FEIGHET
HAN SÅ HENNE MED DET SAMME han kom inn i toget. Hun satt helt foran på høyre side av midtgangen. Og hun så ham, og smilte. Han kunne ikke la være å stirre. Satte seg på benken på motsatt side. Sa ikke noe, bare så på henne. Ved siden av henne var det en annen ung pike, men han kunne nesten ikke se henne. Johannes Brox bakset ryggsekkene deres på plass på hylla over vinduene. De to andre guttene tok benken bak. Han hjalp ikke til med sekkene, ble bare sittende å se på henne. Senere fikk han høre at han så ut som en fisk på land; halvåpen munn, og stirrende øyne. Johannes forsøkte å snakke med ham, men fikk ikke noe svar.
”Hva er det med deg gutt, har du aldri sett to jenter før?” Johannes tok i. Jan Nygård svarte ikke.
Hvordan det gikk som det gjorde kunne han aldri senere gjøre rede for, men etter mindre enn en halv time satt han i ivrig samtale med den unge piken. Ilse het hun. De var som to skip som hadde møttes i natten, og som måtte gjøre mest mulig ut av møtet, for når det ble lyst ville de gå fra hverandre.
Guttene hadde kommet på toget i Linz, og var på vei til Wien. De skulle være der et par dager etter å ha vært i en flyktningleir for ungarske ungdommer noen uker, i en liten landsby i Oberösterreich. Turen til Wien var en slags belønning, og Jan som var eldst skulle se til at alle oppførte seg ordentlig som det passet seg norske ungdommer på utenlandsbesøk. Johannes’ far, han var nærmest en offentlig person, en slags etisk kulturkjendis, hadde tatt Jan inn på sitt arbeidsværelse noen dager før avreisen, og bare gitt ham en formaning: ” Ikke noe besøk på horehus!”
Jan hadde ikke visst i hvilken retning han skulle se. Mumlet litt forsiktig at det hadde han aldri tenkt seg at de skulle. Johannes’ far medga at det sikkert var tilfelle, men for det
første kunne lysten kommer over dem, dessuten var det slett ikke sikkert at Johannes var like prinsippfast som Jan. Ansvaret var lagt på ham. Og nå var de på vei til Wien. Og han var forelsket. Forelsket som aldri noen gang tidligere. Den mørkhårede unge kvinnen med de mørke øynene, bare trakk ham til seg. På en eller annen måte hadde han sjarmert henne, og han forsto ikke hvordan eller hvorfor. Han, en lang, halvmager gutt med lyst hår, og kviser i ansiktet, alt for store ører, og dessuten en radbrekker av hennes språk, hvordan kunne hun se noe i ham?
Togreisen tok for kort tid. Når de kom til Wien skulle Johannes, han selv og de andre to ta seg til et ungdomsherberge, og Ilse ville han aldri få se igjen. Hvert dunk fra skjøtene i skinnegangene drev ham nærmere avgrunnen. Avskjeden ville bli en umulig fortvilelse av aldri mer.
Ilse snakket videre. Mye om seg selv, og med et og annet innskutt spørsmål om ham. Plutselig spurte hun om hvor de skulle bo i Wien og hvor lenge de skulle være der. Han fortalte det, og som den største og mest opplagte selvfølge sa hun bare at da kommer jeg i morgen formiddag og blir din guide i Wien.
To dager tidligere hadde Johannes Brox, Atle Jensen, Bjørn Halvorsen og Jan Nygård spist aftens på traktørstedet. Det var Johannes Brox som hadde bestemt at dette måtte være betegnelsen på noe som ikke var kafé, restaurant, kantine eller bar, men som trakterte dem godt. Altså traktørstedet. Traktørstedet var omtrent som en litt velvoksen spisestue med tre runde bord, fire stoler rundt hvert av dem, en disk med litt eksotiske brusflasker, og øl. Men dessuten serverte traktørstedet ”Most”, trolig hjemmeprodusert. Den ble i hvert fall helt i glassene fra ganske anonyme karafler. Det hadde vært noen varme dager med opp mot 30 grader. ”Mosten” ble populær.
Det gjorde heller ikke noe at en av de to kvinnene som sto for serveringen var i guttenes alder. Kontakten var høflig, men vennlig og på avstand. Traktørstedet var en del av en middelstor bondegård som lå i dalsiden en halv kilometer fra leiren der guttene bodde. Mens de satt med hvert sitt glass reiste plutselig Johannes Brox seg og gikk bort til disken. Han henvendte seg til den unge piken, pekte på et bilde som hang på veggen bak henne. Veggene var brunmalte, stolene slitte, men bastante og solide, og bordene bar bud om langvarig tjeneste. Gardinene var rutete i rødt og hvitt, og i vinduskarmene sto det blomsterpotter. I tillegg til bildet Johannes pekte på hang det en del brunlige falmede portrettfotografier av menn med skjegg og mustasjer. Johannes ba om å få se på bildet, og smilende ga hun det til ham. Det var et avlangt fotografi av en gruppe yngre menn som sto på rad. De var alle i uniform. Det var tydeligvis sommer, og Johannes forsto av bakgrunnen at fotografiet var tatt rett ute på tunet foran traktørstedet. Det sto et årstall og måned, 1939, og juli. Utenfor selve fotografiet var det en hvit passepartout og her var det limt inn to korslagte små østerrikske flagg. I hjørnene var det tegnet to hakekors.
”Hva er dette for bilde?” spurte Johannes Brox.
Den unge kvinnen bare ristet på hodet, smilte og sa, ” Det vet jeg ikke, jeg var ikke født den gangen”.
I det samme kom den litt eldre kvinnen som var ansvarlig for bevertningen. Hun så bildet Johannes hadde i hånden og spurte hva det var som sto på. Johannes bare svarte at han lurte litt på hvem disse mennene var.
”Det var unge menn som dere”, sa kvinnen. ”De var veltrente, sterke, glade og kom fra gårdene rundt omkring.” Hun stoppet opp, så på dem, var alvorlig og tilføyde, ” men de var født på feil tid. De var i Werhmacht, tilhørte Infanteri -Regiment 133 som for det meste besto av østerrikere”.
Johannes Brox så litt brydd ut. ”Unnskyld, det var ikke meningen å plage Dem, det var disse hakekorsene som jeg aldri har sett annet enn i bøker og på film”.
Hun så ut av vinduet som på noe langt borte. ”En av de glade unge mennene var min bror. Han kom aldri tilbake. Hakekorsene?”
”For oss var hakekorsene noe ærerikt. Det tok flere år før vi forsto hva vi hadde vært med på, og mange forstår det ikke fortsatt selv om det snart har gått tjue år.”
Johannes satt seg ned ved bordet løftet glasset, drakk en slurk og så på de andre.
”Hva hadde dere gjort om dere var født på 1920-tallet her i Oberösterreich og innkallingen dukket opp sommeren 1939?”
Jan Nygård tenkte på hva faren til Johannes hadde advart ham mot; horehus, men ikke mot etiske konflikter og spørsmål som han aldri kunne se noen løsning på. De unge mennene som hadde sittet på traktørstedet og drukket Most for over tjue år siden hadde ikke vært annerledes enn de selv, ikke verre og ikke bedre. Men Johannes hadde utfordret dem, og diskusjonen begynte. Jan skulle inn på befalskole, de tre andre ville ta det som ble budt dem. Argumentene gikk mellom total pasifisme, som de alle avviste, til et klart nei til atomvåpen, og over på nøytralitet og alliansepolitikk.
Johannes stoppet opp,” Men hvordan klarer man å drepe? Hvordan kunne man drepe så mange mennesker i verdenskrigene? Offiserene visste at de sendte sine menn rett i døden i 1. verdenskrig, og i den andre så bombet man sivilbefolkningen eller drev med industriell masseutryddelse. Eller er det slik at man ikke tør protestere på drepingen fordi man da risikerer sitt eget liv?
I så fall må det bety at man verdsetter seg selv høyere enn noe annet forsvarsløst anonymt vesen som ikke truer en. Hva slags verdier, eller kanskje hvilken skala er det da vi bruker? En for oss selv og en annen for resten av menneskeheten?”
”Hører hva du sier, men om jeg dør i protest, hva kan jeg da oppnå?” Atle forsøkte seg mot Johannes.
”Oppnå? Du vil forskuttere fremtiden? Være ond nå for at du skal få sjansen til å være god senere.”
Jan forsto at dette var Johannes på hjemmebane. Bjørn hadde vært stille en stund.
”Vi kan diskutere ondskap, militærtjeneste, ansvar og skyld til vi blir blå i ansiktet. Når det kommer noen og kaller på oss, og ber oss stille opp, ja da kommer vi.”
Han la til med et resignert sukk,
”Jeg tror menneskene er for dumme til å klare å unngå å ta livet av hverandre.”
Med dette tømte de glassene, takket for seg og gikk tilbake til leiren.
Nå satt de fire unge guttene på toget til Wien. En av dem, Jan Nygård var mer forelsket enn noensinne i sitt unge liv. Han skulle få se henne igjen.
Oppholdet i Wien var bare på to dager for de tre andres vedkommende. Jan Nygård hadde bevilget seg en uke på egenhånd. Det var et par museer og et bibliotek han skulle besøke. De andre hadde lurt litt, men han unngikk å svare direkte; ”jeg har slikt å gjøre og slikt å føre som han sa Askeladden”. De tre hadde gitt seg med det.
Stefandomen ligger der man først bygget en katedral på 1100 tallet, omtrent midt i Wien. Fire hundre år senere ble det gjort store påbygninger og nå rager tårnet 140 meter over bakken. Egentlig skulle kirken vært skutt i stykker under 2. verdenskrig, men slik ble det ikke. Den var skadet, men fortsatt intakt. For Jan Nygårds skyld kunne man like gjerne ha ødelagt den. Da
de kom opp på den lille plattformen som var den øverste avsatsen gikk Ilse fram mot rekkverket og slo stolt ut med hånden. Som for å si at dette var hennes by. Jan Nygård hadde tatt et skritt bort fra trappedøren, bråstoppet, gått et skritt tilbake og satt seg på gulvet med ryggen mot veggen. Han skalv over hele kroppen. Hendene ristet så han måtte sette seg på dem, og han pustet fort. Ilse vendte seg om, så at noe var på ferde, og gikk bort til ham.
”Jeg vet ikke hva det er,” sa han. ”Men jeg tror det har noe med høye bygninger å gjøre. ”
”Vi kan gå ned,” sa hun. ”Nå har du sett et lite glimt av utsikten i hvert fall”.
Jan Nygård følte det som sitt endelige nederlag. Det var en avsløring av hans svakeste side. Det var ikke det at han var redd for å klatre opp på høye bygninger som var det verste. Det verste var å ikke kunne kontrollere sine kroppslige symptomer. At man ikke kunne bremse og skjule skjelvingene. Han visste at han hadde opplevd denne reaksjonen en gang tidligere i livet, men kom ikke på når eller i hvilken situasjon. Han kjente en blanding av angst for sine egne symptomer, og et ganske stort prestisjetap. Her var det en ung vakker kvinne som satte seg for å vise ham sin hjemby, og så ble han sittende og skjelve av redsel som en liten kattunge. Han forsøkte å plassere prestisjetapet der det hørte hjemme, i skuffen for unødvendig oppblåste selvbilder. Prestisjetap handlet om en skjev oppfatning av seg selv, bestemte han seg for. Så flauheten forsvant ganske fort, men ikke angsten for symptomene.
Stefandomen hadde vært tredje post på den guidede runden Ilse ville ta ham med på den dagen. De hadde besøkt Operaen, den spanske rideskolen, og nå Stefandomen. Resolutt tok Ilse initiativet, Jan Nygård hadde uansett ikke visst hvor han skulle gå etter denne fadesen, og tok takknemlig i mot alle forslag. Hun fant fram til nærmeste sporvognsholdeplass, og der steg de på linje 38 mot Grinzing.
Det Jan Nygård husket etter besøket i Grinzing var vinrankene, uterestaurantene, og roen som senket seg over ham etter fadesen i tårnet på Stefandomen. Det var kanskje
hvitvinen som la et beroligende skjær over angsten. I hvert fall kjente han seg lettet, ja nærmest litt opprømt da Ilse fortalte at hennes foreldre gjerne ville se dem til ettermiddagste samme dag.
Leiligheten der hun og foreldrene bodde lå i Kreuzgasse, i Währing. Det var en del av Wien som amerikanerne okkuperte fram til 1955, fortalte Ilse. De tok sporvognen fra Grinzing, og kom til en bydel med leiegårder fra århundreskiftet og tidligere, ispedd enkelte grønne områder. Leiligheten lå i fjerde etasje. Oppgangen var tydeligvis nymalt, og messingen skinte blankpusset på trappegelenderet. Alt virket meget velholdt, alder og kriger til tross. Jan Nygård la merke til utsmykningene i taket med malerier av engler og kjeruber. Ilses mor tok i mot dem i gangen. Hvordan hun visste at de skulle komme akkurat nå forsto Jan Nygård ikke. Det var som hun sto ved døren da de kom opp trappen. Hun var i slutten av førtiårene gjettet han. Meget velstelt, og med et vennlig smil rundt munnen. Hun tok ham i hånden, ønsket velkommen til Wien, og bad ham gå inn i stuen. Der sto en middelaldrende mann med en sigarett i hånden. Han hilste også på Jan Nygård og presenterte seg som Ilses far.
”Jeg har forresten vært i Norge,” sa han. ”Under krigen. Rett før Ilse ble født. Det er et vakkert land.”
Jan Nygård hadde vært forberedt på dette. En stor del av Wehrmachts soldater i Norge var østerrikere. Likevel ble han svarløs. Hva skulle han si? Moren kom inn med det samme, oppfattet tausheten, slo ut med hånden og ba dem sette seg til te og smørbrød. Hun begynte fort å snakke om hvor Ilse og Jan Nygård hadde vært tidligere på dagen, og rødmet lett da Jan berømmet datterens dyktighet som guide. Faren hadde slukket sigaretten, og begynte så et lett forhør av Jan Nygård om hva han egentlig hadde fore i Østerrike. Jan forklarte at han var med i en ungdomsorganisasjon som blant annet hjalp ungdommer som hadde flyktet fra Øst-Europa. Nå i sommer hadde han vært på en leir for ungarske gutter som hadde blitt boende i
flyktningleire. Det var for å gi dem i hvert fall noen uker utenfor brakketilværelsen. Åpenbart var både moren og faren fornøyd med det svaret, og gikk over til å spørre om hva han ellers holdt på med. Han forklarte som sant var at han leste på universitetet, og regnet med å være ferdig med sin utdannelse om tre år.
”Universitetet”, sa moren. ”Her i Wien?”
”Nei, i Oslo”, svarte Jan Nygård og forsto plutselig at for moren gjaldt egentlig bare universitetet i Wien.
”I 10 år var vi okkupert,” sa faren plutselig. ”I 10 år var det amerikanere, russere, franskmenn og briter, som styrte i Østerrike. Og Wien var delt i soner. Vår bydel lå i den amerikanske sonen. Men først kom russerne. De tok hele Wien.”
”Det var forferdelig.” Moren brøt inn. ”Der russerne kom, kunne ingen kjenne seg trygge.” Faren avbrøt henne, ” Det er ikke sikkert Herr Nygård synes det er så spennende med hva som hendte her i 1945.”
”Nei, men han bør få vite at vi var okkupert, at vi manglet mat og at det var vanskelig tider.”
Hun skjenket i mer te, bød rundt på smørbrødene og samtalen gled tilbake til Jan Nygård og hva han ellers skulle gjøre i Wien. Han forklarte at han skulle gå på et bibliotek dagen etter og lete etter noen gamle skrifter. Og så håpet han å få se noe mer av Wien etter hvert. Han hadde en uke på seg.
”Men da kan De kanskje komme til middag hos oss i vår kolonistue? Det hadde vært hyggelig om De kunne komme lørdag. Så får De se hvordan vi ellers bor?” Moren lyste opp.
Jan Nygård så fort bort på Ilse som smilte og nikket forsiktig. Han takket for invitasjonen, og sa at det så han fram til.
Den avsatte tiden for ettermiddagste gikk fort. Ilses plan var at de skulle få med seg en operette samme kveld, og da var det bare å gå videre. Jan Nygård var ikke helt sikker på hva han vært utsatt for, men det minnet meget om et forhør.
Jan Nygård hadde et ærende i Wien, men hverken kameratene eller for den sakens skyld Ilse og hennes foreldre hadde fått vite hva det handlet om.
Dagen etter hans 21-årsdag, noe tidligere samme år, og som virkelig hadde blitt feiret, hadde foreldrene hans sagt at det var noe de måtte snakke om. Jan Nygård hadde blitt litt overrasket over tonen og ansiktsuttrykkene, de var alvorstunge, nesten sørgmodige.
”Vi vil fortelle deg litt om dine biologiske foreldre.” begynte faren.
Jan Nygård var adoptivsønn. Det visste han godt, men han hadde hele tiden trodd at det eneste man visste om foreldrene var at de døde samtidig i en ulykke under 2. verdenskrig, og at det heller ikke var noen andre slektninger i livet. Hvem de biologiske foreldrene egentlig var hadde han aldri tatt noe nærmere rede på.
Faren fortsatte, ”Du har fått høre at dine foreldre døde i en ulykke, men det er verre en det. Dine foreldre var jøder, og i november 1942 ble de og din bror arrestert av norsk Statspoliti, og sendt til Tyskland. Siden hørte ingen noe fra dem mer.”
”Min bror? Har jeg hatt en bror?” Jan Nygård så forbauset og forvirret på faren.
”Ja, en tvillingbror. Og han ble med dine egentlige foreldre til Tyskland.” fortsatte faren.
”Men jeg da, hvorfor ble ikke jeg tatt?”
”Du var syk, du hadde en infeksjonssykdom. Man var redd for at det var difteri og du lå isolert på Ullevål sykehus. De som arresterte foreldrene dine visste ikke om det og ingen sa noe heller. Det var dette som reddet deg. Noen lojale sykepleiere og leger tok hånd om deg da de hørte hva som hadde skjedd. De fikk deg over til Sverige. Der var du på et barnehjem til krigen var over. Så kom du tilbake hit, og vi fikk adoptere deg.”
Det hadde blitt en lang kveld. Jan Nygård hadde spurt om hva hans egentlige far hadde gjort, og hvorfor de ikke hadde kommet seg unna i tide. Ingen av adoptivforeldrene kunne gi ham gode svar. Jan Nygård hadde hatt en god barndom. Han trodde han så på adoptivforeldrene som sine egne foreldre, men han ble nysgjerrig. Hva hadde hendt med de
tre andre i hans biologiske familie? Han lette etter opplysninger om arrestasjonen av jøder i Norge, og deres videre skjebne. Noe kartotek over hvem som ble tatt fant han ikke. I 1942 hadde det bodd et par tusen jøder i Norge. Over 700 hadde blitt sendt til Tyskland og av disse overlevde en håndfull. Han hadde kommet over noen artikler fra et dokumentasjonssenter i Wien, og bestemt seg for å besøke det så snart han kunne. Det var dit han hadde tenkt seg dagen etter det nedverdigende besøket i Stefandomen.
Dokumentasjonssenteret hadde det offisielle navnet Dokumentationszentrum des Bundes Jüdischer Verfolgter des Naziregime (B.J.V.N.), og holdt til i noen enkle lokaler i Rudolfsplatz 7, ikke langt fra vestbredden av Donau. Senteret lå opprinnelig i Linz og hadde blitt bygget opp av Simon Wiesenthal, en tidligere fange fra konsentrasjonsleiren Mauthausen i nærheten av Linz. Etter frigjøringen begynte Simon Wiesenthal sammen med andre frivillige å samle detaljerte opplysninger om hva jødene hadde vært utsatt for under naziregimet i Europa. Jan Nygård hadde skrevet til senteret og forklart at han lette etter sine egentlige foreldre, og at han skulle til Wien denne sommeren. Han fikk et vennlig brev om at han var velkommen, men at han ikke måtte ha for store forventninger. Da Østerrike ble innlemmet i det tyske riket i 1938 bodde det nesten 200 000 jøder i Wien.Våren 1945 var det bare 4-5000 igjen. Lokalene på Rudolfplatz var enkle, men Jan Nygård ble tatt vennlig i mot. Etter en del leting i arkiver fant man noen opplysninger om norske jøder som var blitt sendt til Dachau på slutten av 1942, men ingen detaljer om hans foreldre. Han spurte om hva som hadde hendt med de som overlevde i leirene, hvor befant de seg i dag. Noen hadde kommet seg illegalt til Israel, andre tilbake til sine hjemland, og noen til USA, Kanada og Australia. Besøket på senteret overveldet Jan Nygård. Her samlet man detaljer om jødeforfølgelsene basert på intervjuer fra overlevende, dokumenter om antisemittiske arrangementer, avisutklipp og brev. Alt ble systematisert og knyttet sammen til et nettverk av personer, organisasjoner og
hendelser. Det var de overlevendes ansvar at de skyldige til den monstrøse utryddelsen av andre mennesker skulle oppspores og straffes.
De neste dagene tok Ilse ham med til Prater, Leopoldberg og badestranden Gänsehaüfel. Denne gamle badeplassen var egentlig en del av Donau med et par kilometer strand.
Det var der hun sa det. ” Ich bin keine Schwedin!”
Han hadde sett meget overrasket ut. Nei visst, hun var ikke svensk. Han ba henne forklare.
”Jeg vet at svenske piker har en meget løs moral”, sa hun. ”Slik er ikke jeg.”
Han fortalte henne først at ikke visste noe om svenske pikers moral, deretter at han slett ikke tvilte på hennes. Et øyeblikk trodde han det gikk en skygge av skuffelse over ansiktet hennes.
Hun fortsatte. ”Hos oss venter vi på den rette, så forlover vi oss, og deretter ekteskap”.
Jan Nygård følte seg litt overkjørt av denne programerklæringen, rødmet og visste ikke riktig hva han skulle si. Hun lå på et teppe på gressplenen like ved stranden, og han lå ved siden av. Han hadde holdt henne i hånden, de hadde kysset hverandre kvelden i forveien, men han var en blyg uerfaren ung mann og hadde holdt en viss avstand. Hun brøt tausheten med å foreslå en is, og deretter en svømmetur. Han var fortsatt i tvil om hva hun ville med ham.
Lørdag ettermiddag tok han sporvognen som hun hadde instruert ham, og kom ut til et stort meget velholdt koloniområde. Ilse møtte ham på holdeplassen og sammen gikk de på småveier mellom hytter og småhus med velstelte hager bugnende av blomster, grønnsaker og frukttrær.
”Her er det”, sa hun og åpnet porten til en av hagene.
Der lå et lavt hus, nymalt og med blomsterkrukker hengende rundt inngangsdøren. Moren kom ut og sa at ektemannen skulle vise ham rundt og deretter var det middag. Ilses far var noe mer meddelsom denne gangen, og fortalte med tydelig entusiasme om de forskjellige plantene og spesielt frukttrærne. Hele hagen bar bud om innsats og kjærlighet. Og Jan Nygård ble imponert, spesielt av aprikos og ferskentrærne. Hans forhold til disse sydfruktene var at de fantes i sukkerlake i hermetikkbokser. Å få se dem i friluft var så åpenbart noe annet. På et av hagebordene sto et stort fruktfat, og faren sa at han fikk smake på årets første innhøsting. Jan Nygård tok en fersken og en aprikos.
De gikk inn i det lille huset, for det var lite. En stue, et kjøkken, en sovealkove og en veranda, men alt var rent, velholdt og, måtte han medgi, ganske hyggelig.
”Her er vi så ofte vi kan i hele sommerhalvåret,” sa faren. ”Vi klarer oss selv med grønnsaker og frukt det meste av året. ”
De hadde satt seg til bords, moren serverte en suppe og forklarte at han etterpå skulle få en typisk Snitsel. Jan Nygård trivdes, maten var god. Ilse var vakker, og foreldrene hyggelige. Etter desserten hendte det. Moren hadde servert vin til maten, og Jan Nygård merket at hun ble litt mer pratsom. Og da han komplementerte familien med kolonistuen og hagen tok hun ordet og beholdt det lenge.
”Jo visst er det bra her. Men De skulle ha sett vårt tidligere sted, det var virkelig noe å vise frem.” Hun kom ikke lenger, ektemannen forsøkte å bremse henne, men hun fortsatte.
”Herr Nygård bør få vite hvordan vi østerrikere har hatt det, det har ikke vært lett de siste 16-17 årene. I 1939 fikk vi overta et meget bra hus i en av de beste kolonihagene. Det var en jødisk familie som hadde flyttet og nå hadde staten tatt over slik at vi kunne få det for en rimelig penge. Men det måtte vi levere tilbake fordi Israel krevde at jødisk eiendom skulle tilbake til eierne. De var jo døde alle sammen så jeg kunne ikke forstå at vi skulle levere
tilbake noe som helst. Det ble vi tvunget til, og fikk nesten ikke noen penger for huset heller. Hitler hadde rett, jødene finner alltid en måte å tjene mer penger på. Det er vi som taper!”
Hun hadde blitt rød i ansiktet og det flammet nedover halsen. Ektemannen forsøkte å si noe, og Ilse så ned i bordet.
Da begynte Jan Nygård å skjelve, pusten gikk fort og angsten for et panikkanfall blandet seg med følelsen av hjelpeløshet og feighet.
”Jeg er jøde” hadde han lyst til skrike mot moren. ”Mine foreldre forsvant i Dachau!”
Men han sa ikke noe, satt bare og skalv og kjente panikken komme.
”Det må være noe du har spist”, sa Ilse. ”Skal vi gå ut litt?”
Han reiste seg fra bordet, nikket til moren og gikk ut. Etter et par minutter lettet anfallet, og de kom inn igjen. Moren hadde dekket av bordet, og satt frem kaffe og konfekt. Han tok pliktskyldigst en konfekt, drakk en kopp, og unnskyldte seg med at toget gikk tidlig dagen etter.
Ilse og Jan Nygård brevvekslet utover høsten, men etter hvert ble det lengre mellom hvert brev. I desember, etter et par måneder fikk Jan Nygård likevel et brev fra Wien. Konvolutten så kostbar ut, og avsenderens navn var preget i gullskrift. I konvolutten lå det et trykket brev med følgende ordlyd: Geerhter Herr Nygård, wir machen die Verlobung unserer Tochter Ilse Rohe mit dem Herr Gerhard Lichter bekannt…
Jan Nygård la brevet til side, så ut på snøen som hadde begynt å dekke det høstmørke landskapet. Vinteren skjuler alle spor tenkte han, og nå har de endelig fått en svigersønn. Jeg var for feig.
Dags blogg om helse, forskning og samfunn 