Coronatiden- en reise inn i det ukjente (23. april 2020)

Det har gått et år siden dette innlegget. Et apropos til diskusjonen om «naturlig» flokkimmunitet var en del av strategien i Sverige eller ikke. Med en refleksjon over hvor mange døde man ville tåle for å oppnå dette.

Dag S Thelle sin avatarDags blogg om helse, forskning og samfunn

Fra lungebetennelse hos kyllinger til negativ oljepris

På 1930-tallet dukket det opp en ukjent luftveissykdom blant kyllinger på en gård i Nord Dakota. Dødeligheten var høy. Mellom 40 og 90% av kyllingene omkom. Seks år senere hadde man isolert og dyrket viruset som forårsaket sykdommen. Og etter hvert ble andre beslektede varianter identifisert. Så langt var dette virus som holdt seg til dyr. Tjue år senere oppdaget den skotske virologen June Almeida ved St Thomas Hospital (der Boris Johnson ble behandlet) koronavirus hos forkjølete mennesker.  De fikk betegnelsene humant koronavirus 229E og OC43. Senere kom SARS-CoV, HCoV NL63, HKU1, MERS-CoV og nå SARS-CoV-2.  Navnet koronavirus fikk de i 1968 etter en artikkel i Nature der forskere påpekte hvordan virus’ utseende i et elektronmikroskop minnet om korona rund solen. De humane koronavirusvariantene gir i varierende grad opphav til luftveissykdom, og som vi vet også med dødelig utgang.

Og så et par…

Vis opprinnelig innlegg 588 ord igjen

Coronatiden 15. januar 2021

Ett år siden første Covid-19 dødsfall

Hva hender i Sverige? Vaksinasjonen – et kappløp med døden. Kan man lære noe av Norden?

John PA Ioannidis revisited:

«Why most published research findings are false».

Det første registrerte dødsfallet i eller av Covid-19 var i Wuhan 9. januar 2020. I dag ligger det offisielle dødstallet i verden på 1,98 millioner. Fortsatt langt unna de 17-50 millioner dødsfall som blir tilskrevet influensaepidemien i 1918-20[i]. På den tiden var folketallet i verden 1,8 milliarder, i dag er vi 7,8 milliarder. Dagens pandemi kan rangeres som en pandemi i kategori mellom 2 og 3 i henhold til CDCs pandemiklassifisering.

  CDC  Pandemikategorier[i]
KategoriDødelighetsrateEksempler
1< 0,1%Sesonginfluensa, 2009 svineinfluensa
20,1-0,5%Asiasyken, Hong Kong influensa
30,5-1 % 
41-2 % 
5>2 % 1918 influensapandemien

[i] Pandemi-indeks fra “Centers for Disease Control and Prevention” (CDC), USA

Helt siden Covid-19 infeksjonen ble kjent har det vært diskusjon om hvor farlig sykdommen var. Synspunktene har skiftet fra at dette var omtrent som en vanlig, kanskje litt voldsom sesonginfluensa til en meget alvorlig og potensielt dødelig sykdom. Følelsene har gått høyt og sentrale forskere med sterke navn å ta vare på, har uttalt seg med sikkerhet i alle retninger. En av disse er John P Ioannidis, epidemiologen fra Stanford som er omtalt i denne bloggen et par ganger tidligere. I en artikkel fra april 2020 peker han på at dødeligheten varierer med en faktor på tretti i de forskjellige anslagene(1). Og det er helt riktig. De første dødelighetsratene lå på vel 3%, mens andre viste 0,1%. Variasjonen berodde på ulike alders- og befolkningsgrupper, og på manglende kunnskap om den underliggende populasjonen. En måned tidligere hadde Ioannidis uttalt at taklingen av epidemien var en fiasko så lenge vi handlet uten å ha skikkelige data (https://www.statnews.com/2020/03/17/a-fiasco-in-the-making-as-the-coronavirus-pandemic-takes-hold-we-are-making-decisions-without-reliable-data/). Men hva skulle man ha gjort annerledes? Dette var en ny sykdom. Man visste ikke hvordan den spredte seg, var det kontakt, dråpe- eller luftsmitte (aerosoler), heller ikke hvor smittsom den var. Men planene var klare. For influensaepidemier.  

Hva hender i Sverige? Vaksinasjonen – et kappløp med døden.

  For ti måneder siden kunne ingen forutsi hvordan Covid-19 utviklingen skulle bli i Norden, Europa eller verden for øvrig. Landene i Norden valgte litt ulike veier, og bare noen uker inn i april 2020 begynte utviklingen i Sverige å gå i en annen retning enn de andre landene. Det ble argumentert med at den mer avslappede holdningen i Sverige skulle betale seg. Til høsten ville det hele jevne seg ut ved at Sverige hadde oppnådd større immunitet. Slik gikk det som kjent ikke og kurven nedenfor fra https://ourworldindata.org viser hvordan dødstallene i annen runde har kommet opp på samme nivå som våren 2020.

Døde av/med/i Covid-19/million innbyggere i Sverige fra 1. mars 2020 til 13. januar 2021

Sverige er ikke det verste landet i Europa, langt derifra, men smittetrykket har aldri (bortsett fra noen få dager i august) kommet så langt ned, som f.eks. i Finland og Norge. Så spør man, hva er det med Sverige? Kunne man ha gjort noe annerledes i høst, og hva nå, utover vinteren? For noen dager siden var det registrert over 10 000 dødsfall knyttet til Covid-19 i Sverige. Nesten 7000 var blant personer 80 år og eldre. Dødsfall representerer individer som ble smittet mellom 2 og 8 uker tidligere (https://www.hsph.harvard.edu/news/hsph-in-the-news/data-animation-shows-time-lag-between-covid-19-cases-and-deaths/). Når vi ser på smittekurvene for november-desember får vi et mønster som kan si noe om ukene framover.

Daglig nye Covid-19 smittede per million innbyggere i Sverige fra 1. mars 2020 til 14. januar 2021.

 
Kurven viser en bratt økning fra slutten av september, og kanskje avflatende fra 24-25 desember, men variasjonen de siste ukene kan også være uttrykk for skiftende testhyppighet. Smittepresset i landet taler for at dødstallene kommer til å holde seg på det nåværende nivået ytterligere 2-8 uker om ikke man stenger landet helt ned. Vaksinasjonen vil ikke kunne demme opp for denne dødeligheten. Det betyr at det totale dødstallet vil ligge opp mot 15000 individer når man runder midten av mars. Men vil en nedstengning i tillegg til det forsiktige livet mange svensker allerede fører, bety noe?        


John PA Ioannidis revisited: «Why most published research findings are false».      

Epidemier er vanskelig å studere, og å vurdere effekten av ulike tiltak gjør det ikke enklere. I dag debatteres det stadig i hvilken grad sosial distanse, munnbind, håndvask, hjemmekontor, skolestenging eller fullstending nedslokning av samfunnet har betydning for smittespredning, sykelighet og dødelighet. Og her kommer John PA Ioannidis tilbake. John PA Ioannidis er kjent for å ha en kritisk holdning til medisinsk forskning og ble spesielt lagt merke til for sin artikkel «Why most published research findings are false» (2) for ca. 15 år siden.  Hvorfor denne interessen for John P Ioannidis akkurat nå? For få dager siden ble følgende aksepterte artikkel med Bendavid som førsteforfatter og Ioannidis som ankermann, lagt ut «Assessing mandatory stay-at -home and business closure effects on the spread of covid-19» https://onlinelibrary.wiley.com/doi/epdf/10.1111/eci.13484.
Artikkelen er et forsøk på vurdere om strengere tiltak (more restrictive non-pharmaceutical intervention, mrNPI) med stengning av skoler, butikker, og lockdown har større betydning for smittespredning enn lettere tiltak( less restrictive non-pharmaceutical intervention lrNPI). Forfatterne konkluderer med at mrNPI ikke hjelper så meget. Epidemier varier over tid og mellom grupper, også om det ikke iverksettes tiltak. Det er denne underliggende (dynamiske) variasjonen som gjør det vanskelig å vise om et tiltak har effekt. Hva skal man sammenlikne med? En ekstrapolering fra hvordan utviklingen var før man satte i verk tiltaket? Hvordan kunne da man vite at eventuelle endringer ikke ville kommet uansett? Disse spørsmålene er typiske for alle ikke-eksperimentelle observasjonsstudier. Bendavid et al tok for seg ti land; USA, England, Frankrike, Tyskland, Nederland, Spania, Italia, Iran, Sverige og Sør-Korea. Landene ble valgt fordi de hadde data på smitteutbredelse på subnivå, som fylke eller region. Sverige og Sør-Korea ble klassifisert som land med lrNPI, mens de andre ble karakterisert som mrNPI. Konklusjonen var at alle tiltak bidro til å påvirke smitteutbredelsen, men at det ikke var mulig å påvise noen sikker effekt av ytterligere nedstengning. Artikkelen har blitt kritisert på Twitter (såkalt Twitter review), til dels på grunn av hvilke land som er tatt med, men også fordi en dikotomisering i lrNPI og mrNPI er en forenkling av hva som ble satt i verk av tiltak. Og som en kommentator sa det, «interessant at JP Ioannidis er med, han som skrev Why most published research findings are false». Forfatterne viser hvordan alle har oppnådd en reduksjon i smitte, men at de to landene som la seg på lrNPI ikke gjorde det dårligere enn de med strengere tiltak. Så hva gjør Sverige i dagens situasjon? Fortsette med relativt lette tiltak som uvegerlig kommer til å koste både sykelighet og dødelighet, eller forsøke ytterligere restriksjoner med et håp om at dette kan dempe sluttfasen av pandemien, på tross av hva Bendavic et co skriver?  Til vaksinasjonene tar over.    

Kan Sverige lære noe av Norden?

Utviklingen av smitteutbredelse og dødelighet i de andre nordiske landene er vist nedenfor.


Smittekurvene tok av både for Danmark, Norge og Sverige i slutten av september 2020, men Sverige fikk en brattere og mer langvarig utvikling. Danmark var oppe og snudde en gang i begynnelsen av desember. I figuren nedenfor ser man dødsfallene i de samme landene.

Danmark fikk en tydelig økning i dødsfall om lag seks uker etter at smitteutbredelsen hadde skutt fart, men noen dager inn i 2021 har kurven vendt nedover. Sverige fortsatte oppover.

Det er vanskelig å si noe sikkert om hvorfor de nordiske landene skulle vise så ulik utvikling høsten 2020. Figuren ovenfor er en oppsummering av ulike tiltak, den sier ikke noe om effekt eller kvalitet. Men den viser at det er forskjeller. Finland og Norge har satt i verk flest tiltak over lengst tid. Ingen av landene var inkludert i Bendavid et als artikkel om strengere og lettere tiltak, men figuren kan brukes som argument for sterkere nedstengning på svensk side.

[i] Pandemi-indeks fra “Centers for Disease Control and Prevention” (CDC), USA


[i] Patterson & Pyle (1991) anslår 24.7 til 39.3 millioner dødsfall. Johnson og Mueller (2002) angir 50 millioner eller høyere.  Spreeuwenberg et al. (2018) mener tidligere anslag er for høye og angir 17.4 millioner dødsfall.

Ut av coronatiden- mot en annen normalitet (31.12.2020)

Dødeligheten av covid-19, antall per 100 000 innbyggere kl. 06.00, 31.12.2020, Dagens Nyheter, Sverige

Dødeligheten av covid-19, et år senere

Globusen ovenfor viser hvordan dødeligheten av en ny coronavirussykdom varierer med en faktor på opptil 10 ganger mellom land som ligner på hver andre. Årsakene til disse forskjellene er åpenbart mange. Noe handler om dårlig oppmerksomhet på at en ny infeksjonssykdom er i ferd med å spre seg, eller at man tror at man er bedre forberedt. Andre underliggende faktorer er sosiale og økonomiske forskjeller mellom grupper i samfunnet som gir virus god muligheter til spre seg fort. Dødeligheten er en funksjon av smittespredning, befolkningens underliggende helsetilstand og alderssammensetning (spesielt når man ser på grove dødsrater uten hensyn til alder), bosetningsmønster, helsevesenets oppbygging og kapasitet. Til dette kan vi legge hva vet om et virus evne til å spre seg rent fysisk. Hvor lenge er det aktivt utenfor en levende organisme, hvordan påvirkes det av lys (UV-stråling), varme eller fuktighet. Men noen hadde forberedt seg på det som hendte.

Hvordan havnet vi her?

14. mars noterte jeg følgende på denne bloggen: « 2. januar 2020 kunne man lese følgende i Taiwan Today:

«Taiwan har satt i verk strengere helsekontroll i innkommende fly fra Wuhan, Kina, etter et utbrudd av lungebetennelse i byen…

Alle fly vil bli inspisert av helseinspektører før passasjerene får forlate flyet, er meldingen fra CDC (Center of Disease Control)», er et påbud datert 31. desember 2019.

“…dette er rutinetiltak ved mistenkelige sykdomsutbrudd… dersom passasjerer fra Kina får symptomer innen ti dager etter ankomst så skal de ta kontakt med helsetjenesten…»

 På dette tidspunktet kjente man til 27 tilfeller av lungebetennelse i Wuhan i fastlands Kina.  Man visste heller ikke med sikkerhet at dette var forårsaket av coronavirus. Likevel, for å være på den sikre siden startet screening av flypassasjerer nesten tre uker før man fikk bekreftet at det kunne være tilfelle. Allerede 20. januar sa kinesiske lungeleger bl.a. Zhong Nanshan, at en epidemi kan forhindres om tiltak settes i verk øyeblikkelig.».

For et år siden visste man at noe var i gjære. I Kina, men kineserne ventet helt til 20. januar før de ga beskjed om at et nytt coronavirus, SARS-CoV-2 hadde fått fotfeste i landet. Først skulle folk få feire sitt eget nyttår. En av de første som meldte om smitten var Li Wenliang, en øyelege ved sentralsykehuset i Wuhan, etter en melding fra Ai Fen som var leder for akuttavdelingen ved sentralsykehuset i Wuhan om at syv tilfeller av SARS var blitt funnet knyttet til et matmarked i Wuhan. Da meldingen nådde myndighetene ble Li Wenliang anklaget av de lokale politimyndigheter i Wuhan for å «spre rykter» og «falsk informasjon» på internett som «skader samfunnets stabilitet». Li Wenliang ga etter og erkjente dette. Han fikk selv Covid-19 og døde7. februar i år. Ai Fen hadde oppdaget det første tilfellet av en ny form for lungebetennelse som viste multiple flekkete uklare skygger på lungene til en som arbeidet på Huanan fiskemarked. Det var 18. desember. Ni dager senere fikk hun en ny pasient med lungebetennelse, men denne hadde ikke arbeidet på samme markedet. Hun fikk prøvesvar tilbake 30. desember, «SARS coronavirus, pseudomonas aeruginosa, 46 types of oral / respiratory colonization bacteria», og ga straks beskjed til folkehelseavdelingen og infeksjonsavdelingen samtidig som hun altså sendte melding på internett til andre kolleger. Et par dager senere forsøkte hun pånytt å varsle om at en ny form for lungebetennelse var underveis, og advarte om at helsepersonell måtte varsles. Nå ble hun anklaget for å spre rykter. 11. januar ble en sykepleier dårlig, men først 20. januar ga kineserne beskjed. Og ti dager senere kom WHO på banen. På det tidspunktet hadde trolig 10 000 mennesker blitt infisert og sykdommen var i ferd med å spre seg. Historien om Ai Fe og hennes rolle som varsler ligger på https://en.wikipedia.org/wiki/Ai_Fen#cite_note-original_text-4.

Smittespredning ved slutten av 2020




Antall nye Covid-19 tilfeller per 100.000 innbyggere, 5-dagers gjennomsnitt basert på de siste 14 dagene. Oppdatert 30.12.2020, Dagens Nyheter, Sverige

Dette er situasjonen ved inngangen til 2021, vaksinasjonsåret. Og situasjonen er ustabil. Det meldes om stadige utbrudd, noen kommuner og regioner har det tyngre enn andre. Dessuten går vi inn i en kald og fuktig tid. Både influensa og koronavirus øker i vinterhalvåret, og går ned om sommeren. Det er noe av forklaringen på at sommeren ble som den ble. Og at det nå er relativt fredlig på den andre siden av jorden. Vi vet ikke om SARS-CoV-2 er et sesongvirus, men selv små tendenser i den retningen vil kunne bidra til nye klyngeutbrudd i sårbare grupper. Og de gruppene er fortsatt store i vår del av verden. Smitten er luftbåret. Avstand og munnbind er med på å holde smitten nede. Vi må holde garden oppe. De underliggende faktorene som økonomi, sosiale forhold, helsevesenets kapasitet er forhold som vi må ta tak om vi skal beskytte oss mot neste pandemi. For den kommer også. Men først skal vi gjennom dette.

Mot det normale

Vi vil tilbake til et normalt liv. Det sier vi alle sammen. Men vi vil heller ikke ha en ny pandemi. Pandemien er en konsekvens av vårt tidligere normale liv. Vårt normale liv handlet om ikke å forberede seg. Ikke å bygge opp beredskap, ikke å lære av tidligere tider, ikke en gang å lære av forsøk på simuleringer. Vårt normale liv handler om å få reise billig. Forflytte oss hvor som helst, når som helst og for så små egne kostnader som mulig. Og så satser vi mindre på folkehelsetiltak enn tidligere. Den store forbedringen i folkehelsen har vi fått fordi noen før oss la vekt på det arbeidet. Men kanskje det verste var at vi så tydelig skiller mellom dem og oss. Vi beskyttet ikke de eldre eller de svakeste. Den normale tilstanden må vi ikke tilbake til.

Det normale framover er at flere nye infeksjoner kan spres med dyr. Historien fra Wuhan er ikke unik. Det er den normale framover. Vi kommer til å oppleve det igjen.

Ut av Coronatiden 21.12. 2020 Mutasjoner, stengte grenser og Kong Gustav XVI av Sverige.

Det er et par døgn etter at Sverige annonserte ytterligere restriksjoner og anbefalinger. Fra julaften kl 20.00 er det ikke lov å servere alkohol på restauranter eller barer, og når det serveres, bare til grupper på opptil fire personer. Det anbefales munnbind på kollektive reiser fra 7. januar. I rushtiden.  Elever på videregående fortsetter sin undervisning hjemme. Mens alle andre bes om å holde seg i ro. En ny pandemilov er foreslått, og sendes på høring. Opprinnelig var det meningen at den skulle komme til sommeren. Nå snakkes det om mars 2021. Flere anser at den kommer for sent. Kong Gustav XVI har sagt sitt om hvor lite vellykket pandemibekjempningen har vært, og kanskje bør man ikke si mer etter dette. Men diskusjonen går. Ikke så meget om hvor vellykket den svenske strategien har vært, men om at kongen i det hele tatt uttalte seg. Rojalister eller republikanere, de fleste oppfattet i hvert fall at han uttrykte medfølelse og sympati med de som er direkte rammet av Covid-19. På sikt er det undersøkelseskommisjonen som kommer til å få større betydning. Men så kom en mutasjon på markedet. Fra Storbritannia. Nå stenger man grenser mellom UK og flere europeiske land. Det går mot karantene ved innreise, også i Sverige.

Koronakommisjonen i Sverige

Den svensk korona-kommisjonen ble opprettet 30. juni 2020, og leverte sin første delrapport 15. desember. Rapporten er knusende i sin kritikk av hvordan myndigheter og politikere har forholdt seg til pandemien. Ambisjonen om å beskytte de svakere og eldre i samfunnet var helt korrekt, men sviktet på grunn av manglende forberedelse og planlegging. Kommisjonen legger vekt på at den alminnelige smitteutbredelsen la grunnlaget for at spredningen ble så dramatisk innen eldreomsorgen. Alt henger sammen med hvordan man taklet smittespredningen fra begynnelsen av. Men det var strukturelle mangler innen omsorgen som gjorde at andelen syke og døde, ble så høy. Strukturelle mangler som var kjent siden årtier tilbake. Og når regjeringen endelig satte inn sine tiltak så kom de for sent, og som kommisjonens leder, Mats Melin sa det:

– I flera avseende var de även otillräckliga...

Hvem bestemmer strategien i UK?

I øyeblikket er det Storbritannia som bærer den tyngste byrden av Covid-19 i Europa. Boris Johnson står under sterkt trykk både fra befolkning og egne politikere. Hans veksling mellom ulike tiltak, og nå til slutt å avlyse julefeiringen har ikke bidratt til å øke tilliten. Vi går litt tilbake i tiden for å se på hva eller hvem som har bestemt hvordan Storbritannia skulle takle pandemien i høst.  

Den 21. september ble regjeringen presentert for en worst-case-scenario i Storbritannia. Der forutsa man at utviklingen videre ville gå mot 50 000 nye Covid-19 smittede og 200 dødsfall per dag. Dette ble oppfattet som overdrevet. Fire dager før høringen, 17.september,  hadde SAGE, regjeringens vitenskapelige rådgivingsgruppe anbefalt en «circuit breaker» med en nedstengning for å hindre at en ny bølge skulle dukke opp. Det var ventet at lettelsene fra begynnelsen av juli når det gjaldt reiser blant annet til Spania, og ellers et mer åpent samfunn ville bety ny økt smittespredning. Den britiske regjeringen fulgte ikke rådet fra SAGE. Det ble ingen nedstengning i september. Den hadde fått andre råd etter et møte med professorene Sunetra Gupta og Carl Heneghan, og den svenske statsepidemiologen Anders Tegnell (for anledningen utnevnt til professor). Alle tre oppfattes som talsmenn for flokkimmunitet. I mars hadde Sunetra Gupta med flere kolleger offentlig uttalt at halvparten av britene nok var infisert, og dermed immune, og i september slår hun til og sier at scenariet som ble presentert 21. september mest sannsynlig var feil. Hva Anders Tegnell bidro med til møtet er ikke kjent. Men med utviklingen de siste fem-seks ukene får man overskrifter som Backers of ‘herd immunity’ shouldn’t have been allowed near Boris Johnson, (Guardian 14.09.20)

Og nå stenges store deler av landet ned. I dag kan smittetrykket beskrives med følgende kurve:

Kurven viser hvordan UK ligger over Tyskland i dag.  Danmark følger like under USA mens Sverige foreløpig har høyere smittefrekvens og kurven går bratt oppover. UK har vekslet mellom ulike tiltaksnivåer, som angitt over, og leflet med flokkimmunitet.

Kurvene ovenfor viser dødeligheten av eller med Covid-19 i de samme landene høsten 2020. Dødeligheten følger smittekurvene men ligger tre uker etter. Noe som taler for at innspurten de neste ukene og månedene blir preget av fortsatt høye dødstall.

John PA Ioannides innflytelse på tenkningen rundt Covid-19

Professor ved Stanford University, John Ioannides er en av de mest produktive epidemiologene i våre dager. Han er vel kjent for sine skarpe analyser av behandlingsopplegg og ikke minst medisinsk forskning. Spesielt slo essayet «Why Most Published Research Findings Are False« fra 2005 godt an. Og da Covid-19 epidemien kom på banen var han meget kritisk til sine kollegers aktive reaksjon. I et intervju i en dokumentarfilm 23. mars, sa han følgende: “We’re falling into a trap of sensationalism, we have gone into a complete panic state.”

For riktig å underbygge dette sendte han ut en artikkel med tittelen A fiasco in the making? As the coronavirus pandemic takes hold, we are making decisions without reliable data  der han spekulerte om ikke virus var langt mindre farlig enn det som ble rapportert i første omgang, og at tiltakene kom til å være farligere enn sykdommen. Dokumentarfilmen ble lagt ut på YouTube og fikk over en halv million seere før den ble tatt ned. Den stred mot YouTubes retningslinjer om sannferdig informasjon. John PA Ioannides ble sjokkert over dette, men sluttet ikke å spre sine synspunkter og argumenterte med det som alltid hadde vært hans ledetråd, se hva data sier, følg de fakta du har. Synspunktene ble omfavnet av ytterste høyre fløy i USA, og oppfattet som støtte for Trumpadministrasjonens kamp mot restriktive folkehelsetiltak. Plutselig befant han seg i et selskap han ikke kjente seg igjen i. John PA Ioannides fastholder at han alltid står trygt på en vitenskapelig grunn, han er dessuten for sterk våpenkontroll og vil forby all tobakksindustri. Ikke akkurat Trumpisme.

Hvilken rolle John PA Ioannides egentlig spiller på Covid-19 arenaen er uklart, men han har bidratt til at budskapet fra de som mener at verden har gått alt for langt i sine tiltak, har fått større tyngde. Som kollegaen Steven Goodman , også ved Stanford, sier det:

“Debates among scientists about the evidence are healthy. But if conducted in public the rules change,”  

“They can confuse people and undermine the consistent messaging needed for public health. Politicians can also misuse these debates to undermine public health policies they don’t like. The result? Our complete failure to contain covid-19.”

Det går mot lysere tider

I dag kl 11.02 vendte det mot lysere tider. Og det er utrolig, det som ligger foran oss. I løpet av et knapt år har man utviklet avanserte vaksiner i en forskningsinnsats som savner sidestykke i verdenshistorien. Nå venter fremtiden.

Videre i Coronatiden – Utviklingen i Norden høsten 2020

27. november 2020

For litt over en måned siden, 22. oktober, hevet den svenske Folkhälsomyndigheten de spesielle anbefalingene man hadde gitt befolkningen på 70 år og eldre, eller 70+ som de ble hetende. Nå skulle man kunne omgås med andre som resten av befolkningen. Tiltaket ble sett på som en lettelse av mange, men også møtt med en viss uro. I Uppsala hadde man bare tre dager tidligere satt i verk strengere tiltak. På dette tidspunktet lå Sverige over både Norge og Danmark når det gjaldt smittetall, men mer urovekkende var kanskje at innleggelser med covid-19 diagnosen var over dobbelt så høy som i Danmark, og seks ganger høyere enn Norge.

I dagene som fulgte steg både smittekurvene og antall innleggelser, og 27. oktober begynte FHM å anbefale strengere råd i flere utvalgte fylker. I dag gjelder disse rådene i praksis hele landet.

22. november holdt statsminister Stefan Löfven tale til nasjonen. Det var andre gang under denne pandemien Det er ikke ofte statsministeren taler til nasjonen i Sverige. Nå var det alvor. Det så mørkt ut. Alle må gjøre mer.

Nedenfor er en kurve som viser utviklingen når det gjelder innleggelser per 100 000 innbyggere for Covid-19 ved sykehus i Norden fra midten av mars til i dag (kilde:VG.no, 27.11.20).

Innleggelser reflekterer smittespredningen ca tre uker tidligere. Med andre ord burde det vært satt i verk tiltak i slutten av september eller begynnelsen oktober om man skulle hindret denne utviklingen. Ville det vært mulig? På det tidspunktet var kurven over nye smittede på vei oppover for Sveriges vedkommende, men Danmark var brattere. I begynnelsen av september spanderte både Aftonbladet og Dagens Nyheter spalteplass på økningen i Danmark og Norge, og 22. september meldte TV4 at den danske smittebølgen for «i väg». At den svenske kurven med andel smittede hadde holdt seg over de andre nordiske landene gjennom hele sommeren var ingen stor sak. Man trodde at nå skulle Sverige få lønn for innsatsen i vår.

Sannsynligvis ville det ikke vært mulig å få politisk gjennomslag for strengere tiltak i september. Da så folk for seg større frihet og lettelser for de eldre. Det var i Danmark og Norge at smittetallene økte.

Nå er det restriksjoner i hele Norden, og i resten av Europa. Landene følger hverandre i utvikling, noe foran, noen etter. I Danmark og Norge har kurvene flatet ut, kurven for Sverige stiger brattere, og nå kommer også økningen i dødsfall. Igjen er det eldreomsorgen som rammes hardest, i alle landene.

Litt om munnbind

Jeg skal ikke gå inn på alt som er ulikt når det gjelder strategien i de nordiske landene, men utover høsten har diskusjonen om ansiktsmasker tatt ny fart. 14. august kom norske myndigheter med påbud om munnbind ved offentlig transport der det ikke var mulig å holde minst en meters avstand. Vel en måned senere oppdaterte man tiltakene spesielt for Oslo og Bergen samtidig som man presiserte at dette ikke var erstatning for andre tiltak (https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/nye-nasjonale-innstramminger/id2776995/). Danskene satte inn tilsvarende påbud. Det samme gjorde Finland 13. august (https://thl.fi/en/web/thlfi-en/-/thl-recommends-face-masks-to-protect-others-hand-washing-and-safe-distances-are-the-most-important-means-to-prevent-coronavirus-infections). De la også inn muligheter til skattefradrag for utgifter til masker om ikke arbeidsgivere påtok seg ansvaret. Om munnbind eller ei har hatt noe å si for utviklingen i de forskjellige landene er umulig å avgjøre, og kanskje får vi aldri et svar. I rettferdighetens navn må det sies at myndighetene i Sverige har presisert at det ikke er forbudt å bruke munnbind.

Hva hender med andre sykdommer under Covid-19 pandemien?

Incidence of acute coronary syndrome during national lock-down: insights from nationwide data during the coronavirus disease 2019 (COVID-19) pandemic doi: 10.1016/j.ahj.2020.11.004.

Hvordan går det med innleggelser for akutt koronar syndrom (ACS, eller hjerteinfarkt) under perioder med nedstengning (lock-downs)? Danmark ble satt i lock-down den 11. mars 2020. Ved å bruke data fra det nasjonale registeret kunne man beregne ukentlige insidensrater for ACS innleggelser i tidsperiodene 1. januar – 7. mai for 2017-19, og 1. januar-6. mai 2020.

Figuren nedenfor viser hvordan ble under den første delen av pandemien.

I den første perioden (2017-2019) ble det innlagt 8204 pasienter hvorav 34,6% var kvinner, og medianalder 68.3 år. For tilsvarende periode i 2020 var antallet 2577, hvorav 34% var kvinner, og medianalder 68,5 år. Det var ingen åpenbar forskjell i insidensratene for ukene 1-9 (1. januar til 4. mars) når man sammenliknet 2017-2019 med 2020. I 2020 var insidensrateratio (IRR- den relative forskjellen mellom ratene) for uke 10 (5-11 mars) og 11 (12-18 mars) henholdsvis 0,71 (95% CI: 0,58-0,87) og 0,68 (95% CI:0,56-0,84). For ukene 15-18 fant man ingen tydelig forskjeller. Insidensfallet under nedstengningen var i første rekke forårsaket av færre innleggelser av menn på 60 år eller eldre. I den danske artikkelen diskuterer man om reduksjonen er uttrykk for at pasienter vegrer seg for å oppsøke helsevesenet, spesielt fordi tilsvarende funn er gjort både i USA og Italia under Covid-19 pandemien. Samtidig kan man ikke utelukke at plutselige forandringer i kontaktmuligheter og redusert sosial aktivitet kan påvirke faktorer som utløser et ACS.

Man kan få en viss støtte for dette ved å se på den preliminære dødsårsaksstatistikken for hjerte- og karsykdommer i Norge i perioden mars-mai 2020 sammenliknet med 2014-2018. (https://www.fhi.no/hn/helseregistre-og-registre/dodsarsaksregisteret/forelopige-tall-for-dodsarsaker-i-perioden-mars-til-mai-2020/)

Figuren viser dødsratene (per 100 000). Dødeligheten av både hjerteinfarkt og hjerneslag gikk ned fra fra 2014 til 2018. Deretter synes hjerneslag å bli liggende på nivået fra 2018, mens hjertesykdommer ble ytterligere redusert. Det er viktig å presisere at dette er meget preliminære data, men funnene må analyseres videre. Det kan ikke utelukkes at en del av tiltakene under covid-19 perioden har bivirkninger av det mer positive slaget.

For spesielt interesserte, en reprise om spanskesyken .

https://epidag.home.blog/2019/07/25/nar-sensuren-gir-epidemien-et-navn-verken-grisen-eller-spania-har-skylden/?preview=true

Hvor går vi i coronatiden?

Dagboksnotater og refleksjoner om Covid-19 fra 13. mars. Mest om Sverige og Norge

18. november 2020

Siden 13, mars har jeg skrevet om covid-19 med uregelmessige mellomrom. Det har gått åtte måneder, og for egen del fant jeg det nødvendig å gå tilbake i tid for å se hvordan jeg har tenkt i løpet av denne tiden, spesielt når det gjelder Norge og Sverige. Jeg har plukket ut avsnitt som kanskje er av interesse for andre enn meg selv, spesielt i lys av at vi nå går inn i noe som minner om nedstengning i Sverige (selv om ordet knapt brukes) og at Norge nesten gjør noe liknende på tross av en noe annerledes smittesituasjon. Oppsummeringen er kronologisk og strekker seg fra 13. mars til 23. oktober i år, spesielt interesserte kan søke på dato for innlegget for å se nærmere på detaljene.

13. mars 2020

Dette er første innlegget om tiden etter at Norge stengte 12.03.2020. Håper å kunne gi inntrykk og synspunkter om noe som ingen av oss hadde trodd vi skulle være med på, en pandemi. En verdensomspennende sykdom som sprer seg ukontrollert. Hvordan reagerer vi, hva gjør vi for å hindre spredningen, og hvilke konsekvenser får dette for våre liv?

I går kveld begynte det. Kl. 18:00 stengte Norge alle offentlige kulturarrangementer, tatueringssteder, frisører, barnehager, skoler, universiteter og høgskoler. Alt som kan samle mennesker skal ned på laveste nivå. På engelsk heter «social distancing», visstnok Trumps dårligste gren om vi skal tro NY Times. Og da er det kanskje håp.

Norge gjør det annerledes enn Sverige. Terrorforskeren Magnus Ranstorp filosoferer over dette på Twitter og peker på at Norge og Danmark har en annen styringsmodell enn Sverige som er desentralisert i regioner. Og kanskje er det noe av årsaken til at svenskene synes det går sent, men de har hittil ikke stengt landet så dramatisk som i Norge. Samtidig står Agnes Wold opp for Anders Tegnell og forsvarer hans litt forsiktige tilnærming. Hva er det egentlig vi står overfor?

Tiltakene, myndighetene og tilliten

Både i Norge og Sverige har folk tillit til myndighetenes tiltak. Foreløpig. I Norge snakker man om dugnad, i Sverige om solidaritet. Samtidig spør svenskene seg om hvorfor de er mindre restriktive enn nabolandene. Men det er stille i gatene. Politikerne vedtar store økonomiske gavepakker for å bremse konsekvensene av tiltakene. Og man spør om hvor lenge dette skal vare. I et intervju tippet jeg at vi nådde toppen i juni i år. Skulle kanskje ha sagt mai. Men så kommer det til å fortsette i et par år, kanskje.

Hvordan skal vi se på denne coronatiden som vi er på vei inn i? DS Jones artikkel i New England Journal of Medicine om «History in a Crisis» gir grunn til ettertanke. (1)

Dag 1 er på hell. Siste notering i Sverige var 775 smittede mens Norge hadde kommet opp til 621 per 12.03.20 FHI.

(https://www.folkhalsomyndigheten.se/smittskydd-beredskap/utbrott/aktuella-utbrott/covid-19/aktuellt-epidemiologiskt-lage/)

1.         Jones DS. History in a Crisis – Lessons for Covid-19. N Engl J Med. 2020.

17.03.2020

Den flytende nevneren

Antall døde stiger i både Sverige og Norge. De følger hverandre med en faktor på omtrent 2, som man bør vente for to land der det ene har dobbelt så mange mennesker. Men tallene er små. og usikkerheten selvsagt stor. Likevel, begge lands myndigheter regner med en jevn økning i antall døde i ukene fremover. Hvor lenge vet ingen. Antallet som er testet er også forskjellige, relativt sett noen flere i Norge enn Sverige. Vi vet ikke hvor mange som er smittet, og dermed får vi problemer når vi skal beregne hvor farlig COVID-19 egentlig er. Gjennomsnittlig. Vi har en flytende nevner i brøken av døde dividert med antall smittede.

En flytende nevner betyr at vi ikke vet hvor mange som er smittet. Det er et problem som mange forsøker å løse, blant annet ved å simulere hvordan mennesker beveger seg i et samfunn. I artikkel i Science fra 16. mars i år rapporterer en forskningsgruppe om hvordan de utviklet en matematisk modell som simulerte hvordan infeksjonen kunne spre seg (1). Modellen baserte seg på mobilitetsdata mellom 375 kinesiske byer under vårfesten (Chunyun) i 2018. De delte infeksjonene i to grupper, de som man hadde kjente til, og de som ikke ble registrert. Ut fra modellen beregnet man transmisjonsraten for de to gruppene og kom fram til at 79 % av smittespredningen ikke ble registrert. Dette passer med at nevneren bør økes med nesten tre ganger for å gi et mer realistisk bilde av hvor mange som egentlig er smittet i befolkningen.

Folk spør om tiltakene mot utbredelsen står i forhold til hva vi vinner. Det er i øyeblikket et umulig spørsmål. Men vi står mellom å forsøke å gjøre noe, og å la være. De siste er ikke et alternativ.

1. Science  16 Mar 2020: eabb3221DOI: 10.1126/science.abb3221

23. mars 2020

13. mars skrev jeg følgende: Dag 1 er på hell. Siste notering i Sverige var 775 smittede mens Norge hadde kommet opp til 621 per 12.03.20 FHI. I dag, 10 dager senere har tallet for Sverige kommet opp i 1906, og Norge 1926, men dette endrer seg hele tiden. Viktigere er det at indikasjonen for å bli testet, eventuelt diagnostisert, varierer mellom landene og over tid. Dette gjør sammenligninger svært vanskelig. Dødelighet er sikrere, men også her kan forskjeller i hvordan man registrerer dødsårsaker påvirke resultatene. Per i dag er det sju dødsfall i Norge, og tjueen i Sverige. Det mest trolige er at de to landene følger hverandre, slik de nesten alltid gjør når det gjelder sykelighet og dødelighet.

26. mars 2020

I dag har det gått to uker siden Norge stengte ned. Den dagen, 12.03.2020, var det registrert 621 smittede i landet, ingen dødsfall. Nå er det over 3000 kjente smittede og 14 døde hittil. I de to ukene som har gått har vi lært mye om å holde avstand, og ordet sosial distanse blir nyordet i 2020. Matematiske begreper som eksponentielle kurver og geometriske rekker har fått nytt liv. Både læringskurvene og smittekurvene er bratte slik som kurven for de første måneden i USA:

Men vi har også sett hvordan andre land opplever langt mer dramatiske scener enn det vi ser på vårt hjemlige plan, og at det internasjonale samarbeidet svikter når det røyner som verst. Egen intern solidaritet er blitt satt på prøve når våre lokale helligdommer, hytter og landsteder, blir erklært utilgjengelige.

Et naturlig eksperiment

I nabolandet Sverige legger man seg på en annen strategi. To land med mye til felles, blant annet helsesituasjonen, valgte ulike tilnærminger selv om målet selvsagt er det samme. For to uker siden begynte i virkeligheten et stort såkalt naturlig eksperiment der forsøksobjektene (les: innbyggerne) var tilfeldig fordelt til to ulike strategier. Og viktigere, sett fra et metodologisk synspunkt, objektene kunne ikke flytte seg over til den andre strategien.

 I den ene gruppen la man inn restriksjoner på en rekke aktiviteter der folk kunne komme i kontakt med hverandre, og innskrenket deres reisemuligheter, stengte grenser, og appellerte til dugnadsånden. For den andre gruppen ble restriksjonene mindre tydelige, man stengte ned undervisning på videregående skoler og høyskoler, men ikke skoler på lavere trinn. Det ble satt aldersgrense for hvem som kunne ha kontakt med hverandre, var man over sytti år så skulle man holde seg borte fra sine yngre venner og slektninger. Samtidig var rådene gitt som råd, og ikke påbud eller regler. Man appellerte til solidaritet. Det gir et mykere inntrykk, men utad skiller de to forsøksområdene seg kanskje ikke så meget. Det er lav aktivitet og høy arbeidsløshet i begge steder.

Det er for tidlig å dra noen konklusjoner om hva som hender med sykelighet og dødelighet. Jeg har tidligere nevnt den «flytende nevneren» som et problem når vi vurdere de tall som kommer fra myndighetene.  Vi vet ikke hvor mange som er smittet og kan derfor ikke sette dødstallene i noen sammenheng.

Andel smittede i befolkningen- et anslag

Det opereres med en rekke forslag når det gjelder letaliteten (case fatality rate), men alle er beheftet med at nevneren egentlig er ukjent. Likevel, om vi antar at letaliteten er den samme i begge forsøksområdene, altså at risikoen for å dø når man er smittet er den samme i Norge og Sverige, og legger til grunn en letalitet på 0,7% så vil dagens dødstall bety at det er 6000 smittede i Sverige og 2000 i Norge. Men det anslaget avviker fra de siste noteringene på over 3000 smittede i Norge blant vel 70000 som hittil er testet i Norge. I så fall er trolig letaliteten lavere, og forsøker vi med 0,4% så havner vi på noe over 3000 smittede i Norge og vel 10000 i Sverige. Jeg er klar over at dette lek med tall, men inntil vi har regelmessige undersøkelser av representative utvalg så vil vi ikke ha klare tall for letaliteten av denne infeksjonen. Og heller ikke om smittespredningen virkelig skiller seg i de to landene.

Med slike preliminære tall kan det se ut som om andelen smittede er høyere i Sverige enn Norge. Betyr dette at det ene forsøksområdet har en strategi som klarer å holde smitten på et lavere nivå enn det andre, eller er det andre forhold som bidrar til økt smittespredning?

Vi går inn i helgen, men egentlig glir ukedagene over i helgedagene uten noen tydelig overgang i denne tiden. Antall smittede, innlagte og døde opptar oss, samtidig som vi er bekymret over hvordan landet skal komme i gang igjen. For det skal det. En dag.

28. mars 2020

 Men i det samme som helgefreden skal senke seg over oss så blir den brutt av Richard Hortons (redaktør av tidsskriftet the Lancet) brannfakkel lørdag ettermiddag (https://www.thelancet.com/journals/lancet/article/PIIS0140-6736(20)30727-3/fulltext).

Han skriver at helsevesenet i Storbritannia (NHS) kunne ha forhindret «chaos and panic» om ikke hele systemet hadde vært fullstendig uforberedt for det som skyller over de britiske øyene.

For det kom advarsler om en global pandemi. I Lancet publiserte Joseph Wu og medarbeidere en artikkel om hvordan utbruddet COVID-19 Wuhan kunne bli global og at man burde legge planer for akutt innsats, beredskapslager med smittevernsutstyr og ekstrautrustning for sykehusene samt mannskap som kunne takle konsekvensene av et verdensomspennende utbrudd (Lancet Jan 31, 2020.)

Horton skrev at regjeringens politikk hadde sviktet, først og fremst fordi man ikke hadde fulgt WHOs råd om å teste hvert eneste mistenkte tilfelle, ikke hadde isolert og satt folk i karantene eller drevet systematisk smitteoppsporing.  Man hadde satt til side prinsippene for aktivt folkehelsearbeid og kontroll av infeksjonssykdommer, og nå må prisen betales. Artikkelen i Lancet kommer den dagen Storbritannia logger inn over 1000 dødsfall, og like etter at Boris Johnson satte seg i isolasjon. Helsearbeidere i Storbritannia forteller om pasienter som dør unødvendig og ikke minst helsearbeidere som bukker under på grunn av dårlig eller manglende beskyttelse. Helsevesenet i landet har vært underfinansiert i en årrekke, og er preget av det som ble kalt «the austerity programme», en reell nedbygging og reduksjon i budsjettene.  Og dette, sammen med langsom start og manglende forberedelse, betyr at smittetall og dødsfall kan følge samme kurve som Italia og Spania.

Chart showing cases and deaths in the UK - 28 March

Men det er ikke bare UK som stiller uforberedt i denne globale katastrofen. Nesten alle land har bygget ned beredskapslager og lagt forebyggende helsearbeid og smittebekjempning på sparebluss. Forebyggende helsearbeid og innsats for folkehelsen koster penger, men det er ikke spesielt opphissende i en økonomi som bare skal ha målbare resultater. Dette arbeidet har som sin målsetting ikke-hendelser, sykdommer skal forhindres, smitte skal stoppes. Det som ikke hender er vanskelig å måle, og kritiske røster stemmer mot slike bevilgninger.

Dessuten, og det er kanskje verre, man leser ikke tegnene i statistikk og rapporter. Man overser signalene. Når en dr. Stockmann i kinesisk skikkelse dukker opp blir han i første omgang hindret i å komme med sine mistanker om at noe alvorlig er på gang. Og andre som tar over stafettpinnen blir heller ikke tatt på alvor. Strutsen har sine følgesvenner blant flere av verdens politikere.

For oss er det bare å gjenta hva WHO har sagt. Test, isoler, oppspor, og gjør det så grundig som overhodet mulig. Det er den eneste strategien som kan bekjempe epidemien. Over tid får vi forskningsresultater som kan omsettes i beskyttelse og aktiv behandling, men det ligger foran oss. Først når man ser hvordan utviklingen går kan man lette på restriksjonene.

1. april 2020

Selv om det er 1. april så inviterer ikke dagen for noen spøkefulle bemerkninger, jeg vil heller se litt nærmere på den slående forskjellen mellom Norge og Sverige i øyeblikket. Hittil har Sverige registrert 180 dødsfall, mens det er 39 i Norge. Og ser vi på rapporten fra Imperial College 30. mars i år så blir forskjellen kanskje enda tydeligere (Imperial-College-COVID19-Europe-estimates-and-NPI-impact-30-03-2020.pdf. ). Der har man forsøkt å beregne hvor mange som er infisert av SARS- CoV-2 i Europa. Dette er en indirekte beregning, vi har ikke representative smittedata (foreløpig), som viser at Norge skal ha 0,41% (0,09-1,2 )med smitte, mot Sverige med 3,1%( 0,85-8,4). I parentes er angitt et «credible interval» som tilsvarer et konfidens intervall. Uansett usikkerheten ved disse estimatene så er det en tydelig forskjell.

Dødstallene reflekterer situasjonen for ca tre uker tilbake, det vil si omtrent da Sverige begynte å be klinisk syke uten pleiebehov holde seg hjemme. Sverige ble rammet av COVID-19 en måned før Norge ved en kvinne fra Wuhan 24. januar. Diagnosen ble stilt en uke senere, og man mener at hun ikke har smittet noen i mellomtiden. Deretter gikk det nesten en måned til de neste pasientene begynte å dukke opp med skituristene som kom hjem omkring 26. februar. I kjølvannet av disse ble det startet en nitid oppsporing, men 9. mars dukket det opp tilfeller som ikke kunne knyttes til import fra utlandet. Vi vet fortsatt ikke hvorfor viruset spredte seg fortere i Sverige, men jokeren i dette spillet er etter all sannsynlighet smitte via personer som ikke oppfattet seg som spesielt syke, eller like før de fikk symptomer. Vi vet ikke hvor mange dette er, men fra Diamond Princess får vi et inntrykk av at omtrent halvparten av de som blir smittet forblir uten symptomer.

9. april 2020

Samme risiko for alle?

Vi sier at epidemier ikke ser forskjell på folk, alle kan rammes uansett status og penger. Det er både sant og ikke helt korrekt. De fattige er mest utsatt. Trange boliger, generelt dårlig helse spiller en rolle her som i alle andre helseproblemer. Epidemier og fattigdom hører sammen. Dette er gammel kunnskap, men kanskje mer påtrengende nå da vi stenger ned virksomheten og gjør oss selv fattigere. Er det verdt det? Driver vi på epidemien i de gruppene som er mest utsatt med tiltakene som er satt i verk?

23. april 2020

Da flokkimmunitet ble politisk ukorrekt

For et par dager siden rapporterte man fra Sverige at de første COVID-19 antistoff undersøkelsene viste at 11% av 100 friske blodgivere var positive, det vil si hadde gjennomgått smitte og svart med antistoffproduksjon. Et døgn senere er studien trukket tilbake. Studien var liten og utvalget fra svært selektivt, men om dette hadde vært riktig ville det bety at 2-300 000 stockholmere bar på antistoffer for noen uker siden. Men vi kan altså ikke stole på denne undersøkelsen, og er tilbake på startstreken når det gjelder hvor mange som har blitt infisert i et samfunn som det svenske. Samtidig presenterer Folkhälsomyndigheten en beregning som antyder at 600 000 stockholmere kommer til å være smittet i mai, med andre kanskje ikke så helt utenfor den lille men noe skjeve antistoffstudien. Uansett, det ser ut som Sverige (les Stockholm) har en langt større andel smittede enn de 2-3 % WHO opererer med (Guardian 20.04.2020). Og WHO presiserer at det er langt igjen til flokk immunitet. Men om de svenske resultatene er troverdige så betyr dette at mellom 40 og 60% vil være immune (i hvert fall for en tid framover) noen uker ut i mai. Trolig vil det bety at epidemien vil begynne å gå tilbake i den delen av det svenske samfunnet.

 I så fall har infeksjonen i seg selv påført landet immunitet, og her begynner diskusjonen.

Andelen individer i en befolkning som må være immune (enten ved vaksinasjon eller etter en infeksjon) for å hindre videre smittespredning kan beregnes med formelen (1-1/ Ro). Ro står for reproduksjonstallet eller «basic reproduction number» og er en matematisk størrelse som sier hvor mange individer en smittet person vil spre sykdommen til i en mottagelig befolkning. Det avhenger av befolkningens sammensetning, atferd og hvor lenge individet kan smitte.

Andelen som må være immune kalles flokk immunitets terskel eller «herd immunity threshold» (HIT). I seg selv et teoretisk tall, men spørsmålet er hvordan man oppnår dette. Ved vaksinasjon er dette etisk lite problematisk, men hva med å la infeksjonen få gå sitt eget løp? Er de svenske dødstallene prisen for å gå mot flokkimmunitet? Hittil er det registrert over 2000 dødsfall, hvorav vel to tredjedeler i Stockholm. Epidemien vil fortsatt ta liv selv om tallene flater ut etter hvert, og det er her det etiske dilemmaet blir påtrengende.

I EUROMOMO for uke 15 har Sverige en overskytende dødsrate (alle dødsårsaker), og skiller seg fra resten av Norden, men bedre enn en rekke andre europeiske land. Se kartet nedenfor.

Må et par tusen til dø i Stockholm for at befolkningen skal komme raskere til immunitet, eller er den langsommere utviklingen i de andre nordiske landene, med økt risiko for utbrudd i tiden framover en mer akseptabel vei? I Storbritannia har flokkimmunitet blitt et skjellsord. Hva blir det i Sverige?

7. mai 2020

«Norge gjør det annerledes enn Sverige. Terrorforskeren Magnus Ranstorp filosoferer over dette på Twitter og peker på at Norge og Danmark har en annen styringsmodell enn Sverige som er desentralisert i regioner. Og kanskje er det noe av årsaken til at svenskene synes det går sent, men de har hittil ikke stengt landet så dramatisk som i Norge.» skrev jeg 13. mars. Lite ante jeg at to måneder senere skulle forskjellene være så store som de nå ser ut. Langt flere er innlagt på sykehus i Sverige.

https://www.vg.no/spesial/2020/corona/norden/

Helsepersonellet bærer en stor del av byrden selv om landet er satt på sparebluss med stengte høgskoler, universitet, videregående skoler, fabrikker og institusjoner. De eldre (over 70) er fortsatt bedt om å holde seg for selv, og holde god avstand til yngre generasjoner. Man handler on-line og går sine turer. Og venter på antistofftester og vaksine. Som alle andre. Apropos antistoffer, Hoffmann-La Roche som var ansvarlig for mye av markedsføringen av Tamiflu for over ti år siden, har satt av 400 millioner euro til antistoffproduksjon og distribusjon. Men det blir en annen historie.

I Norge åpner man opp, forsiktig, og om førti dager skal det meste være i gang igjen. Like mange dager som mellom 1. påskedag og Kristi Himmelfart, men det er vel en tilfeldighet. Om lag 2 prosent av den norske befolkningen er smittet, kanskje er det flere. På den svenske siden er det trolig 10-15 prosent. Men den største forskjellen er hvordan eldreinstitusjoner har blitt rammet i Sverige. Her er det innrømmet feilvurderinger og dårlig forberedelse, og for Norge er dette en manende utfordring. Men også i Danmark og Finland går det mot åpnere samfunn og større uvisshet.

14. mai 2020

Sverige har valgt en annen vei enn de fleste andre land i arbeidet mot COVID-19 epidemien. Man har gitt råd om sosial distanse og fysisk avstand, men uten å stenge landet ned. I første omgang ble for eksempel ikke universiteter og videregående skoler stengt ned, heller ikke barer og restauranter. Men man oppfordret til hjemmekontor, og ikke minst, at eldre 70+ holdt seg for selv.

Hvilke konsekvenser dette kommer til å få i forhold til for eksempel nabolandene i nord, får vi ikke vite før om et par år, men forskere fra Umeå universitet, London og Østerrike har forsøkt seg på en konsekvensanalyse der de vurderer effektene av ulike tiltak(1). Det handler med andre ord om modellering, men basert på så mye empiriske data som mulig. Modellering har fått et blandet rykte etter at Neil Ferguson og hans gruppe fra Imperial College spådde et scenario med opptil 250 000 dødsfall i UK om man ikke satte i verk strenge tiltak. Og flere modeller har blitt presentert, med resultater som viste at 60 prosent av alle amerikanere skulle bli smittet og 1,6 millioner døde, til at denne sykdommen kommer til å være som en litt streng influensa. Problemet for de som arbeider med modellene er at data er usikre, til dels basert på hvor langt epidemien har kommet i forskjellige land. Dermed må resultatene sprike slik en ser fra figuren nedenfor.

Figuren er hentet fra https://peterattiamd.com/covid-19-whats-wrong-with-the-models/

Det viktigste tallet i smittespredningen er R0, (reproduksjonstallet) hvor mange en smittet selv vil smitte, men også hvor fort en person smitter videre. Det varierer med hvilke grupper vi snakker om, og om vi klarer å påvirke kontaktraten.

  1. Joacim Rocklov  COVID-19 healthcare demand and mortality in Sweden in response to non-pharmaceutical (NPIs) mitigation and suppression scenarios doi: https://doi.org/10.1101/2020.03.20.20039594

2. juni 2020

Men var ideen om flokkimmunitet i det hele tatt en farbar vei? Hvor mange må bli syke før man kommer opp til en tilstrekkelig andel infiserte individer som ikke lenger er mottagelige. Vi kan nærme oss noen teoretiske svar ved å se på dødstallene fra Sverige slik de ble presentert av Folkhälsomyndigheten 1. juni i deres «veckorapport».

Blant over 4403 dødsfall finner vi nesten 3000 i aldersgruppen over 80 år. I tillegg har over 2000 pasienter vært innlagt på intensivavdelinger. De var, og er en stor belastning på helsevesenet. Det er vanskelig å tro at dette var en pris man egentlig hadde tenkt seg å betale for flokkimmunitet, men la oss se nærmere på hva som i så fall måtte ligge til grunn for en slik strategi.

Anta at vi mener at flokkimmunitet oppnås ved 50 prosent smittede i befolkningen. Prisen vi betaler for dette er syke og døde. Dødsraten, dvs, hvor mange av de smittede som dør, også kalt Infection fatality rate ble i de første studiene fra Kina og Italia satt til nesten 10 av 1000, men dette var åpenbart et alt for høyt anslag. Årsaken var at man ikke hadde sikre tall for hvor mange som var smittet. En stor andel hadde gått under den kliniske horisonten. Senere tall fra Sør-Korea la seg på 0,7%.

Men usikkerheten i slike anslag beror også på den demografiske sammensetning, altså alder og kjønn, i tillegg til sosiale og økonomiske faktorer. Dette gjør sammenlikninger mellom forskjellige land til en usikker øvelse. En fersk meta-analyse av Meyerowitz-Katz and Merone (doi: https://doi.org/10.1101/2020.05.03.20089854) basert på 25 studier ga et estimat for IFR på 0,64 (95 % CI 0,50-0,78), men med betydelig variasjon mellom studiene. Likevel, dette er foreløpig de mest troverdige anslagene vi har. Om vi skulle legge dette til grunn for de svenske resultatene så burde vi kunne nærme oss et anslag for hvor stor andel som er smittet. Regnestykket resulterer i at nesten 700 000 personer må være smittet i Sverige for at man skal ende opp med vel 4000 dødsfall.

Det antyder at om lag 7 prosent av den svenske befolkningen er smittet, noe som ikke er alt for langt fra de siste resultatene. Men hva med veien videre, er det mulig å komme mot 50 prosent uten at det koster et stort antall menneskeliv? Dessuten vil ytterligere smittespredning måtte resultere i flere sykdomstilfeller, og fortsette å belaste en hardt presset helsetjeneste. Det er, slik som angitt i artikkelen fra New York Times, få som tror at flokkimmunitet er mulig uten vaksinasjon. Det er fortsatt et stykke dit. For å sitere direkte: “We don’t have a good way to safely build it up, to be honest, not in the short term,” Dr. Mina said. “Unless we’re going to let the virus run rampant again — but I think society has decided that is not an approach available to us.”

 Men livet kan ikke settes på vent. Vi må åpne oss så langt vi kan og tør, og etter hvert som Europa åpner seg både innad og utad så er rådene de samme, sosial avstand og god hygiene.

13. juni 2020

Hva er det som hender i Norden?

Nordmenn får reise til Danmark, gjerne med bil. Gjennom Sverige. Men de får ikke overnatte underveis om ikke de tar veien om Gotland. Det hadde vært smartere å eventuelt stoppe i Skåne, men av en uutgrunnelig årsak ble det altså bare Gotland som fant nåde for norske myndigheter. Det er en fin øy, med lite smitte. Dit drar stockholmerne gjerne til sine landsteder, og de er smittsomme. Er ikke sikker på om Gotland kan saksøke Stockholmsregionen om smittesituasjonen endrer seg i løpet av juli og august, men i denne verden er det lite som kan overraske. I hvert fall saksøker skiturister vintersportssteder i Østerrike.

 Nå, snart et halvt år etter at epidemien slo til i verden og i Norden begynner man å forstå konsekvensene av ikke å samarbeide, ikke å tenke framover. Ja, jeg er klar over at dette er etterpåklokskap, men det må sies. Nå høster vi av ikke å tenke framover.

 I Norden er det selvsagt verst for Sverige. Først har de mistet en rekke menneskeliv under forhold som ingen ønsket. De har dessuten belastet et helsevesen som allerede var hardt kjørt og til dels satt på sparebluss. I tillegg rammes økonomien, ikke bare fordi de selv setter inn tiltak, men fordi omgivelsene ikke opptar handelen med en gang. De som fortsatt er overbevist om at Sverige valgte den beste veien forsvarer seg med at vi ikke vet noe om hva som var best før om et par år. Og det er selvsagt riktig. Vi vet ikke noe om fremtiden. Men hva er da man tror at vi kan få vite? At de andre nordiske landene skal få større økonomiske vanskeligheter over lengre tid, for eksempel at BNP bruker lenger tid på å komme opp på før-COVID-19 nivå, eller at man ikke har mistet så mange leveår likevel fordi finner, dansker og nordmenn skal begynne å dø i hundretall slik at vi jevner ut forskjellen? Eventuelt kan vi forsøke å måle tapet av kvalitetsjusterte leveår slik at vi tar hensyn til hva gradert nedstengning betyr for oss alle.

Men om svarene ligger langt foran oss, så er det et spørsmål som er det samme for alle de nordiske landene og for resten av Europa, HVA NÅ?

Munnbind, nye «lockdowns», hva er evidensbasert?

Hvordan forbereder vi oss på ulike scenarier med gradert åpning, og opprettholder internasjonalt samkvem? Skal man ha munnbind eller ikke? Har nedstengning en virkning eller er det et spill med krefter?  Diskusjonen går livlig på sosiale medier. Og i vitenskapelige tidsskrifter. Hittil i år er det publisert 22055 (13.06.2020 kl. 07:00) artikler om SARS-CoV-2 og eller COVID-19. Da blir det ikke så lett å henge med, eller gjøre et godt arbeid. På retractionwatch.com lister man opp artikler som blir trukket tilbake. Så langt er det 15 stykker, og noen der det er uttrykt bekymring (concern). Kanskje ikke så mange, men flere omfatter resultater av behandlingsforsøk.

Vitenskap er ikke lett. Blant argumentene mot både nedstengning og bruk av munnbind hører vi at det ikke er evidens for at dette er effektivt. Evidensbegrepet skyves foran oss som en slags forsikring om kunnskap. Ordet er selvsagt gammelt, men i medisinsk sammenheng har det en historie og kommer fra «evidence based medicine» eller EBM. Det er basert på Archie Cochranes tanker om hvordan kliniske sannheter kunne bli stående uten at man gikk nøyere inn på det vitenskapelige grunnlaget. Dette grunnlaget, eller troverdigheten, avhenger av hvordan man har fått tak i informasjonen. Er den basert på eksperimenter, i medisinsk sammenheng betyr det kontrollerte forsøk, eller er det observasjonsstudier? I EBM har man kommet frem til tre nivåer. På toppen finner vi meta-analyser basert på randomiserte kontrollerte forsøk, det vil si forsøk der personene er tilfeldig fordelt til behandling (intervensjon) eller ikke (placebo), deretter følger observasjonsstudier av ulike design, og på bunnen meninger og synspunkter fra eksperter.

Evidensbasert kunnskap betyr med andre ord hvilke grader av usikkerhet vi opererer med. Dermed kan vi ikke bare avvise et forslag om munnbind med at vi ikke har evidens. Derimot kan vi si noe om usikkerheten. Da handler forslaget om vi vil handle under usikkerhet, med andre ord risikere å ta feil. Det avgjørende spørsmålet blir da om det er verre å la være å sette inn et tiltak, og ta feil, enn å sette det inn, og så feile.

29. juni 2020

Svensker- fortsatt non-grata i Norge

For å komme inn i Norge i disse dager må du være bosatt i et land der mindre enn 0.5 person/100 00 har vært innlagt på intensivavdeling de siste 14 dagene, og at antall nye smittede er under 20/100 000 den siste uka. Dessuten skal andelen positive blant de som ble testet siste 14 dagene være under 5%. Det er ikke rart Trump vil at man ikke skal teste så mye, det skaper bare problemer og diskriminerer amerikanere fra viktige reisemål, som for eksempel Norge.

Men hva med svenskene, hvordan skårer de med hensyn til disse kravene? Om vi begynner med det siste kravet, andel med positive testsvar, så ser vi utviklingen i figuren nedenfor. Den er hentet fra Veckorapporten, FHM, som ble publisert 18.juni.

Som en ser er andelen positive de siste to ukene i ca. 12%. Hvor de havner i uke 25 og 26 vet vi foreløpig ikke, men trolig fortsatt over 5% som er grensen. Når det gjelder innleggelser på intensivavdelinger er tallet ca. 1/100 000 for øyeblikket (24.06.20) og insidensraten er også over grenseverdiene som norske helsemyndigheter opererer med. Dermed blir alle svensker skåret over en kam. Dypt urettferdig selvsagt for de som bor i områder der smittetrykket er lavt, og dessuten, og det er verre, man gjør unntak og slipper inn for eksempel helsearbeidere som viser seg å være smittebærere. Slik som en vikarlege ved Nordfjord sjukehus i Vestland som har testet positivt for Covid-19. Han hadde bli fritatt fra karantene. Og så var det en sykepleier i Sandnessjøen som også hadde med seg smitte. Pasienter ble kontaktet og ansatte undersøkt.

Men hvordan skal vi forholde oss? Ved reiser til mer eksotiske områder har verken svensker eller nordmenn problemer med at de skal la seg vaksinere mot diverse sykdommer, eller ta antimalariamedisin der det kan være aktuelt. Kanskje var det da ikke så urimelig at man hadde et ferskt prøveresultat med seg ved grenseovergangen til nabolandet. Ikke så eksotisk, men i hvert fall et forsøk å opprettholde kommunikasjon mellom områder med ulik smittesituasjon. Stengte grenser har ingen av oss glede av.

21. juli 2020

Det svenske selvbildet får sprekker

Det har gått fire måneder siden Norge stengte ned. For noen dager siden noterte Sverige i alt ti dødsfall i, med eller av Covid-19. Og i helgen var det igjen rundt tjue dødsfall.

 I resten av Norden var det ingen, men på verdensbasis er totaltallet på vei mot 600 000, av over 12 millioner smittede. Interessant forhold forresten, de tallene gir en case fatality rate i nærheten av 0,5 prosent, om lag der man har vært siden det begynte å komme resultater fra bedre kontrollerte studier. De svenske tallene er selvsagt oppmuntrende, selv om det fortsatt er ganske mange smittede i befolkningen. Så lave antall døde, i, med eller av Covid-19, har ikke Sverige sett siden 26. mars.

 I de fire månedene som har gått har omtalen av Sverige svingt fra panegyriske hyllinger til ikke så subtile anklager om å sette økonomi foran menneskeliv. Det siste eksempelet var en artikkel i New York Times av Peter S. Goodman (Sweden has become the worlds’s cautionary tale, 6. juli, 2020). Jeg tror han skal vente litt med å besøke broderlandet.

Hvordan man takler pandemier handler om politikk. Og lederskap. I pandemier blir lederskapet avkledd all sin ferniss, og utviklingen avslører om man klarer å styre mellom skjærene.

Kurven nedenfor viser Norden når det gjelder innleggelser for Covid-19 i sykehus utover våren 2020, og det er her vi ser en del av den belastningen helsevesenet i Sverige har vært utsatt for.(https://www.vg.no/spesial/2020/corona/verden/)

Kunne det gått annerledes? En kollega og jeg skrev en artikkel som ble publisert i Svenska Dagbladet 19.juli 2020. Her er en lenke:

file:///C:/Users/xtheda/AppData/Local/Microsoft/Windows/INetCache/Content.Outlook/9CTSQMF0/starksignal%20(003).pdf

I artikkelen ser vi på Norge –Sverige som et eksperiment der to ganske like populasjoner utsettes for samme virus, omtrent på samme tid. Utviklingen videre er bestemt av hvilke tiltak som ble satt i verk, og antall døde i løpet av juni måned ble brukt som effektmål. Forskjellen var stor, ca. 30 x høyere i Sverige, og vi argumenterer for at dette var en reell forskjell som er forårsaket av hva man gjorde i mars i år. I tillegg kommer såkalte effektmodifikasjoner, det vil betydningen av faktorer som er ulike i de to befolkningene, som for eksempel sosiale ulikheter og andel innvandrere. Men det viktige er hva man gjorde, eller ikke gjorde, i mars i år.

23. oktober 2020

Under sommeren lå de nordiske landene ganske stabilt med relativt lave smittetall. (Se figuren nedenfor). Sverige var oftest over de andre, men i begynnelsen av august slo svensk tabloidpresse fast at nå var det verre i Oslo enn i de svenske røde områdene.  I slutten av august gikk Danmark og senere Island opp i ledningen og nå begynte også tallene å stige i Sverige og Estland. Det var noe langsommere utvikling i Finland og Norge, men i hele september steg smittefrekvensen i Norden. Spesielt gikk det fort i Danmark og Island.

(Markku Peltonen with permission)

Kurvene er ikke helt ulike det som skjer i andre steder i Europa, men foreløpig hadde man ikke sett den samme dramatiske økning i innleggelser slik det har blitt i Belgia, Spania Frankrike, Tsjekkia og Storbritannia. Men nå i slutten av oktober rapporterer både Uppsala og Gøteborg økt antall innlagte pasienter i løpet av den siste uka. I Danmark var det flere døde per 100 000 innbyggere enn i de andre nordiske landene i løpet av uke 40-41. Dette er signaler om hva som måtte komme i løpet av de neste ukene i resten av Norden. Figuren nedenfor viser innleggelser på sykehus til 24. oktober i år.

Innlagte Covid-19 pasienter i Norden til og med 24. oktober, 2020

Økningen i innleggelser i oktober reflekterer smittespredningen i september og forteller oss at SARS-CoV-2 har fått sjansen til å finne nye verter. På tre uker doblet antallet innlagte covid-19 pasienter seg i Sverige. Og som nevnt økte dødeligheten i Danmark. Pandemien er ikke over.

Fortsatt inn i coronatiden- med hurtigruta, utbrudd i Norden, Europa og USA, forkjølelse og demens

(24. oktober, 2020)

 Hurtigruta, DS Sigurd Jarl og Covid-19

 

 

 DS Sigurd Jarl

25. januar 1945 gikk jeg ombord i DS Sigurd Jarl. At jeg gikk selv er lite trolig, ble sikkert båret på mors arm. Vi hadde ligget, sittet og halvsovet i vestibylen på Grand hotell i Bodø natten før. Det var ingen trivelig opplevelse etter å ha reist fra Oslo med tog til Fauske, og så buss derfra til Bodø. Skulle egentlig ta bussen videre til Tromsø, men det gikk ikke, dermed ble det hurtigruta.  Det var en herlig båt med god forpleining, skrev mor i dagboken.  Og torsdag 25. januar 1945 kunne vi altså bli tatt hånd om etter fem døgn på reisefot.

DS Sigurd Jarl ble bygget i 1942 i Fredrikstad, og gikk i hurtigrutetrafikk fra juli samme år, men bare fire måneder senere tok tyskerne det, og brukte det til velferdsskip. I 1944 ble skipet levert tilbake til rederiet, Nordenfjelske Dampskibsselskab.

Jeg husker ikke annet enn at jeg lærte å si at «det er kakerlakker på stæsjen», at vi kom oss til Tromsø og flyttet inn i Petersborggata. Men det er en annen historie.

Hva dette har med coronatiden å gjøre? Dessverre for meget. For meg har hurtigruta vært et transportmiddel som inngjøt tillit, respekt og ikke så lite beundring i løpet av den tredjedelen av livet jeg bodde i Nord Norge. Kystens riksvei nr. 1, trofast og livsviktig for kystfolket fra Bergen til Kirkenes, og dermed for hele landet. Derfor var Covid-19 utbruddet ombord på MS Roald Amundsen i juli i år, og senere klumsete håndtering en skuffelse. Petter Stordalen ba det norske folk om unnskyldning, Trygve Hegnar var stille lenge (for uvanlighetens skyld), og mente til slutt at dette ikke var noen skandale. Men da skipet kom til Tromsø ville rederiet ikke ha ambulanser på kaia. Det ville vekke oppsikt, her gjaldt det å holde Covid-19 utbruddet under dekk, i hvert fall ikke flagge med karanteneflagg. Så ble selvsagt alt rullet opp. Og var en skandale.

Kommunelegen tok et formidabelt grep.  Hurtigruta lå med slagside i opinionen.Nå var ikke dette det første cruiseskipet med covid-19 utbrudd, men både hemmeligholdelse og behandling av det filippinske mannskapet talte rederiet til lite ære. Og jeg var en illusjon fattigere.

 

Fra en fredelig sommer til mørkere tider

I kjølvannet av hurtigruta lå i hvert fall 71 personer med Covid-19 smitte, 17 var passasjerer og 42 tilhørte mannskapet. Men det skulle bli mange utbrudd utover sensommeren og høsten. Grenseåpninger mot Sverige, religiøse møter, bryllup og begravelser, studentfester og bussreiser bidro til utbrudd. I forbindelse med en mye omtalt busstur for pensjonister peker Folkehelseinstituttet på at man identifiserte en genetisk undergruppe av koronaviruset. Den har en mutasjon i et viktig område i overflateproteinet og kan være noe mer smittsom og kan har bidratt til økt smittespredning av viruset fra turistbussen. Lenken viser hvordan smitten spredde seg i sporet etter bussen.

Under sommeren lå de nordiske landene ganske stabilt med relativt lave smittetall. (Se figuren nedenfor). Sverige var oftest over de andre, men i begynnelsen av august slo svensk tabloidpresse fast at nå var det verre i Oslo enn i de svenske røde områdene.  I slutten av august gikk Danmark og senere Island opp i ledningen og nå begynte også tallene å stige i Sverige og Estland. Det var noe langsommere utvikling i Finland og Norge, men i hele september steg smittefrekvensen i Norden. Spesielt gikk det fort i Danmark og Island.

(Markku Peltonen with permission)

Kurvene er ikke helt ulike det som skjer i andre steder i Europa, men foreløpig hadde man ikke sett den samme dramatiske økning i innleggelser slik det har blitt i Belgia, Spania Frankrike, Tsjekkia og Storbritannia. Men nå i slutten av oktober rapporterer både Uppsala og Gøteborg økt antall innlagte pasienter i løpet av den siste uka. I Danmark var det flere døde per 100 000 innbyggere enn i de andre nordiske landene i løpet av uke 40-41. Dette er signaler om hva som måtte komme i løpet av de neste ukene i resten av Norden. Figuren nedenfor viser innleggelser på sykehus til 24. oktober i år.

Innlagte Covid-19 pasienter i Norden til og med 24. oktober, 2020

Økningen i innleggelser i oktober reflekterer smittespredningen i september og forteller oss at SARS-CoV-2 har fått sjansen til å finne nye verter. På tre uker doblet antallet innlagte covid-19 pasienter seg i Sverige. Og som nevnt økte dødeligheten i Danmark. Pandemien er ikke over.

 

Alder, demens og Covid-19

I en debattartikkel i svenske Aftonbladet 21. mars i år skrev en rekke forskere om hva som kunne hende om man ikke satte inn ressurser for å beskytte de eldre og skrøpelig som eldreomsorgen skulle ta seg av. De kritiserte at Folkhälsomyndigheten la så stor vekt på de over 70, en gruppe som samlet sett var friskere enn tidligere. Man brydde seg mindre om dem som virkelig var i faresonen, de gamle og skjøre i eldreomsorgen. En av forskerne, professor Ingmar Skoog ved Sahlgrenska Akademin i Göteborg, sier at ingen brydde seg om advarslene, og i ettertid (bare uker etterpå) grasserte sykdommen på eldreinstitusjonene.  Ingmar Skoog sier rett ut at ingen er interessert i gamle og demenssyke, og at ingen vil snakke om at demens er en av de viktigste faktorene som bidrar til død i Covid-19. Han peker også på at det er myndighetenes håndtering av epidemien har bidratt til den aldersdiskriminering som man har forsøkt å demme opp mot gjennom flere år. Dette er ikke spesielt for Sverige.  Mønsteret med at eldre, personer med demens, og sosialt utsatte grupper dominerer på dødsstatistikken, har vi sett i alle land. Nå har det gått tre kvart år. Har vi forberedt oss, kan vi ta bedre hånd om de skrøpeligste når Covid-19 igjen sprer seg i samfunnet?

Hvordan slutter pandemier?

Mentalt tror jeg ikke noen av oss er forberedt for det som nå hender, selv om forutsetningene for en pandemi er bedre enn noensinne, sett fra nye virus sin side. 1,5 milliarder mennesker krysser landegrenser hvert år, mer enn fire millioner per dag. Virus har aldri hatt bedre muligheter. Gjennom historien har vi detaljerte beskrivelser av hvordan byllepest, tyfus, kopper, kolera, gulfeber, influensa, skarlagensfeber, og poliomyelitt har herjet med menneskenes forsøk på å bygge og bo. Livsverk og sterke makter har blitt revet i stykker, rikdom og eiendom delt ut på nytt. Pandemier er som revolusjoner uten mål og mening. Utgangen på denne pandemien er ukjent som framtida alltid er, men vi aner konturene av nye bølger som egentlig ikke er bølger. De er bare den gjennomsnittlige fremstillingen av utbrudd i grupper som fortsatt ikke er infisert. Samtidig løper vaksineforskningen om kapp med bølgene, og enten kommer de fram tidsnok til å beskytte flertallet, eller så fortsetter Covid-19 over i en endemisk sykdom som slår til her og der på ulike tider. Trolig vil både behandling og vaksinasjon bidra til at sykdommen mister sin betydning, men vi vet ikke når, bare at det tar tid.
Nedenfor er en kurve over utviklingen i USA og Europa med start da dødeligheten oversteg 0,1/million innbyggere. De to kontinentene følger hverandre i nesten to måneder. Deretter drar USA fra og får dessuten nye utbrudd som gir opphav til «bølge» nr. 2, noe over tre måneder etter utbruddet. Den prikkede linjen angir hva USA kunne ha oppnådd om man hadde fulgt den europeiske utviklingen. Samtidig ser vi at Europa er på vei oppover igjen. Konsekvensene for USA er at de har mistet over 200 000 mennesker i Covid-19, samtidig er det totale antallet overskytende dødsfall (excess deaths ) mer enn 300 000. Dette betyr at Covid-19 er på tredjeplass som dødsårsak i USA i dag. Det andre som skiller mellom USA og Europa er at amerikanerne har langt høyere dødelighet i aldersgruppen 25-44 år, og her domineres overdødeligheten av afroamerikanere og latinos.

Vi kan forhindre en utvikling som i USA. Tiltakene som er satt, og settes i verk i Finland, Danmark og Norge kan bremse og stoppe smitteveiene. Om vi alle følger dem. Smittesporing, gjennomført karantene og sosial avstand inklusive munnbind, når det trengs, er det mest effektive. Sverige har plassert seg i en rolle for seg selv. Oppfordrer til å ta ansvar, men åpner for større samlinger av individer. Samtidig truer man med strengere tiltak om utviklingen fortsetter som nå. I Uppsala blir for eksempel folk bedt om å unngå offentlig transport, og bare ha kontakt med personer de bor sammen med. I Stockholm begrenses antall gjester på nattklubber til 50 personer. Samtidig som alle generelle råd blir gjentatt med ettertrykk for resten av befolkningen.

Oppmuntrende nyheter

En forskergruppe i La Jolla ved San Diego i Kalifornia har dyrket T-celler fra en linje som de visste gjenkjente proteinfragmenter fra SARS-CoV-2 viruset(1). Deretter testet de T-cellene mot en peptid pool av andre koronavirus og fant at for de fragmentene som viste størst likhet med SARS-CoV-2 så viste over halvparten kryssreaktivitet med disse cellene. Konklusjonen var at T-celler som har møtt coronavirus av andre typer tidligere, for eksempel ved forkjølelse, kan kryssreagere med SARS-CoV-2 og dermed bidra til et mer godartet forløp, kanskje til og med uten symptomer. Et lengre intervju med professor Alessandro Sette om  forkjølelse og den mulig relasjonen til SARS-CoV-2 står på hjemmesiden til instituttet i La Jolla (https://www.lji.org/news-events/news/post/exposure-to-common-cold-coronaviruses-can-teach-the-immune-system-to-recognize-sars-cov-2/).

Så kanskje er det slik at de som ikke blir syke i en familie eller på en arbeidsplass har immunitet fra andre mer alminnelige coronavirus.

1.         Mateus J, Grifoni A, Tarke A, Sidney J, Ramirez SI, Dan JM, et al. Selective and cross-reactive SARS-CoV-2 T cell epitopes in unexposed humans. Science. 2020;370(6512):89-94.