Eit av Sir Winston Churchill meist særmerkte drag var ein ihuga antikommunisme. Politisk vandra han mellom det konservative og det liberale partiet, og i 1925 kom han inn i regjeringa til Stanley Baldwin. Det var ei konservativ regjering som prøvde å retta opp igjen gullstandarden. Noko han seinare sa at han angra djupt på. Eit anna mistak var vørdnaden hans for Mussolini som han meinte hadde redda Italia frå øydeleggjande krefter og bygd eit bolverk mot kommunismen. Om det var antikommunismen som gjorde at han i april 1932 freista møte Hitler i München veit me ikkje, men i boka til Hitlers nære medarbeidar, Ernst Hanfstaengel, Den ukjente Hitler, får me vita meir om det som ikkje hende, om møtet i april, som det aldri vart noko av.
Paul von Hindenburg, Rikspresident i Tyskland sidan 1925, hadde vinna Rikspresidentvalget i mars 1932, men fekk ikkje absolutt fleirtal. Då vart det omkamp i april. Hindenburg fekk fleist røyster, og heldt fram som Rikspresident. Hitler vart skuffa og i dårleg humør. Han for attende til München, og det er no Ernst Hanfstaengel fortel at Winston Churchill kontakta han gjennom sonen Randolph for å invitera Hitler til aftans på Hotel Continental i Max Joseph Strasse, eit hotell som Hitler vitja nesten kvar dag.
Winston Churchill hadde gått ut av regjeringa i 1929, og brukte tida til å skriva Marlborough-biografien, noko som førte han til gamle slagmarker i Nederland og Tyskland. Hitler vart ikkje så oppglødd av invitasjonen som Hanfstaengel hadde trudd, han såg ikkje nokon grunn til at han skulle møta Winston Churchill. Dei hadde ikkje mykje å prata om, og Hitler kunne ikkje engelsk. Han la til at Churchill var for venleg mot franskmennene, noko som Hanfstaengel freista gå i mot, men det beit ikkje på Hitler. Han ville ikkje møta Churchill.
Trass det sa Hanfstaengel til Randolph Churchill at Hitler ville komma til selskapet etter at dei hadde eta aftans. Det var dekt eit bord til om lag ti gjestar. Middagen gjekk bra, og samtalen fløyt mellom storpolitikk, blant anna om eit felles forsvar-system mellom Frankrike, Tyskland og Storbritannia, og antisemittisme. Det skal ha vore Churchill som ymta frampå om det første. Han kalla det ein klubb, ikkje eit forbund. Hanfstaengel spurde om Italia skulle med. Nei, var svaret. Når ein klubb får for mange medlemmar så er det ingen klubb lenger.
Churchill skal også ha fått inn nokre setningar om at Hitler borda leggja bort antisemittismen. Sjølv skriv han at ein kan forstå at ein blir arg på dei som er i mot landet, men at det var meiningslaust å forfølgja folk for deira opphav. Han skal ha bede Hanfstaengel om å ge Hitler eit råd; at «antisemitism may be a good starter but it is a bad sticker». Hanfstaengel nemnde nok det for Hitler, for neste dag seier Churchill, kom Hanfstaengel og sa at der Führer ikkje kjem den ettermiddagen. Hanfstaengel fortel lite annleis om denne historia. I hans verkelegheit ringde han etter Hitler under middagen, fekk ikkje tak i han, men oppdaga seinare at han stod på gata utafor og tok farvel med ein partikamerat. Igjen freista han å overtala Hitler til å komma inn og helsa på Churchill, men måtte gi seg.
Ingen av oss veit kva ikkje-hendingar betyr for verdshistoria. Kontrafaktisk historieskriving er nett det, kontrafaktisk, men kanskje kunne Churchill tenka seg ein allianse mot Sovjet om Hitler hadde teke i mot handa hans. Då hadde verda vert annleis.
Kjelder:
Hanfstaengel E. Den ukjente Hitler. s. 198-203. Dreyers forlag, Oslo 1972.
Churchill WS. Fra krig til krig 1919-1939. s. 79-80. Cappelens forlag, Oslo 1949.
«EIN DAU FIENDE ER IKKJE EIN FIENDE LENGER». Om lag slik ordla skipspresten Roland Faulk seg på USS Missouri den 12. april 1945. Same dag Franklin D. Roosevelt døydde, men det var ikkje han dette handla om. Presten hadde vendt seg mot nokre av sjøfolka om bord på Missouri. Dei tykte ikkje det var rett å gje ein militær salutt og seremoni for den japanske sjølvmordsflygaren som låg daud på dekket etter eit mislukka åtak dagen føre.
Flygaren var den 19 år gamle Setsuo Ishino. Klokka 14.42 den 11.april råka Setsuo Ishino styrbord side av slagskipet. Piloten hadde lege knapt 6 meter over havflata mens han styrde flyet mot skipet. Delar av flyet og kroppen til piloten blei liggjande på dekket. Brannen som oppstod vart slekt på nokre minutt. Skadane på skipet vart minimale. Restane av flygaren vart lagt på sjukestua om bord. Det var no skipsjefen bestemde at Ishino skulle gravleggjast på havet under militær honnør.
Tradisjonen tro skulle den daude senkas i havet i heimlandets flagg, men noko japansk flagg hadde ein ikkje om bord på USS Missouri. Det var då ein båtsmann tok tak i nokre signalflagg, kutta dei opp og sydde eit japansk symbol av den stigande sola. Og dagen etter vart Setsuo Ishino senka i havet dekt av eit japansk flagg. Det var heider åt ein fiende som hadde gjort det beste han kunne, og ofra livet for landet sitt. Sa sjefen for USS Missouri, kommandørkaptein William M. Callaghan.
Åtaket hadde starta med at 16 jagerflygare tok av frå basen ved Kanoya på det japanske hovudlandet den 11. april 1945. Dette var ti dagar etter at slaget om Okinawa hadde byrja, og vel ein time seinare registrerte radaren på USS Missouri at eitt fly, truleg eit A6M Zero jagarfly, var på veg mot skipet. Antiluftskyts til tross klarte piloten å halda flyet på kursen mot skipet, men som åtak var det mislukka. Bomba på 250 kg eksploderte ikkje og fell i havet til saman med delar av flyet.
Piloten som råka USS Missouri hadde ikkje noko ID kort på seg, og namnet hans var ikkje kjent då han vart senka i havet. Men no, 70 år seinare har militærhistorikarar frå Japan og USA kartlagt hendinga og gjeve namn til den ukjende flygaren. Setsuo Ishino var ein av nesten 4000 japanske sjølvmordsflygare, eller Kamikazepilotar. Tanken om at ein pilot skulle ofra seg på ein flygande bombe eller torpedo kom opp i oktober 1944. Det var då ein forsto at Japan ikkje makta å slå ut den amerikanske flåten fort nok. I USA produserte dei nye skip på løypande band. Kamikaze var den gudommelege vinden som ein håpa på i slaget mot industrimakta USA. Namnet kjem frå kampen mot Kublai Khans freistnad på invasjon i 1274 og 1281. Flåten hans vart stogga av orkanar. Det tolka ein som teikn frå himmelen, ein guddommeleg vind. I røynda heitte Kamikazevåpnet «særskilt åtak eining», eller kortforma Tokko Tai.
No, i våre dagar, har ein freista å få fram eit bilete av desse flygarane. Kven var dei? Dei var unge, ikkje så erfarne som pilotar, men medvetne om kva som låg framføre. Dei skreiv avskilsbrev til kjærester og foreldra. Her helsar dei sine og ber dei leva vidare, einstaka skriv at dei går i dauden med eit smil. Andre listar opp bøker dei skulle ha lese før dei døydde eller målerier dei skulle ha sett, som til dømes Raphaels Madonna og barnet. Nokre av breva finns kvar på Fredsmuseet i Chiran, der også mange av pilotane starta si siste ferd. Eigedelar og andre artefakter frå dette museet er for tida utstilt om bord på USS Missouri i Pearl Harbor, for å minna oss om ein håplaus innsats når alt anna var tapt, men også eit augneblink av respekt og vørdnad. Ein daud fiende var ikkje lenger ein fiende.
USS Missouri skulle spela ei anna rolle nokre månader seinare. Det var her om bord japanske offiserar på vegne av keisaren den 2. september 1945 skreiv under på dokumenta som sikra Japans endelege kapitulasjon. Men mellom 11. april og 2. september skulle fleire hundre tusen døy føre general Douglas MacArthur kunne halda si tale, der han byrja med å seia at det var hans ”earnest hope—indeed the hope of all mankind—that from this solemn occasion a better world shall emerge out of the blood and carnage of the past, a world founded upon faith and understanding, a world dedicated to the dignity of man and the fulfillment of his most cherished wish for freedom, tolerance, and justice”.
Et uregjerlig virus, samfunnsfarlige kritikere, «alternative» forskere, og litt lærdom
For over et halvt år siden truet Filippinenes president, Rodrigo Duterte, personer som fortsatt ikke hadde vaksinert seg mot Covid-19 med husarrest, fengsel, eller tvangsinjeksjoner med Ivermectin (et anti-parasittmiddel). Utover høsten fulgte flere etter. Først Østerrike, om enn ikke med like drakoniske tiltak. Deretter land etter land med økende krav, og diskusjoner om hva antivaxxerne sto for. Carsten jensen i Danmark kalte dem frihetens gratisetere, og Alex Schulman i Sverige sa at de kunne bekoste sine egne begravelser. Men i Brasil har president Dutertes kollega, Jair Bolsonaro, en litt annen holdning. Med Gud på sin side har han erklært Covid-19 som en lett influensa, og ikke noe som brasilianere behøver bry seg med. Mellom disse to finner vi president Biden som sterkt oppfordrer, nesten krever, vaksinasjon og munnbind, og Boris Johnson som vrir seg mellom økonomiske og politiske hensyn, men fortsetter vaksinasjonen og bruker munnbind om det er journalister til stede, og nå forfølges av partygate. Til og med eks-president Donald Trump har havnet i spagaten mellom selv å ta den tredje dosen, og å opprettholde troverdigheten hos sine tilhengere. Viruset tar ikke politiske hensyn, det følger ikke partilinjene eller politiske trusler, men det rammer de svakeste. Det er som alltid de med minst ressurser som bære den største byrden.
En avblåst pandemi (men den gang ei)
I Norden avblåste man nærmest pandemien en gang i september i 2021. Først ute var Danmark, deretter fulgte Norge og Sverige noen uker senere. Finland åpnet også opp, men holdt på sine vaner når det gjaldt munnbind og distanse. Politikere klemte hverandre og klappet hverandre på ryggen, smilte bredt på TV skjermen; nå var det endelig over. Og så festet man. I hvert i fall i Norge og Danmark.
Man hadde vunnet over viruset, en kappe av fett og proteiner rundt et arvemateriale, med tagger på utsiden, mellom 0,07 μm og 0,09 μm i diameter. Taggenes antall betyr noe, jo flere, jo verre. Man festet for tidlig.
Igjen viste dette viruset seg som en uforutsigbar størrelse. Noe som det har gjort fra begynnelsen av, en gang på 1960-tallet. Da det var da det ble oppdaget at koronavirus de kan infisere mennesker. De fleste av denne familien kan som vi alle vet i dag, bruke dyr som mellomverter, helst fugler, flaggermus eller andre pattedyr. Det er syv grupper som forårsaker sykdom blant mennesker, fire relativt ufarlige, gir alminnelig forkjølelse, eller pseudokrupp, mens de tre andre kan forårsake dødelig sykdom.
Vi har under Covid-19 pandemien blitt kjent med alfa, beta, delta, og gamma, alle varianter av SARS-CoV-2 i coronafamilien, eller variant of concern (VOC ) som de kalles av ECDC (European Centre of Disease Control) og WHO. Andre grupper er variant of interest og variant under monitoring. Hver uke offentliggjør ECDC en rapport om hvilke varianter som dominerer, og epidemiens utvikling. Delta dominerte fram til 25. november i år. Da offentliggjorde forskere i Sør-Afrika en mutert variant av SARS-CoV-2. Verden reagerte lynsnart og påla reiserestriksjoner fra Sør-Afrika. Årsaken til denne alarmerende reaksjonen var at B.1.1.529 varianten hadde mer enn 30 forandringer i «tagg»-proteinet. Det er dette proteinet som gjør virus i stand til å erobre cellenes metabolske apparat, og målet for vaksinasjonene. Varianten, som fikk navnet Omicron var langt mer smittsom enn forgjengerne og forårsaket rask økning av Covid-19 i Gauteng provinsen der Johannesburg ligger, og spesielt i skoler og blant yngre mennesker. Siden omicron, eller omikron, ble kjent for omverden har det påvirket finans, børser, flytrafikk, og politikk. Kanskje tydeligst i Storbritannia der Boris Johnson har fått store deler av sitt eget parti mot seg når han vil innføre strengere tiltak mot de økende smittetallene og belastningen på National Health Service, og så forfulgt av et nådeløst partygate. Nå er det omikron som dominerer smitteutbredelsen. Den er trolig mindre farlig når det gjelder lungekomplikasjoner, men mer smittsom enn forløperne. Og bryr seg mindre om folk er vaksinerte. Men omikron kommer i flere varianter med 26-32 mutasjoner i tagg-proteinet. Noen av disse glipper under vaksinasjonssperren og sprer seg fortere enn andre. Så langt opererer man med fire linjer : B.1.1.529, BA.1, BA.2 og BA.3.
Utviklingen videre henger på fire forhold: hvor smittsom er varianten, hvor godt virker vaksiner og tidligere infeksjoner mot smitte, alvorlig sykdom og død, hvor virulent er den i forhold til tidligere varianter, og til sluttt, hvordan takler en trøtt befolkning og et presset helsevesen nye ufordringer.
Sverige skulle klare seg bedre (enn Danmark og Norge)
I midten av desember 2021 uttalte blant andre Johan Giesecke (han med flokkimmuniteten), og epidemiologen Emma Frans seg om utviklingen i Norden og spådde at Sverige skulle klare seg bedre i forhold til både Norge og Danmark. Og selvsagt kunne de ha rett. Det var jo mulig at den økende smittefrekvensen i Danmark, Norge, og Finland, mens Sverige lå lavt, var uttrykk for større immunitet i den svenske befolkningen.
Nå var det ikke slik. Ikke denne gangen heller. I begynnelsen av januar i år var smitte-økningen på full fart i hele Norden. Mest i Danmark og Norge, men nå leder Sverige. Innleggelsestallene øker, om enn ikke like ille som tidligere. Men omikron slår til med høyere andel smittede, og dermed kommer presset på helsevesenet likevel.
Under hele pandemien har man spurt seg om ting skulle vært gjort annerledes. Og hele tiden har man sagt at det er for tidlig å si noe sikkert. Fra norsk side har man vært ganske tydelig på at man ikke så på den svenske løsningen som optimal, men derimot kunne Danmark eller Finland være eksempler til etterfølge. På svensk side skulle man berolige befolkningen, holde avstand, bruke munnbind på offentlig transport (men først etter nesten et års tid med pandemi), og varierende restriksjoner når det gjaldt hvor mange som kan møtes eller delta på arrangementer.
Samfunnsnedbrytende krefter
I hele Norden har det oppstått kritiske grupperinger mot landenes strategi og tiltak. Kanskje mest uttalt i Sverige, der kritikere og tilhengere av munnbind eller bedre ventilasjon ( man skulle ha hørt på Florence Nightingale) har blitt hengt ut i pressen, og til slutt blitt omtalt som potensiell fare for rikets sikkerhet. Mange av kritikerne var høyt utdannete matematikere, leger og andre naturvitere, filosofer, og ingeniører med veloverveide argumenter. Men de hadde feil synspunkt. De avvek fra den offisielle svenske linjen. Etter hvert fikk de epitetet hobby-epidemiologer, blant annet av den svenske statsministeren. Flere av dem hadde bodd lenge utenfor Sverige, eller var utlendinger. Sosiale medier ble en yndet slagplass. Enkelte fikk nok, og flyttet fra landet. En lukket Facebook gruppe (Media Watchdogs of Sweden, Mewas) ble omtalt i Sveriges radio som samfunnsfarlig, og anklaget for å ha skadet Sveriges anseelse utenlands, blant annet av tidligere nevnte Emma Frans. Legg til at Sveriges Radio siterte en spesialrådgiver ved EU-NATOs Centre of Excellence for Countering Hybrid Threats, James Pamment, som hevdet at gruppen forsøkte å påvirke Sveriges politikk og skadet svenske interesser utenfor landets grenser. Han er dessuten senior analytiker ved svenske Forsvarshögskolan og knyttet til Lunds universitet (Institutionen for stategisk kommunikation). James Pamment pekte også på at gruppen kritiserte medienes rolle i pandemidiskusjonen i Sverige. Deltagerne i gruppen hadde åpenbart gått over en grense.
Er det så lavt under debatt-taket i Sverige, eller var det slik at den polariserte stemningen virkelig ledet til reelle trusler, og ikke bare verbale utgytelser på sosiale medier?
Det er kanskje en tilfeldighet som minner om en hendelse, men 1. januar i år så Myndigheten for psykologisk forsvar, dagens lys. En myndighet som skal analysere og imøtegå informasjon og påvirkning som er rettet mot Sverige eller svenske interesser.
I Norge var ikke polariseringen like uttalt, men også her kunne man få passet påskrevet. Blant det vi har lært oss i disse to årene er at barn kan smittes med SARS-CoV-2, og at de kan bringe smitten videre til eldre generasjoner. Dette er kunnskap som det var vanskelig å få gjennomslag for. I en artikkel fra norsk side der forfatterne mente å ha grunnlag for å si at man måtte være oppmerksom på nettopp slik smitte, ble man bedt om å stryke en setning om dette før endelig publisering. Begrunnelsen var at den ga ammunisjon til «alternative eksperter», som var svært aktive. De «alternative ekspertene» var og er oppegående forskere med god kjennskap til folkehelse, infeksjonssykdommer og pandemier. Men tonen hadde blitt polarisert, folk kjente seg krenket, og anklager om falsk informasjon satt løst i sosiale medier.
Status etter to år med covid-19
Våren 2020 var det de eldre som skulle beskyttes. Med systematisk vaksinering er en stor del av de eldre beskyttet mot alvorlig sykdom og død. Så lettet man på restriksjonene, og kurvene begynte på nytt å peke oppover. Nå var det det yngre uvaksinerte som drev epidemien fremover. Blant disse var barna. I begynnelsen var det nesten et credo at barn ikke blir infisert av SARS-CoV-2, og at de ikke smitter videre. Slik er det ikke. Barn blir smittet, og smitter. Noen ganske få blir alvorlig syke. Omikron smitter raskere og treffer både unge og gamle. Vaksinasjonen beskytter en del, men ikke fullstendig. Og de uvaksinerte ble fritt vilt da omikron gjorde entre. Nå, i slutten av januar 2022, velger de nordiske landene å gå mot færre restriksjoner, men følger litt ulike veier. Man åpner nesten helt i Danmark, men vaksinerer barn under 12 år. Deretter kommer Norge, men avstår fra vaksinering som i Sverige. Der er det derimot fortsatt stengte kraner på barene kl 23.00, og visse restriksjoner med hensyn til større samlinger, mens det diskuteres full åpning i Finland. Dilemmaet er at man ikke vet hva som fungerer best. Alle har samme målsetting. Beskytte høyrisikogrupper, og å komme gjennom denne (siste ?) bølgen uten at samfunnet bryter sammen. For omikron og restriksjonene koster i sykefravær og karanteneregler.
Hva har vi lært?
Etter to år med over 5 millioner Covid-19 dødsfall kan man trekke en del ganske sikre konklusjoner.
Coronavirus er en uforutsigbar størrelse. Det muterer lett, variantene har ulike smittsomhet, og trolig også ulik patogen effekt. Men viktigere er at vi må lære å handle raskere. Epidemier sprer seg eksponentielt. Det betyr at det skal reageres fort for å hindre spredning.
Vi brukte to måneder i 2020 på å forstå at noe var på ferde. De som skulle ha forstått noe mente dette koronaviruset var like lite smittsom som SARS-CoV fra 2003 og MERS.
Januar 2020 ble en tapt måned. Årsakene til dette var en blanding av politisk mistenksomhet, engstelse for å ta feil (som ved svineinfluensa i 2009) og ønsketenkning. I en ukjent situasjon kan man håpe på det beste, men må forberede seg på det verste. Her sviktet vi.
SARS-CoV-2 smitter gjennom luften. Enten som dråper som faller til jorden etter et par meter, eller luftbåret i aerosoler som holder seg flytende i luften i lengre tid. Bruk ansiktsmaske som beskytter andre mot en selv. Hold avstand.
Langtids-covid eksisterer. Et kompleks av symptomer har blitt rapportert i forløpet opp til et år etter gjennomgått infeksjon. Virusinfeksjoner har senfølger, men er covid-19 verre enn andre og finnes det spesifikke symptomer eller syndromer? Diskusjonen har gått fra at det handler om en kultursykdom (implisitt-ingen somatisk sykdom) til affeksjon av de fleste organsystemer. En større norsk oppfølgingsstudie konkluderer med to typer syndromer, et som er karakterisert ved lungebesvær og tung pust, og et annet som preges av tretthet og hjernetåke, selv etter 12 måneder. Tilstanden eksisterer, men hvor stor er risikoen for a man skal bli rammet om man blir infisert?
SARS-CoV-2 muterer, og det muterer ofte. De fleste nye formene betyr lite, men noen kan komme til å dominere pandemien måneder av gangen. Smittsomheten varierer, og det gjør effekten av vaksiner. Dette vil følge oss, sannsynligheten for mutasjoner øker jo lenger en variant får spre seg i befolkningen. Epidemien vil gå over. I vår del av verden trolig i løpet av våren 2022. Andre steder kommer det til å ta lenger tid. Deretter vil coronainfeksjoner dukke opp med uregelmessige mellomrom, for noen blir det alvorlig, for de fleste mest trolig som andre forkjølelsesvirus. Men for det sårbare mindretallet, og spesielt de uvaksinerte, er dette en farlig sykdom, dermed blir utviklingen av nye vaksiner, og gjentatte vaksinasjoner en del av vår nye virkelighet.
Zero-covid er ingen farbar vei. I lengden. Flere av landene som satset på zero-covid klarte lenge å holde epidemien stangen, og kjøpte tid til fram til vaksiner var tilgjengelige. Men omikron forandret spillet og i dag er det bare Kina som forsøker å holde igjen. Kostnadene er store for befolkningen. De siste månedene har millioner levd under nedstengning. Jurister og epidemiologer i Kina sier at dette ikke er holdbart. I tillegg kommer bruken av en vaksine som har klart mindre effekt mot omikron. “it’s precisely that lack of confidence in their vaccines” that is causing China to stick to the zero-COVID approach. Som en epidemiolog uttrykte det.
Pandemien er ikke over. På verdensbasis fortsetter covid-19. Dødsfallene er på oppover flere steder, blant annet i USA, Brasil, Canada, men også Frankrike. Hva som hender i Afrika og andre deler av Asia avhenger av vaksinasjoner, og nye mutasjoner.
Hva hender fremover?
I Norden blir det etter all sannsynlighet fredligere i løpet av februar og mars i år. Vi går mot en lysere vår. Det blir trolig mindre mas om vaksinasjonsbevis i og med at comikron smitter så lett. Nye mutasjoner dukker opp senest på høstparten, og nye vaksiner blir utviklet for å takle varianter. Vi kan håpe på en viss befolkningsimmunitet. Tilliten til myndighetene er trolig svekket. Pandemien har tæret på samfunnskontrakten i mange deler av verden (om den i det hele tatt har hatt noen betydning), og den demokratiske fernissen er tynnslitt. Konspirasjonene kommer fortsatt til å florere. Og OL blir preget av covid-19 rammede progamhelter.
Gjensyn med et foredrag i Nasjonalforeningen for folkehelsen 16.02.2018
Folkehelse er et honnørord. Det samme er forebyggende helsearbeid og helsefremmende virksomhet. Ord som inngår i de fleste helsepolitiske dokumenter, men bare sjelden får de folk på barrikadene. Det skjer heller når det kommer meldinger om at bacon og pølser er kreftfremkallende. Slikt skal man ha seg frabedt.
Naivitet
Men så kommer vi som vil forebygge, med budskap om å trene regelmessig (og helst mer), la være å røyke, drikke mindre alkohol, spise sunnere (ikke så lett alltid når vi ser hvordan rådene kan sprike), og ta bedre vare på hverandre. Det er ikke spesielt opphissende.
Er vi naive når vi snakker om forebyggende tiltak?
Man var ikke naiv da det systematiske arbeidet mot tuberkulose startet for litt over 100 år siden. Det var et meget realistisk tiltak med et rasjonelt grunnlag. Grunnlaget var erkjennelsen av at tuberkulosen ikke kunne behandles effektivt, at beskyttelse eller forebygging var nødvendig – og ikke minst, at man måtte lære mer om hva som kunne gjøres. Det var nødvendig med kunnskap basert på forskning. Arbeidet bidro til at tuberkulosen i Norge ble et marginalt problem.
Vi har oppnådd mye
Nye helseproblemer viste seg i andre halvdel av 1930-tallet. Hjerte- og karsykdommene tiltok i antall, og lungekreft begynte langsomt å øke. Erkjennelsen av at røyking var den enkeltfaktoren som forårsaker mest helseskade, satt langt inne. Nesten 50 år har det tatt fra solide vitenskapelige funn ble omsatt i praktisk handling.
I dag har vi nådd utrolig langt. Sannsynligheten for at en mann skal dø av hjerteinfarkt før 70 år er en fjerdedel av hva den var for 40 år siden. Kreft i magesekken er i ferd med å bli en sjelden sykdom, og utsiktene ved barneleukemi er totalt forandret.
Rett til helse og individets integritet
Vi har forankret retten til helse i internasjonale traktater. Menneskerettighetserklæringen er en forpliktelse til å opprettholde menneskeverd. Det må bety at vi mener at menneskeverd er noe selvsagt. Fra dette følger rettighetene. Individet har en rettighet til god helse fordi det er et menneske. Et menneske har en verdi, et menneskeverd. Men det må gjelde alle mennesker, uansett kjønn, alder, nasjonalitet og religion. Rettigheter må være universelle.
Helse er kanskje vårt mest private domene. Ingen kan oppleve mine smerter, min angst eller uro. Samtidig erkjenner vi som individer at vi kan behøve hjelp, og at vi må hjelpe andre. Vi søker kollektive løsninger. Dermed kommer vi i en paradoksal situasjon: Våre mest private problemer må tas hånd om av kollektive organisasjoner. Og den teknisk medisinske utviklingen, sammen med en humanistisk tradisjon, har resultert i et komplisert nettverk av gjensidige forsikrings-, utrednings- og behandlingsapparater. I bunnen for apparatet må det ligge et likeverdighetsprinsipp om at menneskeverdet skal opprettholdes. Individer med samme tilstand og behov har samme rettigheter.
Helse som rettighet eller vare
Forventningene til helsestell, egen helse og medisinsk trygghet har aldri vært høyere enn i dag. Samtidig er befolkningens gjennomsnittlige helsetilstand bedre enn noensinne. Forventningene om at man skal få hjelp er en funksjon av både markedsføring fra politikernes side, og økende kunnskap i befolkningen. Når en politisk makthaver i Norge uttaler at vi har verdens beste helsevesen, så forventer befolkningen at det skal være sant. Og når man lærer seg mer om hva som er mulig å løse av problemer, ja da vokser forventningene ytterligere. Med forventinger vokser køene.
”Uansett hvor egoistisk mennesket kan synes, så er det tydeligvis visse sider i dets natur som gjør at det interesserer seg for hvordan andre har det, og at andres lykke og velvære er av betydning…ut av dette kommer medlidenhet og omsorg…” . Skriver Adam Smith, og sier at det er mer enn markedsøkonomiske rasjonelle krefter som må ligge til grunn for våre handlinger.
Dette bringer meg over til det som jeg tror er vår største utfordring, å motarbeide sosialt betinget helseulikhet.
Sosiale og økonomiske ulikheter øker
Noe av det som er mest slående i dag er at visse grupper sakker etter i utviklingen av bedre helse.
Det var tydelig for tjue år siden i Oslo. Det gjelder også i dag. Svært lite har hendt. I de dårligst stilte bydelene i Oslo er dødeligheten høyest. I 1961 skilte det om lag to år i forventet levetid blant menn med høyest og lavest utdanning. I 2009 var dette økt til åtte år. Tilsvarende tall for kvinnene var fra to år til seks år. Men gjennomsnittlig forventet levetid økte betydelig, til dels fordi gruppen med høy utdannelse var langt større i 2009 enn i 1961.
Hvor går vi videre?
Forebyggende og helsefremmende arbeid kan være individrettet eller befolkningsrettet. Ved individrettet arbeid identifiseres personer med høy risiko for sykdom eller død, og man iverksetter et tiltak for å utsette eller forhindre dette. Befolkningsstrategien tar ikke sikte på å peke ut enkeltindivider, men har som mål å påvirke den gjennomsnittlige risiko i befolkningen. Det siste kan bety at alle individer utsettes for tiltaket, som ved nyfødtscreening og vaksinasjoner. Tiltakene kan ha karakter av tidlig behandling, som screening for brystkreft, eller råd om levevaner overfor personer med høye kolesterolnivåer i blodet. Samtidig har rådgiving og helseopplysning ofte hatt et skjær av moralisme over seg. Kanskje rester fra da man så sykdom som straffedom og gudenes hevn?
Våre dagers sosiale ulikheter bidrar ytterligere til moralisme og presisering av eget ansvar. Kanskje kommer vi til å forstå at overvekt ikke bare er et spørsmål egen kontroll og selvdisiplin, og at biologien når det gjelder kalorier inn og ut er mer komplisert enn det vi har gitt inntrykk av.
Hittil har alle prognoser om forventet levealder slått feil. Den reelle økningen har vært større enn prognosene tilsa. Mange lever lenger, takket være forebygging og helsefremmende arbeid. I mellomtiden står vi naive forebyggere og forkynner at fortsatt er røyking livsfarlig og fysisk aktivitet sunt – og håper noen vil høre på oss. Det er moralsk riktig å fremme helse når det er mulig. Samtidig må vi tenke over hvor lite vi bruker på dette sammenlignet med hva vi bruker på å behandle sykdom.
First, let me express my thanks for being invited to this seminar on the future of epidemiology. The future is not for us to see until it has become the past that is, but as Winston Churchill phrased it; “The farther backward you can look, the farther forward you are likely to see.” I appreciate his use of the word likely. We will, in this debate, I hope, talk about probable scenarios, assess their risks and consequences, and maybe identify future epidemiological research avenues. And I will look backward to get us on track.
My teacher at LSHTM, and later faculty colleague at the international traveling circus on cardiovascular epidemiology and prevention, the late Professor Geoffrey Rose, attended the first meeting of the Norwegian Epidemiological Association in 1990. He greeted us with these opening words «The end result of epidemiologists´ research is commonly a publication in an epidemiological journal, which is then read by other epidemiologists. We have become a closed community, and the effect is to encourage work which is methodologically interesting rather than of practical importance».
He then went back to 1850 and pointed at the 12 physicians who formed the Epidemiological Society of London. They had understood that hospital care was an incomplete answer to common diseases. To control such problems, one had to recognize their causes and origins. The last two years have demonstrated how true this is. And also, that we cannot focus only at the individual level. We need to be concerned equally with causal pathways at the societal level as well as pathogenesis and causality at the molecular level. SARS-CoV-2 was a new player in the molecular field. The stage, however, was set by social and economic differences. The pandemic was not a great equalizer. Only rarely have pandemics struck equally across socioeconomic categories.
Milestones on the epidemiological timelines.
Epidemiology attempts to describe disease occurrence, and from the observations in the past, predict the future. But the discipline is also aiming at identifying causes, heavily involved in etiological thinking to develop an appropriate intervention. When possible, one should add. Disease occurrence, or rather frequency is not very sexy, as long as it is flat. Only when it varies, between populations and over time will we start getting interested. That was what John Graunt reported on the social distribution of excess deaths in London of the plague in the 17th century. Excess deaths, still a highly relevant measure when assessing the development of an ongoing pandemic.
The figure above depicts different leading theories on the causes of diseases. The specific causes, however, were more in dark. Miasma, literally pollutants, were thought to spread disease, and sanitary statistics from the city slums showed how mortality clustered in poor areas. This only supported the idea that the miasma of foul emissions from dirt and garbage caused fatal diseases. The solution was closed drainage and sewage systems, garbage collection, and public baths. The pathogenic theory was wrong, but the means were effective. The germ theory with its emphasis on one factor-one disease turned medicine into a more mechanistic way of thinking. The appropriate responses were to isolate, vaccinate and treat those affected, whereas social and economic factors contributing to the disease occurrence were more or less neglected. The declining importance of infectious diseases paved the way for chronic diseases such as cardiovascular diseases and certain cancers during the 1930s. They were later to be categorized as non-communicable disorders (NCD), and their increasing importance was considered as emerging epidemics. But more importantly, one realized that the concept of one agent- one disease, was not sufficient to explain the variation. Social class and economic conditions emerged as important contributors, exemplified among others by the publication of the Black report in the early 1980s. Today we face all of these different stages in thinking about disease etiology. The infectious diseases have shown that we are unprepared, the NCDs are taking their share of the health care resource, and we are looking into the abyss of a rapidly changing climate. We know some of the consequences, drought, famine, social unrest, pandemics, but also direct effects on cardiovascular disorders and certain cancers.
The question is not what the future will be. We know from the past the likely scenarios. The question is how do we act, as epidemiologists in assessing the risks and conveying the message to the appropriate public health authorities and politicians.
I have not mentioned newer research methods; advanced causal inference, the use of Mendelian Randomization, Directed Acyclic Graphs, Big Data, and Artificial Intelligence. Those are exciting and promising techniques, but not the solution to what lies ahead. The ball is in your field.
«I 2019 ble det påvist et nytt coronavirus hos mennesker. Det fikk navnet Severe Acute Respiratory Syndrome Coronavirus (SARS-CoV-2) og sykdommen som dette forårsaket COVID-19.For SARS-CoV-2 er et nytt virus. Det er ikke produsert i et laboratorium. Det slo infeksjonsforskeren Kristian G Andersen fast for bare et par uker siden. Han tilhører en forskergruppe ved Scripps Research Institute i La Jolla i Kalifornia som 17. mars publiserte sine funn i Nature Medicine ( Andersen, K.G., Rambaut, A., Lipkin, W.I. et al. The proximal origin of SARS-CoV-2. Nat Med (2020). https://doi.org/10.1038/s41591-020-0820-9). Forskergruppen foreslår to muligheter for hvordan nettopp dette viruset oppsto:
Naturlig seleksjon i dyr før det ble overført til mennesker
Naturlig seleksjon hos mennesker etter at det ble overført fra dyr
De argumenterer ut fra virus egenskaper og oppbygging for begge mulighetene, men sentralt i disse hypotesene står både flaggermus og skjelldyr eller pangoliner (i slekten manis). Så kan man spørre om hvordan disse klarte å komme seg inn på de kinesiske markedene.»
WHO,China Daily,Global Times, Facebook og Wilson Edwards
Et år senere, i mars 2021, konkluderte en felles komite fra WHO og Kina med at SARS-CoV-2 stammet fra markedene i Wuhan, og at det ikke var tale om noen lekkasje fra laboratorier.
Dette ble støttet av den sveitsiske biologen, Wilson Edwards på Facebook i juli i år. Han kritiserte USA for at man fortsatte å anklage Kina om at SARS-CoV-2skulle stamme fra Wuhan Institute of Virology (WIV) og mente at USA politiserte diskusjonen om virusets opprinnelse. Nå var det president Biden som forsøkte å få større innflytelse over WHO etter at Trump trakk USA ut april 2020.
WHO har, med USAs støtte, bedt om å få større innsyn i laboratorieprotokollene, og det er her Edwards mener USA legger sitt press. Kinesisk presse, som China Daily og Global Times, var raske til skrive om Edwards uttalelser, og tok ham til inntekt for at det var rett av Kina å stå imot ytterligere undersøkelser av laboratorievirksomheten i Wuhan.
Det var bare en hake ved historien om Wilson Edwards, han eksisterer ikke. Det vil si det finnes ikke noen kjent biolog i Sveits ved det navnet. Det skrev den sveitsiske ambassaden i Beijing 10. august i år. Plutselig forsvant navnet Wilson Edwards i kinesiske publikasjoner, men diskusjonen om hvor viruset egentlig stammet fra fortsatte videre.
WHO hadde bestemt seg for å gjøre ytterligere studier av hva som hadde foregått i Wuhan. Men Kinas vise-helseminister, Zeng Yixin, og Liang Wannian som ledet den kinesiske forskergruppen i WHO avslo videre innsyn i pasientjournaler og protokoller av personvernhensyn.
The Science and Technology Committee i det britiske underhuset.
Og hvem er Alina Chan?
Historien om virus opprinnelse slutter ikke med det. For en knapp uke siden (15.12.2021) redegjorde Harvardforskeren, Dr. Alina Chan (@Ayjchan) for sitt syn på virus opprinnelse ved en høring i The Science and Technology Committee i parlamentet i Storbritannia. Alina Chan er en kanadisk molekylærbiolog som spesialiserer seg på genterapi og celleteknikk ved Broad Institute of MIT og Harvard. Hun er en anerkjent forsker og har engasjert seg sterkt i diskusjonen om virus opprinnelse. Kanskje mest på Twitter med over 50000 følgere. Dr. Chan var tydelig. Hennes konklusjon var at det mest sannsynlige var en lekkasje fra laboratoriet i Wuhan, og at SARS-CoV-2 trolig var resultatet av «genetisk ingeniørvirksomhet». Hun sa også at det kinesiske kommunistpartiet hadde forsøkt å skjule det første utbruddet i Wuhan for to år siden, og at de saboterte WHOs undersøkelse av utgangspunktet for pandemien. Dette har Kina, og mange andre, avfeiet som konspirasjoner, spesielt fordi Trump tidlig pekte mot Kina som den skyldige smittekilden. Dermed fikk hele teorien en kraftig politisk slagside, helt fram til sommeren 2021.
Hva var det med The Lancet? Hvem var Peter Daszak?
Ved høringen i underhuset ble redaktøren av det medisinske tidsskriftet The Lancet, kanskje verdens mest respekterte tidsskrift, Richard Horton, også bedt om å forklare seg. I februar 2020 publiserte The Lancet et innlegg underskrevet av 26 forskere, der de støtter kinesiske forskere og sa bl.a. «The rapid, open, and transparent sharing of data on this outbreak is now being threatened by rumours and misinformation around its origins. We stand together to strongly condemn conspiracy theories suggesting that COVID-19 does not have a natural origin.” (DOI:https://doi.org/10.1016/S0140-6736(20)30418-9). Innlegget slutter med at ”We declare no competing interests.”
Blant forfatterne er Peter Daszak. Han er britisk zoolog, ekspert på zoonoser, og president for EcoHealth Alliance, en ideell ikke-statlig organisasjon som støtter ulike programmer for global helse og pandemiforebygging. Denne organisasjonen mottar offentlige midler i tillegg til donasjoner. Så langt behøvde det ikke være problemer, men EcoHealth Alliance har et samarbeid, også økonomisk, med Wuhan laboratoriet. Dermed har bruken av amerikanske skattepenger kommet i søkelyset, og utsagnet «no competing interests» er kanskje noe mindre i overenstemmelse med sannheten. Ved høringen ble Richard Horton, presset på hvordan man hadde sluppet gjennom et innlegg som avfeide laboratorielekkasje, når en av hovedforfatterne hadde økonomiske forbindelser med laboratoriet i Wuhan. Horton hadde blitt oppmerksom på dette kort tid etter publiseringen. Da kom neste spørsmål om hvorfor man ventet helt til juni i år, altså 16 måneder, med å innrømme at det forelå en interessekonflikt. Her svarte Horton at han og Daszak var uenige om den økonomiske forbindelsen var nok til å si at det forelå noen konflikt. Diskusjonen trakk ut i tid.
Hva var det Alina Chan hadde på føttene for sine påstander? Hun viste til at SARS-CoV-2 har et spesielt trekk, såkalt «furin cleavage» som er en forutsetning for at det skal kunne forårsake luftveisinfeksjoner. Dr. Chan viste også til en lekkasje av en forskningsprotokoll om et forskningsprosjekt der man skulle sette inn nye «furin cleavage» steder i virus.
Juryen er fortsatt ute.
I begynnelsen av dette innlegget refererte jeg til mulige smitteveier for dette viruset. Men etter to år har man ikke klart å finne noen zoologisk vert. Dette skiller SARS-CoV-2 fra for eksempel Middle East Respiratory Syndrome (MERS) i tiden 2012-2015, der man identifiserte kameler som vertsdyr etter bare et par måneder. Samtidig er det flere forskere som holder på at overføring via dyr er mest sannsynlig, selv om det hittil ikke har vært mulig å vise hvordan dette har skjedd. Dessuten, andre forskere peker på umuligheten av å fastslå om «furin cleavage» er forårsaket av naturens luner eller menneskelig aktivitet. Men før kineserne åpner sine protokoller kommer vi ikke til å få noe sikkert svar.
Hvorfor er det viktig å kjenne utgangspunktet?
Et av de viktigste spørsmålene i Covid-19 epidemien er å få kartlagt hva som forårsaket SARS-CoV-2 spredningen i Wuhan og videre ut i verden. Vi mangler fortsatt forbindelsen mellom flaggermus og mennesker, og kan ikke trekke noen sikre konklusjoner. Politiseringen har gjort det vanskeligere, og fake news fra trollfabrikker, samt økonomiske bindinger har ytterligere tåkelagt landskapet. Det ble tidlig trukket mulige årsakslinjer fra avskoging, dyreoppdrett i industriell skala, og tradisjonelle dyremarkeder til spredningen av Covid-19. Vi må vite mer om hvordan epidemien oppsto om vi skal hindre liknende globale katastrofer i framtida. Paolo Vineis og Stefania Salmaso fra henholdsvis Imperial College i London og Helseinstituttet i Italia, skrev en balansert artikkel om nettopp dette i Front Public Health i september i år. Anbefales. (10.3389/fpubh.2021.719914).
«Det er et par døgn etter at Sverige annonserte ytterligere restriksjoner og anbefalinger. Fra julaften kl 20.00 er det ikke lov å servere alkohol på restauranter eller barer, og når det serveres, bare til grupper på opptil fire personer. Det anbefales munnbind på kollektive reiser fra 7. januar. I rushtiden. Elever på videregående fortsetter sin undervisning hjemme. Mens alle andre bes om å holde seg i ro.»
Sitatet er fra denne bloggen for et år siden. Da var Sverige på vei mot 3000 innlagte pasienter med Covid-19, mens Norge hadde 140. Samtidig var smittetallene 8 ganger høyere i Sverige, selv når folketallet var tatt i betraktning. Tiltakene som er listet opp ovenfor kom som en overraskelse på svenskene for et år siden. Bare noen måneder tidligere hadde en kjent kulturjournalisert gledet seg over hvor meget lettere det var å leve i Sverige enn i Norge. Men så kom høsten 2020, og med påfølgende vinter. Om det er noe som har karakterisert denne pandemien så er det svingninger.
Igjen er situasjonen annerledes. Nå opererer Sverige med under en tredjedel av Norges tall når det gjelder smitte, og lavere antall innlagte. Dette går selvsagt ikke upåaktet hen i Svensk presse. Overskrifter som « Nytt dystert coronarekord i Norge», » Smittan ökar snabbt i Norge», » Norges Frode Forland: Sverige har ett bättre skydd», dukker opp i main stream media, samtidig som det manes til en viss forsiktighet om hvordan utviklingen skal tolkes. En mulig forklaring er at andelen smittede og vaksinerte er større i Sverige, og dermed skulle tenkes gi en større beskyttelse. Men det kan også være at Sverige ligger etter i utviklingen.
Dagens tall fra Platz.se er 495 innlagte med Covid-19 i Sverige i dag. Tallet reflekterer smittenivået for en uke eller to tilbake, og kurven er oppadstigende. Om den kommer til å fortsette eller avta, vet ingen av oss. Men er det en forsinkelse mellom Sverige og nabolandene, så kommer belastningen til øke her også. Figuren nedenfor er hentet fra VG.no i dag. den viser andelen innlagte for covid-19 per dag/100 000 innbygger i de nordiske landene. Vi ser at Sverige har ligget lavest i de tre siste månedene, men fra begynnelsen av desember har det vært en tydelig økning som har blitt brattere de siste par dagene.
Varsleren som døde av Covid-19
For snart to år siden varslet den 33 år gamle øyelegen Li Wenliang om en ny lungesykdom. Det var i slutten av desember 2019 at han la ut en melding på Weibo om en opphopning av SARS-liknende lungesykdomstilfeller. Meldingen spredte seg og han forsto snart at han kunne bli anklaget for å komme med falske kommentarer og å forstyrre offentlig orden. Bare noen uker senere døde han i av Covid-19 på sentralsykehuset i Wuhan. Historien sier at han ble smittet av en asymptomatisk bærer, en av hans egne pasienter. Deretter fikk han feber, hoste, og lungsymptomer. I Kina regner mange ham som en helt og martyr som varslet, mens myndighetene egentlig ville stoppe ham.
Det greske alfabetet
Omikron (O) er den femtende bokstaven i det greske alfabetet. Vi har under Covid-19 pandemien blitt kjent med alfa, beta, delta, og gamma, alle varianter av SARS-CoV-2 i coronafamilien, VOC eller variant of concern som de kalles av ECDC (European Centre of Disease Control) og WHO. Andre grupper er variant of interest og variant under monitoring. Hver uker offentliggjør ECDC en rapport of situasjonen når det gjelder hvilke varianter som dominerer og epidemiens utvikling. Delta dominerte fram til 25. november i år. Da offentliggjorde forskere i Sør Afrika at de hadde påvist en mutert variant av SARS-CoV-2. Verden reagerte lynsnart og stengte eller påla reiserestriksjoner fra Sør Afrika. Årsaken til denne alarmerende reaksjonen var at B.1.1.529 varianten hadde mer enn 30 forandringer i «tagg»-proteinet. Det er dette proteinet som gjør virus i stand til å ta erobre cellenes metabolske apparat, og målet for vaksinasjonene. Den første rapporten antydet at varianten var langt mer smittsom. Varianten, som fikk Omicron navnet, ble oppdaget ved sekvensering av data fra Botswana. Den var årsak til en rask økning i infeksjonene i Gauteng provinsen der Johannesburg ligger, og spesielt i skoler og blant yngre mennesker. I løpet av de knappe tre ukene siden Omicron ble kjent for omverden har den påvirket finans, børser, flytrafikk, og politikk. Kanskje tydeligst i Storbritannia der Boris Johnson har fått store deler av sitt eget parti mot seg når han vil innføre strengere tiltak mot de økende smittetallene og belastningen på National Health Service. Selv om det ikke er Omicron som dominerer smitteutbredningen foreløpig, men den kommer.
Vaksinepass
Det er kravet om vaksinasjonspass som splitter de konservative i støtten til Boris Johnson, pluss en del andre gamle synder som kommer tilbake som bomeranger. Så langt vet vi at Omicron smitter raskere, men at sykeligheten, eller rettere forekomsten av alvorligere sykdom er lavere enn med de andre variantene. Det er usikkert om dette handler om at de fleste som inngår studiene er yngre mennesker, eller om det varianten virkelig gir mildere sykdom. Er det da rimelig å kreve vaksinepass ved offentlige tilstelninger? Hvor langt griper slike pass inn i folks integritet? Vaksinepass ble innført i Sverige uten at Statens medicinsk-etiske råd ble spurt om deres mening. Spørsmålet om vaksinepass, og ikke minst påbud om vaksineringen, setter tilliten mellom befolkning og myndigheter på prøve. Samfunnskontrakten, avtalen mellom makthavere og befolkning, er basert på gjensidig tillit. Snart to år inn i pandemien med råd, anbefalinger, påbud, forbud og sanksjoner, gjør at man må sette skadevirkninger av tiltakene opp mot smittespredning, effekt på sykelighet, og belastning av helsevesenet. Vaksinering er bærebjelken, men å beskytte mot smitte må ikke glemmes. Livet kan fortsatt ikke leves prepandemisk, hvor meget man enn ønsker det.
Smittespredning
Norge velger nå strenge tiltak rettet mot serveringssteder, kulturliv, skoler og møtevirksomhet. Man oppfordrer til avstand, og bruk av munnbind. Det er ikke for sent, men det hadde kunnet komme tidligere. Og burde trolig være strengere. Det var tegn på at infeksjonen ville tilta i høst, mange advarte. Med større spredning blant barn og yngre ville det gå oppover i aldersklassene, så lenge det fortsatt fantes et uvaksinert segment i befolkningen. Men hvor farlig er Omikron? Det viktigste er spredningshastigheten. Doblingshastigheten, altså tiden det tar for virus å doble sin prevalens, ligger mellom to og tre dager. I Norge rapporterer Folkehelseinstituttet i dag at det i løpet av uke 47-50 (inneværende uke) ble påvist 1498 Omikron tilfeller i Norge. Det er åpenbart et minimum, trolig er tallet betydelig høyere. Men om vi går ut fra 1500, dobler hver tredje dag, så skulle tallet gå opp til nærmere 50 000 ved årskiftet. Om vi ikke kan bremse utviklingen. Dette er meget konservative anslag, men økningen er eksponentiell. Figuren nedenfor viser spredning i London for hhv delta og Omikron i høst og noe dager inn i desember.
Data from:UKHSA.SGTF proportions traced from daily update graph and combined with numbers from coronavirusdata.gov.uk. Theo Anderson at the @TheCrick /@sangerinstitute ,
Vi vet ikke hvor meget dette kommer til å belaste helsevesenet, men den røde linjen beveger seg raskere enn noen av de andre variantene vi hittil har blitt eksponert for. Det er sannsynlig at Omicron er mindre farlig for enkeltmennesket, men for samfunnet kan dette bli katastrofalt om vi ikke klarer å hindre spredningen.
Å synge i kor er blant de mest populære fritidsaktiviteter i de nordiske landene. I Norge synger 5,3 prosent av befolkningen i kor, og Norges korforbund anslår at 50 000 nordmenn synger i kor en gang i uka. Korsang er åpenbart en attraktiv aktivitet, og dessuten sundt. Altså rent kroppslig i tillegg til det psykiske velvære. Skriveren av disse linjene er spesielt interessert i hjertehelse, og tyr derfor til følgende for å få støtte for denne påstanden. I en artikkel fra 2013 skriver Vickhoff og medarbeidere om hvordan sang påvirker respirasjonen og dermed også hjerterytmen. Hjertefrekvensen varierer med respirasjonen, sang forlenger respirasjonen, det vil si gjør den langsommere. Dermed øker det å synge variasjonen i hjertefrekvensen, som på engelsk kalles Respiratory sinus arrhythmia (RSA). Nettopp økt RSA er et tegn på god hjertehelse. Sangere som synger unisont får etter hvert et felles mønster når det gjelder variasjonen i respirasjon og hjertefrekvens. Ikke merkelig at man kjenner samhørighet og savn når man ikke får komme seg på øvelser.
Men sang er ikke ufarlig i koronatider. Den 17. mars 2020 rapporterte en folkehelseansvarlig i Skagit County, Washington, om at en rekke medlemmer i et kor med 122 sangere ble syke etter en korøvelse en uke tidligere (Hammer et al. 2020). Etter hvert økte tallet med med positive SARS-CoV-2 virus til 25 personer, og nå begynte man å intervjue samtlige 122 kormedlemmer. Av disse hadde 78 vært med på øvelse uken før, 3. mars, og 61 av disse var med på korøvelsen 10. mars. En av de 61 som deltok på øvelsen 10.mars hadde hatt symptomer fra 7. mars. I alt ble 53 tilfeller identifisert som syke med 33 bekreftede og 20 sannsynlig smittede. Det ga en sekundær infeksjonsrate (attack rate) på 53.3% blant bekreftede tilfeller og 86.7% totalt.
Deltakerne fikk symptomer fra 1 til 12 dager etter øvelsen, med en mediantid på 3 dager. Tre av de syke ble innlagt og to omkom. Opphopning av syke som hadde deltatt på øvelse 10. mars gjorde at man konkluderte med at en person som hadde fått symptomer allerede 7. mars, men som deltok på øvelsen hadde startet epidemien i dette koret. Kormedlemmene hadde alle fått instrukser om ikke å delta om de hadde symptomer, og mente de hadde tatt hensyn under øvelsen som varte fra 18.30 til 21.00, men flere hadde kommet tidligere og organisert sitteplassene i lokalet.
Sangerne satt til dels ved siden av hverandre, men det var ikke lagt opp til noen form for smittevern under øvelsen. Det ble servert frukt og snacks i pausen, men man rapporterte ikke noen form for fysisk kontakt. Øvelsen var delt opp i en felles sesjon og to sesjoner med mindre grupper i to rom.
Lea Hamner som var ansvarlig for smittesporingen i Skagit county, ble intervjuet om utbruddet i mars i fjor. Da sa hun følgende:
«This particular incident was one of the first strong pieces of evidence that there could be airborne transmission [of COVID-19],»
“If COVID-19 wasn’t spreading through the air, it just seems mathematically impossible — after you stare at it for a long time and wrestle with it — that you would have 52 people get sick all at once.»
Siden april i fjor har Skagit Valley Chorale holdt sine ukentlige øvelser på Zoom, men planlegger oppstart med vanlig fremmøte en gang til høsten. Men dette er ikke uten konflikter, flere av sangerne har vært helt tydelige på at de vil at alle som møter til øvelse skal kunne vise fram et vaksinasjonsbevis. Samtidig er det andre som sier at vaksinasjon skal være en personlig sak og at koret ikke skal kunne tvinge dem. Her er siste ordet ikke sagt ennå.
Dråper og aerosoler
COVID-19 smittes ved innånding og kontakt. Man har antatt at innånding på 1-2 meters avstand fra en infeksiøs person er tilstrekkelig til å kunne være smittsomt, men diskusjonen har gått om hvor lenge dråpene kunne holde seg flytende i luften før de falt ned. Spesielt er dette interessant når det gjelder sang og innendørsmiljøer. Man har skilt mellom dråpesmitte og luftbåren smitte, men det handler om et kontinuum mer enn et tydelig skille. Australske forskere har undersøkt hva som hender med utåndete partikler under sang, hvor lenge de holder seg flytende og hvor langt de sprer seg (Bahl et al. 2021). De visualiserte luftstrømmen og partiklene hos sangere ved å bruke en LED lyskilde og et høyhastighetskamera. Sangeren ble bedt om å synge skalaen etter Do-Re-Mi (Solfeggio). Tonene «do», «fa», «si»», hadde høyest hastighet. Forskerne kunne blant annet vise at ca 75% av dråpene beveget seg langsommere enn 0,5 m/s, og i alle retninger, noe som betyr at de fulgte luftstrømmene i rommet. Det tok med andre ord tid før de falt ned på gulvet.
Både ventilasjon og hvor lenge man synger har vært diskutert når det gjelder korsang og Covid-19 smitte, og fortsatt er korsang en smittespredende situasjon. Med høsten kommer en økende smittefrekvens. Det betyr at korsangere må opprettholde et aktivt smittevern, og vaksinasjon er et minimumskrav.
Prateek Bahl, Charitha de Silva, Shovon Bhattacharjee, Haley Stone, Con Doolan, Abrar Ahmad Chughtai, C Raina MacIntyre, Droplets and Aerosols Generated by Singing and the Risk of Coronavirus Disease 2019 for Choirs, Clinical Infectious Diseases, Volume 72, Issue 10, 15 May 2021, Pages e639–e641, https://doi.org/10.1093/cid/ciaa1241
Dags blogg om helse, forskning og samfunn 