Coronatiden – en reise inn i det ukjente Dag 4 (16.03.2020)

Første dag i selvvalgt isolasjon. Kaller det ikke karantene. Usikker på hvor lenge det skal vare. Har forsøkt tenke over hvilke kontakter jeg/vi kan ha hatt de siste to-tre ukene. Det er en del. Frisøren, familiemiddag, kjøpesenteret, kollektiv transport, treningsstudio, korøvelse og lunsjrestaurant, ja omtrent slik har det sett ut. Pluss et faglig møte med mange mennesker. Men hittil ingen symptomer, så derfor teller jeg dagene uten tegn til at SARS-CoV-2 har tatt bolig i kroppen. For plutselig er man blitt eldre og skrøpelig. Fra å være fullt frisk og i stand til å klare både meg selv og andre er man definert ut av samfunnet. Det kjennes ikke noe særlig, selv om jeg vet at det er for å beskytte meg. Men hvor lenge skal man holde seg isolert? Jeg har mentalt satt meg på to ukers isolat, men med digital kontakt i alle retninger og muligheter for å være utendørs. To uker kan synes som at jeg tenker på et tall, men det er omtrent inkubasjonstiden. Og hva gjør jeg etter det? Nye to uker? For jeg venter på vaksinasjon og herd immunity.

Apropos vaksinasjon så startet et forsøk i går. Den første personen ble vaksinert med en vaksine som ble tatt fram på rekordtid. Det er et fase 1 klinisk forsøk med frivillige i alderen 18-55 år. I alt skal 45 personer være med og teste ut doser og respons, men dette er selvsagt bare begynnelsen av en lang forsøksserie. Varighet seks uker, men konklusjonen og klinisk aktiv virksomhet blir tidligst en gang på høsten. Forsøket ledes av National Institute of Allergy and Infectious Diseases (NIAID) og foregår på Kaiser Permanente Washington Health Research Institute i Seattle. Hva betyr det for nedslukkingen av Europa og resten av verden? Det vet vi ikke, men jeg venter. Det eneste jeg tror jeg vet er at det blir verre før det blir bedre.

Coronatiden – en reise inn i det ukjente Dag 3 (15.03.2020)

 

Europa har blitt COVID-19 epidemiens tyngdepunkt

Italia sørger sine døde, i løpet av dagen var det ytterligere 368 dødsfall som blir tilskrevet COVID-19. Det høyeste tallet på en dag hittil. Italia advarer oss andre. Samtidig operer media med høye dødsrater. Det er villedende. Vi kjenner ikke nevneren. Det vil si, vi vet ikke hvor mange som er smittet. Bare hvor mange som er døde. Da gir ikke dødsrater noen mening. Trolig ligger dødeligheten blant de som blir smittet på ca. 0,7 %. Likevel, selv om den absolutte risiko for død er lav så er spredningen rask og dermed blir konsekvensene store. Vi ligger bare et par uker etter Italia. Kanskje klarer vi det bedre. I dag er Europa pandemiens tyngdepunkt. Det er her epidemien øker i omfang. Fra Kina rapporteres det om få nye tilfeller.

Flokk immunitet

Spredningen av virus i befolkningen angis som et risikotall, det vil si hvor mange individer en smittet person vil spre sykdommen til i en mottagelig befolkning. Tallet kalles reproduksjonstallet eller «basic reproduction number» (Ro) og er en matematisk størrelse som avhenger av befolkningens sammensetning, atferd og hvor lenge individet kan smitte.

Tallet gjør at man kan beregne hvor stor andel som må vaksineres for at befolkningen skal være beskyttet. Er Ro > 1 vil infeksjonen stadig øke, mens verdier under 1 betyr at sykdomsforekomsten vil reduseres. Jo høyere tallet, jo vanskeligere er det å bekjempe sykdommen.

Andelen individer i en befolkning som må være immune (enten ved vaksinasjon eller etter en infeksjon) for å hindre videre smittespredning kan beregnes med formelen (1-1/ Ro). Denne andelen kalles flokk immunitets terskel eller «herd immunity threshold» (HIT).

Ved Ro  lik 2 må andelen som er immune være over 0,5 eller 50 prosent for å hindre videre spredning.  Ro  lik 2 angis gjerne ved influensa.

Ro  vil variere i ulike grupper av i befolkningen og er avhengig av kontakthyppighet og infeksjonens varighet. For COVID-19 er Ro  mellom 1,4-3,9. HIT vil dermed kunne ligge mellom 28 og 74 prosent.

https://en.wikipedia.org/wiki/Basic_reproduction_number

Coronatiden – en reise inn i det ukjente Dag 2. (14.03.2020)

 

Lærdommen fra Taiwan

Nå har de fleste europeiske landene stengt seg inne. Skolene holdes fortsatt åpne i enkelte land, men strategien varier og UK får sterk kritikk for at de satset på kognitiv atferdsterapi. Vi får se hvordan det går. Stengingen av skolene ser ut til å representere to ulike tenkemåter blant beslutningstakerne. På sikt kommer SARS-CoV-2 til å være et av våre vanlige virus, men i mellomtiden vil man at færrest mulig i høyrisikogruppen skal blir syke. Hindrer man det ved å stenge grenser og skoler? Målsettingen er at vi skal nå et punkt der en så stor andel av befolkningen er immun (enten på grunn av infeksjon eller vaksinasjon) at sykdommen ikke sprer seg videre. Vi kaller dette for «Herd immunity,» eller flokk immunitet. Spørsmålet er hvor lang tid det tar før vi kommer dit. Jo langsommere det går, jo mindre blir belastningen på helsevesenet, men dessot lenger må vi pålegge oss selv restriksjoner. Noen steder i verden ser det ut til at man er ferd med å få kontroll. Vi ser nærmere på Taiwan.

Taiwan

2. januar 2020 kunne man lese følgende i Taiwan Today:

«Taiwan har satt i verk strengere helsekontroll i innkommende fly fra Wuhan, Kina, etter et utbrudd av lungebetennelse i byen…

Alle fly vil bli inspisert av helseinspektører før passasjerene får forlate flyet, er meldingen fra CDC (Center of Disease Control)», er et påbud datert 31. desember 2019.

“…dette er rutinetiltak ved mistenkelige sykdomsutbrudd… dersom passasjerer fra Kina får symptomer innen ti dager etter ankomst så skal de ta kontakt med helsetjenesten…»

 På dette tidspunktet kjente man til 27 tilfeller av lungebetennelse i Wuhan i fastlands Kina.  Man visste iheller kke med sikkerhet at dette var forårsaket av coronavirus. Likevel, for å være på den sikre siden startet screening av flypassasjerer nesten tre uker før man fikk bekreftet at det kunne være tilfelle. Allerede 20. januar sa kinesiske lungeleger bl.a. Zhong Nanshan, at en epidemi kan forhindres om tiltak settes i verk øyeblikkelig.

Og 20. januar gikk alarmen i the National Health Command Center (NHCC). Dette er et offentlig organ som ble opprettet i kjølvannet av SARS epidemien i 2002-03. NHCC er en del av et katastrofesenter som agerer som det operasjonelle senteret ved store sykdomsutbrudd. Det har direkte kommunikasjon med sentrale, regionale og lokale myndigheter, og knytter sammen sentra for epidemier, biologiske ulykker, anti-bioterror, og akuttmedisin.

1. februar innførte Taiwan, Hong Kong og Singapore restriksjoner for å hindre innreise fra Kina. Dette var i mot WHOs råd om restriksjoner.

Det hører med til historien at Taiwan ikke er med i WHO, medlemskapet bremses av Kina.NHCC satte i verk 124 forordninger som omfattet grensekontroll, skoler, politi, arbeidsplasser, ressursallokering og kommunikasjon med allmennheten (1). En vesentlig del av aktiviteten handlet om smittesporing og 14. februar lanserte man et karantene system for tilreisende. De reisende fikk scanne  en QR som tok dem til et online helseskjema som igjen kunne gi en attest via SMS. Dette lettet passering for de som ikke var i risikogrupper eller viste tegn til sykdom. Systemet ble satt opp i løpet av 72 timer og 18. februar hadde alle sykehus, klinikker og apotek i Taiwan tilgang til pasientenes bakgrunn og innreise forhold. SMS varsling ble sendt til smittede om de kom utenfor karantene området.

Hovedvekten av kontrollen lå på flytrafikken for å hindre import av smittede. Dermed gikk cruiseskipet Diamond Princess under radaren. Det la til kai ved Keelung i nærheten av New Tapei City den 31. januar, før avreise videre til Japan. Da folk forsto at det hadde vært passasjerer med smitte ombord ble mange redde for at smitten hadde spredd seg på land. Myndighetene opplyste derfor om femti steder som passasjerene trolig hadde besøkt, og ba alle som kunne ha vært i kontakt med passasjerer være oppmerksomme, og eventuelt gå i karantene. Ingen smittede ble oppdaget i de neste to ukene.

Taiwan har fortsatt et lavt antall smittede. Smittevernplanen fungerte og tiltakene ble akseptert av en stor del av befolkningen. Demokratier kan bekjempe epidemier på en akseptabel måte. Per i dag har landet med 23 millioner innbyggere testet nesten 17000 individer, påvist 59 tilfeller av COVID-19, og hatt et dødsfall. De siste to ukene har det vært få nye tilfeller. Trolig blir det med dette.

https://sites.google.com/cdc.gov.tw/2019-ncov/taiwan

Vis innlegg

Taiwan viser oss at det er mulig å være proaktive, og er kanskje det mest overbevisende eksemplet når det gjelder å ha en sentral smittevernsorganisasjon som startes så snart signalet går.

1.         Wang CJ, Ng CY, Brook RH. Response to COVID-19 in Taiwan: Big Data Analytics, New Technology, and Proactive Testing. JAMA. 2020.

Coronatiden – en reise inn i det ukjente Dag 1 (13. mars 2020)

Dette er første innlegget om tiden etter at Norge stengte 12.03.2020. Håper å kunne gi inntrykk og synspunkter om noe som ingen av oss hadde trodd vi skulle være med på, en pandemi. En verdensomspennende sykdom som sprer seg ukontrollert. Hvordan reagerer vi, hva gjør for å hindre spredningen, og hvilke konsekvenser får dette for våre liv?

I går kveld begynte det. Kl. 18:00 stengte Norge alle offentlige kulturarrangementer, tatueringssteder, frisører, barnehager, skoler, universiteter og høgskoler. Alt som kan samle mennesker skal ned på laveste nivå. På engelsk heter «social distancing», visstnok Trumps dårligste gren om vi skal tro NY Times. Og da er det kanskje håp.

Norge gjør det annerledes enn Sverige. Terrorforskeren Magnus Ranstorp filosoferer over dette på Twitter og peker på at Norge og Danmark har en annen styringsmodell enn Sverige som er desentralisert i regioner. Og kanskje er det noe av årsaken til at svenskene synes det går sent, men de har hittil ikke stengt landet så dramatisk som i Norge. Samtidig står Agnes Wold opp for Anders Tegnell og forsvarer hans litt forsiktige tilnærming. Hva er det egentlig vi står overfor?

 

Et virus i coronafamilien

I 2019 ble det påvist et nytt coronavirus hos mennesker. Det fikk navnet Severe Acute Respiratory Syndorome Coronavirus (SARS-CoV-2) og sykdommen som dette forårsaket COVID-19. Coronavirus er virus som vi finner blant dyr, og noen kan infisere mennesker. Den naturlige verten er flaggermus, et dyr som også overfører ebola. (Litt ubeskjedent, dette er omtalt i min lærebok i epidemiologi, Epidemiology s. 225, fra 2015). Flaggermus var sammen med elefanter, to species som man tidligere trodde ikke overførte virus til mennesker, men gitt nær nok kontakt er det tydeligvis ikke noe som hindrer dette. Andre virussykdommer som Middle East Respiratory Syndrome Coronavirus (MERS-CoV) overføres via kameler mens SARS-CoV-1 har civet katt eller desmerkatt (som ikke er en katt) som vertsdyr. SARS dukket opp i Kina i 2002, spredte seg over 33 land og tok livet av 8000 personer i løpet av åtte måneder.(https://www.ecdc.europa.eu/en/novel-coronavirus-china/questions-answers)

SARS-CoV-2 og influensavirus gir til dels samme symptomer, men er ellers ganske ulike. Sesonginfluensa fører til «for tidlig» død hos 15-75 000 individer hvert år i Europa. Det betyr at om lag 1 av 1000 smittede vil kunne dø, mens COVID-19 trolig tar livet av nesten 10 av 1000 med smitte. Men dette er et gjennomsnitt. Dødeligheten øker bratt med alderen. Dessuten, og det er kanskje viktigere. Tidlige data fra Kina og Italia viser ganske like dødsrater(1). Samtidig viser Sør-Korea en dødsrate på 0,7%. Der har de drevet en meget effektiv screening, og trolig fått med seg langt flere som ikke har fått vesentlige symptomer. Legger vi det tallet til grunn, kan vi anslå at Italia har registrert ca en tredjedel av alle de smitttede i landet. Det er med andre ord en stor andel som går under radaren.

 

Tiltakene, myndighetene og tilliten

Både i Norge og Sverige har folk tillit til myndighetenes tiltak. Foreløpig. I Norge snakker man om dugnad, i Sverige om solidaritet. Samtidig spør svenskene seg om hvorfor de er mindre restriktive enn nabolandene. Men det er stille i gatene. Politikerne vedtar store økonomiske gavepakker for å bremse konsekvensene av tiltakene. Og man spør om hvor lenge dette skal vare. I et intervju tippet jeg at vi nådde toppen i juni i år. Skulle kanskje ha sagt mai. Men så kommer det til å fortsette i et par år, kanskje.

Hvordan skal vi se på denne coronatiden som vi er på vei inn i? DS Jones artikkel i New England Journal of Medicine om «History in a Crisis» gir grunn til ettertanke. (2)

Dag 1 er på hell. Siste notering i Sverige var 775 smittede mens Norge hadde kommet opp til 621 per 12.03.20 FHI.

(https://www.folkhalsomyndigheten.se/smittskydd-beredskap/utbrott/aktuella-utbrott/covid-19/aktuellt-epidemiologiskt-lage/)

Tabellen visar fall av covid-19 i Sverige 13 mars 2020.

     

  

1.         Porcheddu R, Serra C, Kelvin D, Kelvin N, Rubino S. Similarity in Case Fatality Rates (CFR) of COVID-19/SARS-COV-2 in Italy and China. J Infect Dev Ctries. 2020;14(2):125-8.

2.         Jones DS. History in a Crisis – Lessons for Covid-19. N Engl J Med. 2020.

Den hverdagslige antisemittismen- en novelle om feighet

FEIGHET
HAN SÅ HENNE MED DET SAMME han kom inn i toget. Hun satt helt foran på høyre side av midtgangen. Og hun så ham, og smilte. Han kunne ikke la være å stirre. Satte seg på benken på motsatt side. Sa ikke noe, bare så på henne. Ved siden av henne var det en annen ung pike, men han kunne nesten ikke se henne. Johannes Brox bakset ryggsekkene deres på plass på hylla over vinduene. De to andre guttene tok benken bak. Han hjalp ikke til med sekkene, ble bare sittende å se på henne. Senere fikk han høre at han så ut som en fisk på land; halvåpen munn, og stirrende øyne. Johannes forsøkte å snakke med ham, men fikk ikke noe svar.
”Hva er det med deg gutt, har du aldri sett to jenter før?” Johannes tok i. Jan Nygård svarte ikke.
Hvordan det gikk som det gjorde kunne han aldri senere gjøre rede for, men etter mindre enn en halv time satt han i ivrig samtale med den unge piken. Ilse het hun. De var som to skip som hadde møttes i natten, og som måtte gjøre mest mulig ut av møtet, for når det ble lyst ville de gå fra hverandre.
Guttene hadde kommet på toget i Linz, og var på vei til Wien. De skulle være der et par dager etter å ha vært i en flyktningleir for ungarske ungdommer noen uker, i en liten landsby i Oberösterreich. Turen til Wien var en slags belønning, og Jan som var eldst skulle se til at alle oppførte seg ordentlig som det passet seg norske ungdommer på utenlandsbesøk. Johannes’ far, han var nærmest en offentlig person, en slags etisk kulturkjendis, hadde tatt Jan inn på sitt arbeidsværelse noen dager før avreisen, og bare gitt ham en formaning: ” Ikke noe besøk på horehus!”
Jan hadde ikke visst i hvilken retning han skulle se. Mumlet litt forsiktig at det hadde han aldri tenkt seg at de skulle. Johannes’ far medga at det sikkert var tilfelle, men for det
første kunne lysten kommer over dem, dessuten var det slett ikke sikkert at Johannes var like prinsippfast som Jan. Ansvaret var lagt på ham. Og nå var de på vei til Wien. Og han var forelsket. Forelsket som aldri noen gang tidligere. Den mørkhårede unge kvinnen med de mørke øynene, bare trakk ham til seg. På en eller annen måte hadde han sjarmert henne, og han forsto ikke hvordan eller hvorfor. Han, en lang, halvmager gutt med lyst hår, og kviser i ansiktet, alt for store ører, og dessuten en radbrekker av hennes språk, hvordan kunne hun se noe i ham?
Togreisen tok for kort tid. Når de kom til Wien skulle Johannes, han selv og de andre to ta seg til et ungdomsherberge, og Ilse ville han aldri få se igjen. Hvert dunk fra skjøtene i skinnegangene drev ham nærmere avgrunnen. Avskjeden ville bli en umulig fortvilelse av aldri mer.
Ilse snakket videre. Mye om seg selv, og med et og annet innskutt spørsmål om ham. Plutselig spurte hun om hvor de skulle bo i Wien og hvor lenge de skulle være der. Han fortalte det, og som den største og mest opplagte selvfølge sa hun bare at da kommer jeg i morgen formiddag og blir din guide i Wien.
To dager tidligere hadde Johannes Brox, Atle Jensen, Bjørn Halvorsen og Jan Nygård spist aftens på traktørstedet. Det var Johannes Brox som hadde bestemt at dette måtte være betegnelsen på noe som ikke var kafé, restaurant, kantine eller bar, men som trakterte dem godt. Altså traktørstedet. Traktørstedet var omtrent som en litt velvoksen spisestue med tre runde bord, fire stoler rundt hvert av dem, en disk med litt eksotiske brusflasker, og øl. Men dessuten serverte traktørstedet ”Most”, trolig hjemmeprodusert. Den ble i hvert fall helt i glassene fra ganske anonyme karafler. Det hadde vært noen varme dager med opp mot 30 grader. ”Mosten” ble populær.
Det gjorde heller ikke noe at en av de to kvinnene som sto for serveringen var i guttenes alder. Kontakten var høflig, men vennlig og på avstand. Traktørstedet var en del av en middelstor bondegård som lå i dalsiden en halv kilometer fra leiren der guttene bodde. Mens de satt med hvert sitt glass reiste plutselig Johannes Brox seg og gikk bort til disken. Han henvendte seg til den unge piken, pekte på et bilde som hang på veggen bak henne. Veggene var brunmalte, stolene slitte, men bastante og solide, og bordene bar bud om langvarig tjeneste. Gardinene var rutete i rødt og hvitt, og i vinduskarmene sto det blomsterpotter. I tillegg til bildet Johannes pekte på hang det en del brunlige falmede portrettfotografier av menn med skjegg og mustasjer. Johannes ba om å få se på bildet, og smilende ga hun det til ham. Det var et avlangt fotografi av en gruppe yngre menn som sto på rad. De var alle i uniform. Det var tydeligvis sommer, og Johannes forsto av bakgrunnen at fotografiet var tatt rett ute på tunet foran traktørstedet. Det sto et årstall og måned, 1939, og juli. Utenfor selve fotografiet var det en hvit passepartout og her var det limt inn to korslagte små østerrikske flagg. I hjørnene var det tegnet to hakekors.
”Hva er dette for bilde?” spurte Johannes Brox.
Den unge kvinnen bare ristet på hodet, smilte og sa, ” Det vet jeg ikke, jeg var ikke født den gangen”.
I det samme kom den litt eldre kvinnen som var ansvarlig for bevertningen. Hun så bildet Johannes hadde i hånden og spurte hva det var som sto på. Johannes bare svarte at han lurte litt på hvem disse mennene var.
”Det var unge menn som dere”, sa kvinnen. ”De var veltrente, sterke, glade og kom fra gårdene rundt omkring.” Hun stoppet opp, så på dem, var alvorlig og tilføyde, ” men de var født på feil tid. De var i Werhmacht, tilhørte Infanteri -Regiment 133 som for det meste besto av østerrikere”.
Johannes Brox så litt brydd ut. ”Unnskyld, det var ikke meningen å plage Dem, det var disse hakekorsene som jeg aldri har sett annet enn i bøker og på film”.
Hun så ut av vinduet som på noe langt borte. ”En av de glade unge mennene var min bror. Han kom aldri tilbake. Hakekorsene?”
”For oss var hakekorsene noe ærerikt. Det tok flere år før vi forsto hva vi hadde vært med på, og mange forstår det ikke fortsatt selv om det snart har gått tjue år.”
Johannes satt seg ned ved bordet løftet glasset, drakk en slurk og så på de andre.
”Hva hadde dere gjort om dere var født på 1920-tallet her i Oberösterreich og innkallingen dukket opp sommeren 1939?”
Jan Nygård tenkte på hva faren til Johannes hadde advart ham mot; horehus, men ikke mot etiske konflikter og spørsmål som han aldri kunne se noen løsning på. De unge mennene som hadde sittet på traktørstedet og drukket Most for over tjue år siden hadde ikke vært annerledes enn de selv, ikke verre og ikke bedre. Men Johannes hadde utfordret dem, og diskusjonen begynte. Jan skulle inn på befalskole, de tre andre ville ta det som ble budt dem. Argumentene gikk mellom total pasifisme, som de alle avviste, til et klart nei til atomvåpen, og over på nøytralitet og alliansepolitikk.
Johannes stoppet opp,” Men hvordan klarer man å drepe? Hvordan kunne man drepe så mange mennesker i verdenskrigene? Offiserene visste at de sendte sine menn rett i døden i 1. verdenskrig, og i den andre så bombet man sivilbefolkningen eller drev med industriell masseutryddelse. Eller er det slik at man ikke tør protestere på drepingen fordi man da risikerer sitt eget liv?
I så fall må det bety at man verdsetter seg selv høyere enn noe annet forsvarsløst anonymt vesen som ikke truer en. Hva slags verdier, eller kanskje hvilken skala er det da vi bruker? En for oss selv og en annen for resten av menneskeheten?”
”Hører hva du sier, men om jeg dør i protest, hva kan jeg da oppnå?” Atle forsøkte seg mot Johannes.
”Oppnå? Du vil forskuttere fremtiden? Være ond nå for at du skal få sjansen til å være god senere.”
Jan forsto at dette var Johannes på hjemmebane. Bjørn hadde vært stille en stund.
”Vi kan diskutere ondskap, militærtjeneste, ansvar og skyld til vi blir blå i ansiktet. Når det kommer noen og kaller på oss, og ber oss stille opp, ja da kommer vi.”
Han la til med et resignert sukk,
”Jeg tror menneskene er for dumme til å klare å unngå å ta livet av hverandre.”
Med dette tømte de glassene, takket for seg og gikk tilbake til leiren.
Nå satt de fire unge guttene på toget til Wien. En av dem, Jan Nygård var mer forelsket enn noensinne i sitt unge liv. Han skulle få se henne igjen.
Oppholdet i Wien var bare på to dager for de tre andres vedkommende. Jan Nygård hadde bevilget seg en uke på egenhånd. Det var et par museer og et bibliotek han skulle besøke. De andre hadde lurt litt, men han unngikk å svare direkte; ”jeg har slikt å gjøre og slikt å føre som han sa Askeladden”. De tre hadde gitt seg med det.
Stefandomen ligger der man først bygget en katedral på 1100 tallet, omtrent midt i Wien. Fire hundre år senere ble det gjort store påbygninger og nå rager tårnet 140 meter over bakken. Egentlig skulle kirken vært skutt i stykker under 2. verdenskrig, men slik ble det ikke. Den var skadet, men fortsatt intakt. For Jan Nygårds skyld kunne man like gjerne ha ødelagt den. Da
de kom opp på den lille plattformen som var den øverste avsatsen gikk Ilse fram mot rekkverket og slo stolt ut med hånden. Som for å si at dette var hennes by. Jan Nygård hadde tatt et skritt bort fra trappedøren, bråstoppet, gått et skritt tilbake og satt seg på gulvet med ryggen mot veggen. Han skalv over hele kroppen. Hendene ristet så han måtte sette seg på dem, og han pustet fort. Ilse vendte seg om, så at noe var på ferde, og gikk bort til ham.
”Jeg vet ikke hva det er,” sa han. ”Men jeg tror det har noe med høye bygninger å gjøre. ”
”Vi kan gå ned,” sa hun. ”Nå har du sett et lite glimt av utsikten i hvert fall”.
Jan Nygård følte det som sitt endelige nederlag. Det var en avsløring av hans svakeste side. Det var ikke det at han var redd for å klatre opp på høye bygninger som var det verste. Det verste var å ikke kunne kontrollere sine kroppslige symptomer. At man ikke kunne bremse og skjule skjelvingene. Han visste at han hadde opplevd denne reaksjonen en gang tidligere i livet, men kom ikke på når eller i hvilken situasjon. Han kjente en blanding av angst for sine egne symptomer, og et ganske stort prestisjetap. Her var det en ung vakker kvinne som satte seg for å vise ham sin hjemby, og så ble han sittende og skjelve av redsel som en liten kattunge. Han forsøkte å plassere prestisjetapet der det hørte hjemme, i skuffen for unødvendig oppblåste selvbilder. Prestisjetap handlet om en skjev oppfatning av seg selv, bestemte han seg for. Så flauheten forsvant ganske fort, men ikke angsten for symptomene.
Stefandomen hadde vært tredje post på den guidede runden Ilse ville ta ham med på den dagen. De hadde besøkt Operaen, den spanske rideskolen, og nå Stefandomen. Resolutt tok Ilse initiativet, Jan Nygård hadde uansett ikke visst hvor han skulle gå etter denne fadesen, og tok takknemlig i mot alle forslag. Hun fant fram til nærmeste sporvognsholdeplass, og der steg de på linje 38 mot Grinzing.
Det Jan Nygård husket etter besøket i Grinzing var vinrankene, uterestaurantene, og roen som senket seg over ham etter fadesen i tårnet på Stefandomen. Det var kanskje
hvitvinen som la et beroligende skjær over angsten. I hvert fall kjente han seg lettet, ja nærmest litt opprømt da Ilse fortalte at hennes foreldre gjerne ville se dem til ettermiddagste samme dag.
Leiligheten der hun og foreldrene bodde lå i Kreuzgasse, i Währing. Det var en del av Wien som amerikanerne okkuperte fram til 1955, fortalte Ilse. De tok sporvognen fra Grinzing, og kom til en bydel med leiegårder fra århundreskiftet og tidligere, ispedd enkelte grønne områder. Leiligheten lå i fjerde etasje. Oppgangen var tydeligvis nymalt, og messingen skinte blankpusset på trappegelenderet. Alt virket meget velholdt, alder og kriger til tross. Jan Nygård la merke til utsmykningene i taket med malerier av engler og kjeruber. Ilses mor tok i mot dem i gangen. Hvordan hun visste at de skulle komme akkurat nå forsto Jan Nygård ikke. Det var som hun sto ved døren da de kom opp trappen. Hun var i slutten av førtiårene gjettet han. Meget velstelt, og med et vennlig smil rundt munnen. Hun tok ham i hånden, ønsket velkommen til Wien, og bad ham gå inn i stuen. Der sto en middelaldrende mann med en sigarett i hånden. Han hilste også på Jan Nygård og presenterte seg som Ilses far.
”Jeg har forresten vært i Norge,” sa han. ”Under krigen. Rett før Ilse ble født. Det er et vakkert land.”
Jan Nygård hadde vært forberedt på dette. En stor del av Wehrmachts soldater i Norge var østerrikere. Likevel ble han svarløs. Hva skulle han si? Moren kom inn med det samme, oppfattet tausheten, slo ut med hånden og ba dem sette seg til te og smørbrød. Hun begynte fort å snakke om hvor Ilse og Jan Nygård hadde vært tidligere på dagen, og rødmet lett da Jan berømmet datterens dyktighet som guide. Faren hadde slukket sigaretten, og begynte så et lett forhør av Jan Nygård om hva han egentlig hadde fore i Østerrike. Jan forklarte at han var med i en ungdomsorganisasjon som blant annet hjalp ungdommer som hadde flyktet fra Øst-Europa. Nå i sommer hadde han vært på en leir for ungarske gutter som hadde blitt boende i
flyktningleire. Det var for å gi dem i hvert fall noen uker utenfor brakketilværelsen. Åpenbart var både moren og faren fornøyd med det svaret, og gikk over til å spørre om hva han ellers holdt på med. Han forklarte som sant var at han leste på universitetet, og regnet med å være ferdig med sin utdannelse om tre år.
”Universitetet”, sa moren. ”Her i Wien?”
”Nei, i Oslo”, svarte Jan Nygård og forsto plutselig at for moren gjaldt egentlig bare universitetet i Wien.
”I 10 år var vi okkupert,” sa faren plutselig. ”I 10 år var det amerikanere, russere, franskmenn og briter, som styrte i Østerrike. Og Wien var delt i soner. Vår bydel lå i den amerikanske sonen. Men først kom russerne. De tok hele Wien.”
”Det var forferdelig.” Moren brøt inn. ”Der russerne kom, kunne ingen kjenne seg trygge.” Faren avbrøt henne, ” Det er ikke sikkert Herr Nygård synes det er så spennende med hva som hendte her i 1945.”
”Nei, men han bør få vite at vi var okkupert, at vi manglet mat og at det var vanskelig tider.”
Hun skjenket i mer te, bød rundt på smørbrødene og samtalen gled tilbake til Jan Nygård og hva han ellers skulle gjøre i Wien. Han forklarte at han skulle gå på et bibliotek dagen etter og lete etter noen gamle skrifter. Og så håpet han å få se noe mer av Wien etter hvert. Han hadde en uke på seg.
”Men da kan De kanskje komme til middag hos oss i vår kolonistue? Det hadde vært hyggelig om De kunne komme lørdag. Så får De se hvordan vi ellers bor?” Moren lyste opp.
Jan Nygård så fort bort på Ilse som smilte og nikket forsiktig. Han takket for invitasjonen, og sa at det så han fram til.
Den avsatte tiden for ettermiddagste gikk fort. Ilses plan var at de skulle få med seg en operette samme kveld, og da var det bare å gå videre. Jan Nygård var ikke helt sikker på hva han vært utsatt for, men det minnet meget om et forhør.
Jan Nygård hadde et ærende i Wien, men hverken kameratene eller for den sakens skyld Ilse og hennes foreldre hadde fått vite hva det handlet om.
Dagen etter hans 21-årsdag, noe tidligere samme år, og som virkelig hadde blitt feiret, hadde foreldrene hans sagt at det var noe de måtte snakke om. Jan Nygård hadde blitt litt overrasket over tonen og ansiktsuttrykkene, de var alvorstunge, nesten sørgmodige.
”Vi vil fortelle deg litt om dine biologiske foreldre.” begynte faren.
Jan Nygård var adoptivsønn. Det visste han godt, men han hadde hele tiden trodd at det eneste man visste om foreldrene var at de døde samtidig i en ulykke under 2. verdenskrig, og at det heller ikke var noen andre slektninger i livet. Hvem de biologiske foreldrene egentlig var hadde han aldri tatt noe nærmere rede på.
Faren fortsatte, ”Du har fått høre at dine foreldre døde i en ulykke, men det er verre en det. Dine foreldre var jøder, og i november 1942 ble de og din bror arrestert av norsk Statspoliti, og sendt til Tyskland. Siden hørte ingen noe fra dem mer.”
”Min bror? Har jeg hatt en bror?” Jan Nygård så forbauset og forvirret på faren.
”Ja, en tvillingbror. Og han ble med dine egentlige foreldre til Tyskland.” fortsatte faren.
”Men jeg da, hvorfor ble ikke jeg tatt?”
”Du var syk, du hadde en infeksjonssykdom. Man var redd for at det var difteri og du lå isolert på Ullevål sykehus. De som arresterte foreldrene dine visste ikke om det og ingen sa noe heller. Det var dette som reddet deg. Noen lojale sykepleiere og leger tok hånd om deg da de hørte hva som hadde skjedd. De fikk deg over til Sverige. Der var du på et barnehjem til krigen var over. Så kom du tilbake hit, og vi fikk adoptere deg.”
Det hadde blitt en lang kveld. Jan Nygård hadde spurt om hva hans egentlige far hadde gjort, og hvorfor de ikke hadde kommet seg unna i tide. Ingen av adoptivforeldrene kunne gi ham gode svar. Jan Nygård hadde hatt en god barndom. Han trodde han så på adoptivforeldrene som sine egne foreldre, men han ble nysgjerrig. Hva hadde hendt med de
tre andre i hans biologiske familie? Han lette etter opplysninger om arrestasjonen av jøder i Norge, og deres videre skjebne. Noe kartotek over hvem som ble tatt fant han ikke. I 1942 hadde det bodd et par tusen jøder i Norge. Over 700 hadde blitt sendt til Tyskland og av disse overlevde en håndfull. Han hadde kommet over noen artikler fra et dokumentasjonssenter i Wien, og bestemt seg for å besøke det så snart han kunne. Det var dit han hadde tenkt seg dagen etter det nedverdigende besøket i Stefandomen.
Dokumentasjonssenteret hadde det offisielle navnet Dokumentationszentrum des Bundes Jüdischer Verfolgter des Naziregime (B.J.V.N.), og holdt til i noen enkle lokaler i Rudolfsplatz 7, ikke langt fra vestbredden av Donau. Senteret lå opprinnelig i Linz og hadde blitt bygget opp av Simon Wiesenthal, en tidligere fange fra konsentrasjonsleiren Mauthausen i nærheten av Linz. Etter frigjøringen begynte Simon Wiesenthal sammen med andre frivillige å samle detaljerte opplysninger om hva jødene hadde vært utsatt for under naziregimet i Europa. Jan Nygård hadde skrevet til senteret og forklart at han lette etter sine egentlige foreldre, og at han skulle til Wien denne sommeren. Han fikk et vennlig brev om at han var velkommen, men at han ikke måtte ha for store forventninger. Da Østerrike ble innlemmet i det tyske riket i 1938 bodde det nesten 200 000 jøder i Wien.Våren 1945 var det bare 4-5000 igjen. Lokalene på Rudolfplatz var enkle, men Jan Nygård ble tatt vennlig i mot. Etter en del leting i arkiver fant man noen opplysninger om norske jøder som var blitt sendt til Dachau på slutten av 1942, men ingen detaljer om hans foreldre. Han spurte om hva som hadde hendt med de som overlevde i leirene, hvor befant de seg i dag. Noen hadde kommet seg illegalt til Israel, andre tilbake til sine hjemland, og noen til USA, Kanada og Australia. Besøket på senteret overveldet Jan Nygård. Her samlet man detaljer om jødeforfølgelsene basert på intervjuer fra overlevende, dokumenter om antisemittiske arrangementer, avisutklipp og brev. Alt ble systematisert og knyttet sammen til et nettverk av personer, organisasjoner og
hendelser. Det var de overlevendes ansvar at de skyldige til den monstrøse utryddelsen av andre mennesker skulle oppspores og straffes.
De neste dagene tok Ilse ham med til Prater, Leopoldberg og badestranden Gänsehaüfel. Denne gamle badeplassen var egentlig en del av Donau med et par kilometer strand.
Det var der hun sa det. ” Ich bin keine Schwedin!”
Han hadde sett meget overrasket ut. Nei visst, hun var ikke svensk. Han ba henne forklare.
”Jeg vet at svenske piker har en meget løs moral”, sa hun. ”Slik er ikke jeg.”
Han fortalte henne først at ikke visste noe om svenske pikers moral, deretter at han slett ikke tvilte på hennes. Et øyeblikk trodde han det gikk en skygge av skuffelse over ansiktet hennes.
Hun fortsatte. ”Hos oss venter vi på den rette, så forlover vi oss, og deretter ekteskap”.
Jan Nygård følte seg litt overkjørt av denne programerklæringen, rødmet og visste ikke riktig hva han skulle si. Hun lå på et teppe på gressplenen like ved stranden, og han lå ved siden av. Han hadde holdt henne i hånden, de hadde kysset hverandre kvelden i forveien, men han var en blyg uerfaren ung mann og hadde holdt en viss avstand. Hun brøt tausheten med å foreslå en is, og deretter en svømmetur. Han var fortsatt i tvil om hva hun ville med ham.
Lørdag ettermiddag tok han sporvognen som hun hadde instruert ham, og kom ut til et stort meget velholdt koloniområde. Ilse møtte ham på holdeplassen og sammen gikk de på småveier mellom hytter og småhus med velstelte hager bugnende av blomster, grønnsaker og frukttrær.
”Her er det”, sa hun og åpnet porten til en av hagene.
Der lå et lavt hus, nymalt og med blomsterkrukker hengende rundt inngangsdøren. Moren kom ut og sa at ektemannen skulle vise ham rundt og deretter var det middag. Ilses far var noe mer meddelsom denne gangen, og fortalte med tydelig entusiasme om de forskjellige plantene og spesielt frukttrærne. Hele hagen bar bud om innsats og kjærlighet. Og Jan Nygård ble imponert, spesielt av aprikos og ferskentrærne. Hans forhold til disse sydfruktene var at de fantes i sukkerlake i hermetikkbokser. Å få se dem i friluft var så åpenbart noe annet. På et av hagebordene sto et stort fruktfat, og faren sa at han fikk smake på årets første innhøsting. Jan Nygård tok en fersken og en aprikos.
De gikk inn i det lille huset, for det var lite. En stue, et kjøkken, en sovealkove og en veranda, men alt var rent, velholdt og, måtte han medgi, ganske hyggelig.
”Her er vi så ofte vi kan i hele sommerhalvåret,” sa faren. ”Vi klarer oss selv med grønnsaker og frukt det meste av året. ”
De hadde satt seg til bords, moren serverte en suppe og forklarte at han etterpå skulle få en typisk Snitsel. Jan Nygård trivdes, maten var god. Ilse var vakker, og foreldrene hyggelige. Etter desserten hendte det. Moren hadde servert vin til maten, og Jan Nygård merket at hun ble litt mer pratsom. Og da han komplementerte familien med kolonistuen og hagen tok hun ordet og beholdt det lenge.
”Jo visst er det bra her. Men De skulle ha sett vårt tidligere sted, det var virkelig noe å vise frem.” Hun kom ikke lenger, ektemannen forsøkte å bremse henne, men hun fortsatte.
”Herr Nygård bør få vite hvordan vi østerrikere har hatt det, det har ikke vært lett de siste 16-17 årene. I 1939 fikk vi overta et meget bra hus i en av de beste kolonihagene. Det var en jødisk familie som hadde flyttet og nå hadde staten tatt over slik at vi kunne få det for en rimelig penge. Men det måtte vi levere tilbake fordi Israel krevde at jødisk eiendom skulle tilbake til eierne. De var jo døde alle sammen så jeg kunne ikke forstå at vi skulle levere
tilbake noe som helst. Det ble vi tvunget til, og fikk nesten ikke noen penger for huset heller. Hitler hadde rett, jødene finner alltid en måte å tjene mer penger på. Det er vi som taper!”
Hun hadde blitt rød i ansiktet og det flammet nedover halsen. Ektemannen forsøkte å si noe, og Ilse så ned i bordet.
Da begynte Jan Nygård å skjelve, pusten gikk fort og angsten for et panikkanfall blandet seg med følelsen av hjelpeløshet og feighet.
”Jeg er jøde” hadde han lyst til skrike mot moren. ”Mine foreldre forsvant i Dachau!”
Men han sa ikke noe, satt bare og skalv og kjente panikken komme.
”Det må være noe du har spist”, sa Ilse. ”Skal vi gå ut litt?”
Han reiste seg fra bordet, nikket til moren og gikk ut. Etter et par minutter lettet anfallet, og de kom inn igjen. Moren hadde dekket av bordet, og satt frem kaffe og konfekt. Han tok pliktskyldigst en konfekt, drakk en kopp, og unnskyldte seg med at toget gikk tidlig dagen etter.
Ilse og Jan Nygård brevvekslet utover høsten, men etter hvert ble det lengre mellom hvert brev. I desember, etter et par måneder fikk Jan Nygård likevel et brev fra Wien. Konvolutten så kostbar ut, og avsenderens navn var preget i gullskrift. I konvolutten lå det et trykket brev med følgende ordlyd: Geerhter Herr Nygård, wir machen die Verlobung unserer Tochter Ilse Rohe mit dem Herr Gerhard Lichter bekannt…
Jan Nygård la brevet til side, så ut på snøen som hadde begynt å dekke det høstmørke landskapet. Vinteren skjuler alle spor tenkte han, og nå har de endelig fått en svigersønn. Jeg var for feig.

Margarinen, – ei ikkje så naudsynleg militær oppfinning.

(publisert i Bondebladet 2018)

På Eiffeltårnets fyrste avsats finn ein namna på syttito vitskapsmenn som var aktive i tida 1789-1889, mellom dei kjemikaren Michel Eugène Chevreul. Han vart 102 år gammal og døyde berre ei god veke etter at Gustave Eiffel hadde planta trikoloren på toppen av tornet, men det er ei anna historie.

I 1823 hadde Chevreul gjeve ut ei avhandling om syrene i feitt frå dyreskrottar, Recherches sur les corps gras d’origine animale. Her skreiv han om oljesyra og stearinsyra. Nokre år tidlegare hadde han også nemnt margarinsyra, eit perlande feitt som fekk namnet sitt nett på grunn av utsjånaden og det greske ordet margaron for perle. Seinare kom tyskaren Wilhelm Heinrich Heintz fram til at margarinsyra ikkje var ei eiga eining. Det var ei blanding av stearinsyre og palmitinsyre som til då ikkje var kjent.

Dette kunne ha vore slutet for margarinnemninga om det ikkje hadde vore for dei ambisiøse planane til ein ung mann med ein namngjeten onkel. Det er no ein kan leggje fram ei kontrafaktisk tese; hadde det ikkje vore for den franske revolusjonen hadde me ikkje hatt margarin i dag. Onkelen var Napoleon Bonaparte, den unge mannen var brorson hans, Louis Napoleon. Han var ein idealist som trudde på onkelens idear om ein sterk stat og at Frankrike kunne  få attende si rettmessige stilling i Europa, krossa som ho var etter Wienkongressen i 1815. Etter mange omvegar sit han som keisar i Frankrike. Han allierar seg med Storbritannia i Krimkrigen og hamnar på den vinnande sida. Nokre år seinare blei Frankrike drege inn i krigen mellom Austerrike og Preussen og det er no margarinnamnet kjem for dagen.  Ein armé sloss betre om han er mett. Sjøfolka også. Keisaren trong eitt billeg feitt som ikkje smeltar ved vanleg temperatur i felten og utlyste ei tevling om eit slikt produkt. Her er kvalitetskrava:

corps gras semblable au beurre, mais de prix inférieur, apte à se conserver longtemps sans s’altérer en gardant sa valeur nutritive ”.

Med andre ord eit smørliknande, billeg og næringsrikt stoff som held seg lenge.

I 1869 vart Hippolyte Mege Mouries kåra som vinnaren av tevlinga. Han tek patent på eit produkt laga av skumma mjølk og talg frå slakta dyr, helst storfe. Han blanda til nokre smakstoffer, som også finns i smør, og  ga det namnet oleomargarin, seinare bare margarin.  Det seies at Mouries spurde Chevreul om å få bruka namnet margarin på feittet sitt, og slik gjekk det at syra som ikkje finns blei knytt til eitt nytt matprodukt. Oppfinninga hjelpte ikkje krigslukka, men redda nok livet på mange i det beleira Paris i åra 1870-71. Litt seinare kosta eitt kilo ”Margarine Mouries” eller ”substitut du beurre” frå 2 til 2,5 franc, mens smøret låg på 7-8 franc. Og heldt seg mykje dårlegare.  ”Margarine Mouries” blei populært. Mouries solte patentet  for det nye feittproduktet til ein nederlandsk forretningsmann Antoon Jurgens. Hans fabrikk skulle seinare ble i ein del av Unilever, ein av verdas største feittprodusenter. Men før det skulle produksjonen endra seg dramatisk.  I staden for dyrefeitt vart ymse planteoljer tekne i bruk og seinare også marine oljer.  Det var berre eit problem, olja heldt seg flytande ved romtemperatur. Dei måtte herdas, og rundt hundre- årsskiftet  vart det utvikla  metodar for å herda planteoljer og fiskeoljer.

Flytande oljer vart fast feitt, og no var det fritt fram. Feittindustrien tok av, også i Noreg. Her hadde det starta allereie i 1876. Morgenbladet skreiv til dømes 19. desember same år: ”Vi have modtaget en Meddelelse om den nyanlagte Fabrik for Tilvirkning av Margarinsmør, det saakaldte kunstige eller franske Smør som vi antage kunde være af Interesse for vore Læsere, især for Husmødre.”

At margarinproduksjonen drog med seg ei langvarig konflikt med landbruket er ei anna historie. Men for kystnæringa vart margarinen god økonomi. No kunne kanskje historia ha enda her, men det skulle syne seg at alt feitt er ikkje eit feitt. Ved herdinga vart umetta feittsyrer endra til metta feitt, men også til umetta trans feittsyrer. Lenge trudde ein, eller ville ikkje tru anna, at alle umetta feittsyrer var sundare enn dei metta. Men mistrua mot dei umetta transfeittsyrene auka frå 1970-talet, og då nederlandske forskarar på slutet av 1980-talet byrja å forska nærare på korleis transfeittet påverka kroppen blei det klart at dei umetta transfeittsyrene var verre for hjartet enn dei metta feittsyrene. Nokre år seinare kom amerikanske studiar der ein skreiv at transfeittsyrene tok livet av fleire tusental amerikanarar kvart år. Ser ein på statistikken kan det synast som at margarinbruken og hjartesjukdomane følgde kvarandre gjennom det tjugande hundreåret. Jo meire margarin, jo meire hjarteinfarkt. No tyder ikkje statistisk samanheng på ein årsak og verknad, på same tid auka også tobakksrøykinga. Og kombinasjonen røyk og transfeittsyre var ei daudeleg blanding. Nederlandske kollegar har forsøkt å få fram kor mykje transfeitt det tidlegare var i margarinen og anna feitt frå Unilever, men har så langt ikkje lykkast. I dag er det ikkje mykje transfeitt i norsk kosthald. Litt får me frå meieriprodukta, i margarinen er den vekk. Men om dette perlande feittproduktet verkeleg var ein naudsynt matvare for andre enn dei militære, kan ein stille seg spørjande til.

Maraton under to timer?

Eliud Kipchoge fra Kenya sikter mot å være den første som noensinne løper maraton under to timer. Dagen er 12. oktober, 2019. Stedet er Wien. I fjor var han 99 sekunder fra den rekorden. Vi vet ikke hvor lang tid Pheidippides brukte på veien fra Maraton til Aten for 2500 år siden. Men han fikk sagt det han skulle. Perserne var slått. Så døde han.

De første offisielle maratonløpene på 40 kilometer begynte med olympiaden i Hellas 1896. Distansen endret seg litt og endte med 42,195 kilometer fra 1908. Visstnok på ordre fra dronning Victoria slik at de kongelige barna skulle få se løperne fra sine vinduer. I dag er det millioner av løpere som utfordrer seg selv. Ingen løper under to timer, mange under fire, og noen under tre. Men alle utfordrer seg selv.

Du møter dem allerede et par kilometer fra start. De kommer fra alle kanter, i treningsklær, i alle aldre og utgaver (det vil si ingen under 16 men flere opp mot 80 og høyere). Starten i Greenwich Park eller Bislett eller Stockholm Stadion er alltid et syn. Tusenvis av fargesprakende figurer jogger, strekker, tøyer, mediterer eller køer foran verdens lengste urinal. Alle har et eller flere triks for å komme noenlunde helskinnet gjennom bygatene.

Starten deler veteranene i en gruppe og «virgin runners + ladies» i en annen. To lange køer på 8000 mennesker. Startskuddet går, alle løfter armene i været og roper ut.

Tablå.
Bare en langsom bølgebevegelse går gjennom forsamlingen i det teten beveger seg ut porten. Først fem minutter senere passerer mosjonistene med mer enn tre timers løping foran seg, målport og startstrek.

Ut gjennom porten toger løperne. Langsomt til å begynne, men etter 3-4 kilometer øker tempoet til den marsjfart man hadde trent mot. Folk kranser løypa, og formelig bærer deg med tilrop og hyllest.

Up the ladies !

Alle store byer ligger ved elver. Alle store maratonløyper krysser broer. Broer går først oppover. Etter tjue kilometer begynner noen å gå, hinke eller stoppe opp. Folk roper igjen, oppmuntrer, finner navnet i programmet, og gir deg et klengenavn.

Plutselig i en sving et norsk flagg, Jan Erik Vold med barn på skulderen ; «Heia Norge» og et gjensvar som bringer deg flere kilometer avgårde uten at du merker det. Rockeband står innunder tunneler og får blodet til å strømme ennå hurtigere. Frelsesarmen kaller på deg med Onward Christian Soldier, og middelaldrende damer gir til beste It’s a long way to Tipperary, og svinger med plakater: «See How They Run».

Nå begynner stivheten. Først i lårene, deretter leggene. Ikke krampe, bare stramt og ømt. Det er ikke umulig å løpe. Men vondt.

Folk faller fra, stadig flere går, men publikum står på. Opp Trafalgar Square, opp the Mall til Buckingham Palace, opp Karl Johans gate i Oslo, en ny booster effect. Det går mot et mål.

Ved siden av deg kvitner en løper til. Han bruker hele løypas bredde. Siger sammen i halvbøyd stilling.

Ingen, unntatt TV, gjør noe. De zoomer inn på ham og følger hele tiden hans vaklende løp med stadig større spenning. Til slutt griper politiet inn. Båremannskap kommer til og bringer ham til ambulansen. Og så i mål. En siste spurt inn på stadion. Passerer et par tre av løperne på veien. Armene i været. Vi vant.

Når sensuren gir epidemien et navn- verken grisen eller Spania har skylden.

I slutten av januar eller begynnelsen av februar 1918 begynte Loring Miner, en allmennpraktiserende lege i Haskell County i Kansas, å legge merke til et stadig økende antall pasienter med klassiske influensa-symptomer. Flere av pasientene døde, og Miner reagerte på at det ofte var de unge voksne som døde i den akutte fasen av sykdommen. Skoler og offentlige møter ble stengt. I lokalavisen var det notiser om syke pasienter, men ellers var det ingen som rapporterte noe dramatisk. I midten av mars 1918 var det over i Haskell County. Men en ung rekrutt, Dean Nilson hadde vært hjemme i Jean i Kansas på permisjon fra Camp Funston – en militær treningsleir om lag 500 kilometer unna. Den 28. februar dro han tilbake til Camp Funston. Til de 56 000 andre rekruttene som forberedte seg på krigen i Europa.

Den 4. mars sykmeldte en menig soldat seg – en kokk – med influensa. I løpet av de neste tre ukene måtte over 1100 soldater tas inn i militærsykehusene i leiren, og flere tusen andre ble behandlet i forlegningene. Bare 38 av soldatene døde. Det var flere enn ved vanlig influensa, færre enn i Haskell County, og ikke mange nok til at man laget noe stort vesen av det. Men fra Camp Funston ble det transportert soldater ut over hele USA. Den 18. mars kom det første influensatilfellet i Georgia, og 10 prosent av troppene ble syke. Og så falt dominobrikkene over ende. Militærleir etter militærleir ble rammet, og i april slo sykdommen til i Paris, omtrent samtidig med Italia. Nå fikk sykdommen et navn; Spanskesyken eller Spanish flu.  Spanske aviser skrev om sykdommen. I motsetning til franske, tyske og britiske, som ikke rapporterte om negative hendelser som kunne skade krigsmoralen. At den spanske kongen Alfons XIII ble alvorlig syk, bidro nok også til publisiteten i Spania. Også amerikanske aviser var tause. President Wilsons administrasjon hadde i mai 1918, fått vedtatt en ”opprørslov” som truet med inntil tjue års fengsel for offentlige uttalelser som kritiserte USAs regjering (loven ble opphevet i 1921). Omtale av store sykdomsutbrudd ble oppfattet som upatriotisk og ble stoppet av sensuren, dermed tok det tid før det amerikanske publikum forsto omfanget av katastrofen. For verre skulle det bli. Sykdommen ble tillagt spanjolene, men det mest sannsynlige er at epidemien startet i Nord-Amerika. Like lite som grisene var skyld i influensaen i 2009 var Spania skyld i pandemien i 1918-1919.

Litteratur

John M. Barry, The Great Influenza , Penguin Books 2004.

Kan vi klare oss uten alkohol?

Tidligere innlegg om alkohol i denne bloggen viser hvordan forskningen om alkohol og helse er vanskelig å gjennomføre og at resultatene hverken er lett å tolke eller formidle. Fra et helsemessig ståsted spør vi om hvor skadelig alkohol er, eventuelt om det finnes en grense for et trygt forbruk. Men et annet spørsmål er om alkohol er en nødvendighet for oss, altså et biologisk krav som vi tyr fordi vi er programmert for det. Derfor denne overskriften.

Alkohol er ingen helsedrikk

For å ta helseskader først. Den hittil største studien som er publisert om alkohol og helse kom sommeren 2018(1). Her hadde en gjennomgått 83 studier som til sammen omfattet 599 912 fra forskjellige deler av verden. Dette var observasjonsstudier, ikke eksperimenter, og dermed studier som kunne dra med seg mulige ukontrollerte feilkilder. Likevel, de store talls lov øker sannsynligheten for at vi står overfor troverdige resultater. Kort fortalt viste artikkelen at blant de som drikker alkohol (altså uten å ta med avholdsfolk) så viser et økende forbruk fra 100 gram alkohol/uke (tilsvarer ca 6-7 drinker) en økende risiko for en rekke helseskader og død. Det var et unntak fra dette mønsteret, hjerteinfarkt. Forutsetningen for at man skal ha glede av den effekten er at man overlever økt risiko for å dø av en voldelig årsak, kreft, diabetes, og hjerneslag, og kommer opp i godt voksen alder.

Nå drikker vel de færreste av oss alkohol av helsehensyn, på tross av skåler og hilsener med ønske om en god helse, men hvorfor eller kanskje hvordan har vi i det hele tatt begynt å bruke alkohol? Et av svarene kommer fra evolusjonen og paleogenetikere.

Vi drikker alkohol fordi vi tåler det

Forutsetningen for at vi i det hele tatt kan drikke alkohol i moderate mengder uten å bli akutt syke er at vi har evne til å omdanne eller metabolisere alkohol. Denne evnen beror på et enzym, alkohol-dehydrogenase (ADH4) som igjen er genetisk bestemt. Denne egenskapen finnes hos alle primater, men noen av disse (som bavianer og lemurer) har en versjon av enzymet som er mindre effektiv enn det vi finner hos mennesker. Det har vært uklart hvor lenge mennesket har hatt den mest aktive formen av enzymet. Man har for eksempel antatt dette ikke oppsto før menneskene begynte å fermentere mat for om lag 9000 år side.

Våre forfedre for millioner av år siden lot seg beruse

Paleogenetikere arbeider med å gjenskape opprinnelige proteiner fra utdødde organismer for å forstå deres utviklingshistorie. For fire år siden publiserte Matthew Carrigan og medarbeidere sine resultater av studiet av alkohol-dehydrogenase enzymet ADH4 som er det første alkohol nedbrytende enzymet som dukker opp i vår fordøyelseskanal(2). De studerte hvordan våre forfedre blant primatene kunne håndtere alkohol og kom fram til at for om lag 10 millioner år siden hadde primatene utviklet evnen til å tåle alkohol. Dette faller sammen med den tidsperioden da våre forfedre forlot tretoppene og begynte et mer jordnært liv. En utvikling som hadde sammenheng med temperaturforandringer. Et mer jordnært liv førte også til at nedfallsfrukt og dermed gjærete eller fermentert fruktkjøtt ble tilgjengelig, noe som kan ha ført til en metabolsk tilpasning til et nytt næringsmiljø. Siden har vi beholdt evnen til å tåle og omsette alkohol om enn i varierende grad. Etter denne teorien har vårt nåværende alkoholforbruk blitt beskrevet som en «evolusjonær bakrus», en utilsiktet effekt av en egenskap som utviklingsmessig var gunstig i en del millioner år. Men i dag har sine åpenbare nedsider.

Litteratur

1.                   Wood AM, Kaptoge S, Butterworth AS, Willeit P, Warnakula S, Bolton T, et al. Risk thresholds for alcohol consumption: combined analysis of individual-participant data for 599 912 current drinkers in 83 prospective studies. Lancet. 2018;391(10129):1513-23.

2.                   Carrigan MA, Uryasev O, Frye CB, Eckman BL, Myers CR, Hurley TD, et al. Hominids adapted to metabolize ethanol long before human-directed fermentation. Proc Natl Acad Sci U S A. 2015;112(2):458-63.

Hvem vil være en varsler?

En farlig kirurg

                      Høsten 2010 rekrutteres den italienske kirurgen Paolo Macchiarini som gjesteprofessor ved Karolinska Institutet (KI) i Stockholm,  kanskje Europas mest prestisjetunge medisinske universitet. Han er stamcelleforsker med kunstgjorte strupehoder som sin spesialitet og hevder at levende celler kan vokse på syntetisk materiale. Ved siden av professoratet er han overlege ved Karolinska Universitetssjukhuset. I løpet av de neste par årene gjennomfører han tre transplantasjoner med kunstgjorte strupehoder. Den første pasienten blir omtalt i en artikkel i The Lancet. Her angis det at er gitt etisk tillatelse til eksperimentell kirurgi. Den andre pasienten døde bare et par måneder etter operasjonen, mens den tredje fortsatt lever under behandling i USA.

Karolinska stopper kirurgen

                       I 2013 stopper Karolinska Universitetssjukhuset videre operasjoner med kunstgjorte strupehoder, og avslutter Paolo Macchiarinis ansettelse som kirurg. Samme år starter Macchiarini klinisk forskning i Krasnodar i Russland. Han er fortsatt knyttet Karolinska Institutet, og aktiviteten i Russland blir godkjent av institusjonen. I januar 2014 dør den første opererte pasienten, og et knapt halvår senere anmeldes Paolo Macchiarini for forskningsjuks av en belgisk forsker, Pierre Delaere. Han sier tydelig at det Macchiarini forsøker gjøre er umulig. Rektor ved KI henvender seg til etikkrådet ved KI og ber om en uttalelse.

Ingen etisk godkjennelse

                      I løpet av sommeren kommer ytterligere anmeldelser fra fire leger ved Karolinska Universitetssjukhuset. De mener at Macchiarinis beskrivelse av resultatene er overdrevet positive i syv av hans vitenskapelige artikler. De finner heller ikke noen søknad om etisk godkjennelse, slik det er angitt i bl.a. artikkelen om den første pasienten. Lancet ville ikke ha tatt inn artikkelen om dette ikke hadde vært angitt. Alle fire anmelderne er forskere ved KI, og tre er medforfattere på artiklene. Nå svarer Macchiarini på den første anmeldelsen, og noen måneder senere tar KI inn en ekstern gransker, professor Bengt Gerdin ved Uppsala Universitet. Han tar for seg begge anmeldelsene. I mars 2015 kommer KIs etikkråd med sin vurdering av den belgiske forskeren påstand, og konkluderer med at det IKKE foreligger forskningsjuks, men at det vitenskapsteoretiske grunnlaget for forskningen kan kritiseres. KI aksepterer dette og konkluderer med at Paolo Macchiarini ikke har jukset i sin forskning. Men måneden etter konkluderer Bengt Gerdin med at de fire forskernes anklage om forskningsjuks holder mål. På tross av dette, og etter å ha mottatt Macchiarinis svar på kritikken, beslutter KI at den italienske kirurgen ikke har gjort seg skyldig i juks. Derimot når hans forskning ikke opp til de kvalitetskrav som KI og vitenskapssamfunnet setter.  I november avsluttes Macchiarinis gjesteprofessorat ved KI, men forlenges til november 2016. Nå, i desember 2015, reagerer professor Bengt Gerdin. Han har fått tak i alt materialet som KI har blitt forelagt, og er helt uenig i KIs konklusjon. Det viktigste er at det er en diskrepans mellom hva som står om pasientene i de medisinske journalene og det som er angitt i artiklene, og at det ikke finnes en etisk godkjenning.  I samtlige artikler har man vist en langt mer positivt bilde av hva som hendte enn det som fremkommer i journalene, det er systematisk vridning av sannheten. Han tar direkte kontakt med rektor Anders Hamsten og gir beskjed om dette.

Fabrikkerte CV opplysninger             

                      I januar 2016 har tidsskriftet Vanity Fair publisert en artikkel der Paolo Macchiarini anklages for å fart med usannheter i sin CV, og nå gransker KI det CV som ble levert i forbindelse med ansettelsen. I tid faller dette sammen med at Sveriges televisjon sender en dokumentarserie om pasienter med kunstgjorte strupehoder, og hvor ille det går med pasientene. Omverdenen reagerer og tilliten til det instituttet som er ansvarlig for utdelingen av Nobelprisen i medisin og fysiologi faller som en stein. Og verre blir det når det viser seg at CV inneholder en rekke feil, men han beholder sin stilling, samtidig som granskingen fortsetter. Nå beslutter likevel rektor ved KI at Macchiarinis stilling ikke skal forlenges, og dessuten blir det nedsatt en ekstern utredning av instituttets håndtering av hele saken. Få dager senere avgår sekretæren for Nobelkomiteen ved KI, Urban Lendahl, av ”hensyn til Nobelprisarbeidet”. Han antar at han blir trukket inn i utredningen.  Uken etter avgår rektor Anders Hamsten. Samtidig meddeler han at KI åpner en ny sak mot Macchiarini, og ytterligere fire professorer går ut av Nobelforsamlingen i den tiden utredningen pågår. Etter dette avgår dekanus for forskning og nok et medlem av rektors råd. I mars 2016 blir det gitt beskjed om at  Paolo Macchiarini skal avskjediges. Hele saken smitter over på alle ansatte. Elitistisk som man er. Nå har KI fått en ripe i lakken, ja kanskje mer enn det. Det har gått på en alvorlig grunnstøting  etter å ha ignorert det ene forskningsetiske sjømerket etter det andre. Og ikke før er saken med Paolo Macchirini brettet ut i sin utrolige bredde, og styrehodene kappet av, så dukker det opp en ny sak både på KI og på Sahlgrenska Akademin i Gøteborg.

Forskningsvindel og juks

                      Juks og svindel med forskningsdata er vitenskapens svar på doping i idretten sier Karin Bojs, vitenskapsjournalisten i Dagens Nyheter. Men varslerne, eller dopingjegerne om man vil, får det ikke godt. De trakasseres av kolleger, får vanskeligheter med jobber og ugleses av fakultetets ledelse. De fire forskerne som anmeldte saken til KIs rektor fikk til slutt gjennomslag, men det  kostet mye. De fikk ikke umiddelbart støtte, men opplevde seg motarbeidet. Macchiarini var en stjerne. Tre av dem har selv blitt anklaget som klanderverdige. De var for sent ute med sine mistanker. Det svenske rettsvesenet har så langt avvist å prøve deres sak for retten, og i november 2018 engasjerte Centrum för rättvisa seg på deres side for å få saken opp. Hvem vil være en varsler når man selv risikerer å bli klandret? Eller rettere, hva gjør man med mistanken om at det ikke står rett til med den vitenskapelige etikken?

Men hva gjør man når mistanken dukker opp?

                      Anta at man vurderer en søker til en høyere stilling innen universitetet. Man leser CV med litteraturliste og et utvalg artikler. Litteraturlisten er slurvete. Sidetall er uriktige og referansene uordnet. I CV dukker det opp henvisning til et obskurt universitet som man tilfeldigvis vet utdeler grader uten krav om fysisk eller annen tilstedeværelse. Så begynner man å lese. Noen av artiklene er svært gode. Man blir nesten misunnelig. Det er angitt at studiene er godkjent av etisk komite, men noe skurrer. Kontakt med angjeldende komite avslører at de ikke har dokumenter som viser til studiene. Man sender mail til medforfattere ute i verden og ber om opplysninger. Ikke svar. Man tar kanskje kontakt med søkeren direkte og ber om forklaring på uregelmessighetene, og får som svar at dette må stipendiaten svare på. Det er hun som er ansvarlig. Og søkeren beklager at han ikke har gjort god nok innsats som veileder. Stipendiaten bor i annen verdensdel og svarer ikke. Kanskje har man feil mailadresse. Så hører man rykter om at den utdannelsen vedkommende påberoper seg ikke stemmer overens med virkeligheten. Rykter er rykter og skal ikke brukes ved vurderingen av en søknad. Men hva gjør man med sin egen mistanke? Det enkleste er å la det ligge. Man vil ikke starte en prosess. Om det nå er juks og fabrikasjon, hva så? Er det så farlig om noe ikke er helt nøyaktig gjengitt?

Vitenskapelig redelighet må være absolutt

                      Professor Bengt Gerdin understreker at om man finner en unøyaktighet, så er det trolig flere. Og ser det systematisk ut, så er mistanken vakt. Saken i Stockholm hadde direkte konsekvenser for liv og død. Slik behøver det ikke alltid være, men vitenskapelig redelighet kan ikke være relativ. I USA straffes forskningsinstitusjonene om de blir tatt i forskningsjuks. Ikke bare må man betale tilbake bidrag, men dessuten bøte med et tilsvarende beløp.