftest avviker de en del fra hva andre mener de ser. Jeg tror det er sundt at vi ser oss også i deres speil.