På vei ut av coronaepidemien 1.2.2022

Et uregjerlig virus, samfunnsfarlige kritikere, «alternative» forskere, og litt lærdom

For over et halvt år siden truet Filippinenes president, Rodrigo Duterte, personer som fortsatt ikke hadde vaksinert seg mot Covid-19 med husarrest, fengsel, eller tvangsinjeksjoner med Ivermectin (et anti-parasittmiddel). Utover høsten fulgte flere etter. Først Østerrike, om enn ikke med like drakoniske tiltak. Deretter land etter land med økende krav, og diskusjoner om hva antivaxxerne sto for. Carsten jensen i Danmark kalte dem frihetens gratisetere, og Alex Schulman i Sverige sa at de kunne bekoste sine egne begravelser. Men i Brasil har president Dutertes kollega, Jair Bolsonaro, en litt annen holdning. Med Gud på sin side har han erklært Covid-19 som en lett influensa, og ikke noe som brasilianere behøver bry seg med. Mellom disse to finner vi president Biden som sterkt oppfordrer, nesten krever, vaksinasjon og munnbind, og Boris Johnson som vrir seg mellom økonomiske og politiske hensyn, men fortsetter vaksinasjonen og bruker munnbind om det er journalister til stede, og nå forfølges av partygate. Til og med eks-president Donald Trump har havnet i spagaten mellom selv å ta den tredje dosen, og å opprettholde troverdigheten hos sine tilhengere. Viruset tar ikke politiske hensyn, det følger ikke partilinjene eller politiske trusler, men det rammer de svakeste. Det er som alltid de med minst ressurser som bære den største byrden.

En avblåst pandemi (men den gang ei)

I Norden avblåste man nærmest pandemien en gang i september i 2021. Først ute var Danmark, deretter fulgte Norge og Sverige noen uker senere.  Finland åpnet også opp, men holdt på sine vaner når det gjaldt munnbind og distanse. Politikere klemte hverandre og klappet hverandre på ryggen, smilte bredt på TV skjermen; nå var det endelig over. Og så festet man. I hvert i fall i Norge og Danmark.

Man hadde vunnet over viruset, en kappe av fett og proteiner rundt et arvemateriale, med tagger på utsiden, mellom 0,07 μm og 0,09 μm i diameter. Taggenes antall betyr noe, jo flere, jo verre.  Man festet for tidlig.

Igjen viste dette viruset seg som en uforutsigbar størrelse. Noe som det har gjort fra begynnelsen av, en gang på 1960-tallet. Da det var da det ble oppdaget at koronavirus de kan infisere mennesker. De fleste av denne familien kan som vi alle vet i dag, bruke dyr som mellomverter, helst fugler, flaggermus eller andre pattedyr.  Det er syv grupper som forårsaker sykdom blant mennesker, fire relativt ufarlige, gir alminnelig forkjølelse, eller pseudokrupp, mens de tre andre kan forårsake dødelig sykdom.

Vi har under Covid-19 pandemien blitt kjent med alfa, beta, delta, og gamma, alle varianter av SARS-CoV-2 i coronafamilien, eller variant of concern (VOC ) som de kalles av ECDC (European Centre of Disease Control) og WHO. Andre grupper er variant of interest og variant under monitoring. Hver uke offentliggjør ECDC en rapport om hvilke varianter som dominerer, og epidemiens utvikling. Delta dominerte fram til 25. november i år. Da offentliggjorde forskere i Sør-Afrika en mutert variant av SARS-CoV-2. Verden reagerte lynsnart og påla reiserestriksjoner fra Sør-Afrika. Årsaken til denne alarmerende reaksjonen var at B.1.1.529 varianten hadde mer enn 30 forandringer i «tagg»-proteinet. Det er dette proteinet som gjør virus i stand til å erobre cellenes metabolske apparat, og målet for vaksinasjonene. Varianten, som fikk navnet Omicron var langt mer smittsom enn forgjengerne og forårsaket rask økning av Covid-19 i Gauteng provinsen der Johannesburg ligger, og spesielt i skoler og blant yngre mennesker. Siden omicron, eller omikron, ble kjent for omverden har det påvirket finans, børser, flytrafikk, og politikk. Kanskje tydeligst i Storbritannia der Boris Johnson har fått store deler av sitt eget parti mot seg når han vil innføre strengere tiltak mot de økende smittetallene og belastningen på National Health Service, og så forfulgt av et nådeløst partygate. Nå er det omikron som dominerer smitteutbredelsen. Den er trolig mindre farlig når det gjelder lungekomplikasjoner, men mer smittsom enn forløperne. Og bryr seg mindre om folk er vaksinerte. Men omikron kommer i flere varianter med 26-32 mutasjoner i tagg-proteinet. Noen av disse glipper under vaksinasjonssperren og sprer seg fortere enn andre. Så langt opererer man med fire linjer : B.1.1.529, BA.1, BA.2 og BA.3.

Utviklingen videre henger på fire forhold: hvor smittsom er varianten, hvor godt virker vaksiner og tidligere infeksjoner mot smitte, alvorlig sykdom og død, hvor virulent er den i forhold til tidligere varianter, og til sluttt, hvordan takler en trøtt befolkning og et presset helsevesen nye ufordringer.

Sverige skulle klare seg bedre (enn Danmark og Norge)

I midten av desember 2021 uttalte blant andre Johan Giesecke (han med flokkimmuniteten), og epidemiologen Emma Frans seg om utviklingen i Norden og spådde at Sverige skulle klare seg bedre i forhold til både Norge og Danmark. Og selvsagt kunne de ha rett. Det var jo mulig at den økende smittefrekvensen i Danmark, Norge, og Finland, mens Sverige lå lavt, var uttrykk for større immunitet i den svenske befolkningen.

Nå var det ikke slik. Ikke denne gangen heller. I begynnelsen av januar i år var smitte-økningen på full fart i hele Norden. Mest i Danmark og Norge, men nå leder Sverige. Innleggelsestallene øker, om enn ikke like ille som tidligere. Men omikron slår til med høyere andel smittede, og dermed kommer presset på helsevesenet likevel.

Under hele pandemien har man spurt seg om ting skulle vært gjort annerledes. Og hele tiden har man sagt at det er for tidlig å si noe sikkert. Fra norsk side har man vært ganske tydelig på at man ikke så på den svenske løsningen som optimal, men derimot kunne Danmark eller Finland være eksempler til etterfølge. På svensk side skulle man berolige befolkningen, holde avstand, bruke munnbind på offentlig transport (men først etter nesten et års tid med pandemi), og varierende restriksjoner når det gjaldt hvor mange som kan møtes eller delta på arrangementer.

Samfunnsnedbrytende krefter

I hele Norden har det oppstått kritiske grupperinger mot landenes strategi og tiltak. Kanskje mest uttalt i Sverige, der kritikere og tilhengere av munnbind eller bedre ventilasjon ( man skulle ha hørt på Florence Nightingale) har blitt hengt ut i pressen, og til slutt blitt omtalt som potensiell fare for rikets sikkerhet. Mange av kritikerne var høyt utdannete matematikere, leger og andre naturvitere, filosofer, og ingeniører med veloverveide argumenter. Men de hadde feil synspunkt. De avvek fra den offisielle svenske linjen. Etter hvert fikk de epitetet hobby-epidemiologer, blant annet av den svenske statsministeren. Flere av dem hadde bodd lenge utenfor Sverige, eller var utlendinger. Sosiale medier ble en yndet slagplass. Enkelte fikk nok, og flyttet fra landet. En lukket Facebook gruppe (Media Watchdogs of Sweden, Mewas) ble omtalt i Sveriges radio som samfunnsfarlig, og anklaget for å ha skadet Sveriges anseelse utenlands, blant annet av tidligere nevnte Emma Frans. Legg til at Sveriges Radio siterte en spesialrådgiver ved EU-NATOs Centre of Excellence for Countering Hybrid Threats, James Pamment, som hevdet at gruppen forsøkte å påvirke Sveriges politikk og skadet svenske interesser utenfor landets grenser. Han er dessuten senior analytiker ved svenske Forsvarshögskolan og knyttet til Lunds universitet (Institutionen for stategisk kommunikation). James Pamment pekte også på at gruppen kritiserte medienes rolle i pandemidiskusjonen i Sverige. Deltagerne i gruppen hadde åpenbart gått over en grense.

Er det så lavt under debatt-taket i Sverige, eller var det slik at den polariserte stemningen virkelig ledet til reelle trusler, og ikke bare verbale utgytelser på sosiale medier?

Det er kanskje en tilfeldighet som minner om en hendelse, men 1. januar i år så Myndigheten for psykologisk forsvar, dagens lys. En myndighet som skal analysere og imøtegå informasjon og påvirkning som er rettet mot Sverige eller svenske interesser.

 I Norge var ikke polariseringen like uttalt, men også her kunne man få passet påskrevet. Blant det vi har lært oss i disse to årene er at barn kan smittes med SARS-CoV-2, og at de kan bringe smitten videre til eldre generasjoner. Dette er kunnskap som det var vanskelig å få gjennomslag for. I en artikkel fra norsk side der forfatterne mente å ha grunnlag for å si at man måtte være oppmerksom på nettopp slik smitte, ble man bedt om å stryke en setning om dette før endelig publisering. Begrunnelsen var at den ga ammunisjon til «alternative eksperter», som var svært aktive. De «alternative ekspertene» var og er oppegående forskere med god kjennskap til folkehelse, infeksjonssykdommer og pandemier. Men tonen hadde blitt polarisert, folk kjente seg krenket, og anklager om falsk informasjon satt løst i sosiale medier.

Status etter to år med covid-19

Våren 2020 var det de eldre som skulle beskyttes. Med systematisk vaksinering er en stor del av de eldre beskyttet mot alvorlig sykdom og død. Så lettet man på restriksjonene, og kurvene begynte på nytt å peke oppover. Nå var det det yngre uvaksinerte som drev epidemien fremover. Blant disse var barna. I begynnelsen var det nesten et credo at barn ikke blir infisert av SARS-CoV-2, og at de ikke smitter videre. Slik er det ikke. Barn blir smittet, og smitter. Noen ganske få blir alvorlig syke. Omikron smitter raskere og treffer både unge og gamle. Vaksinasjonen beskytter en del, men ikke fullstendig. Og de uvaksinerte ble fritt vilt da omikron gjorde entre. Nå, i slutten av januar 2022, velger de nordiske landene å gå mot færre restriksjoner, men følger litt ulike veier. Man åpner nesten helt i Danmark, men vaksinerer barn under 12 år. Deretter kommer Norge, men avstår fra vaksinering som i Sverige. Der er det derimot fortsatt stengte kraner på barene kl 23.00, og visse restriksjoner med hensyn til større samlinger, mens det diskuteres full åpning i Finland. Dilemmaet er at man ikke vet hva som fungerer best. Alle har samme målsetting. Beskytte høyrisikogrupper, og å komme gjennom denne (siste ?) bølgen uten at samfunnet bryter sammen. For omikron og restriksjonene koster i sykefravær og karanteneregler.

Hva har vi lært?

Etter to år med over 5 millioner Covid-19 dødsfall kan man trekke en del ganske sikre konklusjoner.

Coronavirus er en uforutsigbar størrelse. Det muterer lett, variantene har ulike smittsomhet, og trolig også ulik patogen effekt. Men viktigere er at vi må lære å handle raskere. Epidemier sprer seg eksponentielt. Det betyr at det skal reageres fort for å hindre spredning.

Vi brukte to måneder i 2020 på å forstå at noe var på ferde. De som skulle ha forstått noe mente dette koronaviruset var like lite smittsom som SARS-CoV fra 2003 og MERS.

Januar 2020 ble en tapt måned. Årsakene til dette var en blanding av politisk mistenksomhet, engstelse for å ta feil (som ved svineinfluensa i 2009) og ønsketenkning. I en ukjent situasjon kan man håpe på det beste, men må forberede seg på det verste. Her sviktet vi.

SARS-CoV-2 smitter gjennom luften. Enten som dråper som faller til jorden etter et par meter, eller luftbåret i aerosoler som holder seg flytende i luften i lengre tid. Bruk ansiktsmaske som beskytter andre mot en selv. Hold avstand.

Langtids-covid eksisterer. Et kompleks av symptomer har blitt rapportert i forløpet opp til et år etter gjennomgått infeksjon. Virusinfeksjoner har senfølger, men er covid-19 verre enn andre og finnes det spesifikke  symptomer eller syndromer? Diskusjonen har gått fra at det handler om en kultursykdom (implisitt-ingen somatisk sykdom) til affeksjon av de fleste organsystemer. En større norsk oppfølgingsstudie konkluderer med to typer syndromer, et som er karakterisert ved lungebesvær og tung pust, og et annet som preges av tretthet og hjernetåke, selv etter 12 måneder. Tilstanden eksisterer, men hvor stor er risikoen for a man skal bli rammet om man blir infisert?

SARS-CoV-2 muterer, og det muterer ofte. De fleste nye formene betyr lite, men noen kan komme til å dominere pandemien måneder av gangen. Smittsomheten varierer, og det gjør effekten av vaksiner. Dette vil følge oss, sannsynligheten for mutasjoner øker jo lenger en variant får spre seg i befolkningen. Epidemien vil gå over. I vår del av verden trolig i løpet av våren 2022. Andre steder kommer det til å ta lenger tid. Deretter vil coronainfeksjoner dukke opp med uregelmessige mellomrom, for noen blir det alvorlig, for de fleste mest trolig som andre forkjølelsesvirus. Men for det sårbare mindretallet, og spesielt de uvaksinerte, er dette en farlig sykdom, dermed blir utviklingen av nye vaksiner, og gjentatte vaksinasjoner en del av vår nye virkelighet.

Zero-covid er ingen farbar vei. I lengden. Flere av landene som satset på zero-covid klarte lenge å holde epidemien stangen, og kjøpte tid til fram til vaksiner var tilgjengelige. Men omikron forandret spillet og i dag er det bare Kina som forsøker å holde igjen. Kostnadene er store for befolkningen. De siste månedene har millioner levd under nedstengning. Jurister og epidemiologer i Kina sier at dette ikke er holdbart. I tillegg kommer bruken av en vaksine som har klart mindre effekt mot omikron. “it’s precisely that lack of confidence in their vaccines” that is causing China to stick to the zero-COVID approach. Som en epidemiolog uttrykte det.

Pandemien er ikke over. På verdensbasis fortsetter covid-19. Dødsfallene er på oppover flere steder, blant annet i USA, Brasil, Canada, men også Frankrike. Hva som hender i Afrika og andre deler av Asia avhenger av vaksinasjoner, og nye mutasjoner.

Hva hender fremover?

I Norden blir det etter all sannsynlighet fredligere i løpet av februar og mars i år. Vi går mot en lysere vår. Det blir trolig mindre mas om vaksinasjonsbevis i og med at comikron smitter så lett. Nye mutasjoner dukker opp senest på høstparten, og nye vaksiner blir utviklet for å takle varianter. Vi kan håpe på en viss befolkningsimmunitet. Tilliten til myndighetene er trolig svekket. Pandemien har tæret på samfunnskontrakten i mange deler av verden (om den i det hele tatt har hatt noen betydning), og den demokratiske fernissen er tynnslitt. Konspirasjonene kommer fortsatt til å florere. Og OL blir preget av covid-19 rammede progamhelter.