Forfatter: Dag S Thelle

Professor emeritus ved Gøteborgs universitet og Universitetet i Oslo. Har arbeidet i klinisk medisin hovedsakelig i Nord-Norge og Gøteborg. Forskningsområdet er hjerte- og karsykdommer og andre kroniske sykdommers epidemiologi. Var leder for sentralstyret i Nasjonalforeningen for folkehelsen fram til juni 2018, og fra 2025til juni 2026. Faglig medarbeider i Store Norske Leksikon fra 2020. Bloggen inneholder både tidligere publiserte tekster og nye innlegg som tar opp aktuelle saker innen folkehelse og samfunnsmedisin. Legger også ut enkelte tekster, eller korte historier, som kanskje andre har interesse av.

Er iskrem egentlig sunt?

Når det gjelder mat og helse, virker noe ganske selvsagt: is smaker godt, men er usunt. Det er i hvert fall den vanlige oppfatningen. I fjor kom en artikkel i the Atlantic som viste at is-spising kunne henge sammen med bedre helseutfall. Kan iskrem være sunt?

Harvard-anomalien

Historien begynner med en stor Harvard-studie publisert i BMC Medicine i 2014. Forskerne fulgte tre kohorter av amerikanske menn og kvinner over flere tiår, og så på sammenhengen mellom ulike meieriprodukter og risiko for type 2-diabetes. Yoghurt kom ut som gunstig, noe som bekreftet tidligere studier. Men (godt) gjemt (kanskje helst glemt) i tabellene lå et annet funn: personer som spiste en halv kopp is daglig hadde lavere risiko for å utvikle diabetes.

Denne «is-effekten» virket stabil, selv når dataene ble analysert på ulike måter. Likevel passet den ikke med etablerte ernæringsteorier, så forskerne valgte å fremheve yoghurt i stedet. Is ble stående igjen som et epidemiologisk mysterium, og som sagt, uten særlige kommentarer.

Andre studier og hint

– En meta-analyse av mange studier bekreftet at yoghurt er gunstig, men is ble sjelden nevnt – mest fordi få undersøkelser rapporterer om is separat.
– En doktorgradsavhandling (ikke publisert i tidsskrifter) av Andres Ardisson Korat (http://nrs.harvard.edu/urn-3:HUL.InstRepos:37925665)

antydet til og med at blant personer som allerede hadde diabetes, var moderat iskonsum knyttet til lavere risiko for hjerte- og karsykdom.

Et par argumenter mot teorien
– Vi kan ikke utelukke omvendt årsakssammenheng (reverse causality). Personer som får påvist høyt kolesterol, prediabetes eller høyt blodtrykk kutter ofte ned på is, noe som kan få det til å se ut som om is-spisere er friskere.
– Rapporteringsskjevhet spiller inn: overvektige eller helsebevisste mennesker underrapporterer ofte «usunne» matvarer, og dermed blir dataene skjeve.

På den annen side
– Samtidig kan vi kanskje tenke oss at fettinnholdet i is kan forsinke opptaket av sukker, eller at bestemte komponenter i melkefettet har en beskyttende effekt – er foreløpig spekulasjoner.
– Når Harvard-forskerne brukte strengere analyser for å redusere bias, ble is-effekten svakere.

Hva kan vi konkludere med?

Forskningen viser ikke at is gir bedre helse. Den viser derimot at ernæringsepidemiologi av og til kaster fram uventede funn – og at forskere ofte er raskere til å fremheve resultater som passer med etablerte fortellinger (som yoghurt) enn de som bryter med dem (som is).

Likevel minner episoden oss om å møte ernæringsforskning med ydmykhet. Kosthold og helse formes av komplekse mønstre, ikke av enkeltmatvarer. Å nyte en is er helt greit – men det er (kanskje) ikke en oppskrift på langt liv.

Ei helsing til lesarane

Kjære lesarar,

Frå no av vil de merke at eg skriv på nynorsk. Det har fleire grunnar. Den viktigaste er kanskje personleg: farfar min var aktiv i Mållaget, og eg har vakse opp med eit medvit om at språket vårt ikkje berre er eit reiskap, men òg ein arv. Eg likar klangen, rytmen og uttrykkskrafta i nynorsk. Utan nynorsk hadde Noreg vore fattigare, både kulturelt og åndeleg.

Samtidig er språk eit val som kan peike på noko meir. Teksten eg no deler har vandra den lange vegen gjennom refusjonar – også hos Dag og Tid. Kanskje er det òg ein del av forklaringa på kvifor eg vel nynorsk no: eg vil skrive på ein måte som gjev rom for det uventa, for tankar som ikkje så lett finn veg til prent.

Det som følgjer, er ikkje eit teologisk resonnement, men refleksjonar om kvifor eit paveval kan få tyding også for eit sekulært menneske.

Pulsen, pavevalet og det sekulære mennesket



Pavevalet kan synast å høyre kyrkja til, langt borte frå det sekulære Noreg. Likevel peikar det mot tema som òg pregar vår offentlege samtale: autoritet, tillit og kva vi meiner det er å leve rett.

Vi lever i ei tid der vi måler alt frå kolesterol til blodtrykk, men kva er det vi manglar? Kva skjer med det moralske mennesket når religionen forsvinn – og vi står att med helsetal og tilpassing som einaste kompass?

Verda følgde valet av ny pave som eit globalt drama. Tusenvis stod på Petersplassen i stille forventning og stirde på skorsteinen. Ville røyken vere kvit eller svart? Påfallande mange – også sekulære og ikkje-truande – let seg gripe. Ikkje fordi vi venta noko personleg gjennomgripande, men fordi ritualet peikte mot noko som kjendes både arkaisk og djupt menneskeleg: eit fellesskap kring det vi ikkje kan måle, men som likevel tyder noko.

Kontrasten til kvardagen kunne knapt vore større. Vi lever i eit samfunn som har utvikla ei finmaska kontroll over kroppen: Vi måler puls, kolesterol, blodtrykk og BMI. Vi tel steg og kaloriar, og snakkar om helsa som om ho er sjølve meininga. Og kanskje er ho nettopp det – i fråveret av noko anna.

I den sekulære røyndomen er det ikkje lenger Gud som ser oss – det er pulsklokka. Vi har bytt frelsa til sjela med elastisiteten i årene. Vi søkjer tryggleik i det som kan regulerast og optimerast, og det gir ei form for meining. Men samstundes har vi kanskje mista noko av det som tidlegare heldt liva våre saman: ei overordna forteljing – eller berre det enkle faktum at vi kunne erkjenne skuld utan å måtte forklare henne psykologisk eller medisinsk.

Kvar vart det av samvitet?
Det stiller framleis spørsmål – men vi har eit fattigare språk for å svare. Når nokon i dag opplever skuld, vert det ofte omsett til «ubehag», «grenseløyse» eller «dårleg sjølvregulering». Men samvitet, i si eigentlege meining, handlar ikkje om psykisk velvære. Det handlar om etisk forplikting. Og det er nett denne forpliktinga som vert utfordra når vi i vår tid ser krig og liding skje tett på, som i Gaza, der millionar lever under trugsmål om utsletting. Korleis kan vi forstå og handle i møte med slik urett, når det kollektive moralske språket er i ferd med å smuldre bort? Når skuld, ansvar og medkjensle druknar i politiske omsyn og frykt for eigne posisjonar, står samvitet i fare for å bli ei stilt stemme – eit rop som ikkje lenger vert høyrt.

Kvar kjem denne kjensla frå?
Er samvitet berre lært – eller ligg det djupare? Evolusjonsbiologisk finst det gode grunnar til at sosiale artar utviklar indre regulatorar: skuldkjensle, empati, sans for rettferd. Dei held flokken saman og aukar sjansen for å overleve. Moderne nevrovitskap viser at moralske vurderingar aktiverer bestemte område i hjernen, som prefrontal cortex og amygdala. Sjølv små born viser teikn til anger før dei har lært moralske reglar.

Men like viktig er den kulturelle forma: Kva vi kjenner skuld for, varierer mellom samfunn. Det betyr at samvitet både er ei medfødd evne og ei tolking – vi lærer korleis det skal uttrykkjast, og kva det skal reagere på.

Eg tenkjer på biene. Dei veit instinktivt korleis kuben skal byggjast før dei flyg – men ferdigheita vert verkeleggjort i samspel. Kanskje er det slik også med menneskets moralske evner: Dei må vekkast, formast, forståast – i eit fellesskap som trur på noko større enn summen av enkeltmenneska.

Når vi erstattar det kollektive med det individuelt målbare, og etikken med helsedisiplin, står vi i fare for å redusere samvitet til støy. Ikkje fordi vi blir dårlegare menneske, men fordi vi manglar rommet og språket for det ubehagelege og det heilage. Vi gjer det som er «bra for oss», men veit ikkje lenger kva som er rett.

Tidlegare i år skreiv den russisk-amerikanske journalisten Masha Gessen i New York Times om korleis det amerikanske demokratiet gradvis tilpassar seg autoritære tendensar – også under frykt og protest. Vi bøyer oss, skriv ho, ikkje fordi vi er einige, men fordi det er slik ein overlever. Vi handlar i strid med vårt eige samvit – og lærer oss å tole det. Det minner oss om kor sårbar denne indre stemmen er når ho ikkje vert støtta av eit fellesskap og eit språk for motstand.

Eit samfunn utan religion treng ikkje vere tomt. Men det må spørje seg kva som skal fylle tomrommet som oppstår når det heilage forsvinn. Klok forvalting av kropp og helse er inga uviktig verdi – men ho kan ikkje åleine gi svar på skuld, tilgjeving og rettferd.

Pavens røyk signaliserer framleis noko. Ikkje nødvendigvis Guds vilje – men at mennesket lengtar etter å høyre til i noko større. I det minste: å stå til ansvar for meir enn sin eigen puls.

Når skal man teste- og når skal man behandle halsinfeksjoner?

Hurtigtester, halsinfeksjoner – og arven etter Gisslén


Da statsepidemiolog Magnus Gisslén nylig takket for seg ved Folkhälsomyndigheten, etterlot han seg en institusjon midt i et krevende krysspress: mellom teknologi, politikk og folkeopplysning. Kanskje kan noe så konkret som en hurtigtest for halsinfeksjon kaste lys over hvilke valg som venter den som skal fylle hans rolle.

🔬 Hva forteller en halsprøve?

En tyrkisk studie fra 2010 viste at hurtigtester for gruppe A-streptokokker (GAS) hadde høyest treffsikkerhet hos barn, men fungerte langt dårligere hos voksne. En negativ test kunne gi falsk trygghet, særlig hos voksne pasienter.

En stor metaanalyse fra 2014, publisert i PLoS ONE, bekreftet dette: selv i studier med høy kvalitet var det stor variasjon i testens evne til å fange opp reelle tilfeller – særlig hos barn. Sensitiviteten svingte mellom 60 % og 90 %, avhengig av metode og populasjon.

Kort fortalt: hurtigtester er nyttige, men ikke alltid til å stole på alene.

🧠 Hva har dette med svensk folkehelse å gjøre?

Alt.

Sveriges pandemi-håndtering har gjort teststrategi til et symbol på folkehelsepolitikk. Der Anders Tegnell ble kjent for en nøktern, risikobasert og befolkningsfokusert tilnærming, representerte Magnus Gisslén en annen linje:
🩺 En mer klinisk, forskningsdrevet og pasientnær ledelse.

Gisslén, en infeksjonslege med tung vitenskapelig bakgrunn, trådte inn med mål om å bedre integrasjonen mellom smittevern og klinisk kunnskap. Det innebar å se på testing, behandling og smittebegrensning som ett helhetlig system – ikke tre separate verktøy.

💊 Antibiotika som smittevern – ikke bare behandling

Og nettopp her blir det kliniske koblet til det samfunnsmessige:

Ifølge CDC reduserer antibiotikabehandling for streptokokkinfeksjon smittefaren dramatisk – vanligvis innen 24 timer. Uten antibiotika kan en person være smittsom i 2–3 uker.

I tillegg er håndhygiene og hostevett avgjørende for å begrense spredning.

Dette betyr at hurtigtestene, tross sine begrensninger, har en viktig rolle: de kan avgjøre om noen skal behandles – og dermed hvor lenge de er en smitterisiko. Særlig i miljøer med mange barn, eldre eller sårbare, har denne beslutningen reelle ringvirkninger.

⚖️ Mellom fart og presisjon

Hurtigtester gir tempo. Kulturprøver gir trygghet. Antibiotika gir smittebegrensning.
Folkehelse krever alle tre – og ledere som vet når man skal bruke hva.

Gisslén etterlater seg mer enn en tittel.
Han representerte en tenkemåte der kunnskap veide tyngre enn tempo.

🧭 Én enkel test – mange konsekvenser

COVID-19 viste oss at folkehelse handler like mye om kommunikasjon og kontekst som om teknikk.
En negativ test kan berolige – men kanskje på feil grunnlag. En positiv test kan få deg til å holde deg hjemme – og redde andre.

Når pandemien er over, lever dette paradokset videre.
Og det vil kreve like mye visdom som vitenskap å navigere det.

📎 Kilder og dokumentasjon

Dagens Nyheter, BBC, Läkartidningen

Gurol et al. (2010). Int J Pediatr Otorhinolaryngol, 74(6), 591–593.

Stewart et al. (2014). PLoS ONE, 9(11): e111727.

CDC: Group A Strep [https://www.cdc.gov/groupastrep]

SVT Nyheter (2023). «Magnus Gisslén ny statsepidemiolog: ‘Vill bidra med ett kliniskt perspektiv’»

Folkhälsomyndigheten.se (2023). Pressemeldinger ved tiltredelse

Nature (2020). «Sweden’s pandemic strategy under fire»

Alkohol og demens – ny studie utfordrer “beskyttende” myte

I forrige uke viste jeg til en JAMA-artikkel som peker på at flere tilfeller av demens trolig kan forebygges gjennom kjente folkehelsetiltak: bedre utdanning, fysisk aktivitet, blodtrykkskontroll, hørselsvern – og redusert alkoholbruk.

Nå har en ny internasjonal studie, akseptert for pubisering i BMJ Evidence-Based Medicine, gått grundigere inn på nettopp alkoholen(1). Forskerne brukte både tradisjonelle observasjonsdata og genetiske analyser (Mendelsk randomisering) for å skille årsak fra tilfeldige sammenhenger. Mens observasjonsdata kunne gi inntrykk av at lett til moderat drikking beskytter mot demens, fant de genetiske analysene ingen slik effekt. Snarere tydet resultatene på at selv lave nivåer av alkohol kan øke risikoen.

Konklusjonen harmonerer med JAMA-artikkelen: Skal vi forebygge mest mulig demens, er det lite som taler for at vin i moderate mengder er en “medisin” for hjernen.

Faktaboks: Hva er Mendelsk randomisering?

En metode som bruker naturlig genetisk variasjon som et slags “naturlig forsøk” for å vurdere om en risikofaktor faktisk kan være årsak til sykdom.
Fordel: reduserer feilkilder som livsstilsfaktorer, sosioøkonomiske forhold og helsevaner som ofte forstyrrer i tradisjonelle observasjonsstudier.

1.Topiwala A, Levey DF, Zhou H et al., “Alcohol use and risk of dementia in diverse populations: evidence from cohort, case-control and Mendelian randomization approaches”, accepted in BMJ Evidence-Based Medicine on August 3, 2025

🧠 Kan vi utsette demens? Ny forskning gir håp – og konkrete råd

Demens er en av de sykdommene vi frykter mest. Ikke bare fordi den rammer evnen til å huske, tenke og orientere seg, men fordi den forvandler relasjoner – mellom ektefeller, mellom foreldre og barn, mellom oss og vår egen identitet.

Nå viser to store studier, publisert i henholdsvis New York Times og JAMA, at livsstilsendringer – også i eldre år – faktisk kan forsinke utviklingen av demens. Og effekten er ikke beskjeden.

🔍 Amerikansk studie: To år «yngre hjerne» med strukturert livsstil

I USA har over 2000 eldre mellom 60 og 79 år deltatt i det som kalles U.S. POINTER-studien – et forsøk på å forebygge kognitiv svikt gjennom fire tiltak: fysisk aktivitet, sunt kosthold, mental trening og sosialt fellesskap.

Den ene gruppen fikk tett oppfølging: treningsgrupper, kostholdsveiledning etter den såkalte MIND-dietten, hjernetrim og fellesskap. Den andre gruppen fikk informasjonsmateriell, men lite strukturert støtte.

Resultatet var slående: Alle forbedret kognitiv funksjon, men den strukturerte gruppen hadde markant større fremgang – tilsvarende to år i «hjernens biologiske alder». Effekten var til stede også hos personer med høy genetisk risiko for Alzheimer.

🍎 Britisk studie: Det nytter å skjerpe kostholdet – selv sent i livet

I 2024 viste en studie fra JAMA (juli 2024) at det å forbedre kostholdet over tid gir markant lavere risiko for demens. Her ble over 93 000 personer i UK Biobank fulgt i over ti år.

De som endret kostholdet sitt i tråd med anbefalingene (blant annet mer grønnsaker, bær, fisk og fullkorn, og mindre prosessert mat), hadde 25 % lavere risiko for demens – uavhengig av alder, genetikk og sosioøkonomisk status.

Det viktige poenget: det er ikke nødvendigvis de som alltid har levd sunt som klarer seg best, men de som gjør en forbedring.

🧭 Hva betyr dette i norsk kontekst?

Vi har lenge visst at fysisk aktivitet og kosthold reduserer risikoen for hjerte- og karsykdom. Nå viser ny forskning at de samme tiltakene også beskytter hjernen – og at det ikke er for sent å begynne.

Men vi må spørre: Hvordan gir vi dette ben å gå på i Norge?

Vi har et godt utgangspunkt:

  • Et offentlig helsevesen med forebygging som formål
  • Frivillige organisasjoner med bred tillit, som Nasjonalforeningen for folkehelsen
  • Kommunale frisklivssentraler, seniorsentre og kulturarenaer

Men vi trenger mer struktur og mer langsiktighet – slik U.S. POINTER tilbyr:

  • Tilbud om kombinerte tiltak – ikke bare trimgrupper, men også matkurs, minnetrening og sosial deltakelse
  • Fastlegen som brobygger – ikke bare mellom symptomer og diagnoser, men mellom helse og mestring
  • Økt satsing på lavterskeltiltak i kommunehelsetjenesten
  • Politisk vilje til å satse på livskvalitet før sykdom oppstår
  • Demensvennlige kommuner

📌 Folkehelse handler også om hjernehelse

Demens kan ikke helbredes (foreløpig)– men kanskje kan sykdomsforløpet utsettes. Og det nettopp her vi bør rette innsatsen: mot det som bevarer funksjon, ikke bare det som behandler tap.

For hvis 1 av 3 tilfeller av demens faktisk kan påvirkes av livsstil, slik flere metaanalyser antyder, så er dette ikke bare en medisinsk utfordring – men en samfunnsoppgave.

🔚 Et nytt håp – og et ansvar

Hjernens plastisitet varer lenger enn vi trodde. Det finnes ingen garanti mot demens, men det finnes handlefrihet. Og det gjelder også på systemnivå:

En eldre dame som begynner med turgåing i 70-årene. En mann som bytter ut loff med havregrøt. En kommune som tilbyr mat og minnetrening i samme lokale. Alt dette virker – sammen.

Vi må se på hjernehelse som noe vi kan bygge – ikke bare noe vi mister.

Kilder og videre lesning:

Når demokratiet utfordres, står universitetet i sentrum.

I mellomkrigstiden var det mange i Europa som vendte seg bort fra demokratiet.

Økonomiske kriser, politisk ustabilitet og nasjonalt fornedrede stormakter skapte grobunn for autoritære ideologier. Demokratiet ble sett på som et svakt styresett, ute av stand til å ta raske og effektive beslutninger. I samme tidsrom kom Oswald Spenglers «Der Untergang des Abendlandes» (1918–22), som forutsa Vestens nedgang og kritiserte ideen om rasjonalitet, demokrati og fremgangstro. Når vi ser oss rundt i verden i dag, er det vanskelig å ikke merke seg noen urovekkende paralleller.

I USA er den republikanske presidentens visepresident J.D. Vance, tidligere kjent for memoaren Hillbilly Elegy. Han står nært finansmannen Peter Thiel, som i 2009 skrev at han ikke lenger trodde at «frihet og demokrati er forenlige.» Begge er inspirert av Curtis Yarvin, en programvareutvikler og ideolog som har fått stor innflytelse i ytre høyre-miljøer. Yarvin argumenterer for at USA trenger en «CEO-president», en suveren leder som styrer staten som et selskap – uten innblanding fra folket eller institusjoner.

Dette er ikke tradisjonell konservatisme. Det er en ny reaksjonær strømning som forakter svakhet, hyller teknokratisk makt, og vil gjenreise hierarki, orden og autoritet. Felles for dem er en kriseoppfatning: Vesten er i forfall, og det trengs radikale brudd med liberale prinsipper.

Den samme elitismen finner vi også i tankene til teknologiinvestoren Balaji Srinivasan, tidligere teknologidirektør i Coinbase. Han tar til orde for at foreldre bør kunne velge barn med «best mulig genetisk profil» – ikke bare for å unngå alvorlig sykdom, men for å optimalisere intelligens, produktivitet og personlighet. Det kan høres ut som science fiction, men teknologien finnes allerede i form av preimplantasjonsdiagnostikk ved IVF. Forskjellen er at Srinivasan ikke ser dette som medisinsk unntak, men som ideologisk norm: bare de mest «egnede» bør føre genene sine videre.

Denne typen tenkning ligger farlig nært Francis Galtons eugenikk fra 1800-tallet – bare nå med kunstig intelligens og algoritmer i stedet for sosialdarwinisme. Det er et brudd med grunnleggende prinsipper om menneskeverd og likhet, og minner oss om hvor tynn linjen kan være mellom medisinsk fremskritt og teknologibasert sortering av mennesker.

Stormen mot universitetene

Dette får også konsekvenser for universitetene. I USA ser vi en systematisk nedbygging av offentlige institusjoner for forskning og folkehelse, som NIH og CDC. Akademisk frihet utfordres, og universiteter fremstilles som venstreorienterte, uproduktive og elitistiske. Når vitenskapens autoritet svekkes, og kunnskap gjøres til et ideologisk spørsmål, mister samfunnet sitt felles kunnskapsgrunnlag.

Europa er ikke immun. Også her ser vi forsøk på å styre forskningen, marginalisere humaniora, og innføre markedstenkning i høyere utdanning. Hvis denne utviklingen fortsetter, kan universitetene – i stedet for å være forsvarere av sannhet og kritisk tenkning – bli redskaper for makt, marked og teknologioptimisme.

Universitetets rolle som et autonomt, dannende fellesskap har røtter tilbake til Wilhelm von Humboldts ideal om die Einheit von Forschung und Lehre. Et universitet skulle ikke bare overføre kunnskap, men utvikle frie borgere – gjennom undring, kritikk og intellektuell modning. Når utdanning blir målbar produksjon, og forskning et middel for markedsvekst, mister vi noe av det mest dyrebare i vår sivilisasjon: forestillingen om fri tanke som demokratisk bærebjelke.

Demokratiet hviler på forestillingen om at alle mennesker har lik verdi, og at vi sammen kan søke innsikt, forståelse og bedre løsninger. Når denne ideen undergraves, svekkes ikke bare universitetene, men selve det demokratiske prosjektet.

Tekstboks: Fra eugenikk til teknogenikk?

I midten av 1800-tallet lanserte Francis Galton – Charles Darwins fetter – begrepet eugenikk, idéen om at menneskeheten kunne forbedres gjennom kontrollert avl. Målet var å fremme de «mest egnede» og begrense formering hos de «mindreverdige». Dette tankegodset fikk betydelig gjennomslag på starten av 1900-tallet, særlig i USA og Tyskland, med sterilisering, rasehygiene og sosial sortering som resultat.

I dag dukker liknende ideer opp igjen, men med ny språkdrakt og teknologi. Teknologiinvestoren Balaji Srinivasan har uttrykt at foreldre bør bruke genetisk seleksjon for å få barn med optimale egenskaper – ikke bare for å unngå sykdom, men for å heve intelligens og ytelse. Slike tanker er del av en bredere strømning innen techno-futurismen, der mennesket sees som et system som kan optimaliseres, og samfunnet som en plattform som kan redesignes.

Denne nyformen for eugenikk – man kunne kalle det teknogenikk – kombinerer elitetenkning, darwinistisk seleksjon og teknologisk kontroll. Og den utfordrer grunnleggende demokratiske og etiske prinsipper: menneskeverd, likhet og frihet.

Margaret Atwoods dystopi

I romanen The Handmaid’s Tale skildrer Margaret Atwood et samfunn der vitenskapen er underlagt dogme, kvinner mister kontroll over egen kropp, og utdanning blir et privilegium for de få. Det er en dystopi, ja – men med røtter i historiske realiteter og nåtidens utvikling. Når vi åpner for genetisk sortering, teknologisk kontroll og svekket kunnskapsautonomi, bør vi spørre oss: Hvor langt unna Gilead er vi egentlig?

Det er ikke bare hvem som skal styre som står på spill – men hvem som skal få lov til å eksistere.

PS. Innlegget er publisert i Vårt Land 15. mai, 2025

8.mai 1945-8.mai 2025

Mor, far og jeg, bodde i Petersborggata i Tromsø vinteren og våren 1945. Mor skrev brev flere ganger i uka til sine foreldre i Oslo. Mange av brevene fra Tromsøtida er bevart, og her offentliggjør jeg et som omtaler hvordan stemningen var i byen 8. ma og utover. Jeg har beholdt hennes ortografi, og ikke forandret noe på teksten.

En del av brevet ble lagt ut på Facebook 7. mai 2025, men kommer her i sin helhet.

Tromsø 14-5-1945

Kjære alle sammen,

Gratulerer med freden! Er det ikke strålende? Kan ikke tro at det er sant at denne stygge drømmen er over. Skulde ha sendt en hilsen den 8de men kom ikke frem i telegrafen og så blev det sperret for alm. trafik. Vi var alene Dag og jeg om å se flaggene fra morgenen av. Thorstein var jo så forsinket med hadde hatt det så festlig i Harstad. Han kom ikke før kl 24.15 om kvelden. Dag og jeg kjøpte en flaske «Louis Riedere» og gikk op til Appelbom. Selv var jeg imponert over mig som fikk kjøpt på vinmonopolet da dette offisielt var stengt.

Der hadde vi radio, masse folk og naturligvis grepne alle sammen. Så gikk jeg med en Røde Kors frue til russefangene med svenskesuppe som var igjen efter barna. Der var det fæle forhold. De ravet av sult og slåss om maten. Her i T. er det 1200 fanger som nå er blitt hjulpet. I Balsfjorden er det en masse, der er forholdene enda værre, intil 10 mai døde det 5 a 8 prs. hver dag av sult. I alt er 20.000 russ. fanger i Troms.

Nu lysner det jo efterhvert, Oberst Munthe Kaas kom jo igår med alle sine.
Det var jo også festlig. Vi stod i vinduet på Posthuset og så alt fra «Lofoten» kom langt ute. Det er naturligvis mye mer stas i storbyen Oslo, men her er så intimt. Vi kjenner næsten alle allerede. Kobro er blitt ordfører (ja gratulerer med Magelsen) og sammen med anre av byens honorationes bl.a. Appelbom tok de imot spretten M.Kaas. Og så jubel over alt.  Det var sol, men bitende kald vind. Og nå har jeg utsikt til skolen hvor guttene ligger og vi synes det er så inderlig koselig med revelje om morgenen. Har snakket med en del av dem, de kom desværre til en møkket skole, nu vasker tyskertøsene der, skurer og gråter om hverandre. Det var helt ille her i Tromsø. Ja, den nydelig leiligheten over oss er aldeles ramponert. Har aldri sett noe så grisete.

Dag er naturligvis et kapitel for sig, helt ellevild over flaggene. Han er så heldig å få et av fru Aagård. De er sikre på at begge deres sønner er i live nu. Det har vært så fært for dem i det siste. Dag gikk rundt og sa : aldri mere krig, nu er russerne glade, åffer går tyskerne med henda i være, mor? Han er nu i splendid form, næsten bra av hosten. Men så vil han hjem til mormor til sommeren!

Og Farfar da, det var festlig at han ble geninsatt, fikk telegram med en gang. Vi forsøker nu å få leilighet her først, har muligens så få  byttet med nogen i Harstad. Haukås, agent i MC har leilighet i Harstad, men skal bo her, så der kunde vi kanskje ha sjansen. Hans kone er skoleveninde av Thorstein. Når vi har hjemstavn her nytter det visst ikke foreløbig å få noget i Harstad når det ikke er om å gjøre for arbeidet, og det er det jo ikke. Men med en gang vi får chanse på hus og får anledning til å reise sydover, gjør vi det.

Denne hybeltilværelsen tar litt knekken på oss. Nu trenger fru T. også denne stuen, da hennes sønn kommer hjem.

Ja vi venter med lengsel på livstegn fra dere, nu kommer dere vel avgårde til bryllup også. Vi får vel forsøke å lage litt fest for oss sjø, vi da. Nu sover Dag og jeg venter Thorstein hjem fra lasarettet hvor han hjelper til å gjøre rent fangene. Jeg selv kan ikke gjøre mere nytte enn å samle inn undertøy og strømper og det greier jeg. 10 par bare fra oss og 2 sett macco som jeg har lappet lenge og vel. Ja, det er moro å gi og de er så blide og fornøyde når de får rent tøy. Idag åpnet vaskeriet og det var jamen en personlig stor glede for mig som har plundret sånn som nå i over 3 mnd.

17 mai har vi ikke noen planer andre enn at Dag skal gå i tog med matrosdress og pels. Og så får vi 3 egg av lektor Øvland. Forhåpentligvis blir det kjøtt hos Iversen til middag.

Ja dette blev et rotete brev, men når man har gått omkring og oppført seg som en toppmålt idiot av begeistring nu i 8 dager. Ja da kan ikke resultatet bli noe annet. Nu håber jeg Th. kommer ellers spiser jeg op alle de sprøstekte potetene. Det var på tiden at krigen sluttet for Dags vedkommende. Han hadde nemlig fått flyalarmsredsel så han var helt ute av sig og tok så ofte feil av båter når de pep. En dag han var ute i haven forresten og det blåste hardt i en fløyte, gikk han bort til Torgersen og sa:» Si mig Torgersen er det flyalarm?» og tok ham hårdt i hånden. Ja Dag er en artig skrue, fru Appelbom sier han bør gå til filmen. Ha det godt, vet enda ikke når det går båt med post nedover.

Kjærlig hilsen fra oss tre i nord.

Er resesjonen i gang? Hva Bayesiansk statistikk kan (og ikke kan) fortelle oss

For noen uker siden brukte jeg et enkelt eksempel fra Bayesiansk statistikk for å beregne sannsynligheten for at USA var på vei inn i en resesjon. Jeg tok utgangspunkt i tre indikatorer: kraftig børsfall, invertert rentekurve og lav produktivitet (PMI < 50). Gitt disse tre observasjonene og noen historiske sannsynligheter, estimerte jeg at sannsynligheten for resesjon nærmet seg 95 %.

Nå har vi fått de første BNP-tallene for 2025: Økonomien i USA krympet med 0,3 % i første kvartal. Kan dette tas som et bevis på at den Bayesianske beregningen var riktig?

Svaret er: ikke helt. Men det er konsistent med det beregningen indikerte.

Bayesiansk statistikk handler ikke om å forutsi fremtiden med sikkerhet. Det handler om å oppdatere våre forventninger når vi får ny informasjon. Når tre indikatorer som historisk henger tett sammen med resesjon inntreffer samtidig, så blir det rimelig å anta at sannsynligheten for resesjon har økt kraftig. Men vi vet samtidig at det i noen tilfeller likevel ikke går slik. Et 95 % estimat betyr at i 5 % av slike tilfeller kommer det ingen resesjon.

En enkelt nedgang i BNP, som vi har nå, er ikke nok til å si at en resesjon er i gang. De fleste ser etter minst to sammenhengende kvartaler med negativ vekst, eller bredere nedgang i produksjon, sysselsetting og inntekter før de trekker noen sikrere konklusjoner.

Men hva om vi i vår opprinnelige analyse hadde brukt denne strengere definisjonen av resesjon – altså to påfølgende kvartaler med nedgang – allerede da vi gjorde beregningen? Da ville vi måttet justere ned både sannsynligheten for at dette skjer (P(H)) og sannsynligheten for å se våre indikatorer gitt at det skjer (P(D|H)). Det ville ha gitt oss en betraktelig lavere sannsynlighet: om lag 44 %.

Dette illustrerer en viktig innsikt: Jo strengere kriterium vi legger til grunn, desto mindre dramatisk blir oppdateringen av vår sannsynlighet, selv om indikatorene ser urovekkende ut.

Derfor er konklusjonen nå: Beregningen vi gjorde var en rimelig vurdering av sannsynlighet, ikke en spådom. Den siste nedgangen i BNP passer inn i det bildet, men er foreløpig bare et signal, ikke en fasit.

Det er nettopp dette som er styrken i Bayesiansk tenkning: den lar oss strukturere usikkerhet og oppdatere vår tro i lys av nye data. Det betyr ikke at vi alltid får rett – men at vi alltid blir litt klokere.

Om noen måneder får vi ytterligere informasjon, og kanskje blir vi ennå litt klokere. Enten det går oppover eller nedover.

Får Trump sin vilje så svikter USA både Ukraina og Europa

Trump vil ha en fredsavtale før de første 100 dagene av presidenstskapet har gått ut. Her ligger det prestisje og håp om at det henger en fredspris et stykke lenger fram. Men de to avtaleforslagene viser hvordan Trump har lagt seg flat for Putin og Russland. Her må Europa stå i mot. Nedenfor følger det amerikanske forslaget om fredsavtale. Og det kontrasterende forslaget fra Europa og Ukraina.

Den 25. april 2025 publiserte Reuters detaljer om et amerikansk forslag til en fredsavtale mellom Russland og Ukraina, fremmet av USAs spesialutsending Steve Witkoff under samtaler i Paris. Dette forslaget, som beskrives som USAs «endelige tilbud», har vakt betydelig bekymring blant ukrainske og europeiske diplomater. Det amerikanske forslaget inkluderer i henhold til Reuters:

  • Anerkjennelse av russisk kontroll over Krim og deler av Øst- og Sør-Ukraina.​
  • Ekskludering av Ukraina fra NATO, med en vag sikkerhetsgaranti som ikke tilsvarer NATOs artikkel 5.​
  • Gradvis opphevelse av sanksjoner mot Russland, inkludert de som ble innført etter 2014.​
  • Ingen spesifikke krav om tilbaketrekking av russiske styrker eller retur av deporterte ukrainske barn.​

Dette forslaget står i kontrast til det ukrainsk-europeiske motforslaget, som blant annet krever:​

  • Full og ubetinget våpenhvile, overvåket av tredjepartsaktører.​
  • Retur av deporterte barn og full fangeutveksling.​
  • Sikkerhetsgarantier for Ukraina som ligner på NATOs artikkel 5.​
  • Ingen begrensninger på Ukrainas forsvarsevne eller tilstedeværelse av vennligsinnede utenlandske styrker.​
  • Territorielle forhandlinger etter våpenhvilen, basert på gjeldende kontrollinjer.​
  • Økonomisk gjenoppbygging finansiert delvis av beslaglagte russiske eiendeler.

For tre år siden samlet vi oss i motstand mot invasjonen i Ukraina. Var vi naive? Selvsagt var vi det, men vi håpte likevel at Russland og Putin ville stoppe på startstreken. Nå vinner det imperialistiske Russland frem, er det Munchen 2.0 vi ser foran oss?