I mellomkrigstiden var det mange i Europa som vendte seg bort fra demokratiet.

Økonomiske kriser, politisk ustabilitet og nasjonalt fornedrede stormakter skapte grobunn for autoritære ideologier. Demokratiet ble sett på som et svakt styresett, ute av stand til å ta raske og effektive beslutninger. I samme tidsrom kom Oswald Spenglers «Der Untergang des Abendlandes» (1918–22), som forutsa Vestens nedgang og kritiserte ideen om rasjonalitet, demokrati og fremgangstro. Når vi ser oss rundt i verden i dag, er det vanskelig å ikke merke seg noen urovekkende paralleller.

I USA er den republikanske presidentens visepresident J.D. Vance, tidligere kjent for memoaren Hillbilly Elegy. Han står nært finansmannen Peter Thiel, som i 2009 skrev at han ikke lenger trodde at «frihet og demokrati er forenlige.» Begge er inspirert av Curtis Yarvin, en programvareutvikler og ideolog som har fått stor innflytelse i ytre høyre-miljøer. Yarvin argumenterer for at USA trenger en «CEO-president», en suveren leder som styrer staten som et selskap – uten innblanding fra folket eller institusjoner.

Dette er ikke tradisjonell konservatisme. Det er en ny reaksjonær strømning som forakter svakhet, hyller teknokratisk makt, og vil gjenreise hierarki, orden og autoritet. Felles for dem er en kriseoppfatning: Vesten er i forfall, og det trengs radikale brudd med liberale prinsipper.

Den samme elitismen finner vi også i tankene til teknologiinvestoren Balaji Srinivasan, tidligere teknologidirektør i Coinbase. Han tar til orde for at foreldre bør kunne velge barn med «best mulig genetisk profil» – ikke bare for å unngå alvorlig sykdom, men for å optimalisere intelligens, produktivitet og personlighet. Det kan høres ut som science fiction, men teknologien finnes allerede i form av preimplantasjonsdiagnostikk ved IVF. Forskjellen er at Srinivasan ikke ser dette som medisinsk unntak, men som ideologisk norm: bare de mest «egnede» bør føre genene sine videre.

Denne typen tenkning ligger farlig nært Francis Galtons eugenikk fra 1800-tallet – bare nå med kunstig intelligens og algoritmer i stedet for sosialdarwinisme. Det er et brudd med grunnleggende prinsipper om menneskeverd og likhet, og minner oss om hvor tynn linjen kan være mellom medisinsk fremskritt og teknologibasert sortering av mennesker.

Stormen mot universitetene

Dette får også konsekvenser for universitetene. I USA ser vi en systematisk nedbygging av offentlige institusjoner for forskning og folkehelse, som NIH og CDC. Akademisk frihet utfordres, og universiteter fremstilles som venstreorienterte, uproduktive og elitistiske. Når vitenskapens autoritet svekkes, og kunnskap gjøres til et ideologisk spørsmål, mister samfunnet sitt felles kunnskapsgrunnlag.

Europa er ikke immun. Også her ser vi forsøk på å styre forskningen, marginalisere humaniora, og innføre markedstenkning i høyere utdanning. Hvis denne utviklingen fortsetter, kan universitetene – i stedet for å være forsvarere av sannhet og kritisk tenkning – bli redskaper for makt, marked og teknologioptimisme.

Universitetets rolle som et autonomt, dannende fellesskap har røtter tilbake til Wilhelm von Humboldts ideal om die Einheit von Forschung und Lehre. Et universitet skulle ikke bare overføre kunnskap, men utvikle frie borgere – gjennom undring, kritikk og intellektuell modning. Når utdanning blir målbar produksjon, og forskning et middel for markedsvekst, mister vi noe av det mest dyrebare i vår sivilisasjon: forestillingen om fri tanke som demokratisk bærebjelke.

Demokratiet hviler på forestillingen om at alle mennesker har lik verdi, og at vi sammen kan søke innsikt, forståelse og bedre løsninger. Når denne ideen undergraves, svekkes ikke bare universitetene, men selve det demokratiske prosjektet.

Tekstboks: Fra eugenikk til teknogenikk?

I midten av 1800-tallet lanserte Francis Galton – Charles Darwins fetter – begrepet eugenikk, idéen om at menneskeheten kunne forbedres gjennom kontrollert avl. Målet var å fremme de «mest egnede» og begrense formering hos de «mindreverdige». Dette tankegodset fikk betydelig gjennomslag på starten av 1900-tallet, særlig i USA og Tyskland, med sterilisering, rasehygiene og sosial sortering som resultat.

I dag dukker liknende ideer opp igjen, men med ny språkdrakt og teknologi. Teknologiinvestoren Balaji Srinivasan har uttrykt at foreldre bør bruke genetisk seleksjon for å få barn med optimale egenskaper – ikke bare for å unngå sykdom, men for å heve intelligens og ytelse. Slike tanker er del av en bredere strømning innen techno-futurismen, der mennesket sees som et system som kan optimaliseres, og samfunnet som en plattform som kan redesignes.

Denne nyformen for eugenikk – man kunne kalle det teknogenikk – kombinerer elitetenkning, darwinistisk seleksjon og teknologisk kontroll. Og den utfordrer grunnleggende demokratiske og etiske prinsipper: menneskeverd, likhet og frihet.

Margaret Atwoods dystopi

I romanen The Handmaid’s Tale skildrer Margaret Atwood et samfunn der vitenskapen er underlagt dogme, kvinner mister kontroll over egen kropp, og utdanning blir et privilegium for de få. Det er en dystopi, ja – men med røtter i historiske realiteter og nåtidens utvikling. Når vi åpner for genetisk sortering, teknologisk kontroll og svekket kunnskapsautonomi, bør vi spørre oss: Hvor langt unna Gilead er vi egentlig?

Det er ikke bare hvem som skal styre som står på spill – men hvem som skal få lov til å eksistere.

PS. Innlegget er publisert i Vårt Land 15. mai, 2025