Den vesle biten som erobra verda – eit essay om ultra prosessert mat

Publisert i Dag og Tid 12. desember, 2025

Chicken nuggets vart ikkje fødde på eit kjøken, men i eit laboratorium. På byrjinga av 1960‑talet stod den amerikanske ernæringsforskaren Robert C. Baker ved Cornell University overfor eit praktisk problem: korleis få paneringa til å sitje fast på små bitar av kyllingkjøt utan at ho fall av i frityrolja? Det var som å prøve å få lim til å feste seg under rennande varmt vatn. Løysinga hans — ei blanding av malne kyllingdelar, salt, stivelse og eit tynt lag med brødsmular — vart ikkje patentert. Baker kalla oppfinninga «Chicken Crispie» og let oppskrifta vere open for alle.

To tiår seinare greip McDonald’s sjansen. Raudt kjøt hadde fått dårleg rykte, og hurtigmatkjeda trong eit lettare, kvitare alternativ. I 1981 lanserte dei Chicken McNuggets, som raskt vart ein braksuksess. I løpet av få år hadde dei kapra over 20 prosent av den amerikanske hurtigmatmarknaden. I dag dukkar dei små, sprø bitane opp overalt — i barneselskap, lunsjboksar og hektiske kvardagsmiddagar. Dei har blitt ein del av dagleglivet, servert med pommes frites eller som wraps: lette, raske måltid. Satsinga på kylling i staden for raudt kjøt opna for eit globalt hamskifte i kosthaldet, der stadig meir mat blir industriprosessert og sett saman av ingrediensar som sjeldan høyrer heime på eit kjøken.

Bak den gylne paneringa skjulte det seg eit anna slags kunstverk — eit kjemisk. For fleire tiår sidan inneheldt ein typisk chicken nugget nær 40 ulike ingrediensar. Ein tredel kom frå mais. Det var ikkje bare kylling, men også modifisert maisstivelse — som raskt løftar blodsukkeret — delvis hydrogenert maisolje med transfett, og ei rekkje stabilisatorar, emulgatorar og antioksidantar. Slike stoff er typiske for det vi i dag kallar ultraprosessert mat: matvarer med lite eller inga likskap med opphavlege råvarer, rik på tilsetjingar og framståande meir som industriprodukter enn naturleg mat.

Chicken nuggeten vart etter kvart eit ikon — ikkje berre på hurtigmatindustrien sin suksess, men på den jamne auken i overvekt i USA. Sidan 1970‑talet har andelen vaksne amerikanarar med fedme stige frå omkring 15 til over 40 prosent. Samstundes har talet på McDonald’s-restaurantar auka kraftig.

Ei omfattande studie frå 2005 viste korleis slike produkt verkar over tid. I ei 15‑års oppfølging av over 3000 unge vaksne i USA fann forskarane at hyppig inntak av fast food førte til markant større vektauke — og ei dobling av insulinresistens — samanlikna med dei som sjeldan åt slik mat. Dei som besøkte fastfood‑restaurantar meir enn to gonger i veka både ved starten og slutten av perioden, la på seg rundt 4,5 kilo ekstra og utvikla langt dårlegare glukoseregulering. Studien slo fast at fast food — rik på feitt, raske karbohydrat og industriprosesserte ingrediensar — i seg sjølv aukar risikoen for fedme og type 2‑diabetes. Desse funna harmonerer med det nyaste forskingsgrunnlaget om ultraprosessert mat i The Lancet, som peikar på at slike matvarer tek snarvegar forbi kroppens naturlege mettheitsregulering og bidreg til eit globalt mønster av overvekt, metabolsk sjukdom, hjarte‑ og karsjukdom og andre kroniske lidingar.

Produkta var laga for å vere enkle å ete, men kombinasjonen av mykje smak, feitt og lettfordøyelege karbohydrat gjer at dei stimulerer appetitten meir enn dei mettar.

På byrjinga av 2000‑talet gjekk to tenåringsjenter frå Bronx til sak mot McDonald’s. Dei hevda at kjeda hadde villeia dei til å tru at maten var næringsrik, og at fedmen og diabetesen deira skuldast eit kosthald dominert av burgarar, pommes frites og nuggets. Retten avviste saka, men den sette i gang ein landsomfattande debatt om hurtigmat, ansvar og helse — og vart seinare følgd av dokumentaren Super Size Me.

Sidan har fedmeutviklinga halde fram — og ikkje berre i USA. Land over heile verda følgjer: urbanisering, stillesitting, billeg ultraprosessert mat — og helsevesen som sakte blir pressa mot grensene sine. I Brasil, India, Storbritannia og Europa ser vi det same mønsteret: meir fabrikkmat, færre råvarer, fleire kroniske sjukdomar. Dette er ikkje lenger ei amerikansk historie, men ein global epidemi.

Ultraprosessert mat — rask, billeg og energirik — har blitt eit dominerande trekk i kosthaldet vårt. Det er ikkje lenger avgrensa til fastfood eller junkfood: også ferdigprodusert brød, ferdigmat, snacks og brus inngår. Fastfood viser til tempoet i produksjonen, medan junkfood peikar på det skrale næringsinnhaldet – og begge endar ofte opp som ultraprosessert mat. Problemet er at systemet er laga for profitt — ikkje for helse. Ifølgje forskingsgjennomgangen i The Lancet er konsekvensane alvorlege, og skal vi endeleg ta folkehelsa på alvor, må vi få på plass strukturelle grep: regulering, merking, prisgrep og betre tilgang til råvarer.

Chicken nuggeten står slik igjen som eit lite monument over tida då vi gjorde maten om til teknologi — og byrja å tvile på vår eigen oppfinning. I Noreg går debatten no høgt: skal vi la industrien forme maten vår, eller skal vi ta tilbake kontrollen — politisk og som forbrukarar — over kva vi faktisk puttar i oss?

Er det dumhet eller ondskap som leder oss?

Fra Arendts «ondskapens banalitet» og Bonhoeffers advarsel om dumhetens fare til Trump og Putin

Dietrich Bonhoeffer (1906-1945), tysk teolog kjent for sin motstand mot nazistene. Hans skrifter fra fengselscellen Dietrich Bonhoeffer, Motstand og hengivenhet (Widerstand und Ergebung), der han reflekterer over “dumheten” som samfunnsfenomen, ble utgitt posthumt 1951. Han ble henrettet 9. april 1945. Et sitat følger på slutten av innlegget.

Ondskap viser seg sjelden som et monster. Oftere vokser den stille – gjennom tankeløshet, feighet og blind lojalitet. Hannah Arendt kalte det ondskapens banalitet. Dietrich Bonhoeffer mente dumhet kan være en enda større trussel enn ondskap. Hva betyr disse innsiktene i en tid preget av Trump og Putin?

Dumhetens fare

Bonhoeffer, teologen som ble henrettet av nazistene, skrev at dumhet er farligere enn ondskap. Ondskap kan avsløres og bekjempes. Dumhet derimot er immun mot argumenter. Den kan ikke overvinnes med fornuft, bare gjennom frigjøring.

Ondskap uten demoniske trekk

Arendt så noe lignende da hun beskrev Adolf Eichmann. Han var ingen demon. Det farlige var hans tankeløshet: at han sluttet å stille spørsmål, sluttet å bruke sin dømmekraft og lot systemets rutiner erstatte samvittigheten. Ondskapen ble banal.

Når feighet får råde

Dumhet står sjelden alene. Den får kraft fra feighet – hos dem (eller egentlig: oss) som ser hva som skjer, men velger å tie. Stillheten gir plass til brutalitet og åpner rommet for dem som aktivt vil det onde.

Trump og de lojale massene

Donald Trump er alt annet enn grå og byråkratisk. Han er teatralsk, hevngjerrig og selvhevdende. Men faren ligger i massene som følger ham. Når han krever troskap som politisk litmustest, er det banalitetslogikken vi kjenner igjen: tusener som gjentar ordene hans uten å reflektere, som bytter ut dømmekraft med lojalitet.

Putin som strateg

Vladimir Putin viser en annen variant. Han er ingen bråkete showmann, men en kjølig strateg som bygger makt på frykt, vold og undertrykking. Der Trump spiller på tankeløs begeistring, hersker Putin gjennom systematisk frykt. Begge utnytter svakhetene i menneskelig dømmekraft – dumhet, feighet og viljen til makt.

Et samspill av krefter

Historien viser at ondskap ikke bare er uvitenhet. Noen velger den med åpne øyne – for makt, hevn eller kontroll. I dag ser vi et samspill:
– Dumhet hos massene som følger uten refleksjon.
– Feighet hos dem som tier når de burde tale.
– Ondskap hos dem som utnytter både dumhet og feighet for å sikre seg makt.

Avslutning

Arendt og Bonhoeffer minner oss om at kampen begynner i det små: i å stille spørsmål, i å våge å tenke selv, i å holde samvittigheten våken. Ondskapen blir først virkelig farlig når vi lar dumhet og feighet åpne døren for den.

Dietrich Bonhoeffer om dumhet:

Dumheten er en farligere fiende av det gode enn ondskapen. Mot ondskapen kan man protestere, man kan avsløre den, man kan i verste fall hindre den med makt. Ondskapen bærer alltid selvdestruksjonens kime i seg, idet den etterlater hos mennesket en uro som før eller siden vekker motstand. Mot dumheten er vi derimot verneløse. Verken med protester eller med makt kan man gjøre noe; grunner biter ikke, fakta som motsier ens egne meninger trenger ganske enkelt ikke inn; i slike tilfeller blir man til og med kritisk overfor fakta – og når de er uunngåelige, skyver man dem bare til side som uviktige, som enkelttilfeller uten betydning. Dermed er den dumme personen helt selvtilfreds, og når han, i tillegg til alt annet, blir lett irritert, går han til angrep. For det er her faren ligger: å bli utryddet, fordi man ikke tar på alvor hva som faktisk skjer.

Fremhevet

Reprise:Gjensyn med gamle spådommer

For 16 år siden, 3. Januar 2008, bestemte seks mennesker seg for å skrive noen sider om hvordan de trodde utviklingen ville gå de neste fem årene når det gjaldt deres eget liv, verden utenfor Europa, Europa og almene sosiale og økonomiske forhold.

Arkene, håndskrevet og usett av de andre skribentene ble lagt i konvolutter og låst inn i et skap i påvente av at fem år skulle passere. Så gikk prosjektet langsomt inn i glemselens slør, inntil konvoluttene, fortsatt uåpnet, ble oppdaget av den ansvarlige vokteren. Men ikke fem år etter, ytterligere seks år hadde passert før jeg åpnet mine spådommer. Nå deler jeg min versjon på bloggen. Her følger hvordan jeg for 16 år siden trodde verden skulle bli i 2013, og så kan vi sammenlikne det med hvordan det er 11 år senere.

1. Litt om verden utenfor Europa i 2013

Kina er verdens største økonomiske makt. Det er fortsatt ikke en flerpartistat, men kommunistpartiet har avgitt en del av sin makt til demokratiliknende institusjoner. Man har klart å enes om politiske tiltak slik at klimatrusselen ikke er like påtrengende. India er den store kunnskapsfabrikken og dominerer i Asia. Pakistan har gått i oppløsning – en atombombe ble sluppet av en ekstremistgruppe, men konflikten ble holdt innenfor Pakistan og senere Afghanistans grenser. Saudi Arabias kongedømme har falt sammen. Israel har klart å komme til enighet med Syria og Palestina eksisterer som to små enheter. Fortsatt dominert av Hamas. Latin-Amerika er dominert av Brazil og Venezuela som danner en sterk optimistisk bastion mot USA dominerte interesser.

2. Europa og Norden

I Europa har Finland blitt medlem av NATO, Sverige er på alvor inn i Eurovalutaen. Det tar noen år til. Norge er ikke EU medlem, men har store moralske problemer på grunn av sin energiproduksjon. Tyskland er Europas stormakt, men de baltiske landene har kommet forbi i levestandard og livskvalitet. Hetebølgene i Sør Europa har dominert somrene og gjort det vanskelig å bo f.eks. i Provence. De europeiske landene har trukket seg ut av Afghanistan etter det første atomangrepet.

3. Sosiale og økonomiske forhold

Kunnskapsproduksjonen i Asia konkurrerer med Europa og USA. Konkurransen er så sterk at skolesystemet må radikalt endres. Kravene om arbeidsinnsats blir forstått i hele Norden, men ikke i Norge. Det har foreløpig ingen konsekvenser for Norge. Overvåkning har blitt en del av hverdagen. Man beskattes etter CO2 utslipp, noe som måles kontinuerlig ut fra transportmønsteret. Alle avgir fingeravtrykk ved flyreiser, husoppvarming monitoreres og fordeles på husstanden. Siden GPS, telefon, ipod og personlige data er integrert i en multienhet så er man alltid oppkoblet. Visse medisinske data er innlagt i enheten. Enheten kan være liten, men det er en skjerm som kan lese av informasjonen via Blue Ray eller liknende teknikker.
Religion har omtrent samme plass som i dag, men forholdet til Islam er dårligere (i Europa og USA) enn tidligere. I flere land er pålegges muslimer restriksjoner (reiser etc) på grunna v atomangrepet for et par år siden. Levealderen er økende over hele verden bortsett fra Afghanistan, Pakistan og visse deler av Afrika. Den politiske utviklingen i Kenya ble fulgt av totalt sammenbrudd i Zimbabwe og dette er fortsatt områder uten sivilt styresett.

4. Litt om personlige forhold

Om jeg fortsatt er i live så har en revidert lærebok blitt utgitt. Dessuten har man endret noen av synspunktene på hva som lå bak hjerteinfarktepidemien fra 1950-60 tallet. For eksempel virusinfeksjoner og andre infeksjonssykdommers betydning, kfr. Spanskesyken.
Vi har flyttet til kysten. Omgås våre venner nesten som før, og jeg er altså i Sverige.

For øvrig, se Albert Camus om Sisyfos – det handler om meningen med livet.

PS. Solceller – vindkraft – er det dette som driver oss i dag.
Om jeg ikke er med når dette leses, så takk for meg. Det var gøy så lenge det varte- se Camus.

Kommentar, 8. mars 2023

Noe ble som en tenkte, slikt som sol- og vindkraft. Heldigvis har ingen sluppet noen atombombe i disse årene, men optimismen om Israel-Palestinakonflikten var urealistisk. Mine synspunkter på hjerteinfarkt epidemien er mer nyanserte enn det som ble nevnt i 2008. At Finland skulle inn i NATO var tydeligvis ikke så usannsynlig, men Sverige ble ikke nevnt. Det er forresten flere som antyder at Euro ville være bra for Sverige i dag. Russland ble ikke nevnt, det er overraskende når det fortsatt var krig mellom Russland og Tsjetsjenien. En av forløperne for oppløsningen av det russiske imperiet som topper seg nå ved invasjonen i Ukraina for ett år siden.

Kommentar, 26. januar 2024

I dag ble det kjent at Sveriges medlemskap i NATO etter all sannsynlighet blir en realitet. Krigen i Ukraina fortsetter, og kommer trolig til å bli langvarig om ikke vesten setter inn større ressurser. Russland har lagt om til krigsøkonomi. Imperiet skal gjenopprettes. I Gaza ser det fortvilet ut, men kanskje åpner dette likevel for en to-statsløsning. Trump surfer videre til primærvalget, er det håp for USA?

Veien inn i NATO- for Sverige og Finland

1948 Kald krig, men ikke samme krig i Sverige og Norge.

Den svenske utenriksministeren Östen Undén besøkte Oslo 3. mai 1948, og hadde med seg et forslag om et skandinavisk forsvarsforbund. Tanken stammet fra mellomkrigstiden, og nå var den aktualisert gjennom kommunistenes maktovertagelse Tsjekkoslovakia i februar 1948. Ved valget til nasjonalforsamlingen i Tsjekkoslovakia i 1946 fikk kommunistene 38 prosent av stemmene, høyere enn noe annet ikke-sovjetisk land. Klement Gottwald var kommunistpartiets formann. Han dannet koalisjonsregjering under en såkalt nasjonal front. I 1947 nedla Josef Stalin forbud mot at Tsjekkoslovakia fikk ta del av Marshallplanen. Uenighet i regjeringen om kommunistenes dominans blant annet i politiet og militærvesenet, blant annet om avskjedigelse av ikke-kommunister, førte til at tolv ikke-kommunistiske ministere leverte sine avskjedssøknader i februar 1948. Ny regjeringsdannelse med i hovedsak kommunister i ledende posisjoner så dagens lys 25. februar. Kommunistene hadde tatt makten. To uker senere ble Jan Masaryk, utenriksministeren, 10. mars funnet død nedenfor et vindu i sin embetsbolig.

Tage Erlander, den svenske statsministeren, skriver i sin dagbok om ryktene om kommunistisk maktovertagelse i andre europeiske land, og at dette virker urimelig ( i Skandinavia), men

» kommunistpartienes uppträdande både här och i Finland verkar olycksbådande». Det samme var det i Norge.

Studentene i Oslo demonstrerte mot kommunistenes kupp i Tsjekkoslovakia 1948 (Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

Både Sverige og Norge hadde satset på ikke å ta side under de store motsetningene som dukket opp mellom Sovjetunionen og USA de første årene etter den annen verdenskrig. Dette gjaldt blant annet Marshallplanen der landene sto sammen for å dempe motsetningene. Men når situasjonen spisset seg til ble samstemmigheten satt på prøve. Sverige holdt hele tiden på nøytralitetspolitikken. Landet hadde dessuten er sterkt forsvar og forsvarsindustri. Norge var forsvarsmessig svært underlegent. I planen som Undén hadde med til Oslo, fremgikk det også at Danmark og Norge skulle være nøytrale innenfor et forsvarsforbund. Planen ble senere omtalt som et «dristig forsøk på å utvide svensk nøytralitetspolitikk til å omfatte også Norge og Danmark» (Jakob Sverdrup). Den norske utenriksministeren Halvard Lange kommenterte surt at svenskene nå ville hale inn det sprelske barnet Norge som ville gå egne veier.

Den annen verdenskrig hadde stoppet all videre fremgang for nøytralitetspolitikken i Norge. Under krigen hadde den norske regjeringen begynt å legge planer for en atlantisk allianse, selv om målsettingen i de første etterkrigsårene var å stå utenfor blokkdannelsene. I oppmarsjen til kuppet i Tsjekkoslovakia, hadde vestmaktene lagt stor vekt på trusselen om kommunistisk maktovertagelse, og dette ble skjellsettende for videre planer om en atlantisk allianse.

Disse tankene hadde allerede grobunn i Norge, men ble i første omgang avvist i Danmark og Sverige der man også la vekt på alliansefrihet. For å sitere Erlander igjen: «Tyvärr är det nog så att norrmännen har lättare att tala vid amerikanerna än att tala med oss». Samtidig ønsket Norge et skandinavisk samarbeid, men med garanti fra vestmaktene. Det siste kunne ikke Sverige gå med på, det brøt mot nøytraliteten. I Norge var ordet som nevnt ikke aktuelt lenger.

Likevel var det ikke noen selvfølge at Norge gikk inn i NATO. Arbeiderpartiet var splittet, både i stortingsgruppen og regjeringen. Det samme var de borgerlige partiene. Initiativet kom fra Arbeiderpartiets ledelse, ikke minst forsvarsministeren Jens Christian Hauge, som hadde spilt en sentral rolle i hjemmefronten under krigen. Fra norsk side var man tydelig på at Norge ikke ville kunne holde seg utenfor en stormaktskonflikt eller at Norden skulle kunne være nøytralt. Fra svensk side var konklusjonen den motsatte. Norge mente at en vest-allianse ville bremse en angriper, Sverige at den ville være en provokasjon. Tage Erlander mente at Norge drev «äventyrspolitik», og la ansvaret på Halvard Lange, Norges utenriksminister. Andre har pekt på Norges aversjon mot unioner, og at svenskene ikke kunne tilgi sviket fra 1905. For Finland var det en annen situasjon. De skulle balansere og manøvrere overfor en nabo som med all tydelighet hadde vist at Finland befant seg innenfor deres interessesfære.

Samme argumenter i Sverige overfor NATO i 2022 som i 1948-49?

Argumentasjonen for snart 75 år tilbake minner til dels om det som kommer fram i lyset av Russlands invasjon i Ukraina, og trusselen fra russiske politikere om Finland og Sverige skulle gi avkall på sin alliansefrihet. Vil et formelt medlemskap destabilisere østersjøområdet og Norden?

Kaare Willoch, som var en ihuga Nordenvenn, skriver i sin bok «Myter og virkelighet» at «Man ante at Sveriges sikkerhetspolitikk i virkeligheten ikke var helt som den ble fremstilt; dets nøytralitet måtte bygge på sikker forventning om at andre ville hjelpe Sverige i en mulig krise, mens Sverige ikke ville hjelpe noen med annet enn formaninger.» (s. 190). Dessuten, og det var kanskje viktigere, at Sverige opprettholdt et sterkt forsvar som kunne gi Norge en rimelig trygghet for angrep mot landet over svensk territorium. Samtidig var det i det minste fra norsk side en forestilling om at Sverige så seg som den største og sterkeste staten i midten av Skandinavia. Resultatet ble altså at både Danmark og Norge gikk inn i NATO 4. april 1949.

Etter at emosjonene hadde lagt seg, startet et omfattende militært svensk-norsk samarbeid, til dels godt skjult for omgivelsene, i hvert fall de hjemlige. Samarbeidet gjaldt spesielt nordområdene, i tillegg arbeidet Norge aktivt overfor sine allierte og ble Sveriges formidlingssentral til Storbritannia og USA. Senere ble denne kontakten mer direkte. Magnus Petterson, som har undersøkt samarbeidet konkluderer med at «Det svensk-norska underrättelsesamarbetet på 1950- och 1960-talen framstår, liksom samarbetet på några andre områden , t.ex. på flygsidan, som uppseendeväckande omfattande och välutbyggt om man betänker att Sverige var alliansefritt och Norge var medlem av NATO». Og Sverige bygde opp sitt forsvar. På slutten av 1950-tallet var det svenske luftforsvaret verdens fjerde sterkeste.

NATO, Sverige, Finland og Norden
1948-2022 — SAAB J 35 Draken introdusert 1960

Om vi legger til utspillet i 1954 angående svenske atomvåpen, der både Palme og Erlander var positive, så ser vi fremveksten av en militærmakt som ville forsvare sin nøytralitet med alle våpen. Atomvåpen ble det ikke. Den indre motstanden i det socialdemokratiske partiet, les: kvinnesiden, ble for sterk, og saken gikk ut med Undéns tale om en ikke-atom-klubb i FN i 1961. Klubben ble det ikke noe av, men Sverige gikk over til en nei-side i atomvåpendebatten. På norsk side var atomvåpen knyttet til mulige NATO-baser på norsk jord. Regjeringen ville ikke åpne for baser, og fikk NATO med på dette. Nå var ikke det slutten på spørsmålet for Norges del. I 1957 krevde Sovjetunionen en forsikring om at Norge ikke skulle lagre atomvåpen i landet. Dette ble først avvist, men utover 1960-årene gikk det mot et slikt vedtak, og ble etter hvert akseptert i NATO.

Europa i 2022 er ikke det samme som på 1950-60 tallet, men ordene er de samme; nøytralitet og alliansefrihet. Den gangen forsto man at om ordene skulle ha noe verdi, så måtte de forsvares med militær makt. I dag står vi med nedbygget forsvar både i Sverige og Norge (kanskje mest i Sverige), og et sterkt Finland. Nå er kortene delt ut annerledes enn for sytti år siden. Invasjonen i Ukraina, et alliansefritt land, har vist hvilke kort man kan spille ut, og Russlands imperialistiske autokrat har synet sine.

Litteratur

Francis Sejersted, Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre. Pax forlag, Oslo 2005

Kåre Willoch, Myter og virkelighet. J.W. Cappelens forlag, Oslo 2002

Haakon Lie, …slik jeg ser det. Tiden Norsk forlag, Oslo 1975

Då Hitler ikkje møtte Churchill

Eit av Sir Winston Churchill meist særmerkte drag var ein ihuga antikommunisme. Politisk vandra han mellom det konservative og det liberale partiet, og i 1925 kom han inn i regjeringa til Stanley Baldwin. Det var ei konservativ regjering som prøvde å retta opp igjen gullstandarden. Noko han seinare sa at han angra djupt på. Eit anna mistak var vørdnaden hans for Mussolini som han meinte hadde redda Italia frå øydeleggjande krefter og bygd eit bolverk mot kommunismen. Om det var antikommunismen som gjorde at han i april 1932 freista møte Hitler i München veit me ikkje, men i boka til Hitlers nære medarbeidar, Ernst Hanfstaengel, Den ukjente Hitler, får me vita meir om det som ikkje hende, om møtet i april, som det aldri vart noko av.

Paul von Hindenburg, Rikspresident i Tyskland sidan 1925, hadde vinna Rikspresidentvalget i mars 1932, men fekk ikkje absolutt fleirtal. Då vart det omkamp i april. Hindenburg fekk fleist røyster, og heldt fram som Rikspresident. Hitler vart skuffa og i dårleg humør. Han for attende til München, og det er no Ernst Hanfstaengel fortel at Winston Churchill kontakta han gjennom sonen Randolph for å invitera Hitler til aftans på Hotel Continental i Max Joseph Strasse, eit hotell som Hitler vitja nesten kvar dag.

Winston Churchill hadde gått ut av regjeringa i 1929, og brukte tida til å skriva Marlborough-biografien, noko som førte han til gamle slagmarker i Nederland og Tyskland. Hitler vart ikkje så oppglødd av invitasjonen som Hanfstaengel hadde trudd, han såg ikkje nokon grunn til at han skulle møta Winston Churchill. Dei hadde ikkje mykje å prata om, og Hitler kunne ikkje engelsk. Han la til at Churchill var for venleg mot franskmennene, noko som Hanfstaengel freista gå i mot, men det beit ikkje på Hitler. Han ville ikkje møta Churchill.

Trass det sa Hanfstaengel til Randolph Churchill at Hitler ville komma til selskapet etter at dei hadde eta aftans. Det var dekt eit bord til om lag ti gjestar. Middagen gjekk bra, og samtalen fløyt mellom storpolitikk, blant anna om eit felles forsvar-system mellom Frankrike, Tyskland og Storbritannia, og antisemittisme. Det skal ha vore Churchill som ymta frampå om det første. Han kalla det ein klubb, ikkje eit forbund. Hanfstaengel spurde om Italia skulle med. Nei, var svaret. Når ein klubb får for mange medlemmar så er det ingen klubb lenger.

Churchill skal også ha fått inn nokre setningar om at Hitler borda leggja bort antisemittismen. Sjølv skriv han at ein kan forstå at ein blir arg på dei som er i mot landet, men at det var meiningslaust å forfølgja folk for deira opphav. Han skal ha bede Hanfstaengel om å ge Hitler eit råd; at «antisemitism may be a good starter but it is a bad sticker». Hanfstaengel nemnde nok det for Hitler, for neste dag seier Churchill, kom Hanfstaengel og sa at der Führer ikkje kjem den ettermiddagen. Hanfstaengel fortel lite annleis om denne historia. I hans verkelegheit ringde han etter Hitler under middagen, fekk ikkje tak i han, men oppdaga seinare at han stod på gata utafor og tok farvel med ein partikamerat. Igjen freista han å overtala Hitler til å komma inn og helsa på Churchill, men måtte gi seg.

Ingen av oss veit kva ikkje-hendingar betyr for verdshistoria. Kontrafaktisk historieskriving er nett det, kontrafaktisk, men kanskje kunne Churchill tenka seg ein allianse mot Sovjet om Hitler hadde teke i mot handa hans. Då hadde verda vert annleis.

Kjelder:

Hanfstaengel E. Den ukjente Hitler. s. 198-203. Dreyers forlag, Oslo 1972.

Churchill WS. Fra krig til krig 1919-1939. s. 79-80. Cappelens forlag, Oslo 1949.

“a good starter but … a bad sticker”

Den gudomlege vinden

«EIN DAU FIENDE ER IKKJE EIN FIENDE LENGER». Om lag slik ordla skipspresten Roland Faulk seg på USS Missouri den 12. april 1945. Same dag Franklin D. Roosevelt døydde, men det var ikkje han dette handla om. Presten hadde vendt seg mot nokre av sjøfolka om bord på Missouri. Dei tykte ikkje det var rett å gje ein militær salutt og seremoni for den japanske sjølvmordsflygaren som låg daud på dekket etter eit mislukka åtak dagen føre.

Flygaren var den 19 år gamle Setsuo Ishino. Klokka 14.42 den 11.april råka Setsuo Ishino styrbord side av slagskipet. Piloten hadde lege knapt 6 meter over havflata mens han styrde flyet mot skipet. Delar av flyet og kroppen til piloten blei liggjande på dekket. Brannen som oppstod vart slekt på nokre minutt. Skadane på skipet vart minimale. Restane av flygaren vart lagt på sjukestua om bord. Det var no skipsjefen bestemde at Ishino skulle gravleggjast på havet under militær honnør.

Tradisjonen tro skulle den daude senkas i havet i heimlandets flagg, men noko japansk flagg hadde ein ikkje om bord på USS Missouri. Det var då ein båtsmann tok tak i nokre signalflagg, kutta dei opp og sydde eit japansk symbol av den stigande sola. Og dagen etter vart Setsuo Ishino senka i havet dekt av eit japansk flagg. Det var heider åt ein fiende som hadde gjort det beste han kunne, og ofra livet for landet sitt. Sa sjefen for USS Missouri, kommandørkaptein William M. Callaghan.

Åtaket hadde starta med at 16 jagerflygare tok av frå basen ved Kanoya på det japanske hovudlandet den 11. april 1945. Dette var ti dagar etter at slaget om Okinawa hadde byrja, og vel ein time seinare registrerte radaren på USS Missouri at eitt fly, truleg eit A6M Zero jagarfly, var på veg mot skipet. Antiluftskyts til tross klarte piloten å halda flyet på kursen mot skipet, men som åtak var det mislukka. Bomba på 250 kg eksploderte ikkje og fell i havet til saman med delar av flyet.

Piloten som råka USS Missouri hadde ikkje noko ID kort på seg, og namnet hans var ikkje kjent då han vart senka i havet. Men no, 70 år seinare har militærhistorikarar frå Japan og USA kartlagt hendinga og gjeve namn til den ukjende flygaren. Setsuo Ishino var ein av nesten 4000 japanske sjølvmordsflygare, eller Kamikazepilotar. Tanken om at ein pilot skulle ofra seg på ein flygande bombe eller torpedo kom opp i oktober 1944. Det var då ein forsto at Japan ikkje makta å slå ut den amerikanske flåten fort nok. I USA produserte dei nye skip på løypande band. Kamikaze var den gudommelege vinden som ein håpa på i slaget mot industrimakta USA. Namnet kjem frå kampen mot Kublai Khans freistnad på invasjon i 1274 og 1281. Flåten hans vart stogga av orkanar. Det tolka ein som teikn frå himmelen, ein guddommeleg vind. I røynda heitte Kamikazevåpnet «særskilt åtak eining», eller kortforma Tokko Tai.

No, i våre dagar, har ein freista å få fram eit bilete av desse flygarane. Kven var dei? Dei var unge, ikkje så erfarne som pilotar, men medvetne om kva som låg framføre. Dei skreiv avskilsbrev til kjærester og foreldra. Her helsar dei sine og ber dei leva vidare, einstaka skriv at dei går i dauden med eit smil. Andre listar opp bøker dei skulle ha lese før dei døydde eller målerier dei skulle ha sett, som til dømes Raphaels Madonna og barnet. Nokre av breva finns kvar på Fredsmuseet i Chiran, der også mange av pilotane starta si siste ferd. Eigedelar og andre artefakter frå dette museet er for tida utstilt om bord på USS Missouri i Pearl Harbor, for å minna oss om ein håplaus innsats når alt anna var tapt, men også eit augneblink av respekt og vørdnad. Ein daud fiende var ikkje lenger ein fiende.

USS Missouri skulle spela ei anna rolle nokre månader seinare. Det var her om bord japanske offiserar på vegne av keisaren den 2. september 1945 skreiv under på dokumenta som sikra Japans endelege kapitulasjon. Men mellom 11. april og 2. september skulle fleire hundre tusen døy føre general Douglas MacArthur kunne halda si tale, der han byrja med å seia at det var hans ”earnest hope—indeed the hope of all mankind—that from this solemn occasion a better world shall emerge out of the blood and carnage of the past, a world founded upon faith and understanding, a world dedicated to the dignity of man and the fulfillment of his most cherished wish for freedom, tolerance, and justice”.

No er dette snart 80 år sia.