Første dag i selvvalgt isolasjon. Kaller det ikke karantene. Usikker på hvor lenge det skal vare. Har forsøkt tenke over hvilke kontakter jeg/vi kan ha hatt de siste to-tre ukene. Det er en del. Frisøren, familiemiddag, kjøpesenteret, kollektiv transport, treningsstudio, korøvelse og lunsjrestaurant, ja omtrent slik har det sett ut. Pluss et faglig møte med mange mennesker. Men hittil ingen symptomer, så derfor teller jeg dagene uten tegn til at SARS-CoV-2 har tatt bolig i kroppen. For plutselig er man blitt eldre og skrøpelig. Fra å være fullt frisk og i stand til å klare både meg selv og andre er man definert ut av samfunnet. Det kjennes ikke noe særlig, selv om jeg vet at det er for å beskytte meg. Men hvor lenge skal man holde seg isolert? Jeg har mentalt satt meg på to ukers isolat, men med digital kontakt i alle retninger og muligheter for å være utendørs. To uker kan synes som at jeg tenker på et tall, men det er omtrent inkubasjonstiden. Og hva gjør jeg etter det? Nye to uker? For jeg venter på vaksinasjon og herd immunity.
Apropos vaksinasjon så startet et forsøk i går. Den første personen ble vaksinert med en vaksine som ble tatt fram på rekordtid. Det er et fase 1 klinisk forsøk med frivillige i alderen 18-55 år. I alt skal 45 personer være med og teste ut doser og respons, men dette er selvsagt bare begynnelsen av en lang forsøksserie. Varighet seks uker, men konklusjonen og klinisk aktiv virksomhet blir tidligst en gang på høsten. Forsøket ledes av National Institute of Allergy and Infectious Diseases (NIAID) og foregår på Kaiser Permanente Washington Health Research Institute i Seattle. Hva betyr det for nedslukkingen av Europa og resten av verden? Det vet vi ikke, men jeg venter. Det eneste jeg tror jeg vet er at det blir verre før det blir bedre.
Dags blogg om helse, forskning og samfunn 