Forfatter: Dag S Thelle

Professor emeritus ved Gøteborgs universitet og Universitetet i Oslo. Har arbeidet i klinisk medisin hovedsakelig i Nord-Norge og Gøteborg. Forskningsområdet er hjerte- og karsykdommer og andre kroniske sykdommers epidemiologi. Var leder for sentralstyret i Nasjonalforeningen for folkehelsen fram til juni 2018, og fra 2025til juni 2026. Faglig medarbeider i Store Norske Leksikon fra 2020. Bloggen inneholder både tidligere publiserte tekster og nye innlegg som tar opp aktuelle saker innen folkehelse og samfunnsmedisin. Legger også ut enkelte tekster, eller korte historier, som kanskje andre har interesse av.

Ut av coronaepidemien

«WHO chief declares end to COVID-19 as a global health emergency» var meldingen for fem dager siden. Epidemien er over, nå lever vi videre med SARS-CoV-2. Hvordan viruset herjet med oss for tre år siden er på det nærmeste glemt.

Mats Melin, den svenske Coronakommissionens leder, er utnevnt til årets Senior for 2022 av svenske pensjonister. Jeg vil sitere litt fra et intervju: «Att man nu i eftertid slagit fast att Sveriges overdödlighet under pandemintrots allt inte var så hög, tycker Mats Melin bara säger en liten del om helheten.

Det var inte så illa som man trott- och den siffran har intresse på sitt sätt. Men jag ser det mer som ett flygfoto från väldigt hög höjd som inte säger något om hur det såg ute nere på marken. Den syn som vissa har gett uttryck för, att det handlade om gamla och sjuka människor «som hade dött ändå», tycker jag är förfärlig. Vi hade ju bland de högsta dödstalen i Europa i början av pandemin.»

Jeg ble bedt om å holde et innlegg om svensk eldreomsorg og Covid-19 på den niende norske Geritatrikonferansen i Oslo i april 2022. Legger det ut på bloggen, litt for å minne oss om at det var dramatisk for dem som arbeidet nettopp i eldreomsorgen, og at problemstillingene med mangelfull utdannelse og utydelig ansvar er like aktuell i dag som den gang.

Eldre i Sverige under pandemien. Var det så forskjellig fra Norge? (sett fra en pensjonert epidemiologs side) 4. april, 2022

Takk for invitasjonen til denne sesjonen om Covid-19. For snart to år siden, en gang i mai 2020, ringte en ukjent person til meg. Samtalen var omtrent som følger:

«Dø, er du han Dag Thelle?»

«Ja, hvem snakker jeg med?»

«Jeg er journalist og har hørt at du skal liksom være syvende far i huset i norsk epidemiologi. Kan jeg få en prat?»

Det ble et intervju. Nå vet dere hvem dere har framfor dere. En avdanket indremedisiner og epidemiolog med interesse for kroniske sykdommer, helst hjerte- og kar, fysisk aktivitet, kaffe, og nordiske helseforskjeller. Jeg forlot klinikken for 15 år siden. De siste pasientene var svensker, de savner neppe meg, men det er tider da jeg savner klinikken. Jeg arbeidet på et godt sykehus, med solide kolleger som i all vennlighet loste meg gjennom svenske irrganger. For de finns.

Jeg har basert dette foredraget på mine egne notater, oftest publisert i min blogg, den svenske koronakommisjonens første delrapport(1), data fra Statistiska Centralbyrån (SCB), noen tidsskriftartikler og avisinnlegg. Det blir med andre mitt personlige inntrykk.

Oversikt over temaer

Her er en oversikt over hvilke temaer jeg kommer inn på.:

Pandemiens utbredelse, dødsfall (litt om preposisjoner), eldreomsorg i Norden, litt demografi, organisering, ansvar, personlige erfaringer, konflikter og beslutninger.

Her innlegg i bloggen fra 13. mars 2020.

Dette er første innlegget om tiden etter at Norge stengte 12.03.2020. Håper å kunne gi inntrykk og synspunkter om noe som ingen av oss hadde trodd vi skulle være med på, en pandemi. En verdensomspennende sykdom som sprer seg ukontrollert. Hvordan reagerer vi, hva gjør for å hindre spredningen, og hvilke konsekvenser får dette for våre liv?

I går kveld begynte det. Kl. 18:00 stengte Norge alle offentlige kulturarrangementer, tatueringslokaler, frisører, barnehager, skoler, universiteter og høgskoler. Alt som kan samle mennesker skal ned på laveste nivå. På engelsk heter «social distancing».

Norge gjør det annerledes enn Sverige. Terrorforskeren Magnus Ranstorp filosoferer over dette på Twitter og peker på at Norge og Danmark har en annen styringsmodell enn Sverige som er desentralisert i regioner. Og kanskje er det noe av årsaken til at svenskene synes det går sent, men de har hittil ikke stengt landet så dramatisk som i Norge.

Hva hendte i Sverige mars 2020?

Ti dager tidligere hadde man i Sverige sagt at det var stor risiko for importsmitte, men moderat for allmenn smitte i samfunnet.

7. mars arrangerte man siste konserten i svenske delen av European Song Contest på Friends Arena med 27 000 deltagere.

Tre dager deretter kom det et råd fra Folkhälsomyndigheten (FHM) om ikke å oppsøke helsestasjoner, legesentra eller eldreinstitusjoner, og 11. mars ble det forbudt å arrangere samlinger med mer enn 500 mennesker. Så fulgte flere råd som kulminerte med besøksforbud på eldrehjem, råd om sosial distanse og vekt på personlig ansvar. Dette kom 30. mars. Det var med andre ord en rekke tiltak, men de var pakket inn som anbefalinger. Man fikk ikke inntrykk av akutt fare på ferde.

Men 16. mars kom rådet om at 70-plussere eller eldre «eldre» skulle holde seg isolert. Professor Ingmar Skoog som (tror jeg) myntet uttrykket at dagens 70-åringer er som tidligere 50-åringer, har beskrevet dette tiltaket i en artikkel senere samme år(2):

“Ageism” eller alderisme i Sverige

The Public Health Agency announced, in a very patronizing way, on March 16, that the rest of the country should protect the weak and frail ‘oldest-old’, defined as all those aged 70 years and above. It was strongly advised that children and grandchildren should avoid visiting their parents and grandparents, and only keep contact by phone or Internet. This started a wave of ageism going through the country. Older people were verbally abused for walking outdoors or going to shops, and thus jeopardizing the Swedish system of infection control.

Hva var det som hadde hendt? 1,7 millioner mennesker var erklært unødvendige.

Tilbake til bloggen

16.3. 2020

Første dag i selvvalgt isolasjon. Kaller det ikke karantene. Usikker på hvor lenge det skal vare. Har forsøkt å tenke over hvilke kontakter jeg/vi kan ha hatt de siste to-tre ukene. Det er en del. Frisøren, familiemiddag, kjøpesenteret, kollektiv transport, treningsstudio, korøvelse og lunsjrestaurant, ja omtrent slik har det sett ut. Pluss et faglig møte med mange mennesker. Men hittil ingen symptomer, så derfor teller jeg dagene uten tegn til at SARS-CoV-2 har tatt bolig i kroppen. For plutselig er man blitt eldre og skrøpelig. Fra å være fullt frisk og i stand til å klare både meg selv og andre er man definert ut av samfunnet. Det kjennes ikke noe særlig, selv om jeg vet at det er for å beskytte meg. Men hvor lenge skal man holde seg isolert? Jeg har mentalt satt meg på to ukers isolat, men med digital kontakt i alle retninger og muligheter for å være utendørs. To uker kan synes som at jeg tenker på et tall, men det er omtrent inkubasjonstiden. Og hva gjør jeg etter det? Nye to uker? For jeg venter på vaksinasjon og flokk immunitet.

Apropos vaksinasjon så startet et forsøk i går. Den første personen ble vaksinert med en vaksine som ble tatt fram på rekordtid. Det er ett fase 1 klinisk forsøk med frivillige i alderen 18-55 år. I alt skal 45 personer være med og teste ut doser og respons, men dette er selvsagt bare begynnelsen av en lang forsøksserie. Varighet seks uker, men konklusjonen og klinisk aktiv virksomhet blir tidligst en gang på høsten. Forsøket ledes av National Institute of Allergy and Infectious Diseases (NIAID) og foregår på Kaiser Permanente Washington Health Research Institute i Seattle. Hva betyr det for nedslukkingen av Europa og resten av verden? Det vet vi ikke, men jeg venter. Det eneste jeg tror jeg vet er at det blir verre før det blir bedre.

Forskjellene mellom Norge og Sverige

22. mars var det notert 21 dødsfall i Sverige mot 7 i Norge. Dødeligheten burde være omtrent den samme i de to landene, men fra 20. mars skiller de to landene lag. Etter ytterligere noen uker begynner en diskusjon om overskytende dødsfall, forskyvning av dødstidspunkt for svakere individer, og ikke minst, koding og registrering. Her er de kumulative kurvene for covid-19 død i Sverige og Norge fra 8. mars til 8. juli.

Den første viser antall dødsfall, den andre rater per 100 000 innbyggere. Den relative forskjellen er så langt ti ganger høyere i Sverige. Var dette sant?

Vi kan gå til Statistiska Centralbyrån som viser antall døde per dag i samme periode. 2020 er sammenliknet med gjennomsnitt for årene 2015-2019. Kurvene skiller lag rundt 20. mars og normaliseres i slutten av mai. Det var overskytende dødsfall. Ingen tvil om det, men hvem var det som døde, hvorfor ble det slik, og hvor døde de?

Dødsfall på «särskilt boende»

I ukerapporten fra slutten av mars skrev FHM at flere regioner hadde rapportert om syke og døde på såkalte særskilte boende, det vil si sykehjem og aldersboliger. Og i løpet av april og begynnelsen av mai 2020 begynte historiene å gå om døde på aldersboliger.

Avisene rapporterte, men kommunene var tause.

Flere kommuner la seg bak et teppe av taushet, men folk torde ikke stå frem, opplysningene ble gitt anonymt. Samtidig økte antall dødsannonser, alle kunne se at noe var i gang. Flere aviser begynte å rapportere fra aldersboligene. De satt sammen kart og tabeller fra dødsannonser, og samtaler med involverte. Dette var gravende journalistikk.

8. mai kom også FHM på banen med ukerapporter hvordan dødsfall og smitte var fordelt i og utenfor aldersboliger.

Smitte i samfunnet, smitte på institusjoner

Døde i samfunnet, døde på institusjoner

Disse rapportene, og tilsvarende fra andre land, gjorde mulig å vurdere om det var noen sammenheng mellom smitten ute i samfunnet, målt ved dødelighet, og det som skjedde på aldersboligene. Her er dødsfall (per 100) på institusjoner og eldreboliger på y-aksen, med dødsfall/10000, utenfor institusjon, på x-aksen.

Er det tørrveden som brenner? Eller prioriterer man skjevt?

Sammenfallet taler for en sammenheng, og artikler i Läkartidningen støtter tankegangen.

Alder skal ikke bestemme om behandling eller ei.

På dette tidspunkt har det polarisert seg i Sverige. Mange spør seg hvorfor landet skiller seg ut, noen vil ikke tro at det er noen forskjell i forhold til andre steder, andre snakker om at det er tørrveden som brenner først, senere vil alt ordne seg. La de gamle dø. I Aftonbladet sto 14 geriatere frem med en artikkel om at alder ikke skulle være bestemmende for om man skulle få behandling eller ikke. Socialstyrelsen kan fortelle at de fleste som døde av dem som bodde i aldersboliger, døde der. Nå kom spørsmål om prioritering og hva som egentlig foregikk i møte mellom eldreomsorg og helsetjenesten.

Prioritering

Socialstyrelsen kom med nye retningslinjer for prioritering av covid-19 pasienter. De inneholdt et avsnitt om pasientnytte. Med dette mente man livslengde og livskvalitet. Men i pandemien var det umulig å vurdere kvalitet, og ble det lagt mer vekt på livslengde. Dette fikk motbør. Kritikerne mente at de nye retningslinjene viste at man var på glid mot et mer utilitaristisk og nyttemaksimerende prinsipp.

Konsekvensen av en slik tanke ville være at en yngre person alltid skulle prioriteres foran en eldre. Dette ble oppfattet som en forenkling som er i konflikt med alle menneskers likeverdighet, men retningslinjene angir at det er tillatt å ta hensyn til individets biologiske alder, sykdommens alvorlighetsgrad, muligheten til effektiv behandling, og prognose. Dermed er det pasientens biologiske alder som settes i sentrum. Jeg skal komme tilbake til prioritering, men først noen ord om organiseringen av helsevesenet i Sverige når det gjelder eldreomsorgen.

Organisering

I dag er det 21 regioner og 290 kommuner som har ansvaret for helsetjenesten.

Den deles mellom regionen som har hovedansvaret, og skal tilby god helsetjeneste og omsorg til de som bor i regionen. Kommunen har ansvar for de eldre i eldreboliger og hjemmesykepleie.

Dagens organisering stammer fra 1992. Da fikk kommunene det samlede ansvaret for langtidsboliger for eldre personer, og for hjemmesykepleien. Reformen fikk navnet Ädelreformen og pålegger kommunen å tilby helse- og omsorgstjeneste for de som bor i særskilte boliger og bruker kommunal dagvirksomhet. Med dette overtok kommunene ansvaret for personer med kroniske sykdommer som var ferdig behandlet. Man myntet begrepet ”särskilda boende”, gikk bort fra ordet institusjon, og hadde dermed en betegnelse som favnet over alle typer boliger der det var ansatt personale, og som tok sikte på å huse personer som ikke kunne helt ta vare på seg selv. I forarbeidene står det at man ønsker å sikre medisinsk kompetanse ved at yrkesroller i sosialomsorg og helsetjeneste integreres.

Men legene ville ikke være med over til kommunene. De ville beholde landsting(fylker) som sine arbeidsgivere. Samtidig er det presisert at beboerne skal ha adgang til helsetjeneste, inkl. legekontakt, men det er regionene som skal utøve tjenesten.

Flere utredninger senere har dokumentert at avtalene som ble opprettet mellom regioner og kommuner var altfor mekaniske, og ga for liten tid og kontinuitet.

Et eksempel i Skåne var en aldersbolig for blant annet demente der det var 200 pasienter. En lege ble utlånt fra et legesenter en gang i uka. I parentes, så fakturerte senteret kommunen for hjemmebesøk når de ble tilkalt.

Konsekvenser av Ädelreformen

Ädelreformen hadde konsekvenser. Bestemmelsene hindrer kommunene å ansette egne leger i eldreomsorgen. Leger kan ikke delta i kommunens planarbeid når det gjelder eldreomsorgen, heller ikke en krisesituasjon. Leger kan ikke delta i utviklingen og oppdatering av det medisinske tilbudet (rutiner og behandling). Men de kan hyres inn fra regionen eller legesentre som regionen har avtale med.

New Public Management

Reformen kom omtrent samtidig med de store økonomiske nedskjæringene fra 1992 og utover. Deretter fulgte et par finanskriser, og kommunene lette etter kostnadsbesparende tiltak.

Det ble ikke som man hadde tenkt. I stedet for økning og vekst gikk antall plasser ned fra 2,6/1000 innbygger til 2,1/1000. OECD har 4,7/1000. Dette behøver i prinsipp ikke være feil, flere kunne være hjemme med sykepleie og hjemmetjeneste. Men samtidig er det mangel på sykepleiere, slik at man står uten slik bemanning i helger og netter. Og ingen faste leger. Intravenøs behandling eller surstoff blir vanskelig å sette i verk.

Samtidig med innsparinger kom New Public Management. Nå skal arbeidet styres for å minimere kostnader, ikke ut fra de eldres behov. I flere kommuner innførte man detaljstyring av typen 15 minutter til toalettbesøk og fem minutter til å overlevere ferdigmat. Til dette kom tre ulike journalsystemer med store muligheter for at informasjon ikke ble delt mellom de ansvarlige. Dermed forsvinner fleksibilitet, kvaliteten reduseres, og ikke minst arbeidsglede. New Public Management er kanskje en tilnærming som fungerer i optimale situasjoner, i medvind og med sola i ryggen, men ikke under en pandemi.

Målsetting- beskytte de eldre (70+)

En vesentlig målsetting fra FHM side var å beskytte de eldre. De første analysene viste at 90% av de som døde var 70 år eller eldre, og 75% over 85 år. Dette er ikke overraskende. Det overraskende var at Sverige skilte seg ut fra resten av Norden med så mange flere døde. og at det var stor variasjon innen landet.

Marta Szebehely, emeritus professor i aldring, satte sammen en oversikt der hun viser andelen døde på eldreboende . Her skiller ikke Sverige så meget fra resten av verden. Det var de andre nordiske landene som avvek fra mønsteret.

Andelen av de over 80 som bor i aldersbolig er den samme i Danmark som i Sverige (12-14%), noe høyere i Norge (21%). De som flytter inn lever gjennomsnittlig like lenge uansett land, et par års tid.

Vurdering på avstand eller direkte?

Inspektionen för vård och omsorg (IVO) har undersøkte journalene for 847 personer på 98 ulike steder i landet. De kunne vise at 20 % ikke hadde blitt vurdert av lege. 40 % hadde ikke vært vurdert av sykepleier.

Men viktigere var kanskje at variasjonen i dødelighet mellom institusjoner innenfor landet reiste spørsmålet om forskjell i pasientbehandling. Prioriterte man ulikt?

Av 21 regioner var det 13 som ikke hadde lagt opp til noen annen prioritering enn det som gjaldt før pandemien. Likevel viste intervjuer med de ansatte at det var en mer restriktiv holdning til innleggelser. I en region kom det beskjed fra infeksjonsklinikken at man ikke skulle sende pasienter med Covid-19 til sykehuset, selv om vedkommende hadde dårlig almenntilstand. Fra en annen region ble det presisert at mortaliteten var så høy at det ikke spilte noen rolle hva man gjorde, og spesielt at respiratorbehandling var en påkjenning. Og det skulle veies inn når man bestemte om innleggelse eller ei. De skulle heller ikke få hjerte-lungeredning eller legges på intensivavdeling. Samtidig presiserer en annen region at det ikke er hvor eller hvordan vedkommende pasient bor som skal bestemme hva slags behandling man skal tilby. Pasienter med hjertesvikt, kronisk lungesykdom, angina eller nyresvikt anses å ha så dårlig prognose at de neppe klarer en pneumoni. Noen brukte Clinical Frailty Scale som indikator. Skalaen går fra 1 til 10, (vital til terminal), og ved 7 anses det urimelig med innleggelse.

Intervjuene med de ansatte bekreftet mistanken om store variasjoner i hvordan man prioriterte. En fortalte at den ansvarlige legen besluttet at alle som var covid-19 positive skulle ha palliativ innsats, ingen aktiv behandling. Flere av de ansatte følte seg overkjørt av dette, og mente at bare det å bli smittet ikke skulle hindre behandling, uansett hva det handlet om. Den aktuelle legen forklarte at dette var en generell instruks fra det senteret der vedkommende var ansatt. Et eksempel på hvordan hjelpepleiere og andre kom i klem var en pasient med en brukket arm som ble sendt fra sykehus til sykehus, ingen ville ta imot vedkommende.

Det var vanskelig å ikke ha noen lege som man kunne konsultere, men at man måtte bedømme situasjonen selv, og ikke har mulighet til å sende til et sykehus. Men det var store forskjeller. Noen leger økte sin tilstedeværelse under pandemien. Andre var så godt som fraværende. Men regelverket sier at den endelige vurdering om ikke å tilby ytterligere behandling skal foretas av pasientens lege, med medisinsk ansvarlig sykepleier eller en annen i dennes sted.

Det var en tøff tid.

Det var et arbeidsmiljø preget av angst, uro, både blant ansatte og pårørende forteller de som var ansatt i eldreomsorgen. Utviklingen gikk så fort. I løpet av et par uker var mange av de inneboende omkommet. Arbeidsmiljöverkets anbefalinger og råd om smittevern stemte ikke overens med FHMs eller de regionale smittevernlegenes budskap. Samtidig følte de ansatte at de ble anklaget for å ta livet av de gamle.

Forskjell mellom kommunene og regionene

Det var mangel på kunnskap og på faglig kompetent personale på mange av enhetene. Basale hygieniske prinsipper var for så vidt kjente, men ikke de krav som en pandemi stilte en overfor. Samtidig var de interne konflikter om hva som var gjeldende anbefalinger. Rådene var utydelige, og endret seg ettersom mulighetene til å etterleve dem ikke alltid var til stede. Flere av de som var kommunalt ansatt reagerte når de møtte det utstyret helsearbeidere i regionen troppet opp i. Man manglet adekvat smittevernutstyr.

Behandlingskjeden på Sahlgrenska Universitetssjukehuset i Göteborg

På sykehusene var strikken strukket svært langt. Andre pasienter var plassert i ventekø, selv om livsviktig akuttvirksomhe ble opprettholdt. Man bygget opp et system som tok hensyn til smittevern, behandling og oppfølging. Letaliteten på sykehusene var høy, men bedret seg i løpet av våren og svenskene ble blant de beste i verden.

Oppfølging av innlagte med covid-19 i Sverige

En kohortstudie som strekker seg fra mars til september, og omfattet alle innlagte med covid-19 i Sverige i denne perioden ble gjennomført(3) . Utfallet var dødelighet, uansett årsak, innen 60 dager etter innleggelse. I alt var det 17 140 pasienter, av disse døde 2943 eller vel 17%. Letaliteten falt i løpet av dette halvåret fra knapt 25% til vel 10% i siste del av oppfølgingen. Bedringen kom i alle aldersgrupper, også blant de som var henvist fra aldersboliger.

Coronakommissionens konklusjoner

Smitteutbredelsen i samfunnet var viktigste årsaken til den høyere dødeligheten, når eldreomsorgen var som den var. Eldreomsorg er et underprioritert område, langt større innsats ble lagt på sykehusenes kapasitet, og ikke minst intensivbehandlingen. Innsparingene hadde ført til at det ikke var ekstra kapasitet. De fleste som bor i eldreboligene er multisyke, men målsettingen er at boligene mest mulig skal være hjem der man kan omgås med andre. Det gjør smittevern vanskelig. Dessuten får de omsorg og eventuell pleie, som betyr nær kontakt, av ansatte som ofte har utilstrekkelig utdanning. De ansatte har ikke tilstrekkelig opplæring, det er dårlige ansettelsesforhold. Ofte er de timeansatte med flere arbeidssteder som må flytte seg mellom avdelinger.

Hvordan hadde de andre eldre det i Sverige? Mange hadde det bra. 1,7 millioner eldre «eldre» følte seg lenge diskriminert. Men blant de friske eldre utenfor de særskilte boende var livet for de fleste mer enn akseptabelt. Likevel, bildet er varierende slik en rapport fra Göteborg konkluderte(4). Noen følte seg faktisk friskere, andre dårligere, spesielt de som hadde problemer med seg fra før pandemien.

1. Coronakommissionen. Äldreomsorgen under pandemin SOU 80:2020. Stockholm; 2020.

2. Skoog I. COVID-19 and mental health among older people in Sweden. Int Psychogeriatr. 2020;32(10):1173-5.

3. Strålin K, Wahlström E, Walther S, Bennet-Bark AM, Heurgren M, Lindén T, et al. Mortality trends among hospitalised COVID-19 patients in Sweden: A nationwide observational cohort study. Lancet Reg Health Eur. 2021;4:100054.

4. Kivi M, Hansson I, Bjälkebring P. Up and About: Older Adults’ Well-being During the COVID-19 Pandemic in a Swedish Longitudinal Study. J Gerontol B Psychol Sci Soc Sci. 2021;76(2):e4-e9.

Reprise:Gjensyn med gamle spådommer

For 16 år siden, 3. Januar 2008, bestemte seks mennesker seg for å skrive noen sider om hvordan de trodde utviklingen ville gå de neste fem årene når det gjaldt deres eget liv, verden utenfor Europa, Europa og almene sosiale og økonomiske forhold.

Arkene, håndskrevet og usett av de andre skribentene ble lagt i konvolutter og låst inn i et skap i påvente av at fem år skulle passere. Så gikk prosjektet langsomt inn i glemselens slør, inntil konvoluttene, fortsatt uåpnet, ble oppdaget av den ansvarlige vokteren. Men ikke fem år etter, ytterligere seks år hadde passert før jeg åpnet mine spådommer. Nå deler jeg min versjon på bloggen. Her følger hvordan jeg for 16 år siden trodde verden skulle bli i 2013, og så kan vi sammenlikne det med hvordan det er 11 år senere.

1. Litt om verden utenfor Europa i 2013

Kina er verdens største økonomiske makt. Det er fortsatt ikke en flerpartistat, men kommunistpartiet har avgitt en del av sin makt til demokratiliknende institusjoner. Man har klart å enes om politiske tiltak slik at klimatrusselen ikke er like påtrengende. India er den store kunnskapsfabrikken og dominerer i Asia. Pakistan har gått i oppløsning – en atombombe ble sluppet av en ekstremistgruppe, men konflikten ble holdt innenfor Pakistan og senere Afghanistans grenser. Saudi Arabias kongedømme har falt sammen. Israel har klart å komme til enighet med Syria og Palestina eksisterer som to små enheter. Fortsatt dominert av Hamas. Latin-Amerika er dominert av Brazil og Venezuela som danner en sterk optimistisk bastion mot USA dominerte interesser.

2. Europa og Norden

I Europa har Finland blitt medlem av NATO, Sverige er på alvor inn i Eurovalutaen. Det tar noen år til. Norge er ikke EU medlem, men har store moralske problemer på grunn av sin energiproduksjon. Tyskland er Europas stormakt, men de baltiske landene har kommet forbi i levestandard og livskvalitet. Hetebølgene i Sør Europa har dominert somrene og gjort det vanskelig å bo f.eks. i Provence. De europeiske landene har trukket seg ut av Afghanistan etter det første atomangrepet.

3. Sosiale og økonomiske forhold

Kunnskapsproduksjonen i Asia konkurrerer med Europa og USA. Konkurransen er så sterk at skolesystemet må radikalt endres. Kravene om arbeidsinnsats blir forstått i hele Norden, men ikke i Norge. Det har foreløpig ingen konsekvenser for Norge. Overvåkning har blitt en del av hverdagen. Man beskattes etter CO2 utslipp, noe som måles kontinuerlig ut fra transportmønsteret. Alle avgir fingeravtrykk ved flyreiser, husoppvarming monitoreres og fordeles på husstanden. Siden GPS, telefon, ipod og personlige data er integrert i en multienhet så er man alltid oppkoblet. Visse medisinske data er innlagt i enheten. Enheten kan være liten, men det er en skjerm som kan lese av informasjonen via Blue Ray eller liknende teknikker.
Religion har omtrent samme plass som i dag, men forholdet til Islam er dårligere (i Europa og USA) enn tidligere. I flere land er pålegges muslimer restriksjoner (reiser etc) på grunna v atomangrepet for et par år siden. Levealderen er økende over hele verden bortsett fra Afghanistan, Pakistan og visse deler av Afrika. Den politiske utviklingen i Kenya ble fulgt av totalt sammenbrudd i Zimbabwe og dette er fortsatt områder uten sivilt styresett.

4. Litt om personlige forhold

Om jeg fortsatt er i live så har en revidert lærebok blitt utgitt. Dessuten har man endret noen av synspunktene på hva som lå bak hjerteinfarktepidemien fra 1950-60 tallet. For eksempel virusinfeksjoner og andre infeksjonssykdommers betydning, kfr. Spanskesyken.
Vi har flyttet til kysten. Omgås våre venner nesten som før, og jeg er altså i Sverige.

For øvrig, se Albert Camus om Sisyfos – det handler om meningen med livet.

PS. Solceller – vindkraft – er det dette som driver oss i dag.
Om jeg ikke er med når dette leses, så takk for meg. Det var gøy så lenge det varte- se Camus.

Kommentar, 8. mars 2023

Noe ble som en tenkte, slikt som sol- og vindkraft. Heldigvis har ingen sluppet noen atombombe i disse årene, men optimismen om Israel-Palestinakonflikten var urealistisk. Mine synspunkter på hjerteinfarkt epidemien er mer nyanserte enn det som ble nevnt i 2008. At Finland skulle inn i NATO var tydeligvis ikke så usannsynlig, men Sverige ble ikke nevnt. Det er forresten flere som antyder at Euro ville være bra for Sverige i dag. Russland ble ikke nevnt, det er overraskende når det fortsatt var krig mellom Russland og Tsjetsjenien. En av forløperne for oppløsningen av det russiske imperiet som topper seg nå ved invasjonen i Ukraina for ett år siden.

Kommentar, 26. januar 2024

I dag ble det kjent at Sveriges medlemskap i NATO etter all sannsynlighet blir en realitet. Krigen i Ukraina fortsetter, og kommer trolig til å bli langvarig om ikke vesten setter inn større ressurser. Russland har lagt om til krigsøkonomi. Imperiet skal gjenopprettes. I Gaza ser det fortvilet ut, men kanskje åpner dette likevel for en to-statsløsning. Trump surfer videre til primærvalget, er det håp for USA?

Angrepet på Ukraina

(reprise et år senere…)

Skriver dette i dag for å minne meg selv om at det finnes en nesten ukjent historie om sentrale deler av Europa, og at Vladimir Putins versjon ikke bør stå uimotsagt. Ingen vet hvor dette vil slutte, men angrepet i dag kan ikke rettferdiggjøres.

Ukraina- en kortversjon (del 1)

Ukraina, eller «grenselandet» har alltid vært et omstridt område, der kosakker sloss mot tartarer og tyrkere. Den polsk litauiske unionen i 1569 slo under seg store deler av det vi i dag kjenner som Ukraina, og lot Polen overta styringen. Det var flere opprør mot dette regimet, det største i 1648, med tydelige antisemittiske trekk, og i 1667 overlot Polen de delene av Ukraina som lå øst for Dnepr til Russland. Området har også blitt kalt Lillerussland. Området fikk en viss grad av selvstyre, men kosakkene forsøkte å rive seg løs fra Russland. Dette opprøret ble slått ned. Da Polen ble delt i 1772 og 1793 tok Østerrike over Galicia, som også var bebodd av ukrainere. Dermed inngikk dette i det østerrikske keiserdømmet fram til oppløsningen i 1918. Men fra midten av 1800-tallet ble det en økende ukrainsk nasjonal oppvåkning. Det ble motarbeidet av overklassen og de styrende elitene, blant annet ble ukrainsk språk og litteratur forbudt. For øvrig et språk som ligger kloss opp mot russisk, omtrent som dansk i forhold til norsk. Denne nasjonale bevegelsen forplantet seg (eller var inspirert av) lignende aktiviteter i den østerrikske delen av Ukraina.

Revolusjonen i 1917 ga mer liv til den nasjonale bevegelsen. En folkeforsamling i Kiev etablerte en ukrainsk folkerepublikk og sluttet separat fred med Tyskland. I året som fulgte var Ukraina nærmest underlagt Tyskland, men i 1918 fulgte en reaksjonær regjering som sluttet seg til den hvite styrkene i den russiske borgerkrigen. Bolsjevikene fikk overtaket i 1920 og innlemmet Ukraina i Sovjetunionen.

Ved den polsk-russiske freden i 1921 fikk Polen en del av østlige Galicia, andre deler gikk inn i Tsjekkoslovakia, men Romania fikk med seg Bukovia og Bessarabia. Da Polen hadde tapt i 1939 ble deler av Polen gjenforent med Ukraina og dermed Sovjetunionen. Etter 2. verdenskrig ble det som inngikk i Tsjekkoslovakia også innlemmet i Ukraina.

I Sovjettiden ble Ukraina oppfattet som en selvstendig stat i Sovjetunionen, og inngikk som medlem av FN. Landet var et av de første landene som undertegnet FNs charter 26. juni 1945, og da som den ukrainske sovjetiske sosialistiske republikken. Landet spilte en viktig rolle da man utarbeidet retningslinjene for FNs fremtidige arbeid. Ukrainas rolle i FN ga Sovjetunionen to stemmer i FNs generalforsamling.

Den ukrainske sosialistiske republikkens grunnlov inneholdt en paragraf som ga republikken en mulighet til å trekke seg ut av Sovjetunionen. Det var en teoretisk mulighet, men ble ikke aktualisert før unionen ble oppløst 26. august 1991. Da erklærte for øvrig den ukrainske ambassadøren i FN seg som representant for republikken Ukraina.

Kilder

Bonniers Lexikon, Stockholm Albert Bonniers forlag 1966

Wikipedia, https://en.wikipedia.org/wiki/Ukraine_and_the_United_Nations

Den europeiske delen av Sovjetunionen fram til august 1991.

På vei ut av tåkeheimen?

The viruses-Alzheimer´s Link Was Dismissed for Years -That´s Changing

Ruth Itzhaki, Professor Emeritus of Molecular Neurobiology at the University of Manchester and a Visiting Professorial Fellow, University of Oxford

For snart seks år siden skrev jeg en artikkel om «Forskning i tåkeheimen», i Morgenbladet (28.juli 2017). Jeg legger den inn her. De som synes det blir for langsomt kan hoppe direkte til «En kvinne i Manchester», en nærmere omtale av Ruth Itzhaki, en forsker som kanskje blir stående som en av de store i demensforskningen.

Forskning i tåkeheimen

Vi har kunnskapen, men vi har fortsatt ikke noen behandling som virker.

Store forventninger- større skuffelser

Den 23. november 2016 ble de skuffende resultatene fra et av de hittil største forsøkene rettet mot Alzheimers sykdom offentliggjort. Skuffende først og fremst for millioner av pasienter og pårørende, men også for det farmasøytiske firmaet Eli-Lilly et co. som hadde satset milliarder av dollar på noe de trodde skulle bli et terapeutisk gjennombrudd. Et halvår tidligere hadde man sett for seg store gevinster, men nå falt aksjene med 16 prosent.

Men dette var ikke den eneste skuffelsen i 2016. Et halvår tidligere hadde man fått resultatet av et annet stort behandlingsforsøk for Alzheimers sykdom. Den studien var finansiert og ledet av Pfizer, et annet av verdens største farmasøytiske foretak. Det var ingen målbar effekt av behandlingen. Etter vel tretti år med farmasøytiske forsøk har vi fortsatt ikke noen behandling som virker mot Alzheimers sykdom. Men kunnskap om sykdommen har vi hatt i over hundre år.

En spesiell form for demens eller en gammel kjent sykdom?

Vi begynner i Tübingen den 3. november 1906. Der tar vi del i den 37ende Syd-Vest Tyske konferansen for psykologer og psykiatere. Det er om lag nitti tilhørere i salen. En vel 40-årig foredragsholder har ordet. Han forteller om en kvinne Auguste D, som han har fulgt i noe over fem år. Hun var henvist til ham fordi hun i økende grad hadde blitt glemsk, sjalu og mistenksom, gikk hvileløs omkring i huset og var søvnløs og rastløs. Da vår foredragsholder møtte henne første gang var hun 51 år. Hun kunne ikke lenger skrive ordentlig. Alle eiendeler samlet hun under sengen, sikker på at noen kom til å stjele dem fra henne. Foredragsholderen har møtt slike pasienter tidligere, men ikke så unge. Av journalnotatene fremgår det at man tror Auguste D. har åreforkalkning i hjernen. Diagnosen er fulgt av et spørsmålstegn. Etter fem år i sykehuset døde Auguste D. Familien ga tillatelse til at man undersøkte hennes hjerne, og foredragsholderen kan nå presentere tegninger av hjernevevet til Auguste D. slik de ser ut i mikroskopet. Han viser hvordan avleiringer av et spesielt materiale har konsentrert seg rundt nervecellene. Og avslutter med at dette kan være uttrykk for en spesiell sykdom i hjernebarken. En sykdom som manifesterer seg i ung alder. Men han er usikker.

Når han er ferdig er det stille i salen. Ingen stiller spørsmål eller kommenterer. I referatene fra møtet står det at innlegget var for langt til å være en kort presentasjon. Foredragsholderen publiserer sine funn noen måneder senere, men er fortsatt usikker på om han egentlig har oppdaget en ”ny” sykdom.

Mannen fra 1906 var neuroanatomen og psykiateren Alois Alzheimer. Han dør i desember 1915, fortsatt usikker på hva han egentlig har beskrevet. Man forstår hans tvil når man ser tegningene av flekkene i hjernevevet sammen med åreforkalkningen og degenererte nerveceller.

Alzheimers sjef Emil Kraepelin, var ikke i tvil. Han er kjent som en av de store systematikerne i psykiatrien og ga tilstanden status som egen sykdom i den åttende utgaven av sin lærebok i psykiatri. Han kalte den Alzheimers Krankheit.

Amyloid – en markør for Alzheimer eller årsak til sykdom?

Åreforkalkning, som Alzheimer selv henviste til som en mulig diagnose for Auguste D., var kjent som patologisk begrep siden flere ti-år tidligere. Blant dem som studerte dette fenomenet finner vi blant andre Rudolf Virchow, cellepatologiens far. Han antydet også at inflammasjon eller betennelse måtte ha noe å si for utviklingen av arteriosklerose. Rudolf Virchow hadde tidligere beskrevet de avleiringene som Alzheimer hadde funnet i hjernen, men også i andre organer som hadde vært utsatt for langvarige betennelsessykdommer. Virchow oppfattet først flekkene som stivelse og kalte fenomenet amyloid. Få år senere forsto man at det var avleiringer med proteiner. Blant disse proteinene er pre-beta amyloid som inngår i de karakteristiske plakkene rundt nervecellene i hjernen til pasienter med Alzheimers sykdom, og i 1986 beskrev man et annet protein, TAU, (phosphorylisert til pTau) som dannet sammenfiltrede floker i nervecellene. Nå fulgte en periode med genetiske oppdagelser. En meget sjelden form for Alzheimers sykdom er forårsaket av en mutasjon av et gen som koder for dannelsen av et forstadium til pre-beta amyloid (amyloid precursor protein APP). Men mutasjonen er så uvanlig at den ikke betyr mye som årsak for det store flertall av pasientene. En annen genetisk polymorfi, apolipoprotein E4, har større utbredelse og er knyttet til en økt risiko for Alzheimers sykdom, men økningen er beskjeden. Dermed egner den seg dårlig til å lete etter enkeltindivider med risiko for sykdom.

Fra vaksinerte mus til vaksinerte mennesker

Det var museforskning som fikk fart på behandlingsforsøkene. Det ble utviklet stammer av transgene APP mus med høy risiko for opphopning av pre-beta amyloid i hjernen og i 1999 rapporterte man det første vellykkede vaksinasjonsforsøket av slike mus. De vaksinerte fikk mindre opphopning av amyloid. Basalforskning og dyreforsøk taler for at beta-amyloid proteinet er sentralt i Alzheimer mekanismen. Etter hvert har man blitt meget dyktig til å forhindre Alzheimers sykdom hos mus, men de samme prinsippene fungerte bare ikke på mennesker

Bakgrunnen for forsøkene var å gi antistoffer mot beta-amyloid eller forstadier til dette eller å få kroppen til å produsere egne antistoffer ved å vaksinere mot deler av molekylet. Slike forsøk har vist redusert nivå av beta-amyloid, og forandringer i hjernen, men ikke uten bivirkninger. I et forsøk fikk seks prosent av deltakerne en alvorlig hjernehinnebetennelse.

”Barking up the wrong tree?”

Resultatene har fått mange forskere til å spørre om man er på villspor når man forsøker å påvirke pre beta amyloid og TAU. De som forsvarer forsøkene sier at behandlingsforsøkene kan ha vært gjennomført på individer som er kommet for langt i sykdomsprosessen og at det derfor er urimelig å vente noen effekt på symptomene. Andre mener at pre-beta amyloid og pTau bare er markører for en underliggende prosess. Forsøk på å manipulere disse markørene griper ikke inn i årsakskjeden. Talspersoner for denne retningen finner vi blant annet i Manchester i England. Her viste en forskergruppe at det var en sammenheng mellom herpes virus i hjernen og apoliprotein E4 hos pasienter med Alzheimers sykdom. Gruppen har også vist at det dannes pre-beta amyloid og pTau i cellekulturer som har vært utsatt for herpes virus og at dette kan hindres ved bruk av antivirus medisiner. Andre forskergrupper peker på fellestrekk mellom åreforkalkning og Alzheimers sykdom, og viser hvordan de to sykdomsgruppene er knyttet til de samme risikofaktorer. I så fall er vi tilbake til Alzheimers egen tvil om hva han egentlig hadde oppdaget. En tredje mulighet til de skuffende resultatene er at det kan være flere årsaker til det vi kaller Alzheimers sykdom. I så fall vil pasientgruppen som inngår i forsøkene være for heterogen til at vi kan påvise noen effekt av en spesifikk behandling.

Hvem setter dagsorden for forskningen?

All forskning handler om å prøve og feile, og å prøve på nytt. Hypoteser skal testes og om mulig falsifiseres for at man skal komme videre. I dag høres flere kritiske røster som mer enn antyder at man ensidig har fulgt et forskningsspor og satset alt på pre-beta amyloid respektive Tau teoriene. Industrien har investert milliarder og selv etter negative resultater har man forsøkt på nytt, omtrent i samme lei som før. Alzheimers sykdom er et av våre største helseproblemer Til dels fordi vi har blitt så dyktige til å unngå, respektive behandle en rekke potentielt dødelige sykdommer. Risikoen for å få sykdommen om man får lov til å leve lenge nok er tjuefem prosent.. Den eller de som klarer å utvikle et medikament som forhindrer at denne sykdommen oppstår, er sikret en enorm fortjeneste. Har industrien fått for stor makt når det gjelder å sette opp hvilke hypoteser som skal testes? Vil man få en bredere tilnærming om forskerne var mindre avhengige av industriens støtte?

I Norge og resten av Norden har vi bedre muligheter til å drive forskning på folkehelseproblemer enn i de fleste andre land. Fra Helseundersøkelsen i Nord Trøndelag viste man nylig hvordan blodtrykket er knyttet til Alzheimers sykdom, men forholdet er komplisert og krever åpenbart ytterligere nitid forskning. Fra andre studier kommer rapporter om beskyttende effekt av olivenolje, fiskeoljer og kaffe. Er dette veier som bør forfølges? Slike problemstillinger appellerer ikke til investorer eller industri, men de kan være begynnelsen på forskningsveier som leder til mer spesifikke forebyggende tiltak.

I mellomtiden, mens vi venter på terapeutiske og forebyggende gjennombrudd, har vi bare en ting å gjøre: å sørge for at dagens pasienter og pårørende får leve i et samfunn som forstår deres problemer og letter deres hverdag.

26. januar 2023

Kvinnen i Manchester

«… i Manchester. Her viste en forskergruppe at det var en sammenheng mellom herpes virus i hjernen og apoliprotein E4 hos pasienter med Alzheimers sykdom. Gruppen har også vist at det dannes pre-beta amyloid og pTau i cellekulturer som har vært utsatt for herpes virus og at dette kan hindres ved bruk av antivirus medisiner. «

Forskergruppen jeg refererte til for nesten seks år siden var ledet av Ruth Izthaki. Hun begynte sin utdannelse i Cambridge, gjorde ferdig en avhandling, og fortsatte med forskning på chromatiner – komplekser av DNA og proteiner. Da hun var 34 år ble hun leder for et forskningsinstitutt i Manchester, men tolv år senere var hun uten arbeidsplass og jobb. Argumentet for at hun ikke passet inn var at hennes prosjekt om chromatin og kreft var for individualistisk, uten at hun ikke riktig forsto hva ledelsen mente med dette.

Hun fikk laboratorieplass hos en venn, Richard Sutton, som var virolog. Han mente at virus kunne spille en rolle ved Alzheimer´s sykdom, men ideen om at forkjølelsesvirus som herpes simplex 1 (HSV1) kom fra en amerikansk neuropatolog, Melvyn Ball i 1984. Han forfulgte ikke tankene, men Sutton og Izthaki begynte å undersøke om de kunne påvise DNA fra HSV1 i hjernen fra mennesker. En hypotese var at de burde kunne finne dette i hjernen til pasienter med svekket immunsystem, for eksempel ved immunosuppressiv behandling. Hos slike pasienter burde virus kunne formere seg. I 1986 publiserte de resultatene som bekreftet hypotesen (pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/3016195/).

Hun fortsatt å arbeide med hypotesen at herpes virus kunne vært mulig årsak til Alzheimer´s sykdom, men dette ble møtt med uttalt skepsis og mye motstand. Det kom litt støtte fra mindre forskningsråd og kolleger, men søknad etter søknad til de store finansieringskildene ble avslått.

HSV1 overføres i hovedsak ved oral kontakt, og gir forkjølelsesår. Man anslår at 3,7 milliarder individer under 50 år bærer på HSV1 infeksjoner. De fleste er asymptomatiske. Teorien var at virus kommer gjennom blod-hjernebarrieren hos mange mennesker, og at virus ligger latent (dormant) i flere år. Aktivering av virus kan skje ved stressfylte situasjoner, hodeskader, immunosuppressiv behandling eller andre infeksjoner, med andre ord en rekke mer generelle faktorer som det kan være vanskelig å identifisere. Reaktiveringen av dormante virus skal så føre til ny HSV1 produksjon og inflammasjon med skade av nervevev som utvikler seg over år. Blant argumentene som støttet teorien var en sjelden, men alvorlig konsekvens av HSV1infeksjon, herpes simplex ensefalitt. Ved denne tilstanden ser man skader av hjernen i samme områder som ved Alzheimer´s sykdom.

Man visste at HSV1 kan finnes i det perifere nerveystemet, men virus hadde aldri vært påvist i hjernen hos mennesker som ellers hadde vært friske. I 1989 begynte forskerguppen å lete med hjelp av PCR i hjernevev hos pasienter med Alzheimer s sykdom, og i 1991 lyktes de å påvise virus DNA i hjernevev. Teknikken var usikker og kunne lett gi falske positive funn, men til slutt mente man at man var på rett spor. Problemet var at man fant det samme i hjernen hos individer som ikke hadde hatt Alzheimer´s sykdom. Nå er man tilbake til den gamle problemstillingen, én sykdom har ikke én årsak. HSV1 kan ikke være tilstrekkelig til å forsårsake sykdommen. Her kommer genetikken inn. I 1997 kunne man vise at apoE4 spilte en rolle ved perifer herpes, den samme genetiske varianten som øker risikoen for Alzheimer´s sykdom.

Men fortsatt var det uklart om HSV1 var et virus som bare er en følgesvenn i livet, eller om det virkelig spiller noe rolle for den patologiske forandringen i hjernen. Gruppen begynte å undersøke spinalvæske for å lete etter antistoffer til HSV1. De fant antistoffer både hos pasienter og friske kontrollpersoner. Neste skritt var å infisere hjerneceller med HSV1 og farge cellene med antistoffer som var spesifikke for amyloid og tau. Da oppdaget man akkumulering av begge proteintypene. Dette ble fulgt av studier som viste at amyloide plakk inneholdt viralt DNA. De viste også at anti-herpes behandling av cellekulturer reduserte skadene. Men fortsatt skulle det gå mange år før man begynte med terapeutiske forsøk rettet mot herpesvirus.

I 2019 startet Columbia University et randomisert kontrollert forsøk som skal være det første som tester ut et spesifikt antiviralt medikament: Antiviral therapy: Valacyclovir Treatment of Alzheimer’s Disease (VALAD) Trial: protocol for a randomised, double-blind, placebo-controlled, treatment trial http://dx.doi.org/10.1136/bmjopen-2019-032112.

Nå pågår flere forsøk med antivirale medisiner, men så langt har man ikke kommet til noen endelige gjennombrudd. Likevel, mye taler for at Ruth Itzhaki har vært på rett spor i mange år.

Et lengre intervju med Ruth Itzhaki ligger på denne lenken:

https://theconversation.com/my-work-investigating-the-links-between-viruses-and-alzheimers-disease-was-dismissed-for-years-but-now-the-evidence-is-building-184201

AI- når robotene tar over.

Jeg har oppdaget ChatGPT. Det er ikke første gang jeg konfronteres med AI. Taper regelmessig i sjakkspillene. Men det forstår jeg. Sjakk har aldri vært min sterk side.

Derfor forsøkte jeg noe annet. Logget meg inn på ChatGPT. Ble hilst velkommen, og ga appen følgende oppdrag:

Describe the epidemiology of cardiovascular disease in Norway during the last 100 years.

Etter noen få sekunder fikk jeg følgende tekst:

Cardiovascular disease (CVD) has been the leading cause of death in Norway for the past 100 years. The overall death rate from CVD has decreased over time, due in part to improvements in risk factors such as diet and exercise, as well as advances in medical treatment. However, there are still disparities in CVD rates among different populations in Norway. For example, CVD mortality is higher in rural areas and among people with lower socioeconomic status. Additionally, there are differences in CVD rates among different ethnic groups in Norway, with higher rates among individuals of Sami and Pakistani descent. Overall, the epidemiology of CVD has improved in Norway in the last 100 years, but there are still ongoing challenges to address in terms of reducing disparities and improving outcomes for all populations.

Written by chat.openai.com, January 19th, 2023 at 12.07.

Det er ikke meget å utsette på denne korte teksten. Jeg ble overrasket over setningen med høyere risiko i den samiske delen av befolkningen. En referanse fra 2019, som omfatter en systematisk review, støtter ikke påstanden, men medgir at det er sparsomt med data.

Det var meningen å følge opp teksten, men får nå følgende melding «ChatGPT is at capacity right now».

Åpenbart har dette slått an! Fortsetter med andre eksempler når det åpner seg en mulighet. Anbefaler for øvrig artikkelen til Per Anders Todal i Dag og Tid 13. januar 2023, «Framtida er sjølvskriven», og ja, det ser slik ut.

Nye forsøk med AI

Hva svarer AI på spørsmålet om hvordan det kommer til å gå med krigen i Ukraina. Her er CHatGPTs svarr

It is difficult to predict the outcome of any ongoing conflict with certainty, as it depends on a variety of factors and can change rapidly. However, some potential outcomes of the ongoing conflict between Russia and Ukraine could include a continued stalemate, with both sides maintaining control over their current territories; a Russian victory, with Russia potentially annexing more Ukrainian territory; or a Ukrainian victory, with the country retaking control of its lost territory and potentially pushing Russian forces out of the country. Ultimately, the outcome will likely depend on the actions and decisions of the leaders and militaries of both countries, as well as any potential involvement from other nations or international organizations.

Dette ville vel de fleste av oss kunne si uten større vanskeligheter.

Svarene på mer personlige spørsmål kan være vanskeligere å forutse. Jeg fikk beskjed om jeg hadde «passed away in 2021», og dessuten tillagt en del hederlige oppdrag som jeg ikke har vært med på.

Vi vil ikke bedras!

Eller når redaktører og forfattere settes på prøve.

Predatory journals, paper mill journals, tortured phrases and retraction watch.

For en tid tilbake dumpet det ned en tilsynelatende hyggelig melding fra en kollega. Vi hadde et manuskript på gang, og nå hadde kollegaen fått følgende e-post fra redaktøren:

“I have just checked our website and see that your manuscript was accepted for publication. It’s a remarkable contribution, therefore no major remarks.

If you could please proofread the manuscript, for any last minute updates, typos or corrections, and resubmit in docx format. If payment of the publication fee can be made within the next few days, we will manage to send the article to our copyeditors and schedule it for publication in time for our next issue.

You should shortly receive an invoice for the publication fee in a separate email. You can find our bank information on it, should you decide to proceed with a wire transfer payment.

Check payment is also among our payment options. It should be made out to ……Find the address below : …”

Forresten var fakturen allerede sendt til min kollega.

Jeg reagerte på at det ikke var noen kritiske bemerkninger, hadde artikkelen i det hele tatt vært hos en referee? Mistanken om at dette ikke var et spesielt seriøst tidsskrift dukket opp.

Editorial board

På hjemmesiden fant jeg en editorial board, men verken google scholar eller pubmed styrket gruppens akademiske status. Redaksjonen var svært heterogen, og besto av klinikere og basalforskere, samt noen fra industrien, men uten synderlig akademisk status. «Senior editor» hadde ikke en eneste registrert publikasjon på pubmed. Nå skal man ikke skue hunden på pubmed, men mistanken om at min kollega hadde sendt artikkelen til en «predatory journal» var sterk. En av redaktørene hadde oppgitt Feinberg Medical School Northwestern (Illinois) som arbeidsplass, men et søk på denne institusjonens side fant ikke navnet. Tidligere artikler viste mye uspesifikk synsing.

Redaksjonen holdt til i Washington DC inneklemt mellom en frisørsalong og pizzeria, i et ikke altfor snobbete strøk. Google map antydet at dette nærmest var « a hole in the wall office»[DST1] . Og nå økte mistanken om at vi sto overfor en «predatory journal».

Predatory journals

Predatory journals er en del av vitenskapens bakgård, der det egentlig ikke handler om vitenskap, men lettjente penger. Begrepet dukket opp på en blogg som bibliotekaren Jeffrey Beall ved Auraria Library, University of Colorado Denver, hadde ansvaret for. Han listet opp en rekke «open access» tidsskrifter som han mente ikke holdt tilstrekkelig vitenskapelig standard. Beall har senere blitt kritisert for ikke å ha gitt tydelige kriterier for hvorfor tidsskriftene havnet på hans list, og etter flere protester har bloggen blitt stengt.

Saken rundt Beall har fått mye publisitet, se for eksempel:

doi: 10.21037/amj.2017.06.14, Caution with the continued use of Jeffrey Beall’s open access “predatory” list. Men diskusjonen har ikke redusert problemet med useriøse tidsskrifter, og begrepet fortjener oppmerksomhet.

En beskrivelse av aktiviteten er følgende:

Predatory journals (beklager at jeg ikke har en bedre norsk betegnelse) fanger lett opp uerfarne forskere. Tidsskriftene presenterer seg i smigrende ordelag, og gir inntrykk av god service og rask publisering.

“Predatory journals and publicists prioritize self-interest at the expense of scholarship and are characterized by false or misleading information, deviation from best editorial and publication practices, a lack of transparency, and/or the use of aggressive and indiscriminate solicitation practices.”

Papirkverner eller paper mills

De lever nesten i symbiose med såkalte papirkverner eller «paper mills», utgivere som produserer vitenskapelige artikler og selger til forfattere som dermed kjøper seg forfatterskap. Artiklene kan være plagiater eller rene nyskapninger uten rot i aktiv forskning. Forskerkarrier bygger på publikasjoner, «publish or perish», og det er deler av verden der falsknerier er mer eller mindre akseptert.

Ansvaret for å oppdage og luke ut forskningsjuks og falske artikler ligger på redaktørene, granskerne og ikke minst, leserne.

Man kan lete etter indikatorer på arbeider som stammer fra papirkverner, eller en kombinasjon av faktorer. Et eksempel er bruk av ord og uttrykk som nesten ligger opp til akseptert terminologi innen fagfeltet. Det er her begrepet «tortured phrases» kommer inn. Det stammer fra en gruppe fysikere som hadde reagert over språkbruken i den del artikler. Som eksempel tok de fram: counterfeit intelligence, profound neural organization, og collosal information, ord som tilsvarte etablerte begreper som artificial intelligence, deep neural network og big data. (doi: https://doi.org/10.1038/d41586-021-02134-0). De gikk videre og forsto at dette var automatiske oversettelser i forsøk på å skjule plagierte artikler. Nedenfor er en tabell over typiske termer innen datavitenskap hentet fra denne artikkelen.

Scientific term		Tortured phrase
Big data		Colossal information
Artificial intelligence		Counterfeit consciousness
Deep neural network		Profound neural organization
Remaining energy		Leftover vitality
Cloud computing		Haze figuring
Signal to noise		Flag to commotion
Random value		Irregular esteem

[DST1]

Problemet med plagiater, fusk og masseproduksjon, eller vitenskapens troll om man vil, er gjenstand for mye oppmerksomhet, og artikler blir trukket tilbake. Men dette er en langvarig og tung prosess som ikke gir mye heder og ære til de som starter oppgaven. Likevel, oppmerksomhet på ordbruk, referanselister og lynrask publisering kan være med å luke ut ukulturen. Mer systematisk screening finner man for eksempel i Problematic Paper Screener.

PS

For øvrig ble vår artikkel publisert. Etter en meget omfattende revisjon etter råd fra kloke og lesekyndige reviewers. I et aktverdig tidsskrift.

Veien inn i NATO- for Sverige og Finland

1948 Kald krig, men ikke samme krig i Sverige og Norge.

Den svenske utenriksministeren Östen Undén besøkte Oslo 3. mai 1948, og hadde med seg et forslag om et skandinavisk forsvarsforbund. Tanken stammet fra mellomkrigstiden, og nå var den aktualisert gjennom kommunistenes maktovertagelse Tsjekkoslovakia i februar 1948. Ved valget til nasjonalforsamlingen i Tsjekkoslovakia i 1946 fikk kommunistene 38 prosent av stemmene, høyere enn noe annet ikke-sovjetisk land. Klement Gottwald var kommunistpartiets formann. Han dannet koalisjonsregjering under en såkalt nasjonal front. I 1947 nedla Josef Stalin forbud mot at Tsjekkoslovakia fikk ta del av Marshallplanen. Uenighet i regjeringen om kommunistenes dominans blant annet i politiet og militærvesenet, blant annet om avskjedigelse av ikke-kommunister, førte til at tolv ikke-kommunistiske ministere leverte sine avskjedssøknader i februar 1948. Ny regjeringsdannelse med i hovedsak kommunister i ledende posisjoner så dagens lys 25. februar. Kommunistene hadde tatt makten. To uker senere ble Jan Masaryk, utenriksministeren, 10. mars funnet død nedenfor et vindu i sin embetsbolig.

Tage Erlander, den svenske statsministeren, skriver i sin dagbok om ryktene om kommunistisk maktovertagelse i andre europeiske land, og at dette virker urimelig ( i Skandinavia), men

» kommunistpartienes uppträdande både här och i Finland verkar olycksbådande». Det samme var det i Norge.

Studentene i Oslo demonstrerte mot kommunistenes kupp i Tsjekkoslovakia 1948 (Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

Både Sverige og Norge hadde satset på ikke å ta side under de store motsetningene som dukket opp mellom Sovjetunionen og USA de første årene etter den annen verdenskrig. Dette gjaldt blant annet Marshallplanen der landene sto sammen for å dempe motsetningene. Men når situasjonen spisset seg til ble samstemmigheten satt på prøve. Sverige holdt hele tiden på nøytralitetspolitikken. Landet hadde dessuten er sterkt forsvar og forsvarsindustri. Norge var forsvarsmessig svært underlegent. I planen som Undén hadde med til Oslo, fremgikk det også at Danmark og Norge skulle være nøytrale innenfor et forsvarsforbund. Planen ble senere omtalt som et «dristig forsøk på å utvide svensk nøytralitetspolitikk til å omfatte også Norge og Danmark» (Jakob Sverdrup). Den norske utenriksministeren Halvard Lange kommenterte surt at svenskene nå ville hale inn det sprelske barnet Norge som ville gå egne veier.

Den annen verdenskrig hadde stoppet all videre fremgang for nøytralitetspolitikken i Norge. Under krigen hadde den norske regjeringen begynt å legge planer for en atlantisk allianse, selv om målsettingen i de første etterkrigsårene var å stå utenfor blokkdannelsene. I oppmarsjen til kuppet i Tsjekkoslovakia, hadde vestmaktene lagt stor vekt på trusselen om kommunistisk maktovertagelse, og dette ble skjellsettende for videre planer om en atlantisk allianse.

Disse tankene hadde allerede grobunn i Norge, men ble i første omgang avvist i Danmark og Sverige der man også la vekt på alliansefrihet. For å sitere Erlander igjen: «Tyvärr är det nog så att norrmännen har lättare att tala vid amerikanerna än att tala med oss». Samtidig ønsket Norge et skandinavisk samarbeid, men med garanti fra vestmaktene. Det siste kunne ikke Sverige gå med på, det brøt mot nøytraliteten. I Norge var ordet som nevnt ikke aktuelt lenger.

Likevel var det ikke noen selvfølge at Norge gikk inn i NATO. Arbeiderpartiet var splittet, både i stortingsgruppen og regjeringen. Det samme var de borgerlige partiene. Initiativet kom fra Arbeiderpartiets ledelse, ikke minst forsvarsministeren Jens Christian Hauge, som hadde spilt en sentral rolle i hjemmefronten under krigen. Fra norsk side var man tydelig på at Norge ikke ville kunne holde seg utenfor en stormaktskonflikt eller at Norden skulle kunne være nøytralt. Fra svensk side var konklusjonen den motsatte. Norge mente at en vest-allianse ville bremse en angriper, Sverige at den ville være en provokasjon. Tage Erlander mente at Norge drev «äventyrspolitik», og la ansvaret på Halvard Lange, Norges utenriksminister. Andre har pekt på Norges aversjon mot unioner, og at svenskene ikke kunne tilgi sviket fra 1905. For Finland var det en annen situasjon. De skulle balansere og manøvrere overfor en nabo som med all tydelighet hadde vist at Finland befant seg innenfor deres interessesfære.

Samme argumenter i Sverige overfor NATO i 2022 som i 1948-49?

Argumentasjonen for snart 75 år tilbake minner til dels om det som kommer fram i lyset av Russlands invasjon i Ukraina, og trusselen fra russiske politikere om Finland og Sverige skulle gi avkall på sin alliansefrihet. Vil et formelt medlemskap destabilisere østersjøområdet og Norden?

Kaare Willoch, som var en ihuga Nordenvenn, skriver i sin bok «Myter og virkelighet» at «Man ante at Sveriges sikkerhetspolitikk i virkeligheten ikke var helt som den ble fremstilt; dets nøytralitet måtte bygge på sikker forventning om at andre ville hjelpe Sverige i en mulig krise, mens Sverige ikke ville hjelpe noen med annet enn formaninger.» (s. 190). Dessuten, og det var kanskje viktigere, at Sverige opprettholdt et sterkt forsvar som kunne gi Norge en rimelig trygghet for angrep mot landet over svensk territorium. Samtidig var det i det minste fra norsk side en forestilling om at Sverige så seg som den største og sterkeste staten i midten av Skandinavia. Resultatet ble altså at både Danmark og Norge gikk inn i NATO 4. april 1949.

Etter at emosjonene hadde lagt seg, startet et omfattende militært svensk-norsk samarbeid, til dels godt skjult for omgivelsene, i hvert fall de hjemlige. Samarbeidet gjaldt spesielt nordområdene, i tillegg arbeidet Norge aktivt overfor sine allierte og ble Sveriges formidlingssentral til Storbritannia og USA. Senere ble denne kontakten mer direkte. Magnus Petterson, som har undersøkt samarbeidet konkluderer med at «Det svensk-norska underrättelsesamarbetet på 1950- och 1960-talen framstår, liksom samarbetet på några andre områden , t.ex. på flygsidan, som uppseendeväckande omfattande och välutbyggt om man betänker att Sverige var alliansefritt och Norge var medlem av NATO». Og Sverige bygde opp sitt forsvar. På slutten av 1950-tallet var det svenske luftforsvaret verdens fjerde sterkeste.

NATO, Sverige, Finland og Norden
1948-2022 — SAAB J 35 Draken introdusert 1960

Om vi legger til utspillet i 1954 angående svenske atomvåpen, der både Palme og Erlander var positive, så ser vi fremveksten av en militærmakt som ville forsvare sin nøytralitet med alle våpen. Atomvåpen ble det ikke. Den indre motstanden i det socialdemokratiske partiet, les: kvinnesiden, ble for sterk, og saken gikk ut med Undéns tale om en ikke-atom-klubb i FN i 1961. Klubben ble det ikke noe av, men Sverige gikk over til en nei-side i atomvåpendebatten. På norsk side var atomvåpen knyttet til mulige NATO-baser på norsk jord. Regjeringen ville ikke åpne for baser, og fikk NATO med på dette. Nå var ikke det slutten på spørsmålet for Norges del. I 1957 krevde Sovjetunionen en forsikring om at Norge ikke skulle lagre atomvåpen i landet. Dette ble først avvist, men utover 1960-årene gikk det mot et slikt vedtak, og ble etter hvert akseptert i NATO.

Europa i 2022 er ikke det samme som på 1950-60 tallet, men ordene er de samme; nøytralitet og alliansefrihet. Den gangen forsto man at om ordene skulle ha noe verdi, så måtte de forsvares med militær makt. I dag står vi med nedbygget forsvar både i Sverige og Norge (kanskje mest i Sverige), og et sterkt Finland. Nå er kortene delt ut annerledes enn for sytti år siden. Invasjonen i Ukraina, et alliansefritt land, har vist hvilke kort man kan spille ut, og Russlands imperialistiske autokrat har synet sine.

Litteratur

Francis Sejersted, Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre. Pax forlag, Oslo 2005

Kåre Willoch, Myter og virkelighet. J.W. Cappelens forlag, Oslo 2002

Haakon Lie, …slik jeg ser det. Tiden Norsk forlag, Oslo 1975

Alexander Dugin, et det et navn vi bør kjenne?

Hva driver Vladimir Putin? Er det bare ønsket om å gjenreise SSSR? Og i så fall, er det å gjenreise det stor russiske imperiet, som en gang utgikk fra Kyiv?

Alexander Dugin skriver om et eurasiatisk rike som strekker seg fra Dublin (!) til Vladivostok. Et rike som er autokratisk, og regjerer vertikalt. Det bygger på en mystisistisk nasjonal historie, blandet med den ortodokse kirkens overhøyet, og går rett i strupen på liberale demokratier med respekt for individets rettigheter. Det kollektive gode står over individet.

Alexander Dugin er en politisk filosofisk tenker som har Putins øre, og mer enn det. Han peker på Ukrainas rolle som det store Russlands opprinnelse, dermed er ikke Ukraina et eget land. Dugin er født 1961, hans tanker finner vi i «The foundations of geopolitics. The geopolitical future of Russia» fra 1997. I dag fremstår han som en fascistisk profet. Han ser for seg hvordan Europa skal splittes og at Russland må påvirke fragmenteringen i USA. Til slutt vil det eurasiatiske riket ha slått under seg Kina, og fullført sitt kulturelle oppdrag. Modernismen er knust, liberale tanker er bundet og nå står et nytt imperium opp.

Er dette mulig ? Kan verden falle for fascistiske profetier nok en gang? Ytterste høyre trykker Dugin til sitt bryst. Og nå har han direkte adgang til Vladimir Putin.

Angrepet på Ukraina (del 2)

Hvorfor Putin? Hva er det som driver deg? Kom du aldri over nederlaget i DDR? — Det er disse det handler om når vi snakker om solidaritet med Ukraina.

Et mer enn tretti år gammelt sidespor som kanskje leder mot Ukraina.

En dag i Dresden, 1990

Det var en temmelig desillusjonert gruppe KGB offiserer som møttes 16. januar 1990 i en leilighet i Dresden. De forsto at de var i ferd med å miste jobbene sine. Den tyske demokratiske republikken gikk mot sin avvikling. Det var lite sannsynlig at KGB hadde noen fremtid i det som skulle komme i Tyskland.

Likevel, på bordet sto en flaske champagne, vestprodukt må vite. Nok til å drukne sorgene etter at Ministerium für Staatssicherheit hadde blitt stormet natten mellom 5. og 6. desember 1989. Dermed var det ikke lenger noen tyske sosialistiske samarbeidspartnere når det gjaldt å opprettholde politisk orden, utstede falske pass, eller gå til planlagte arrestasjoner. Det var en katastrofe. Og nå satt de fire offiserene under et enormt press og forsøkte å redde det som reddes kunne.

Kunne deler av DDR-agentnettverket overføres til KGB? De hadde ordre om at de skulle prøve å finne nye spioner. Samtidig visste de ikke hva som egentlig hendte i Sovjetunionen. Hadde revolusjonen allerede startet der? Dessuten kjente jo klassefienden navnene på alle spioner i DDR. Personalmappene hadde blitt beslaglagt ved stormingen av STASI. Likevel lot en østtysker under dekknavnet Klaus Zandick seg rekruttere til KGB, og mennene fortsatt feiringen.

Hva hendte med dem?

Klaus Zandick skulle senere arrangere selskaper, langt utenfor spionvirksomheten. KGB offiseren, Georg S havnet på sosialen. En tredje har forsvunnet, ukjent skjebne. Men den fjerde var en oberstløytnant, som Georg S omtalte som sin beste mann, og som rekrutterte Klaus Zandick. Oberstløytnanten førte an. Hans karriere kunne ingen forestille seg. Han heter Владимир Владимирович Путин , eller Vladimir Vladimirovitsj Putin.

Fire og et halvt år tidligere hadde han etablert seg i Dresden. Få, om noen i Dresden husker denne lille KGB offiseren som ti år senere skulle bli utnevnt til president i Russland, av Boris Jeltsin. Var det i Dresden, der STASI ble så sterkt ydmyket, at han la planene for et fremtidig come-back? Var han noe mer enn en gjennomsnittlig agent in en provins i DDR?

Hvor mye betydde opplevelsene det siste halvåret i Dresden for Putins forestillinger om nederlag og dolkestøt?

Flukten fra DDR 1989

Verken KGB eller STASI hadde forutsett at Trabanter skulle strømme over grensene mot Ungarn sommeren 1989, og at ungarerne ikke var til å stole på i den sosialistiske europeiske familien. Eller at tusener av DDR turister til Tsjekkoslovakia skulle ta tilflukt i den tyske forbundsrepublikkens ambassade i Praha. STASI hadde vist handlekraft i Dresden 6. oktober 1989, da togene med turistene skulle passere på vei fra Praha videre til Forbundsrepublikken. Det var gitt tillatelse til transitten, men Dresdens egne reiselystne ble hindret fra å entre toget. Dresden Hauptbahnhof så ut som en slagmark etterpå.

Sammenstøt mellom folk som ville gå om bord på tog til Praha og søke tilflukt i den vesttyske ambassaden, oktober 1989.

Noen dager tidligere hadde STASI tatt barnefamilier ut av tog som skulle videre til Tsjekkoslovakia. Ikke var det skoleferie, og hva skulle disse til Praha å gjøre om ikke søke opphold i Forbundsrepublikken? Faneflukt og forræderi handlet det om, og det måtte stoppes.

Men så, 9. november 1989, ble det gitt generell reisetillatelse over grensene. Ved en feiltagelse så langt STASI og KGB kunne se det, den skjebnesvangre novemberdagen samme år. Det var da partisekretæren i Berlin, Günther Schabowski, opptrådde på TV-skjermen, og uten å tenke seg om svarte umiddelbart på spørsmålet om når grensene skulle åpnes. Bare få timer etter var Berlin- muren åpen.

Fire dager senere sto STASI-sjefen Erich Mielke stammende foran representantene i Folkekammeret, DDRs versjon av et parlament, og forsøkte å forklare hvilke sikkerhetstiltak han skulle sette i verk. Men han ble ledd ut for åpen scene og fjernsynskamera. To dager etter var han uten jobb. Hva skal STASI og KGB gjøre?

Distriktssekretæren i SED i Dresden, Hans Modrow hadde blitt valgt til regjeringssjef i et DDR i oppløsning. Da hadde Modrow arbeidet kloss inntil KGB og STASI-offiserene. Nå var STASI i ferd med å bli lagt ned. I stedet oppsto Kontoret for nasjonal sikkerhet, en maktløs organisasjon rett under regjeringssjefen. Kanskje hadde KGB offiserene hørt om oberst Artur Wenzel, en kollega. Han ble stoppet på åpen gate av en sivil vakt, visitert og arrestert. I kofferten hadde han 740 000 DM og 140 000 Ost-mark. Det gikk også rykter om gullbarrer. Og datamateriale. To dager senere ble han funnet død i arresten. Han hadde hengt seg.

For de fire i Dresden var det åpenbart, man måtte finne nye jaktmarker.