Diabetes mellitus- historien og forekomst

Diabetes mellitus

Litt  medisinsk historie

Om lag 600 år før vår tidsregning beskrev den indiske legen Sushruta diabetes som en sykdom som helst rammer fysisk passive og overvektige mennesker. Han kom også med råd om økt fysisk aktivitet og mente at dette kunne påvirke sykdommen i gunstig retning. Men  nesten 1000 år tidligere (altså 2600 år før vår tidsregning) beskrev den egyptiske legen Hesy-Ra i det tredje dynastiet en tilstand der pasienten skilte ut store mengder urin, og kom med forslag til hvordan dette kunne behandles. Sushrutas behandlingsforslag om vektendring og økt fysisk aktivitet er helt på linje med dagens råd og forteller om en systematisk klinisk og epidemiologisk observasjonsevne (Charles M. Tipton Susruta of India, an unrecognized contributor to the history of exercise physiologyJ Appl Physiol 104: 1553-1556, 2008. )  

Ordet diabete er gresk og betyr sifong, eller hevert. Man antar at det først ble brukt av den greske legen Arateus fra Cappodocia (ca 100 e Kr). Han ga en grundig beskrivelse av hvordan kroppens muskler forfaller og skilles ut i urinen.  At urinen var søt som honnning hadde man tidlig erkjent, men først i1776 fastslår den engelske legen Matthew Dobson at det virkelig er et sukkerliknende stoff i urinen, og etablerer dette som en diagnostisk prøve på at pasienten har diabetes.

Nesten hundre år senere beskriver Paul Langerhans i Tyskland cellene i bukspyttkjertelen som senere skulle få hans navn. Men forbindelsen mellom en svikt i bukspyttkjertelen og diabetes ble først beskrevet i 1901 av Eugene Opie ved Johns Hopkins universitetet I Baltimore, USA. Før dette, under den tysk-franske krigen i 1871, hadde Apollinaire Bouchardat under beleiringen av Paris lagt merke til at pasienter med diabetes fikk redusert sukkerinnholdet i urinen. Han foreslo dietrestriksjoner som en del av behandlingen. Dette blir fulgt opp av bl.a. Elliott Jones som viste hvordan dødeligheten falt blant diabetikere når man la om kosten og økte den fysiske aktiviteten.

 I 1920 begynte den kanadiske legen Fredrick Banting med støtte fra professor Macleod i Toronto å planlegge forsøk på hunder der man fjernet bukspyttkjertelen. Han samarbeidet med Charles Best som studerte medisin, og sammen med biokjemikeren James Bertram Collip  prøvde de ut ekstrakter av bukspyttkjertelen fra kalvefostere på hunder der kjertelen er fjernet. 14. november 1921 klarer de å kontrollere blodsukkeret på en slik hund, og nå begynner eksperimenter på mennesker. Den første pasienten var en 14 år gammel gutt som skal komme til å leve ytterligere 13 år før han dør av  lungebetennelse.

Insulinproduksjonen ble kommersielt tilgjengelig fra 1923, og deretter var sukkersykepasientenes skjebne totalt forandret. Macleod, Banting, Best og Collip fikk Nobelprisen i medisin og fysiologi i 1924. I 2006 besluttet FN at 14. november skal verdens diabetesdag til ære for Frederick Banting. Dagen ble første gang feiret i 2007.

Definisjoner og avgrensninger

Her har vi ikke skilt mellom de to hovedtypene diabetes mellitus; type I og type II. Type I diabetes var tidligere kjent som ungdomsdiabetes (juvenil diabetes) eller insulinavhengig diabetes, nettopp for å betegne at dette er en tilstand der bukspyttkjertelen ikke produserer tilstrekkelig insulin. Type I-diabetes er en autoimmun sykdomsprosess der de insulinproduserende betacellene i pancreas ødelegges, og som forutsetter at flere årsaksfaktorer er involvert. De omfatter genetisk disposisjon, mulige infeksjonssykdomer samt ytre miljøfaktorer, mest trolig fra kosten.

Type II diabetes er en tilstand der kroppen ikke klarer å nyttiggjøre seg det insulin som produseres. Man har økt insulinresistens, og trenger dermed mer insulin eller medikamenter som redusere insulinresistensen.

De to typene har ulike årsaker, og dette preger både den kliniske utviklingen og sykdommens forekomst i befolkningen. Type II-diabetes er som nevnt tidligere direkte knyttet til energiforbruk og inntak. Den arvelige komponenten er langt mindre enn ved type I diabetes. Litt forenklet kan man si at type I diabetes ikke kan helbredes, men hormonsvikten kan kontrolleres, og dermed vil disse pasientene kunne få et god og langt liv. På den annen side kan insulinresistens reduseres ved økt fysisk aktivitet og nedsatt energi-inntak. Det betyr at Type II diabetes kan i prinsipp helbredes.

Insidens og prevalens av diabetes i Norge

Informasjon om insidens og prevalens kan vi få fra sykdomsregistre og/eller gjentatte prevalensstudier. I Norge finnes data fra en landsdekkende registrering av type 1-diabetes (diabetesregisteret), men når det gjelder diabetes type II må vi basere oss på regionale undersøkelser. Opplysningene her vil ofte være selvrapporterte, og i varierende grad basert på sikre diagnostiske kriterier. En omfattende studie av diabetesforekomst i Norge ble publisert i 2004 og opplysningene om sykdomsfrekvensene er hentet derfra (L Stene   K Midthjell   A Jenum   S Skeie   K Birkeland   E Lund   G Joner   G Tell   H Schirmer Hvor mange har diabetes mellitus i Norge? Tidsskr Nor Lægeforen 2004; 124:1511-4).

Studien er basert på det nevnte registeret, og befolkningsbaserte undersøkelser i fylker eller kommuner samt en landsdekkende undersøkelse av kvinner. Helseundersøkelsene ble utført av tidligere Statens helseundersøkelser (nå inkorporert i Nasjonalt folkehelseinstitutt) i samarbeid med universitetene i Tromsø, Bergen, Oslo og Trondheim. Den samlete kjønns- og aldersjustert prevalens av kjent diabetes i befolkningen ble beregnet til 2.3 %. Prevalensen øker med økende alder til. 8 % i aldersgruppen 70 – 79 år. Insidensraten som er basert på økning i prevalensen av kjent diabetes var 1.4 % per kalenderår for aldersgruppene >= 30 år.

I den siste rapporten fra Folkehelseinstituttet (https://www.fhi.no/nettpub/hin/ikke-smittsomme/diabetes/) som ble oppdatert 2017 angir man at om lag 245 000 personer har diabetes, men i tillegg kommer et ukjent antall med udiagnostisert diabetes. Det ser ut som økningen har flatet ut, men samtidig lever personer med diabetes lenger enn før og forekomsten av sykdommen vil derfor holde seg høy i lang tid framover. Diabetes type II er en tilstand som kan forebygges. Det er vist i studier fra Kina, USA og Finland at bedret kosthold, økt fysisk aktivitet og vektreduksjon kan redusere risiko for nye tilfeller av sykdommen. Problemet på folkehelsesiden er å utvikle de mest effektive tiltakene for å oppnå nettopp dette. Et lite apropos til oss kaffedrikkende nordmenn er at nettopp kaffe kan kanskje ha en beskyttende effekt mot diabetes type II. Men det blir en senere historie.