Trump vil ha en fredsavtale før de første 100 dagene av presidenstskapet har gått ut. Her ligger det prestisje og håp om at det henger en fredspris et stykke lenger fram. Men de to avtaleforslagene viser hvordan Trump har lagt seg flat for Putin og Russland. Her må Europa stå i mot. Nedenfor følger det amerikanske forslaget om fredsavtale. Og det kontrasterende forslaget fra Europa og Ukraina.
Den 25. april 2025 publiserte Reuters detaljer om et amerikansk forslag til en fredsavtale mellom Russland og Ukraina, fremmet av USAs spesialutsending Steve Witkoff under samtaler i Paris. Dette forslaget, som beskrives som USAs «endelige tilbud», har vakt betydelig bekymring blant ukrainske og europeiske diplomater. Det amerikanske forslaget inkluderer i henhold til Reuters:
Anerkjennelse av russisk kontroll over Krim og deler av Øst- og Sør-Ukraina.
Ekskludering av Ukraina fra NATO, med en vag sikkerhetsgaranti som ikke tilsvarer NATOs artikkel 5.
Gradvis opphevelse av sanksjoner mot Russland, inkludert de som ble innført etter 2014.
Ingen spesifikke krav om tilbaketrekking av russiske styrker eller retur av deporterte ukrainske barn.
Dette forslaget står i kontrast til det ukrainsk-europeiske motforslaget, som blant annet krever:
Full og ubetinget våpenhvile, overvåket av tredjepartsaktører.
Retur av deporterte barn og full fangeutveksling.
Sikkerhetsgarantier for Ukraina som ligner på NATOs artikkel 5.
Ingen begrensninger på Ukrainas forsvarsevne eller tilstedeværelse av vennligsinnede utenlandske styrker.
Territorielle forhandlinger etter våpenhvilen, basert på gjeldende kontrollinjer.
Økonomisk gjenoppbygging finansiert delvis av beslaglagte russiske eiendeler.
For tre år siden samlet vi oss i motstand mot invasjonen i Ukraina. Var vi naive? Selvsagt var vi det, men vi håpte likevel at Russland og Putin ville stoppe på startstreken. Nå vinner det imperialistiske Russland frem, er det Munchen 2.0 vi ser foran oss?
📉 Er det resesjon på gang? En amatør tester Bayes!
Etter å ha lest om Peter Navarro og sett aksjekurvene minne om skiløyper i Nordmarka, med avslutning i Rødkleiva, tenkte jeg: Betyr dette at en resesjon nærmer seg?
Jeg kan lite om økonomi, men mange snakker om at mørke skyer samler seg. Så jeg prøver meg med litt amatørmessig Bayesiansk statistikk – og bruker et kraftig børsfall som «bevis», kombinert med noen enkle antagelser:
Altså: Gitt et stort børsfall, øker sannsynligheten for resesjon fra 20 % til 60 %. Ikke akkurat imponerende presisjon – omtrent som å lene seg på historiske trender.
Men så tar vi det et hakk videre👇
📊 Hva hvis vi legger til flere signaler?
Børsfall > 5 %
Invertert rentekurve (10-års < 2-års)
PMI < 50 (lav produktivitet)
AI (og gamle lærebøker) gir følgende tall:
P(Invers rente | Resesjon) = 0,75
P(Invers rente | Ikke resesjon) = 0,15
P(PMI lav | Resesjon) = 0,70
P(PMI lav | Ikke resesjon) = 0,25
Med antatt uavhengighet (ja, jeg vet, det er ikke helt realistisk), ender vi opp med en oppdatert resesjonssannsynlighet på ca. 95,5 %. 😬
🔍 Ikke en eksakt spådom – men en måte å strukturere usikkerhet på. Bayesianeren i meg koser seg. Nå gjenstår det bare å se om økonomien følger etter skiløypa ned til Rødkleiva.
Peter Navarro gikk fra å være en relativt ukjent økonomiprofessor til å bli en sentral arkitekt bak Donald Trumps tollpolitikk og handelsstrategi. Med skarpe angrep på Kina, sterke proteksjonistiske ideer og en fiktiv karakter kalt «Ron Vara», ble han et symbol på Trumps økonomiske nasjonalisme.
Bakgrunn
Peter Navarro er en amerikansk økonom og tidligere politisk rådgiver som fikk stor innflytelse i Donald Trumps administrasjon. Med en doktorgrad i økonomi fra Harvard og mange års erfaring som professor ved University of California, Irvine, hadde Navarro en solid akademisk bakgrunn før han trådte inn i politikken.
Gjennom sitt forfatterskap – særlig med bøker som Death by China – markerte han seg som en sterk kritiker av globalisering og Kinas rolle i verdensøkonomien. Han argumenterte for at amerikansk industri ble systematisk undergravd av urettferdig handel, og at USA måtte svare med aktive mottiltak, som toll og industripolitikk.
Navarro ble hentet inn i Trumps krets i forkant av presidentvalget i 2016, angivelig etter at Trumps svigersønn Jared Kushner skal ha oppdaget bøkene hans på Amazon. Kushner skal visstnok ikke ha lest bøkene, men plukket dem ut basert på titlene. Og da dukket altså Death by China opp. Navarro fikk en nøkkelrolle i Det hvite hus, hvor han ledet både National Trade Council og Office of Trade and Manufacturing Policy. I disse rollene var han en av hovedarkitektene bak Trumps proteksjonistiske handelspolitikk og bruk av toll som pressmiddel i internasjonale forhandlinger.
Et kuriøst trekk ved Navarro er hans bruk av den fiktive karakteren Ron Vara – et anagram av «Navarro» – som han siterte i egne bøker. Vara ble fremstilt som en slags advarende stemme mot Kina. Dette ble senere avslørt og bekreftet av Navarro selv, som beskrev det som et «innside-spøk».
Kjent for sin konfronterende stil og tydelige budskap, har Navarro blitt både hyllet og kritisert for sine utradisjonelle økonomiske synspunkter. Mens tilhengerne roser ham for å sette amerikansk industri først, mener kritikere at hans politikk er forenklet og ideologisk styrt slik det er oppsummert nedenfor.
Kritikk fra fagmiljøet
Navarros synspunkter har møtt betydelig motbør fra ledende økonomer. Paul Krugman har kalt hans handelsanalyse for «økonomisk analfabetisme», mens Harvard-professor Greg Mankiw mener Navarro overser grunnleggende handelsprinsipper og fremmer skadelige tiltak som toll. Økonomer som Tyler Cowen ( «Navarro starter med konklusjonen og jobber seg baklengs.») og Lawrence Summers har også kritisert ham for ideologisk tenkning og manglende nyanser i synet på Kina. Felles for kritikken er at Navarro fremstiller global handel som et nullsumspill, og at hans politikk risikerer å svekke både amerikanske forbrukere og globale relasjoner.
Om Navarro på økonomiens arena spiller samme rolle som Robert Kennedy Jr gjør på folkehelsearbeidet gjenstår å se.
Dette var reaksjonen da Margareth Thatcher skar ned bevilgninger til utdanningsinstitusjonene i UK. Jeg kom til å huske sitatet da detaljer om hvem som herjer i amerikansk offentlighet for tiden, i regi av Elon Musk og Donald Trump. Nedenfor er en artikkel som er basert på et innlegg i Daily Beast 3. februar, og et innlegg i Dagens Nyheter 26. februar. Det siste er skrevet av Ingmar Neveus.
Musk og DOGE: De unge ryddeguttene som skal «redde» USA
Elon Musk har sendt en gruppe unge teknologikyndige menn inn i amerikanske myndigheter og departementer med et mål om å kutte kostnader og omstrukturere statsapparatet. Disse såkalte «ryddeguttene», eller «DOGES» etter Musks inoffisielle «effektivitetsdepartement», har fått stor oppmerksomhet—både for sine kontroversielle metoder og for den begrensede suksessen de så langt har hatt.
Radikal effektivisering eller kaos?
Gruppen består av rundt 100 personer, nesten utelukkende menn, hvor de fleste er under 26 år. Mange har en bakgrunn innen IT og har gått på eliteuniversiteter, men få har erfaring med offentlig forvaltning. Musk og hans støttespillere, inkludert tidligere president Donald Trump, mener dette er en fordel—de ønsker å styre staten som en bedrift, fri for byråkrati og ineffektivitet.
DOGE-gruppen har blant annet:
Tatt over enorme databaser med personopplysninger om millioner av amerikanere, inkludert bankinformasjon og helseopplysninger.
Sendt e-poster til hundretusenvis av statsansatte, der de ber dem si opp jobben sin.
Intervjuet offentlig ansatte på video, der de må begrunne hvilke «superkrefter» de har som gjør dem verdige til å beholde jobben.
Stengt bistandsorganisasjonen USAID, der Doge-medarbeidere selv sendte ut oppsigelsesbeskjeder til alle ansatte.
Mange av disse tiltakene har møtt kraftig kritikk, ikke bare fordi de fremstår brutale, men også fordi de ofte bryter med amerikansk lovgivning.
Uerfarne, ekstreme og kontroversielle
Flere av de unge mennene i DOGE-gruppen har blitt avslørt for ekstreme holdninger. 25 år gamle Marko Elez skrev blant annet: «Jeg var rasist før det ble kult» og mente det burde være «normalt å hate indere». Han ble kortvarig fjernet fra Doge etter at Wall Street Journal omtalte uttalelsene, men ble raskt gjeninnsatt av Musk, som sa: «Å feile er menneskelig, å tilgi er guddommelig.»
En annen, Gavin Kliger, har spredt innlegg fra den kjente hvit makt-aktivisten Nick Fuentes, mens 19-åringen Edward Coristine—kjent under kallenavnet «Big Balls»—tidligere skal ha blitt sparket fra et IT-sikkerhetsselskap for å lekke forretningshemmeligheter.
Kaotiske konsekvenser
Til tross for at Doge-arbeiderne skryter av å jobbe 120-timers uker, har deres handlinger ofte ført til kaos snarere enn besparelser.
Feilberegning av kutt: Teamet hevdet i februar at de hadde spart 8 milliarder dollar ved å avslutte en kontrakt, men beløpet viste seg å være 8 millioner—en tusendel så mye.
Massesparking med katastrofale følger: De avskjediget 300 ansatte fra atomsikkerhetsmyndigheten NNSA, men måtte i ettertid forsøke å ansette dem tilbake da de viste seg å være nødvendige for USAs kjernefysiske sikkerhet.
Svekking av beredskap: Ansatte i landbruksdepartementet, som jobbet med å forhindre fugleinfluensa, ble sparket. De viste seg senere vanskelige å lokalisere for reansettelse. E-post adresser var slettet.
Musk har hevdet at USA taper «hundrevis av milliarder» på korrupsjon og ineffektivitet, men hittil har flere av DOGE-gruppens påstander vist seg å være feil eller direkte konspirasjonsteorier. Blant annet hevdet de at USAID hadde kjøpt kondomer til Hamas for 50 millioner dollar, samt at statlige pensjoner ble utbetalt til 10 millioner amerikanere over 120 år. Ingen av disse påstandene viste seg å stemme.
Et uvisst eksperiment
DOGE-gruppen har på kort tid skapt stor uro i Washington, men har så langt vist seg å være mer kaotiske enn effektive. Selv om det er bred enighet om at det finnes svinn og sløseri i det amerikanske statsapparatet, gjenstår det å se om Musks unge «stormtropper» faktisk kan levere reelle besparelser—eller om de i stedet bidrar til et farligere og mer dysfunksjonelt USA.
Årsskiftet er et vendepunkt , et øyeblikk hvor vi står i spennet mellom fortid og fremtid. Den romerske guden Janus, med sitt doble ansikt, ser både bakover og fremover. Bak oss ligger et år med rystelser, vendepunkter og overraskelser. Foran oss – et ukjent landskap, formet av krefter vi ennå ikke helt forstår.
Assads fall i Syria – uventet, men forståelig.
En regimeleder som klamret seg fast i ruinene av en borgerkkrig, til slutt veltet av en kombinasjon av ytre press og indre forvitring. Men hva ser Janus i fremtiden? Et stabilt Syria, eller en ny uforutsigbar maktkamp, der islamistiske grupper med røttter i IS posisjonerer seg? Europas ser på med blandede følelser – lettelse over Assads fall, men frykt for hva som kommer etter.
Parallelle samfunn i Europa?
Spørsmålet om islam i Vesten er ikke nytt, men det blir stadig mer akutt. Kan vi leve side om side i parallelle verdener, der religiøse lover står i kontrast med demokratiske prinsipper? Når sharia-domstoler utfordrer sekulære rettssystemer, når ytringsfriheten settes på prøve i møte med religiøs sensitivitet- er vi vitne til en glidning mot en ny samfunnsorden?
Demokratiet i skyggen av kleptokratiet
Tollmurer reiser der globalisering en gang var dogmet. Stormakter vender seg innover, beskytter egne markeder og interesser. Samtidig ser vi hvordan autokrater og oligarker tømmer statskasser til egen vinning. Er vi i ferd med å miste troen på demokratieet, slik vi kjenner det? Finnes det noen som ser lenger oss andre- en Snyder, en historiker med blikk for de lange linjene, eller en filosof som Slavoj Zizek som advarer mot venstresidens lefling med Russland, og dessuten slår et slag for humor som våpen. Og som advarer om farene vi er blinde for?
Men Janus ser også lys
I laboratorier verden over utvikles vaksiner som kan beskytte mot kreft, kanskje også hjertesykdommer. Forskning og teknologi gir løfter om enfremtid der vi lever lengre og sunnere liv. Men fremskritt er aldri en lineæar prosess. Historien tar omveier, kaster oss tilbake i gamle møsntre.
Er vi på vei mot en ny tidsalder for tro og religion?
Etter tiår med sekularisering ser vi tegn på en motreaksjon. Troen vender tilbake- ikke nødvendigvis i sin tradisjonelle form, men som svar på en verden i krise. Når usikkerheten øker. søker mennesker mening og tilhørighet. Kanskje er vi på vei mot et nytt landskap, der spiritualitet og religion igjen former samfunnsutviklingen.
Janus ser bakover og fremover. Vi står ved terskelen til et nytt år, en ny epoke. Hvilken vei vi tar, er ennå uvisst.
”Och jag går till dom andra, jag vill känna julens frid Jag vill tro att han föddes och finns med oss här i tiden Det är jul och det finns ett barn i mig som vill tro att det hänt, Och som tänder ett ljus varje söndag i advent”
Jeg vil dele dette verset fra Koppången med dere. Melodien ble komponert av Per-Erik Moraeus, og teksten skrevet av Py Bäckman. Den kom ut 1998 på albumet Ödra av Orsa spelmän. Sangen handler om julestemningen i ei bygd på landet. Det er frost, og kaldt, men det står en kirke der. Sangen har blitt allemannseie i løpet av denne siste generasjonen. Det er noe naivt med jul. Når man tar bort jaget og de kommersielle overtonene. Julekrybbene med Maria, Josef, dukker, halm, engler, lam, og vise menn. Og hyrder. Eller julespillene der barnekor gir til beste varierende grad av musikalitet, men de kan tekstene. «Jag vill tro att han föddes..» Jesus ble ikke født 25. desember. Kirken grep midtvintersblotet eller solgudens feiring nettopp den datoen, fylte det med et religiøst innhold, som passet med kirkeåret, og Jesus som verdens lys. Vi ble troende, eller tvilende agnostikere, i vår naivitet. Da hadde det gått over 300 år siden vår tidsregning begynte. Men de evige spørsmålene er de samme. Hvem er jeg, hva er meningen med livet, med oss? Det ondes problem, nå tydeligere enn på årtier. Hvor kommer ondskapen fra? Er julen noe av redningen? Et halmstrå vi griper til, et tegn på et godt felleskap tross alt.
Palestinian state where Jews and Muslims live in brotherhood: Arafat’s vision 50 years ago
Fra The Haaretz 13. oktober i år. Oversettelsen er gjort med AI.
For 50 år siden, den 10. oktober 1974, publiserte Haaretz en hebraisk oversettelse av et intervju PLO-leder Yasir Arafat ga til detyske ukebladet, Der Spiegel. «Dette er første gang en amerikansk president har snakket om rettighetene til det palestinske folket og ikke bare om palestinske flyktninger. Har ikke tiden kommet for palestinerne til å anerkjenne eksistensen av staten Israel?» ble han spurt i starten. «Anerkjenner Israel oss? Hvordan kan du forvente at vi skal anerkjenne Israel når Moshe Dayan, for eksempel, erklærer: ‘For palestinerne finnes det bare død’, og Golda Meir sier: ‘Hver dag blir jeg tynget av tanken på de mange arabiske barna som fødes hver dag’,» svarte Arafat
«Har israelerne i Midtøsten bare valget mellom en koffert og en kiste?» ble han spurt senere. «Vi har aldri sagt noe slikt. Den palestinske revolusjonen søker en demokratisk palestinsk stat der jøder, kristne og muslimer vil leve med like rettigheter og i brorskap,» sa han.
Når det gjelder spørsmålet om de palestinske flyktningene, ble Arafat spurt hvorfor deres skjebne var annerledes enn skjebnen til andre flyktninger i verden etter andre verdenskrig, som til slutt ble gjenbosatt og opphørte å være flyktninger. «Det finnes ikke bare palestinske flyktninger. Etter andre verdenskrig, da tragedien til ditt folk begynte, var det 40 millioner flyktninger i verden. Nesten alle har siden blitt gjenbosatt på en eller annen måte. Hvorfor ikke palestinerne?»
Til dette svarte han: «Tyske flyktninger kan fortsatt søke tilflukt i det tyske hjemlandet, fordi Tyskland fortsatt eksisterte. Men det palestinske hjemlandet har blitt stjålet fra dem. Jeg kan ikke akseptere tapet av det palestinske hjemlandet hvis du ikke kan akseptere tapet av hele Tyskland. Nasjoners rett til selvbestemmelse på deres eget land er en av menneskerettighetene godkjent av FN.»
«Er en persons hjemland alltid der han ble født?» ble Arafat spurt. Han svarte: «Den tyske kunne ha dratt til det tyske hjemlandet. Den palestinske har ikke vært i stand til å gjøre det til nå. Selv navnet Palestina har blitt slettet fra det politiske kartet. Ville du ha akseptert at navnet ‘Tyskland’ forsvant? Som palestiner kan jeg ikke gjøre det.»
Arafat ble senere spurt om tiden var inne for å legge terrorismen til side til fordel for diplomatisk aktivitet. Han benektet først at PLO var involvert i terrorisme, som han kalte «militære operasjoner.»
Som svar ble han spurt: «Hva skal være svaret på handlinger der skolebarn, kvinner og flypassasjerer blir revet i filler?» Han svarte: «Er det ikke terrorisme når folk blir tvunget til å leve i 26 år under umenneskelige forhold i huler og telt, når Phantom-jagerfly og napalm brukes mot dem, når de blir torturert og bombet i sine egne hjem? Er det barbarisk? Vi gjennomfører bare militære operasjoner i vårt okkuperte hjemland.»
Staten motsetter seg ikke bosettingene På denne datoen for 50 år siden, på kvelden før Simchat Torah i 1974, var hovedoverskriften i Haaretz: «Mer enn 5 000 mennesker ba om å etablere rundt seks bosettinger i Judea og Samaria,» men «IDF fjernet dem med makt og slag.» Haaretz-korrespondent Yehuda Litani skrev: «Mer enn 5 000 Gush Emunim-tilhengere, inkludert mange tenåringer med blå kippa, deltok i en bosettingskampanje uten sidestykke i omfang, som begynte i skumringen i går, med mål om å etablere rundt seks bosettinger i Judea og Samaria.»
Bosetterne samlet seg på dusinvis av steder over hele landet, fra hvor de dro med lastebiler, busser og private biler mot bestemmelsesstedet. «Alle inngangene til hovedveiene til Judea og Samaria ble blokkert av IDF, som i de fleste tilfeller forhindret kjøretøy fra å komme inn på bosettingsstedene,» rapporterte Haaretz.
Likevel lyktes bosetterne i å nå fire destinasjoner nær Ramallah og Jeriko. IDF protesterte. «IDF-soldatenes beredskap i Judea og Samaria for å forhindre bosettinger varte i flere uker, dermed mistet de opertaive enhetene titusenvis av treningsdager», fortalte en høyere offiser.
Statsminister Yitzhak Rabin sa etterpå: «Staten motsetter seg ikke bosettingene, men de bør styres etter regjeringens prioriteringer,» som Haaretz skrev. «Enhver gruppe mennesker kan ikke ta loven i egne hender.»
Avisens lederartikkel uttalte: «Regjeringen handler riktig når den forhindrer at grupper av mennesker bosetter seg i Judea og Samaria på eget initiativ. Israels grenser bør avgjøres av regjeringen som står til ansvar for Knesset og ikke politisk initiert av noen som står til ansvar for Gush Emunim eller Betar … Beslutninger om landets suverenitet kan bare tas av de som har fullmakt til å gjøre det i henhold til lov og skikk.»
Denne dramatiske hendelsen fant sted tidlig i oktober 1974. Det var en del av innsatsen fra den sionistiske religiøse bevegelsen Gush Emunim, som ble grunnlagt det året, for å bosette alle deler av Israels land. De gjorde sitt første bosettingsforsøk det året – begynnelsen på Elon Moreh. Senere dro de til Sebastia, men ble fjernet.
De første bosettingene ble etablert noen år tidligere, i september 1967, rett etter seksdagerskrigen, med gjenopprettelsen av Kfar Etzion, som ble forlatt av Arbeiderregjeringen under 1948-krigen for uavhengighet. Senere, i 1968, ankom de første bosetterne Hebron. Nahal-utposten Kalia ble da etablert i Jordandalen med velsignelse fra statsminister Levi Eshkol. I 1972 ble Kiryat Arba etablert ved siden av Hebron.
Gush Emunims bosettingsinnsats fortsatte i 1975, da medlemmene av gruppen til Elon Moreh dro for å bosette seg i Samaria. I valgopprøret i 1977 kom Likud til makten under Menachem Begin. Regjeringen bestemte seg for å anerkjenne bosettinger utenfor den grønne linjen, landbruksminister Ariel Sharon utarbeidet en omfattende bosettingsplan – og resten er historie.
Femti år har gått. Arafat, Begin og Rabin er ikke lenger blant oss. Bosettingene, terrorismen og den uendelige krigen med palestinerne er fortsatt som det var for 50 år siden.
Fredsprisen
20 år senere, i 1994, mottok Yasir Arafat, Yitzhak Rabin og Shimon Peres Nobels fredspris.
Den 6. oktober trodde Brett McGurk som var President Bidens koordinator for Midtøsten og Nord Afrika, at en fredsavtale for Palestina og Israel var innen rekkevidde. Han skulle møte en gruppe saudiske diplomater for å utarbeide en plan for en palestinsk stat. Det var midtpunktet i en stor handel: I bytte for en palestinsk stat ville Saudi-Arabia normalisere diplomatiske forbindelser med Israel. Saudi-Arabia som så seg selv som leder av den muslimske verden skulle omfavne Israel.
Møtet ble avbrutt ved 11 tiden om kvelden, etter flere timers aktivitet. Årsaken til avbruddet var en tekstmelding fra Israels ambassadør i USA, Michael Herzog. «Israel er under angrep,» skrev Herzog. McGurk svarte raskt: «Vi er med deg.»
Like etter klokken ni neste morgen ankom utenriksminister Antony Blinken Det hvite hus. Blinken hadde planlagt å reise til Saudi-Arabia den uken for å konkretisere visjonen for en palestinsk stat sammen med kronprinsen Mohammed bin Salman. Nå gikk Blinken inn i det ovale kontoret med McGurk for å orientere president Joe Biden om Hamas sitt angrep på det sørlige Israel.
De kunne ikke presentere Biden med et fullstendig bilde; de israelske forsvarsstyrkene kjempet fortsatt kamper med Hamas i sør. Presidenten hadde et enkelt spørsmål: «Hvor mye verre kommer det til å bli?»
Etter hvert som videoopptak av Hamas’ herjinger begynte å dukke opp, ble disse vist for Biden. Han hørte at israelske barn ble myrdet foran foreldrene sine. «Dette er på et annet nivå av villskap,» sa han til McGurk.
Da Biden snakket på telefon med Benjamin Netanyahu, hørtes den israelske statsministeren rystet ut. Netanyahu fortalte Biden at Hamas’ invasjon kan være et forspill til et apokalyptisk angrep på den jødiske staten, som dukker opp fra alle retninger. «Hvis du blir sett på som svak i Midtøsten, er du en roadkill,» sa Netanyahu. «Du kan ikke bli sett på som svak. Og vi må svare på dette, og vi trenger at USA er med oss. Hvis ikke, kommer alle fiendene våre etter oss.»
Biden administrasjonens oppdrag
Bidens svar til Netanyahu var i hovedsak det McGurk hadde svart ambassadør Herzog: «Vi er med deg». Men Biden administrasjonen gav seg selv et større oppdrag enn full solidaritet i etterkant av angrepet. Den ønsket å avverge en regional krig som USA skulle kunne innblandes i. Administrasjonen satte seg som mål å få en slutt på konflikten, og å frigjøre de anslagsvis 251 gislene som Hamas hadde kidnappet og ført til Gazastripen. Den ville gjøre Gaza fritt fra Hamas styre, og demontere gruppens militære kapasiteter. Til tross for omfanget av disse oppgavene, forsøkte Biden administrasjonen fortsatt å få fart på normaliseringen mellom Israel og Saudi Arabia.
I dag, et år senere, ser vi at det gikk verre enn noen av oss kunne ha forestilt seg. Kanskje er det slik enkelte analytikere hevder, Hamas fikk det slik de ønsket seg, et Israel omgitt av fiender på flere (Netanyahu sier syv) fronter etter å ha lagt Gaza i grus. At Hizbollah ble satt ut av spillet, og Libanon bombet, var kanskje ikke med i regnskapet.
Men hvorfor skjedde angrepet nettopp 7. oktober 2023. Var normaliseringen av relasjonen Saudia-Arabia og Israel en utløsende faktor for Hamasangrepet? Gikk denne normaliseringen mot Hamas endelige mål, å fjerne Israel som stat?
Hvorfor 6-7. oktober?
Angrepet har vært planlagt i minst tre år, men tross det gått under radaren for Israels etterretning. Et liknende mistak hadde man gjort 50 år tidligere da Egypt og Syria gikk til angrep 6. oktober 1973 i det som ble kalt Yom Kippur krigen. Om valget av tidspunkt for angrepet for et år siden er et nytt stort angrep etter nøyaktig 50 år, eller et kalkulert innlegg i en politisk prosess er umulig å avgjøre. Uansett har 7. oktober 2023 med etterfølgende ødeleggelser og opptrapping plassert Midtøsten i den apokalyptiske situasjonen som Netanyahu spådde.
Eliud Kipchoge fra Kenya siktet mot å være den første som noensinne løp maraton under to timer. Dagen var 12. oktober, 2019. Stedet er Wien. Det gikk ikke. I 2018 var han 99 sekunder fra to timer. Fire år senere, i Berlin satte han ny verdensrekor med 2:01:09.
Men så kom den 16 år yngre Kelvin Kiptum med 2:00:35 i Chicago 8. oktober i 2023. I 2024 omkom han i en trafikkulykke i Kenya, sammen med sin trener. Verden mistet en løper som trolig ville ha brutt den magiske grensen.
Idag gjorde Onesmus Kiplagat distansen på 2:11:34 i Stockholm. Shewarge Alene fra Etiopia sprang i mål på 2:30:38. Wilma Modig tok SM gull på 2:36:03. Det er bare å gratulere etter hennes andre maraton.
Vi vet ikke hvor lang tid Pheidippides brukte på veien fra Maraton til Aten for 2500 år siden. Men han fikk sagt det han skulle. Perserne var slått. Så døde han.
De første offisielle maratonløpene på 40 kilometer begynte med olympiaden i Hellas 1896. Distansen endret seg litt og endte med 42,195 kilometer fra 1908. Visstnok på ordre fra dronning Victoria slik at de kongelige barna skulle få se løperne fra sine vinduer. I dag er det millioner av løpere som utfordrer seg selv. Ingen løper under to timer, mange under fire, og noen under tre. Men alle utfordrer seg selv.
Du møter dem allerede et par kilometer fra start. De kommer fra alle kanter, i treningsklær, i alle aldre og utgaver (det vil si ingen under 16 men flere mot 80 og høyere). Starten i Greenwich Park eller Bislett eller Stockholm Stadion er alltid et syn. Tusenvis av fargesprakende figurer jogger, strekker, tøyer, mediterer eller køer foran verdens lengste urinal. Alle har et eller flere triks for å komme noenlunde helskinnet gjennom bygatene.
Starten deler veteranene i en gruppe og «virgin runners + ladies» i en annen. To lange køer på 8000 mennesker. Startskuddet går, alle løfter armene i været og roper ut.
Tablå. Bare en langsom bølgebevegelse går gjennom forsamlingen i det teten beveger seg ut porten. Først fem minutter senere passerer mosjonistene med mer enn tre timers løping foran seg, målport og startstrek.
Ut gjennom porten toger løperne. Langsomt til å begynne, men etter 3-4 kilometer øker tempoet til den marsjfart man hadde trent mot. Folk kranser løypa, og formelig bærer deg med tilrop og hyllest.
Up the ladies !
Alle store byer ligger ved elver. Alle store maratonløyper krysser broer. Broer går først oppover. Etter tjue kilometer begynner noen å gå, hinke eller stoppe opp. Folk roper igjen, oppmuntrer, finner navnet i programmet, og gir deg et klengenavn.
Plutselig i en sving et norsk flagg, Jan Erik Vold med barn på skulderen ; «Heia Norge» og et gjensvar som bringer deg flere kilometer avgårde uten at du merker det. Rockeband står innunder tunneler og får blodet til å strømme ennå hurtigere. Frelsesarmen kaller på deg med Onward Christian Soldier, og middelaldrende damer gir til beste It’s a long way to Tipperary, og svinger med plakater: «See How They Run».
Nå begynner stivheten. Først i lårene, deretter leggene. Ikke krampe, bare stramt og ømt. Det er ikke umulig å løpe. Men vondt.
Folk faller fra, stadig flere går, men publikum står på. Opp Trafalgar Square, opp the Mall til Buckingham Palace, opp Karl Johans gate i Oslo, en ny booster effect. Det går mot et mål.
Ved siden av deg kvitner en løper til. Han bruker hele løypas bredde. Siger sammen i halvbøyd stilling. Ingen, unntatt TV, gjør noe. De zoomer inn på ham og følger hele tiden hans vaklende løp med stadig større spenning. Til slutt griper politiet inn. Båremannskap kommer til og bringer ham til ambulansen. Og så i mål. En siste spurt inn på stadion. Passerer et par tre av løperne på veien. Armene i været. Vi vant.
Jeanne Louise Calment ble født 21 februar 1875, og døde 4. august 1997 i Arles. Hun er det mennesket som offisielt har levd lengst på jorden. For snart et år siden, 17. januar 2023. døde Lucile Randon. Hun var født 11. februar 1904. Lucile Randon var nonne, kjent som søster André. Hun var i kirkens tjeneste det meste av sitt liv, gjennomlevd 18 franske presidenter og 10 paver, og var så lang verdens eldste. Både sjokolade og vin var en del av hennes daglige kosthold sies det.
Det er flere som blir eldre. Det har vi visst noen tiår, men hvor gamle kan vi bli?
Kurvene over viser gjennomsnittlig forventet levetid i Norge, Sverige og USA i tidsrommet 1960-2020.
Konstant økning i forventet levealder i over hundre år.
I en undersøkelse gjengitt i Science Magazine i 2002 av hvordan kvinners levealder utviklet seg fra 1840 til 2000 i New Zealand, Australia, Japan, Norge, Sverige, Island, Nederland og Sveits, viser det seg forventet levealder økte nesten konstant med 0,243 år per år. Kvinnene la altså til nesten 90 levedager per år til sin livslengde. Mennene har gjort det litt dårligere med 80 dager per år. Det er Japan som leder i denne ligaen. Her har kvinnene lagt til over 100 dager per i år i samme tidsperiode.
Hvor går grensen?
Den nesten konstante rettlinjete økningen over en tidsperiode med så store sosiale, økonomiske og ikke minst medisinske omveltninger, er overraskende. Man ville vente en avflating etter hvert som levealderen nådde et slags ”tak”, eller er det slik at det ikke finnes noe tak?
Svaret på dette ligger i fremtiden, men ved å sammenlikne ulike land kan man få en ide om hvilke muligheter som foreligger for et langt – og lengre liv. Noen grupper leder utviklingen og biologisk må man kunne anta at vi alle (globalt sett) bør oppnå det samme som de(t) beste i den internasjonale kappestriden, gitt at forholdene ellers er like. I 1845 var forventet levealder i Sverige 45 år for kvinner, og vi kan anta at Sverige den gangen lå godt an. Mer enn 150 år senere er det japanske kvinner som lever lengst i verden med en forventet levealder på 85 år. En japansk kvinne på 65 år i 1950 skulle gjennomsnittlig leve ytterligere 13 år. Nå er denne tiden økt til vel 24 år. Eller på en annen måte: i 1950 var sannsynligheten for at hun skulle overleve til 100 år 1 på 1000, mot 1 på 20 i år 2000.
Hva er årsaken(e)?
Forbedringen i leveutsikter var frem til 1950 i hovedsak resultatet av fallende dødelighet i yngre aldersgrupper, og da spesielt dødeligheten i første leveår. I velutviklede industriland er dødeligheten i forbindelse med fødsel og i løpet av det første leveåret kommet så lavt som det er biologisk mulig å oppnå. Og fram til 1950 hadde medisinske tiltak rettet mot kroniske sykdommer liten betydning for befolkningens forventede levealder. Etter 1950 forandrer dette seg. I løpet av de neste 50 årene er det spesielt økende overlevelse hos grupper over 65 år som har bidratt til den økte levealderen. Tallene fra Japan viser at det er et stort potensial for forbedring i leveutsikter om vi antar at det som er oppnådd i Japan også er gyldig for andre land. I Japan var det to store dødsårsaker som endret seg i løpet av andre halvdel av det tyvende århundret, magekreft og hjerneslag. Begge sykdomsgrupper har gått kraftig tilbake. I tillegg har japanerne alltid hatt lav dødelighet av koronar hjertesykdom (hjerteinfarkt), og dette har bidratt til at de eldre lever lengre.
Avvikene fra den rette linjen
Som nevnt over økte levealderen nesten rettlinjet fra 1840 til 2000 i et utvalg velutviklede industriland. Det var bare to store avvik fra dette i det tyvende århundret. Det ene ser vi i 1918-20 da kurven plutselig viser en sterk fallende tendens for begge kjønn, og levealderen reduseres med omtrent fem år. Den andre er en sterk utflating av økningen for mennenes del fra 1950 til 1980. Deretter tar økningen seg opp og fortsetter i samme stigningstakt som tidligere. De to avvikene i forrige århundre representer influensaepidemien i 1918, og den epidemiske utbredelsen av koronar hjertesykdom spesielt blant menn over 40 år. I mange land begynte den omtrent samtidig på slutten av 1950tallet. Overalt så man konsekvenser for forventet levealder, om enn i noe varierende grad. Influensaepidemien – som fikk tilnavnet Spanskesyken – oppsto sannsynligvis først i USA, og spredte seg via troppetransporter og gjennom militærleire i løpet av 1918. Navnet Spanskesyken er betegnende for forholdene i USA under første verdenskrig. USA hadde kommet med i krigen ganske sent, patriotismen ble hausset frem av myndighetene og det var en uttalt kontroll av hva man kunne skrive i pressen, Blant annet kunne man ikke skrive om nederlag eller epidemier. Det kunne derimot Spania som var nøytralt og hadde en fri presse. Der skrev man om influensaepidemien i andre land, bl.a. USA, og dermed ble den spansk.
Etter den annen verdenskrig økte dødeligheten av hjerteinfarkt dramatisk i Norge. Økningen var raskere her enn i noe annet land i Europa, bortsett fra Nederland. Først på 1970tallet begynte kurven å flate ut, og i løpet av denne tiden hadde sykdommen rukket å redusere den forventede levetid for middelaldrende menn. En liknende utvikling opplevde ikke verden før Sovjetunionens sammenbrudd. Da kom det igjen en rask økning i dødeligheten av hjertesykdommer i Øst-Europa, som gikk tilbake etter hvert som den økonomiske utviklingen bedret seg.
Fremtidig dødelighet
I dag er dødeligheten av hjerteinfarktsykdommen betydelig redusert i Norge, både på grunn av forebyggende tiltak og bedre behandling. Vi har kommet lavere enn flere middelhavsland. Dermed må levealderen øke, gitt at forholdene ellers er konstante. Om de vil være det i fremtiden er selvsagt ren spekulasjon, og det sikreste tipset er vel at forholdene ikke holder seg konstante, men stadig endrer seg- slik de gjorde fra 1840 til 2000. I prinsipp er det fire store dødsårsaker som kan påvirke den fremtidige utviklingen i forventet levealder; hjertesykdommer, kreftsykdommer, voldelig død (ulykker, drap og krig) og infeksjonssykdommer. For de to første dødsårsakene synes utviklingen fortsatt å være gunstig, i hvert fall uten dramatiske forandringer i sikte. Voldelig død kontrollerer vi til en viss grad selv, men de koster mange leveår i yngre alder. Infeksjonssykdommene er åpenbart uforutsigbare. Spanskesyken var en influensaepidemi som kan gjenta seg, og som trolig vil det. HIV-sykdommen var uventet, men har ikke betydd noe for levealderen i Norge. Så langt har alle prognoser om forventet levetid slått feil. Levealderen har bare økt og økt, inntil covid-19 pandemien fikk kurvene til å bikke nedover i 2022-23. Men dette er trolig forbigående. At det kommer til å bli langt flere som når hundre år i løpet av få år, er åpenbart. Hittil har økningen i forventet levealder på 0,243 år per leveår brakt kvinner i en del industrialiserte land nesten en fjerdedel på vei til udødelighet, men fortsatt er vel det målet det minst sannsynlige.
